Norske Bønder II

I Norge hersker det en fjollete, nasjonalromantisk, ide om at en haug med småbønder, med 10 til 20 kuer, noen høns, et par griser og noen mål med jord skal brødfø et helt land med en raskt økende befolkning.

For å holde liv i denne Asbjørnsen og Moe aktige forestillingen om Norsk identitet settes det opp skyhøye tollbarrierer samt at det pøses inn med offentlige tilskudd.
Dette er penger som kunne være brukt på en mye bedre måte hvis det var vårt behov for mat det egentlig dreide seg om.

I resten av Europa og andre land vi ellers veldig gjerne sammenligner oss med har de det jeg kaller matfabrikker. Der produseres det mat. I stor skala. Det er ikke nødvendig vis vakkert men det er nødvendig okke som.
Her produseres det storfekjøtt, melk osv i enorm skala for å mette befolkningens behov. Det finnes selvsagt små eller mellomstore gårder også og disse levere ofte det som betegnes som gourmet varer til spesial butikker eller lignende.

Snille lille Norge som skal være best i alt og som oppererer med sin kvalme arroganse og vi-vet-at-dere-prøver-men-vi-vet-best holdning til landene rundt oss i verden kunne kanskje øremerket bistandsmidler til fattigere men frodigere land og hjulpet dem til å få opp et stort og levedyktig landbruk med kontrakter og lovnader om å immpotere en viss prosent av matoverskuddet deres.
Dette ville på sikt gavnet begge nasjoner både kulturelt og økonomisk. Bare en tanke...

Det vil, uansett, på kortere eller lengre sikt bli nødvendig å legge om måten vi produserer mat på her i Norge. Det er uomtvistelig.
Hvis de matbøndene vi har i dag ikke tjener nok penger så må de slutte å drive som matbønder og heller prøve seg på noe annet. Ikke grine seg til mer offentlige midler. Det er til syvende og sist som å pisse i buksa for å holde seg varm.
Ved å gå over til annen virksomhet tvinges norske myndigheter til å tenke nytt å se realitetene som de er og ikke tviholde på at det vi gjorde for 100 år siden nok ennå det tryggeste.