Trafikksikkerhet - Mitt og ditt ansvar

Vi har hørt det før. Trafikkulykker. Folk som dør, eller blir skadet i trafikken. Mange unge er utsatt. Folk som så vidt har begynt på livets reise. Det er så trist når sånt skjer.

Noe av det som irriterer meg mest her i verden, er når folk ikke følger trafikkreglene. Enkle ting, som å bruke blinklys, og holde fartsgrensen virker vanskelig for noen. Unødvendige forbikjøringer når man selv holder fartsgrensen, og bilister som kutter svingen i uoversiktlig terreng. Listen er lang. Unødvendig lang. Man skulle tro at noen fikk servert sertifikatet på et sølvfat, hvor de spiste det med gullbelagt bestikk, for å så og glemme hele måltidet etterpå.

Når man setter seg bak rattet, eller bak styret på en motorsykkel, da får man plutselig mer ansvar. Man blir ansvarlig for eventuelle passasjerer, omgivelsene dine, og både vanlige trafikanter, og myke trafikanter (som fotgjengere). Man må være skjerpet når man skal ut å kjøre, for det er så utrolig lite som skal til for at ulykken inntreffer. Et lite sekund med uoppmerksomhet er alt som skal til. Og dette ene sekundet kan ikke trekkes tilbake.

Jeg er ikke en perfekt trafikant selv, og jeg har hatt noen oppvåkningsepisoder, som virkelig har fått meg til å tenke. En gang jeg og min bror skulle dra for å trene, kjørte vi bil. Vi hørte på musikk. Da vi kom ned til sentrum, så jeg ned på CD-spilleren for å justere lyden. På de få sekundene jeg holdt blikket vekk fra veien, hørte jeg et smell. Plutselig ser jeg et skateboard fly opp på siden av bilen. Jeg får panikk, og bråbremser. De første tankene mine var at nå hadde jeg kjørt ned et stakkars barn. Jeg åpner døren for å se bak, og til min store lettelse kjører gutten videre på skateboardet sitt. Min bror hadde sett hele episoden, og sa at det var kun skateboardet som hadde havnet ute i veien, og at gutten ikke var i nærheten av å bli truffet.

Jeg hadde en anspent følelse resten av den dagen. Jeg var veldig glad for at det ikke hadde skjedd noe galt, men tenk om gutten hadde stått på brettet? Jeg får fortsatt en litt ekkel følelse når jeg tenker på denne hendelsen. Den har satt et spor i meg, og fått meg mer skjerpet. Jeg fikk et virkelig bevis på hvor galt det kan gå, på veldig kort tid.

Derfor er det så viktig at jeg, du, og alle andre viser hensyn, og forholder oss til de regler som er satt. Det er ikke uten grunn at vi skal bruke sikkerhetsbelte. Det er ikke uten grunn at vi skal bruke blinklys for å signalisere hvor vi skal. Det er ikke uten grunn at vi har fartsgrenser.

Om du er en erfaren sjårfør, eller snart skal ut på den store veien for første gang, så følg trafikkreglene. Innfør gode rutiner, og ikke skaff deg uvaner. Fest sikkerhetsbeltet før du starter bilen. Bruk blinklys selv om det ikke er biler i nærheten. Foreta trygge forbikjøringer. Og for de kommende sjåfører, husk at den virkelige læringsperioden starter etter at du har fått lappen. Det er først da, når du er alene i bilen, at den virkelige erfaringen kommer.

Vær hensynsfull, opplagt, observant. Ikke kjør i beruset eller veldig trøtt tilstand. Er du passasjer, ikke vær redd for å si ifra hvis sjåføren kjører for fort. Respekter trafikkreglene, og følg dem. Ikke ta noe for gitt. Da sparer vi både liv, og penger.

Dyrenes rike

Dyr. Fisk. Fugler. Det finnes så mange fascinerende levende vesener der ute. Fra en dansende flue, til en mektig elefant. Mangfold. Vestfold. Et fylke i Norge.

Det er lett å spore av når man snakker om dyr. Det er så mange av dem. De er en så viktig del av vår planet. De tilføyer glede og harmoni til verden. Hva skulle vi gjort uten våre kjære dyr? Livet hadde blitt en trist affære. Som en tørket rosin i et mørkt rom. Ensomt. Trist.

Det finnes så mange forskjellige arter. Alle med sine egne særtrekk. Alle med sin egen stil. Jeg har tatt et dypdykk i denne fantastiske verdenen, og etter lang tid med forskning, har jeg kommet fram til en liste over de skapningene jeg liker best.

10) Høne
Kaklende høner. De lager noen av de mest gjenkjennelige lydene i manns minne, og det finnes få mennesker som ikke har hørt deres velplasserte kakling. De vandrer rundt på en meget kul måte, med et årvåkent, tomt blikk. Dessuten legger de egg. Og egg, det liker vi.

9) Flodhest
En ganske spesiell hest, som ikke finnes her i Norge. Den liker veldig godt å bade, og stresser aldri. Kanskje vi har noe å lære av disse store dyrene, både når det kommer til stressnivå, og svømming?

8) Kamel
Ørkenens hersker. Disse dyrene er beintøffe. Evige mengder med varme og sand stopper ikke disse maskinene i og nå sitt mål. Mennesker har i lang tid brukt kameler som framkomstmiddel, og hadde det ikke vært for deres unike vilje av stål, så ville nok mange menneskeliv gått tapt.

7) Skilpadde
Når hverdagen er på sitt mest travle, og du stresser deg i hjel for å få ting ferdig, tenk på skilpadder. De vet hvordan man kobler av. De vet, hvordan man skal ta livet med ro. Naturens levende tanks, som sakte ruller videre i livets sirkel.

6) Rød Panda
Et av naturens søteste dyr, om ikke det søteste av dem alle. Den har til og med sin egen nettleser, selveste Mozilla Firefox (Firefox er et kallenavn for Rød Panda). Røde Pandaer er definisjonen på søthet. Som en hest dansende på den evige regnbue.

5) Moskus
Innehaver av naturens mest robuste pels. Moskuser er sterke, tøffe, og tåler alt av vær og vind. Moskus er kjent for å være en av naturens voktere, og vi i Norge kan alltid føle oss trygge, så lenge det finnes moskus som vokter over oss.

4) Ugle
Klokhetens mektige fugl. Med sitt elegante utseende, og sine uttrykksfulle øyne, representerer uglen kunnskap, og opplysthet. Mange har funnet meningen med livet, etter observasjoner av disse fascinerende (f)uglene.

3) Elg
Skogens konge har fortjent sin tittel. Med stoltheten plassert i sitt mektige gevir, går den rundt i sitt kongedømme, alltid voktende over sine medborgere. Å se en elg oppfattes i vårt land som en begivenhet. Det er faktisk nesten som å vinne i lotto, bare bedre.

2) Bjørn
Disse pelskledde skapningene er skogens tøffeste dyr. De symboliserer både redsel og trygghet. Å møte den i skogen kan være skremmende, men likevel holder vi bjørnene (bamsene) nær i våre første leveår. Bjørnen nyter stor respekt fra oss mennesker. Det er ikke uten grunn at vi har folk som heter Bjørn.

1) Keiserpingvin
Ingen over, ingen ved siden. Navnet sier alt. Disse fuglene, er virkelige keisere. Med et utseende som oser av stil, er dette uten tvil naturens mest velkledde vesen. Deres måte å vandre på, viser selvtillit, og mot. Og mot, det har de masse av. Keiserpingvinenes lange vandring er et av naturens underverker.

Der har du listen. Listen, som etter lang tid med forskning, endelig kom til sin helhet. Hva med deg selv? Har du noen favorittdyr?

Zelda. Tre ut av lyset.

The Legend of Zelda. For en fantastisk spillserie. Det er nok den serien av spill som står meg nærmest. Det er disse spillene som har gitt meg de beste spillopplevelsene, og det er alltid gledelig og utforske Hyrule, Termina, eller hvor enn Links veier måtte føre meg. Så mange minner. Så mye nostalgi.

Når det er sagt, så syns jeg Nintendo velger å gå i en retning med denne fantastiske serien, som blir mer og mer tydelig. Jeg tenkte mye på dette når jeg spilte igjennom den nyeste installasjonen, Skyward Sword. Jeg, personlig mener at spillene blir for lyse. For muntre. Ikke misforstå, jeg koste meg masse med Skyward Sword, men hele opplevelsen blir på mange måter for gledelig. Grafikken, musikken, og selve miljøet spillet befinner seg i, er rett og slett for «lyst». Jeg vil ha en følelse av håpløshet, en følelse av at verden virkelig vil gå under. Jeg vil få den samme ekle følelsen, som når jeg spilte Majora's Mask, det mørkeste spillet i hele serien.

Majora's Mask blir sett på av mange som et av de «sorte fårene» innen serien. Litt på samme måte som Zelda II: The Adventure of Link. For det er disse to spillene som avviker mest fra standardformelen, selv om kjernen er den samme.

Men er det én ting angående spillet jeg tror alle er enige i, så er det at Majora's Mask er mørkt. Det er veldig mørkt. Spillet er trist. Spillet gir en følelse av håpløshet. I dette spillet, får man virkelig følelsen av at alt kommer til å gå til helvete.

Majora's Mask innførte en stor risikofaktor, nemlig «tredagerssystemet». Her har man tre dager til å redde verden før månen krasjer ned i Termina (verdenen spillet foregår i), og disse tre dagene kan man gjenoppleve så mange ganger det trengs for å fullføre oppdraget. Dette fører til at de man hjelper i løpet av de tre dagene, vil teknisk sett ikke bli hjulpet i det lange løpet. Du gjør det du må for å redde verden, og du vet med deg selv at disse sjelene vil bli ofret for den saken. Noen må lide, slik at de fleste kan ha det bra.

Bare denne tanken i seg selv, at de man hjelper, til slutt vil lide en trist skjebne uten at man kan gjøre noe med det, er nok til å sette den mørke tonen til spillet. Og selv om spillet er veldig fargerikt, så er grafikken også med på å bygge opp det dystre miljøet. Musikken må for all del ikke glemmes, for Koji Kondo og Toru Minegishi komponerte stykker som virkelig passet til den atmosfæren spillet gikk etter.

Spillet inneholder veldig mange triste skjebner. Mye død, mye sorg. Den mørke tonen følger deg gjennom hele spillet, og dette er en av hovedgrunnene til at jeg rangerer spillet som et av de aller beste i serien. Den mørke historien har mye av æren for at spillopplevelsen er så fantastisk, og historiemessig, er dette spillet uten tvil det beste.

Majora's Mask gjorde mye av det jeg savner i de nyere spillene. Så klart, dette er jo opp til enhver person å bedømme. Noen liker den nye retningen spillene tar, andre ikke. Selv håper jeg på at vi nok en gang skal få oppleve et skikkelig mørkt Zelda spill. La The Legend of Zelda tre ut av lyset, og inn i mørket. La alt gå skikkelig til helvete!

En Uvanlig Reise.

Noen ganger møter man interessante folk på de mest uvanlige steder. Slike møter fører ofte til inspirasjon, og glede. Slike møter er som regel sjeldne, og forekommer når du minst venter det. Dette er historien om da jeg møtte Eskil, og da han fortalte om sin uvanlige reise rundt Jorda.

Lørdagsmorgen. Solen skinner. Fuglene danser. Alt er fantastisk. Elegant danser jeg meg ut av huset, og drar til den lokale potetselgeren. Jeg kjøper en sekk poteter for en billig penge. Potetselgeren smiler, og jeg takker så mye for handelen. Føler meg litt som selveste James Bond, i det jeg strabasiøst går gjennom ytterdøra, med potet sekken slengt over skulderen. Jeg setter potetene forsiktig ned på kjøkkenbordet, med kirurgisk presisjon, for poteter skal man behandle med respekt.

Fornøyd med dagens viktigste gjøremål, setter jeg kursen mot vaskerommet. Vaskemaskinen sto stødig og stolt på sin plass. Jeg klappet den på overflaten, og takket for at den var så flink til å vaske klærne mine.

I det jeg skal til å ta ut de rene og pene klærne, hører jeg en stemme ved siden av meg. Siden jeg var alene hjemme, var dette meget mistenkelig. Trodde at det kanskje var noe jeg innbilte meg, men stemmen ble bare høyere og høyere. Jeg tenkte med meg selv: «Hva ville Sean Connery gjort nå?» Jeg snur meg sakte, men sikkert, og beveger meg mot stemmens kjerne. I hjørnet av vaskerommet, under noen gamle, utslitte klær, finner jeg en eske. En lysebrun eske, som hadde mistet det meste av sin originale farge. Merkelige greier, det var jo her stemmen kom fra.

Jeg slipper esken, men i det den treffer bakken hører jeg et lite smerteskrik. «Au, hva driver du med? Slippe meg ned på denne måten?» Det var esken som snakket. Jeg ble stum. Fikk ikke fram en lyd. Jeg var som en tiger på havets bunn. Fortapt i det som nettopp hadde skjedd.

«Snakk om å være frekk! Har ikke mot nok til å si unnskyld en gang!» Det var tydelig at esken var sint, så jeg tok meg sammen, og satte meg ned ved siden av den. «Hei du, jeg beklager virkelig, men jeg har aldri sett en snakkende eske før.» «Det går greit, det skjer hver gang jeg snakker med mennesker.» Jeg pustet lettet ut, som om en stor byrde var tatt vekk fra mine skuldre. «Så, hva heter du?» Spurte jeg. «Eskil er mitt navn.» Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, for situasjonen føltes så absurd, men jeg fortsatte å stille enkle spørsmål. «Hva det har seg, at en snakkende eske har havnet på vaskerommet mitt?» Eskil lo. En latter som føltes både trist, og glad. «Det er en lang historie, gutten min. Jeg har reist langt. Veldig langt. Jeg har sett mye av det verden har å tilby. Jeg har levd det gode liv, som en eske skal gjøre.»

Eskil sukket tungt, før han fortsatte: «Men glede kan umulig vare evig. Før eller senere vil realiteten innhente deg. Det gjelder oss alle. Nå er jeg bare en støvete eske, som ingen vil bruke. Bedre, mer avanserte esker har tatt min plass. Jeg er bare et nostalgisk minne i posthistorien.» Jeg kunne føle den dystre stemningen som senket seg over oss. Hele rommet føltes tyngre, som om det var fylt med en usynlig flytende substans. Jeg klappet Eskil. «Jeg vil mer enn gjerne høre din livshistorie. Fortell meg om dine reiser. Inspirer meg!» Eskil lo atter en gang, men denne gangen var latteren preget av ren glede. «Det er greit, gutten min. Det du nå skal få høre, er historien Om Eskil Eskarson, og hans uvanlige reise rundt i verden!»

Og for en historie det var. Eskil fortalte om alle stedene han hadde blitt sendt med posten. Alle de forskjellige personene han hadde møtt. Alle tingene han hadde fraktet. Fra kjærlighetsgaver rundt omkring i Frankrike, til narkotika i Sør-Amerika. Han hadde sett alt. Jungel, fjell, hav, ørken. Alle verdensdelene hadde han besøkt. Reisen hørtes komplett ut, men det var ett sted Eskil ville frakte post til, før han pensjonerte seg for godt. Svalbard var stedet.

Jeg smilte. Jeg har jo en venn på Svalbard, som det er lenge siden jeg har hatt kontakt med. Hva er vel ikke bedre enn å sende en gave til ham? Jeg fortalte Eskil dette. En enorm lykke flommet ut av den snakkende esken. Det var som om han hadde funnet tilbake til sitt gamle jeg. «Takk, unge herremann. Jeg setter virkelig pris på dette!» Jeg smilte, og sa: «Null problem, Eskil. Dette fortjener du virkelig.» Jeg kunne skimte en tåre trille nedover eskesiden. Eskil hadde funnet fred. Fred i sin sjel.

Førstkommende mandag tok jeg Eskil med til postkontoret, med adresse til Svalbard. I det jeg ga fra meg Eskil til en av de ansatte, hørte jeg en stemme rope ut: «Takk! Dette vil jeg aldri glemme!» Jeg snudde meg og svarte: «Det er jeg som skal takke deg! Takk for alt du har lært meg. Vi sees nok ved en senere anledning!»

Og der var Eskil borte. En eske med større mot skal du lete lenge etter. Jeg har aldri latt meg inspirere så mye, som jeg gjorde av Eskil. Hans heltemot. Hans kunnskap. En sjeldenhet av de sjeldne. Jeg har funnet en kilde til inspirasjon. Denne inspirasjonen, er esken ved navn Eskil Eskarson.

Perfeksjonisme innenfor spill.

Jeg liker å ta meg god tid i spill. Så klart, det er ikke alle spill som appellerer på samme måte, noe som fører til at jeg ikke alltid fullfører spill 100 %. For å være ærlig, så er det faktisk ganske sjelden at jeg fullfører spillene helt 100 %. I noen spill fokuserer man hovedsakelig på å få med seg historien, mens i andre handler det om å utforske en enorm verden. Det beste er jo så klart om disse to utsagnene kombineres i ett og samme spill. Nå må du ikke misforstå, jeg liker å få med meg så mye som mulig, så sant spillet har nok interessant materiale til å få meg til og fortsette. Så i bunn og grunn er det ikke denne formen for perfeksjonisme jeg vil snakke om innenfor spill.

Den typen perfeksjonisme jeg vil snakke om, er hvorvidt du kan si at du fullførte spillet helt på egen hånd. Det er heller ikke i forhold til om du trengte litt hjelp via et forum, eller leste en artikkel i en guide jeg vil fram til. Denne formen aksepterer jeg. Det jeg derimot vil fram til, er om du, i løpet av hele gjennomspillingen, var den eneste personen som holdt i håndkontrollen. At du, uten fysisk hjelp fra noen andre medmennesker, greide å fullføre spillet.

Noen ganger når jeg besøker venner, hender det at jeg får spille på deres profil. Jeg skjønner jo at de aksepterer at jeg gjør det, siden de tilbød meg å få prøve. Men selv om jeg spiller, så smerter det meg litt i hjertet at de faktisk lar meg gjøre det. Hvordan kan de med god samvittighet la meg spille på deres helt egen save? Hvordan kan de, med god samvittighet, fortsette å spille på den saven jeg nettopp gjorde progresjon på? Det vil jo si at de teknisk sett ikke fullførte spillet helt på egen hånd. De fikk hjelp. Fysisk hjelp av noen andre. Dette høres jo mer ekstremt ut enn det egentlig er. Hvordan andre velger å spille bryr jeg meg ikke særlig om, selv om jeg undres når jeg sitter der med håndkontrollen i fanget, og prøver å drepe bossen min venn ikke greide. Men, når alt kommer til alt, så er det deres valg, og ikke mitt.

Selv er jeg svært nøye når det kommer til slik perfeksjonisme. Jeg lar aldri noen spille på mine profiler hverken når jeg er borte, eller når jeg er tilstede. Har jeg venner på besøk får de ikke spille på min save. Da velger jeg helt klart å lete fram et spill med samarbeidsmodus i stedet. For det føles jo bedre å kunne si at man greide faktisk den bossen, i stedet for og måtte si at vennen greide den for deg. Slik er det jo innenfor andre aspekter i livet også. Å ha fullført en vanskelig skoleoppgave uten hjelp, eller å ha utført et utfordrende stykke arbeid alene gir en mye bedre følelse enn om du samarbeidet om det. Det er slik jeg føler det i alle fall. Slik har det vært, og slik vil det alltid være. Jeg vil alltid fullføre spillene mine uten fysisk hjelp fra noen andre.

Hva med deg selv? Lar du folk spille på dine saver, eller er du som meg, og skal fullføre absolutt alt på egen hånd?

En ganske spesiell dag.

Selv om dagen i sitt sammendrag kan sies å ha vært ganske spesiell, startet den med en helt normal morgen.

Jeg hadde fri, så jeg følte for å være litt rebelsk. Leve litt på kanten. Jeg sov ekstra lenge. Vil tro jeg hadde en morsom drøm, siden jeg våknet med et smil om munnen. Ikke det at jeg husker noe, men det er vel ikke så rart. Uansett, jeg rullet ut av senga og fikk på meg noen klær. Helt normale klær. Du vet, bukse, skjorte. Slike klær. Løp som en okse inn på kjøkkenet og fikset meg frokost. Vanligvis er jeg ikke så sulten rett etter at jeg har våknet, men dagen i dag var et unntak. Fire mektige brødskiver forsvant på flekken. Ryddet opp. Ingen brødsmuler. Alt var som før jeg kom. Vakkert.

Stoppet i stua, studerte kattene litt, før jeg gikk ut for å klippe plenen. Det lange gresset sang på sitt siste vers, og jeg takket gressklipperen for at den tok seg tid til å hjelpe meg. Er ikke alle gressklippere som er så generøse nå til dags. Dere skulle sett hvordan den rødmet når jeg ga tommel opp. Morsomt å tenke på hvor lite som skal til for at en gressklipper blir fornøyd. Fasinerende greier, for si det mildt.

Siden dagens gjøremål var unnagjort, returnerte jeg til innsiden av veggene. Jeg befant meg nå inne i huset vårt. Ganske normalt, vil jeg påstå. Det var tid for å leke cowboy, så jeg gikk til rommet mitt for å spille litt Red Dead Redemption. Fange noen kjeltringer, temme noen hester, spille litt poker. Det var det som var planen.

Plutselig hørte jeg noen mistenksomt høye lyder. De kom utenfra. Første som slo meg var at naboen hadde blitt lurt til å betale masse penger for eksotisk kaffe, men det var nok ikke tilfellet. Jeg satte spillet på pause, og gikk for å se hva som skjedde. Temperaturen hadde sunket nokså kraftig. Av den grunn valgte jeg å ta på meg jakke. Ut gikk jeg, for å spore opp hvor lyden kom fra. En av naboene hadde også hørt lyden, og kom bort til meg. Han slo av en vits. Jeg lo. Et morsomt øyeblikk.

Så kom det nok en lyd. Nærmere et brøl. Denne gangen var det tydelig. Det kunne ikke være menneskelig. Jeg skal innrømme at jeg ble litt satt ut. Naboen slo av nok en vits. Jeg lo atter en gang. Denne vitsen var ekstra morsom. Han måtte le også, når han innså hvor god vitsen virkelig var. Sjelden vare, det må jeg si.

Vi kunne skimte røyk oppe ved skogkanten. Merkelig. Uansett, vi bestemte oss for å sjekke ut hva røyken kom fra. Når vi nærmet oss, oppdaget vi at noen av trærne sto i brann. Vi konkluderte med at vi måtte slukke ilden, før den spredte seg. I det vi skulle til å løpe tilbake, kom brølet. Denne gangen var det ekstremt nærme. Opp fra trærne kom det en skikkelse flygende. Det var et magisk øyeblikk, når vi innså hva det var. En Trønders Fjelldrage. Den var ikke særlig stor. Jeg vil anslå rundt 600 kilo. En ungdommelig drage med andre ord.

Trønderske Fjelldrager er sjelden vare, men er lett gjenkjennelige. Med sin grålige farge, og en trønderbart nær perfeksjon, er denne dragetypen den som skiller seg mest ut fra resten av Norges drager. Andre gangen i mitt liv at jeg får oppleve et slikt vakkert syn. Uansett, den fløy fort forbi, og over fjellene i sør. Jeg og naboen slukket de få trærne som sto i brann, og ruslet tilbake.

Så klart måtte han slå av en siste vits. Denne gangen om drager. Den var ikke morsom, men jeg lo allikevel, bare for å gi han gleden. Det hadde vært en ganske spesiell dag, tatt hendelsene i betraktning. Er jo ikke hver dag man ser en drage så nærme.

Har du sett drager noen gang? Kanskje en Lofot Loffedrage? En Sunnmørsk Alpedrage? Eller en Hamar Flakseflaksdrage, for den saks skyld?

Folkehøgskole. Et år utenom det vanlige.

Det høres kanskje merkelig ut, men jeg har faktisk hatt sommerferie i tre uker nå. Hvorfor det? Fordi jeg har tilbragt det siste året på folkehøgskole. Og for et år det har vært!

Folkehøgskole er ikke som andre utdanningsmuligheter. For Folkehøgskole handler i bunn og grunn om personlig utvikling. Å lære om seg selv, og andre. Det er slike ting som settes i fokus. Så hva gjør man egentlig på en slik skole? Når man søker, så velger man en linje (et slags studievalg). Det kan være alt fra fotografi til politikk. Fra tegning til fotball. Mulighetene er ekstremt mange, og det finnes såpass mange forskjellige linjer, at det er ikke noe problem å finne noe man har interesse for.

Selv valgte jeg ei linje kalt «Kina - Midtens Rike». Her lærte vi kinesisk språk og kultur. Det var alt fra helt ordinære språktimer, til kinesisk matlaging eller kampsport. Begge lærerne våre var fra Kina, en stor fordel med tanke på deres kunnskap innenfor fagfeltet. Vi hadde til og med besøk av en kjent kampsportmester fra Kina, som var på skolen i et par uker, og ga oss litt grunnleggende trening.

I tillegg til linjefag, hadde vi også valgfag flere ganger i uken. Fredagene mine begynte med at jeg så dokumentarfilm før lunsj, og etter lunsj hadde jeg ballspill. Valgfag kunne vi velge tre ganger i løpet av året, slik at man kunne få variasjon hvis man følte for det.

Et annet kjennetegn på Folkehøgskole, er at man faktisk bor på selve skolen. Da bor man enten på alenerom, eller dobbeltrom. Dette fører til at året blir ekstremt sosialt. Man blir kjent på en helt annen måte, siden man bokstavelig talt er sammen med de andre elevene 24 timer i døgnet. Flere av vennene jeg fikk på folkehøgskolen kjenner jeg bedre enn mange av vennene mine her hjemme, nettopp på grunn av dette.

Vi fikk servert mat fire ganger om dagen. Fri tilgang til gymsal og treningsrom. Gratis bruk av vaskemaskiner. Mange butikker var i gåavstand fra skolen. Som du ser, vi hadde mange gode fordeler på skolen, men vi måtte også gi litt tilbake. Vi hadde kjøkkentjeneste i to uker hver, noe som innebar å servere de andre elevene mat, samt å vaske opp etterpå. Vi hadde også vasking av stuene og gangene hver uke, i tillegg til rominspeksjon hver torsdag (vaskesjekk).

Noe av det aller beste med dette året, er definitivt studieturen. De aller fleste folkehøgskolene har en eller flere studieturer i løpet av undervisningsløpet. Vi reiste seks uker til Kina, hvor vi fikk oppleve alt fra de travle storbyene, til den rolige landsbygda. En spennende og lærerik tur med andre ord. En morsom ting å nevne er fjellturene. Mens vi nordmenn tar på oss fjellklær, pakker en sekk med niste og går i vei, er kineserne mer fin på det. De mener at når man skal på tur, da må man kle seg fint. Så på vår vandring møtte vi alt fra folk i dress, til folk i høyhælte sko.

Mange vil si det er dyrt å gå på folkehøgskole, men i realiteten er det ikke det. Har du tatt opp lån fra Lånekassen, vil du få 40 % av summen som stipend når du fullfører året. Jeg betalte vel litt over 90 000 kroner. Det er ikke mye, hvis man ser på alle de fordelene jeg nevnte tidligere i teksten. Bare tenk på hvor mye en seks ukers tur til Kina ville kostet? Som en bonus, får du også to studiepoeng ved å fullføre året.

Jeg vil anbefale et år på folkehøgskole til alle sammen, spesielt til de som er usikre på hva de egentlig vil gjøre i fremtiden. Man lærer utrolig mye om seg selv, får venner for livet, innarbeider gode rutiner, og det gir inspirasjon til fremtiden. Folkehøgskole fungerer også som en fin «mellomlanding», når det kommer til det å flytte hjemmefra. Skolene har løpende opptak, det vil si at man søke så lenge det er ledige plasser. Så hva venter du på? Send inn en søknad da vel? Du vil definitivt ikke angre. Det tror jeg eventuelt andre brukere som har gått folkehøgskole kan skrive under på.

Brødskiver med pålegg. Et fenomen.

Det er sjelden man kommer over noe så variert som brødskiver. Det kan være det beste i hele verden, eller det kan være det aller verste på denne jord. Fra syngende blåhval til dansende edderkopp. Differansen er stor. For brødskiver er, og vil for alltid bli sett på som fascinerende.

Fra hjemmebakt brød, til brød kjøpt i butikken. Fra fint brød, til grovt brød. Fra kneip til loff. Mulighetene er mange, men å være i besittelse av det perfekte brødet er ikke alltid like lett. Alle kan klare det, selv om det er utfordrende. Men mennesker har alltid hatt sin egen mening om det perfekte brødet. Det kan være mors hjemmebakte brød, eller rykende ferskt brød fra den lokale butikken en tidlig mandagsmorgen. Et tema som kan bli diskutert, men som man aldri kan komme til en endelig konklusjon om.

Når det er sagt, er det er ikke bare brødet som er viktig for å få en fantastisk smaksopplevelse. Hvilket pålegg man velger har like mye å si. Hvis brødet er grunnmuren og selve huset, er pålegget interiøret og innsiden av veggene. Her er valgmulighetene, samt de ulike kombinasjonene, uendelige. Man kan sammenligne det med hvilken dans man velger å fremføre på toget. Vals, tango, breakdance. Den kan fremføres alene, eller med en partner (i noen tilfeller med et dyr). Som du ser, likhetstrekkene og mulighetene finnes mange steder.

Det handler også om å være litt vågal. Det å prøve nye ting, og ikke bry seg så mye om hva andre sier. Valg av pålegg er tøft, men veldig lærerikt. Det har jeg selv fått erfart. I løpet av det siste året har jeg blitt flinkere til å smake på nye ting innen mat. Dette gjelder også pålegg på brødskiva.

Brunost er et godt pålegg, det benekter jeg ikke. Men, jeg forstod aldri hvordan bringebærsyltetøy kunne kombineres med denne spennende formen for ost. Det føltes så fjernt, så brutalt. En kombinasjon som ikke var ment for menneskeheten å oppdage. En flamingo på ville veier. Slik følte jeg det.

Så skjedde det umulige. Jeg ble overtalt. Det var det som skjedde. Jeg ble overtalt, til å spise knekkebrød med prim og bringebærsyltetøy. Og siden prim smaker det samme som brunost, tok det ikke langt tid før dette ble nok et fast pålegg hos meg. En åpenbaring jeg aldri kommer til å glemme. Lykkelig elefant i harmonisk natur. Det var meg det.

Når det kommer til min ultimate kombinasjon av brød og pålegg, har jeg to favoritter. Den første er hjemmebakt brød, med kokt egg, reker og remulade/sitronmajones. Den andre favoritten er hjemmebakt brød, med eggerøre, røyket laks og majones.

Som dere ser, brødskiver og pålegg er virkelig fascinerende greier, og noe vi bør fortsette å ha fokus på så lenge vi lever. Det er faktisk en viktig del av mange sin hverdag. For hvor mange ganger spiser ikke nordmenn brød til frokost, lunsj og kvelds?

Og helt til slutt; hva er din favorittkombinasjon, når det kommer til brød og pålegg?

Når man overvinner frykten.

Se for deg en flodhest, fire epler, og en dristig lampe. Men, hvis eplene blir spist og lampen blir stjålet, hva står man igjen med da? Den beryktede flodhesten. Dyret som er så kjent for å være glad i å bade. Dyret som elsker å svømme. Dyret, som uten tvil kunne blitt en god venn. Badene flodhest i evig solnedgang. Det hadde vært noe det.

Å frykte flodhesten er noe mange gjør. Ikke uten grunn. Det er et farlig dyr. I årenes løp er det mange som har blitt uvenner med flodhesten, noe som har ført til forferdelige konsekvenser. Konsekvenser vi ikke trenger å snakke om nå.

Men, har man ubeskrivelig mot, kan man overvinne frykten for dette mektige dyret. Med viljestyrke, selvtillit og et optimistisk syn på flodhester, er dette faktisk overkommelig. Ta forsiktige steg fram, klapp den varsomt på hodet, smil, og gå langsomt tilbake. Det er ikke mer som skal til. Er flodhesten i godt humør, kan dette være starten på et livslangt vennskap. Det krever nerver av stål, og en god porsjon flaks, men det er en sjanse som er verdt å ta. Flodhester lever ikke evig, og det gjør ikke vi heller.

For det handler i bunn og grunn om å overvinne frykt. Greier man det, gir det en selvtillitsinnsprøytning uten like. Det viser at selv de vanskeligste ting kan være oppnåelige, om man bare går inn for det. For ikke så lenge siden skjedde nettopp dette med meg.

Er det noe jeg virkelig frykter, så er det ondskapsfulle fruktbiter, og bærbiter man finner i mange av Norges yoghurter. Tidligere har jeg nesten fått brekninger av å spise slik yoghurt, nettopp på grunn av disse bitene. Man kan sammenlikne denne fobien med menneskers frykt for å finne bein i fisken de spiser. Skremmende.

Hvordan det har blitt slik, har vel grobunn i min barndom. Fra jeg var liten, fikk jeg ofte servert Litago yoghurt. Banan, jordbær, skogsbær. Den kom i mange spennende varianter, men den beste fordelen var at den var helt uten noen form for biter. Tiden gikk, Litago yoghurt ble konsumert. Dagene vandret sakte forbi. Jeg prøvde å smake andre former for yoghurt, men jeg var så fast bestemt på at bitene ville ta knekken på meg, så det ble aldri noe mer enn simple smaksprøver.

Men for noen dager siden fikk jeg en åpenbaring. Tiden var inne. Forandring trengtes. Jeg var klar. På kjøkkenet satt jeg, med yoghurten foran meg. En yoghurt, med biter. Biter av bær. Jeg satset på det beste, og spiste som bare det. Litt etter litt forsvant innholdet i den lille boksen. Til slutt var den tom. Jeg hadde greid det. Min frykt for bitene var over. Solen skinte. Det var en deilig dag. Livet var herlig. En følelse av suksess oppstod. Et bevis på at det faktisk er mulig å overvinne det man frykter mest her i verden.

Og vet du hva? Yoghurt med biter er faktisk ganske godt. Bare prøv.

De forevigende spilløyeblikkene.

I alle mine år som gamer har jeg opplevd utrolig mange gullkorn innen spill, både i deres helhet, men også i de små øyeblikkene jeg aldri har klart å glemme.

Men hvem av dem skiller seg ut? Jeg har valgt å mimre litt over de øyeblikkene som for meg betyr ekstra mye. For deg kan de virke ganske meningsløse, men for min del er det disse øyeblikkene jeg husker aller best.

The Legend of Zelda: Ocarina of Time - Lord Jabu Jabu's Belly, den skumle fisken:

Mitt favorittspill gjennom tidene har selvfølgelig etterlatt seg mange gode minner. Det største av dem alle var når jeg for første gang på egen hånd greide dungeon nummer tre helt alene, nemlig Lord Jabu Jabu's Belly. De to første dungeonene gikk forholdsvis greit (fikk hjelp til oversettelse av tekst), men jeg ble ganske satt ut når jeg oppdaget at neste utfordring foregikk på innsiden av en gigantisk fisk. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det var noe med denne fisken jeg oppfattet som skummelt, noe som førte til at jeg ikke tok sjansen på å prøve en gang.

Konsekvensene av dette var at jeg startet på nytt, gjorde den første delen av spillet helt til fisken, før så å starte helt på nytt igjen. Dette fortsatte en periode, og jeg kom meg ikke noe lengre i spillet.

Hva som fikk meg til og i det hele tatt prøve vet jeg ikke, men når jeg endelig fikk mot nok til å ta utfordringen, greide jeg det også. En fantastisk følelse.

Bare for å si det, jeg har ikke fiskefobi, og jeg spiser laks og sei som bare det.

Banjo Kazooie - Grunty's Furnance Fun, en heidundrende spørsmålsrunde:

Quizen på slutten av Banjo Kazooie kan beskrives som både en morsom og frustrerende opplevelse. Hovedproblemet var nok at jeg som 6-åring hadde minimalt med engelskkunnskaper, og når hele spillet er på engelsk sier det seg selv at dette ikke ble en enkel oppgave.

Jeg og moren min satt mange kvelder for å greie hele quizen, men når vi først gjorde det etter uttalige forsøk ga det en mestringsfølelse av de sjeldne innen spill.

Gamecube memory card - Den evige ventingen:

Da jeg skaffet meg Gamecube ved lansering sammen med spillet Luigi's Mansion var det ett stort problem; ingen av butikkene hadde fått minnekort for konsollen. Etter hvert som dagene gikk ble det ganske frustrerende å sitte og spille den første delen av Luigi's Mansion uten mulighet til å lagre.

Ventingen betalte seg etter en stund, for siden jeg var tidlig ute med bestillingen ble jeg en av de første i mitt nærområde til å anskaffe minnebrikken. Butikken jeg fikk den fra hadde fått inn bare ett eneste eksemplar på den tiden, så jeg var nokså heldig. Endelig kunne jeg lagre framskrittene mine.

Shadow of the Colossus - Mitt første møte med en kjempe:

Å vandre rundt i de vakre og øde landskapene i Shadow of the Colossus kan nesten ikke beskrives med ord. Ingen fiender var å se noe sted. Det var bare deg og hesten. Så, etter en liten stund med leting møter jeg på en gigantisk skapning, ulikt noe annet jeg har sett tidligere. Jeg ble rett og slett målløs når den episke musikken slo til mens jeg febrilsk lette etter kjempens svake punkt. Etter en del prøving og feiling greide jeg endelig å drepe giganten, og han falt i bakken med et smell. Rett og slett magisk. Et av tidenes beste spill.

Super Mario Bros. 3 - Hoppet som forandret alt:

Et av mine største spilløyeblikk er også et av de mest irriterende. Som liten ble jeg ofte passet av en barnevakt. Denne barnevakten eide tilfeldigvis en NES maskin som jeg var heldig nok til å få prøve. Super Mario Bros. 3 ble derfor min første spillopplevelse, selv om jeg ikke kom så veldig langt. Jeg greide faktisk ikke å hoppe over det aller første hullet på den aller første banen. Jeg prøvde og jeg prøvde, men fikk det aldri til. Denne irritasjonen var nok en av hovedgrunnene til at jeg absolutt ville ha en helt egen spillkonsoll, og når SNES kom på markedet ble drømmen oppfylt.

Hva med deg? Hvilke spilløyeblikk husker du aller best?

Min egen tallerken.

Er det noe jeg hater, så er det tallerkenene vi har i huset vårt. Runde ufyselige tallerkener, med en rar blanding av grønn, svart, og hvit farge. I mange år har jeg spist av nettopp disse tallerkenene.

For ikke lenge siden tenkte jeg at nok var nok, jeg kunne ikke leve med dette lenger.

En dag jeg og en venn var nede i byen, bestemte vi oss for å finne den perfekte tallerken. Den skulle være helt svart, firkantet, og litt dyp, slik at sausen ikke kunne renne av.

Vi undersøkte flere butikker, i hver eneste krik og krok, i håp om å finne svaret på våre bønner.

Etter en del leting begynte håpet vårt sakte men sikkert å forsvinne. Det virket som ingen butikker hadde det vi så desperat lette etter.

Men i det verden skulle til å gå under, skimtet jeg noe i horisonten.
Jeg trodde ikke mine egne øyne. Det var den perfekte tallerken. Stolt kjøpte vi hvert vårt eksemplar for rundt 80kr.

Neste stopp var matbutikken, hvor vi hamstret inn varer vi skulle bruke til en real runde med Wok.

Vi kom oss hjem, tømte oppvaskmaskinen, satte in våre to tallerkener, og kjørte i gang maskinen på full guffe.

Woken var klar, tallerkenen var skinnende ren, og jeg var sulten.

Siden den gang har jeg flittig brukt min egen tallerken til mange av mine måltider, og jeg kan trygt si at maten nå smaker mye bedre.

Det klokeste valget jeg har gjort på en god stund, og jeg er nå stolt eier av den perfekte tallerken.