Hello nostalgia, my old friend #NOSTALGI

Ja, jeg er sen. Ja, det er nok en gang. Men denne gangen har jeg en unnskyldning (sier vi). Jeg har vært i Danmark siden fredag, uten muligheter til å skrive. Ironisk nok var det, av alle steder, en pub i Ålbæk som hadde NES med Super Mario Bros. 3. Et artig spill å spille i beruset tilstand det.

Anyways, nostalgi er et tema jeg har et relativt formidabelt forhold til. Det sies at man ikke skal leve i fortiden, men allikevel er nostalgi en følelse jeg ofte med hensikt prøver å oppsøke. Jeg liker den følelsen, jeg liker den svært godt. Jeg pleier å spøke med at jeg lever av den. Nærer av den. Ånder for den. Og den kan melde sin tilstedeværelse i flere ulike medium og situasjoner.

Spill
Videospill er den ultimate nostalgibombe. Stort sett er det musikken som drar i gang følelsene her. Således burde egentlig musikk hatt sin egen overskrift, men vi lar den smelte i sammen med spillene. Det er ofte de aller eldste spillene som er gjeldende i nostalgisonen. Pokémon, Final Fantasy, Metal Gear Solid, Zelda og Crash Bandicoot er eksempler på disse, men enkelte nyere spill som World of Warcraft, Xenoblade Chronicles, The Elder Scrolls V: Skyrim og Assassin's Creed: Black Flag, kan også finne på å mane frem nostalgifølelsen i meg. Således er det naturlig at spillmusikk er en sentral faktor i spill for meg, noe min godt stappede mobiltelefon også kan skrive under på.

TV-serier
Den endelige dubbingen av Dragon Ball Super, har sendt meg flere år tilbake i tid. Siden jeg nå også jobber på en skole, passer det ypperlig å sette seg ned med en episode etter «skoletid». Akkurat som i gamle dager. Barndommen var stort sett dominert av serier som Pokémon, Digimon, Beyblade og Dragon Ball, men også andre tegneserier på de legendariske kanalene: Cartoon Network, Fox Kids og Nickelodeon. Etter hvert ble også ettermiddagen preget av serier som MacGyver, Smallville og Friends. I senere år har ikke TV-serier preget min hverdag i like stor grad, men jeg kommer allikevel aldri til å glemme ettermiddagene jeg hadde i skoleårene.

Steder
Jeg har ikke flyttet mye på meg i mitt liv. Jeg har bodd på samme sted jeg har vokst opp helt frem til jeg var 20. Da jeg begynte å studere, bodde jeg borte i 4 år. Det var forsåvidt vel og bra, men jeg lengtet ofte tilbake til hjemplassen. På joggeturer løper jeg hyppig forbi steder som bringer frem gode minner. Det kan være alt fra min gamle skole og ballbingen, til en butikk jeg har handlet mye i eller en skog jeg lekte i som barn. Jeg har alltid vært nært knyttet til hjemstedet mitt. Ikke bare på grunn av familie og venner, men også nostalgien som følger med å vandre rundt i omgivelsene her. Finner jeg ikke en ekstremt god grunn til å flytte, så tviler jeg på at jeg kommer til å gjøre det heller.