Tera here I come.(level1-5)

Så dukker det opp en del MMO-spill som perler på en snor. Så nå har jeg bestemt meg for å utforske TERA med en figur og fortelle dere om mitt eventyr opp til endgame på level 50. Jeg kommer til å sammenligne med WOW siden jeg har spillt det en del..så ikke ha det imot meg..

Det første som slår meg når jeg logger meg på er at ting ser lyst og vakkert ut. Så får jeg se hvordan dine avatarer ser ut, og jeg må innrømme at jeg ble litt imponert. Er ikke så vanskelig å imponere..men må innrømme at dette var pent.

Jeg har spillt prest på WoW i en liten evighet og bestemte meg for å prøve meg på det en gang til. Laget meg en alv, og siden jeg er jente laget jeg meg en skjønnhet med lyst hår og med sminken på plass. Man har da ikke vondt av å se bra ut mens man dreper små og store beist.

Men det viser seg at det er enkelte ting som kansje ser LITT for bra ut, blir i overkanten mye. Spesielt siden min alv tydeligvis har en innstilling til at alt hun gjør skal feires med småkåte stønn og med litt stryking over en del attributter på kroppen både i tide og utide.

Jenta stønner og vrir seg når hun plukker blomster, og hun stønner og vrir seg når hun ikke får til å plukke blomster. Hun kan ikke sitte, men mer liggende i en litt mer inviterende stilling enn jeg føler er helt meg.
"Hva har jeg gjordt" er en tanke som går igjennom hodet mitt flere ganger igjennom de første 5 levelene.

Det hjelper heller ikke at jeg kjemper iført høyhælte sko og minimalistiske klær...de hæla på skoene er så høye at jeg lurer på om det kansje er derfor hun stønner så mye.

Men jeg er ikke alene. Det viser seg at i Tera så spiser man ikke potetgull eller sjokolade. Man trener ufattelig mye og har så sterke muskler at man ikke trenger rustning. Tydligvis er du en bedre kriger jo mindre klær du har på deg. Forbered deg på å se mye hud, om du vil eller ikke.

Men det imponerer meg på et område som får meg til å glemme dette. Kampsystemet. Det er gøy og her må man sikte og hoppe unna angrep. Jeg koser meg og levelene stiger sakte men sikker her jeg går i en fantastisk verden med nydelige områder..med halvnakne krigere.

Så får vi se om min lille prest duger til noe annet enn å vrikke på rompa .

Bildet er av meg og en av de mektigste krigerene på øya her jeg befinner meg..det ser du selvsagt på rustningen...eller mangel på rustningen rettere sagt.