Å være minst

Jeg er mange ting. Først og fremst skulle man tro jeg var et menneske, men visse ting går nok før denne betegnelsen i rekka. Før jeg er et menneske er jeg forbruker, kyniker og, kanskje viktigst av alt, minst av fem søsken. Jeg blir anklaga for å være oppmerksomhetssjuk, og det stemmer nok, men det er forskjell på å bli sett og å bli hørt. Min mening blir hørt, så klart, men den når sjeldent fram til mottakeren.

Disse andre fire er en tilsynelatende trivelig gjeng, men ikke uten sine skavanker. En kritiserer sine nærmeste åpenlyst, uten å feie for sin egen dør. En annen er bortskjemt og favorisert, men hykler om at alle andre søsknene får flere og bedre goder enn seg selv. Den neste er passivaggressivt kommanderende. Halvparten er minst like oppmerksomhetstrengende som den minste.

Mine kvaliteter er sannsynligvis like lite gode som de andres. Jeg trenger det å bli hørt. Det å bli oppfatta som et seriøst og egenrådig menneske. Jeg er lei av nedlatende kommentarer og umyndiggjørende bemerkninger. Er ikke mine interesserer, merkeligheter, meninger og ambisjoner interessante for min nærmeste familie?

Å bli anerkjent betyr mer enn å få høre "Jada, vi fikk med oss det du sa" eller at noen liker Facebookstatusen din. Er ikke familien en arena hvor man skal få snakke saklig fra tid til annen? Ikke bare en smeltedigel for fjas og virrvarr?

Til tross for at jeg føler meg trygg i familien jeg av min bevissthet og naturlige omstendigheter har blitt tildelt, føler jeg nå et behov for å bryte ut. Jeg har ingen lyst til å bli voksen, men jeg tror jeg snart er nødt til å komme meg unna vante baner og få snakke med folk som hører betydningen i det jeg sier, ikke bare hvilke ord jeg har plukka ut.