Norsk

Johannes

Skrevet av Predator den 8 april 2014 klokken 06:12

Hvor mange av dere visste at bloggens tittel også er kjent som mitt egentlige navn? Bak forumsrovdyret Predator, kjent for å ha vært på forumet Gamereactor lengre enn noen ville forutsett, sitter det en 18-åring med brunt hår, utrent kropp, det A to the H definerer som en hårsveis nesten like glætt som den Leonardo DiCaprio sportet på Oscar-utdelingen 2014, noe uren hud, et resultat av en 18-åring ved navn Johannes som i alle år har sett på kroppen sin som en velsignelse - eller rask forbrenning, med andre ord - og har derfor tatt på seg en levestil basert på et sjokkerende usunt kosthold, men det vises i hudens urenhet i stedet for kroppens midje-omkrets. Jeg har aldri spist en hel banan. Jeg har ikke spist et eple eller en appelsin på tre-fire år. Jeg har aldri spist grønnsakene mine. Kanskje jeg burde forbannet min velsignelse, og håpet på at jeg hadde blitt straffer på andre måter enn å bli raskt sliten av å trene. Kanskje det egentlig er en forbannelse som bare sementerer meg som en nerdete person, og ikke en - for å implementere litt amerikansk lingo - jock. Skulle jeg ønske jeg var en jock? Ønsker jeg at jeg brukte mer tid frivillig på fotballbanen, eller vågde meg inn i et treningsstudio, i stedet for å bare gi overnevnte baner og studioer den lengste fingeren jeg har og returnere til inaktivetens forførende klør?

Visst faen ønsker jeg det noen ganger. Jeg er stolt over å være en ambassadør for #TeamUsunn, men samtidig er den typiske "What if"-følelsen der. Hva om jeg hadde endret på noe av min egen personlighet. Men jeg kommer ikke til å gjøre noe med det. Jeg har hatt perioder hvor jeg har lagt ned litt innsats, men jeg gir meg alltid. Jeg gidder bare ikke. Det er ikke verdt det - i mine øyne et tegn på at det ikke er min greie, rett og slett. Med mindre jeg har et øyeblikk av klarhet i løpet av årene som kommer, kommer jeg ikke til å endre på det faktum at jeg er usunn. Det er rett og slett en av mange dagligdagse elementer som gjør meg til Johannes, som igjen gjør meg til Predator.

Hvorfor forteller jeg dere dette? Hvorfor skriver jeg ting dere kan le av meg for, så åpent, så villig? Dette er ikke en tekst jeg skriver for dere. Jeg skriver den for meg selv. Jeg har i det siste begynt å virkelig se på meg selv med et introspektivt blikk, og noen ganger føler jeg bare et behov for å få ned tankene mine på et Word-dokument. Egoisten i meg vil selvfølgelig at folk skal lese det jeg skriver, så det ikke føles som bortkastet tid. Men grunnen til at jeg i det hele tatt publiserer den med folk jeg (med noen unntak) ikke har møtt før, ikke kjenner personlig, går dypere. Jeg har, som mange sikkert vet, vært på GR i over 9 år. Jeg har vokst opp med GR. Jeg bruker minst fem minutter på en daglig GR-sjekk hver eneste dag. Tenk på det. Tenk på hvor mange minutter, timer, dager jeg totalt har brukt på å saumfare GR's forum og poste cirka 13 000 innlegg (det er ikke inkludert innlegg fra 2005 og mesteparten av 2006). Men la meg droppe den uinteressante statistikken. Poenget er at jeg har vært her - i mangel av bedre ord - jævla lenge. Det får meg til å se på dere som en familie, enten dere vil det eller ikke. Og jeg har over lengre tid beundret SirThomas sine blogger og innlegg, fordi han er modig nok til å dele sine erfaringer fra hans egne personlige liv. Det gir forumet et friskt pust og får oss til å føle at vi kjenner SirThomas forbi hans avatar av Tyler Durden. Vi kan danne oss et bilde av han. Og jeg synes det er en god ting - det gjør våre mange samtaler mer levende, det gjør dem mer interessante, de føles mer....ekte. Det er greit at et forum skal være et sted hvor folk kan ha et utløp for sine tanker om meninger om hva enn det er mens de holder seg anonyme, men jeg tør å si at Gamereactor har et tettere forum enn mange andre. Det har, per nå, en mer sentrert brukerbase. Litt sånn "den lille bygda hvor alle kjenner alle"-typ opplegg. Og jeg kan ikke nevne mange ganger at det er ingen feil med det. Jeg synes det er kjempe-ålreit. Men det for meg til å tenke at dere fortjener å vite mer enn at jeg kaller med Predator, at jeg banner mye, at jeg elsker film, musikk og spill, og at jeg liker å skrive. Kanskje denne bloggen kan få andre brukere enn hovedsakelig SirThomas og Tommy Kvaernerud til å skrive personlig blogger om seg selv, og dermed få et enda sterkere forum-forhold.. Men det er beside the point. Jeg publiserer denne bloggen fordi jeg, Predator, vil at dere skal vite litt mer om hvem jeg er. Hva som gjør meg, meg. Mine drømmer. Mine styrker. Mine svakheter. Rett og slett ikke hva som gjør meg Predator, men hva som gjør meg Johannes.

Hmm. Så hva vil dere vite? Meget godt spørsmål. Siden jeg ikke har så lyst til å spørre dere før jeg skriver selve bloggen, så må jeg bare gå utifra det selv. Det er veldig få ting jeg genuint interesserer meg for. Dette er en av mine største svakheter - er det ikke en god ting å være mangfoldig med en variert bredde av interesser? Jeg har stått støtt på noen enkelte ting siden barneskole-eraen; jeg liker film, jeg liker musikk, jeg liker videospill, jeg liker litteratur - til tross for at jeg har trappet ned lesingen de siste årene på grunn av ren, skjær latskap. Det er dette jeg holder meg til, det er dette jeg er komfortabel med. Men overrennende interesse for disse kulturelle elementene har ført til at jeg - av mangel på mer passende formulering - sliter i andre elementer som kanskje skal sees på som nødvendig for en 18-åring å ha implementert meninger om. Politikk? Jeg kan så vidt forskjellen på konservativisme og liberalisme. Kokkelering? Mine evner på kjøkkenet strekker seg ikke forbi evnen til å putte Grandiosaen i ovnen. Manuelt arbeid? Det er veldig sjelden jeg gjør fysisk arbeid av hva som helst form. En veldig fri barndom har ført til at jeg aldri satt meg inn i ting jeg kanskje burde satt meg inn i. Jeg burde satt meg inn i politikk. Jeg burde tatt en mer aktiv interesse på kjøkkenet. Jeg burde formet meninger om ting. Jeg burde deltatt mer. Til tross for en noe kapabel evne til å skrive tekster, hva flere har referert til som et talent for skuespill og det artistiske medium som er skriving av diverse tekster, og min evne til å levere troverdige oratoriske taler, som har sementert meg som en av de tjue beste i staten Arkansas i USA, føler jeg meg ikke særlig talentfull.

Kanskje denne teksten tok en mer negativ retning enn dere kanskje forventet, men er det noe jeg vil at folk skal vite om meg selv, så er det at jeg personlig føler meg.....ikke nevneverdig god i noe som helst. Har dere noensinne deltatt i en samtale om for eksempel sport og følt at dere ikke har noe å bidra med i det hele tatt? Jeg har det slik på flere plan, enten det måtte være politikk, sport, etc. Jeg føler meg bare - i mangel av bedre ord - <I>dum</i>. For dere som har sett TV-serien Friends, har jeg lett for å relatere meg til den godhjertede Joey Tribianni, som dessverre ikke er den smarteste skjeen i skuffen. Og jeg kan kjenne meg igjen. Det har ført til at jeg sliter med å danne meg egne, eksakte tanker om ting; jeg har vansker for å se det store bildet når jeg henter informasjon til en fremføring eller innlevering, jeg sliter med å parafrasere stoffet jeg finner, som igjen gjør at jeg sliter med å forstå innholdet. Dette har puttet meg i en klemme flere ganger, både i skole-relaterte saker, men også utenfor. Det fører til at jeg ikke føler jeg lærer noe som helst; er det på grunn av min egen latskap, eller er det at jeg har et psykisk problem med å ta til meg informasjon? Jeg heller selvsagt på det førstnevnte- På skolen klarer jeg alltid å lese meg opp til respektable karakterer, til tross for enkelte kollapser, men jeg husker ingenting av det. Jeg tar det aldri til meg. Er jeg en vandrende sky, som tar til seg informasjon, og slipper det ut som regn når jeg går full? Jaggu ikke lett å si. Alt jeg vet er at jeg føler noe mangler. Ganske mye mangler, faktisk.

Alt jeg har er skrivingen min, som sikkert ikke er noe annet enn "okay" sammenlignet med andre diverse andre, ukjente og kjente, en lidenskap for skuespill, og min generelle positive personlighet som gjør at folk ser på meg som bra å være rundt. En amerikansk kompis av meg sa forleden dag "you make friends real easily, Joe" som gjorde meg fornøyd og glad over at min utvekslingsopplevelse har gått positivt. Men likevel føler jeg at jeg mangler en disting personlighet, noe som gjør meg....meg. Når jeg tenker på meg selv, føler jeg ikke at det er noe særskilt unikt med meg, noe eget, noe annerledes. Kanskje noe mangler, kanskje ikke. Jeg er sikker på at vi alle tenker med et med dømmende blikk på oss selv enn hva andre gjør, men jeg vil likevel at dere skal vite litt om hvordan det føles å være meg. Og viktigst av alt, føler dere dere litt under par til tider selv?

Nå ble jeg deppa av å skrive. På tide å gjøre meg selv litt glad igjen. Jeg sier ikke at jeg er et skjell av et menneske som ikke har lykke i livet. Jeg ser på livet mitt som veldig bra - jeg har mange gode venner, en familie som virkelig bryr seg om meg, og jeg har mange positive kvaliteter - om mer sosiale kvaliteter enn intellektuelle kvaliteter. Jeg trives godt i andres selskap, og folk trives rundt meg (er i det minste det jeg har hørt). Jeg har hørt jeg er god til å skrive. Jeg har hørt jeg er en talentfull skuespiller. Jeg har hørt jeg har en kontrollerende tilstedeværelse på scenen og når jeg gir taler. Positivt, selvfølgelig. Jeg har alltid vist en naturlig forståelse for engelsk, som er en av mange faktorer til hvorfor jeg føler meg så komfortabel når jeg skribler ned korthistorier og slikt, som alltid er på engelsk. Jeg tror grunnen til hvorfor dette er det eneste jeg føler meg komfortabel med, er fordi det alltid har vært det jeg vil drive med i fremtiden. Helt siden jeg først falt pladask for filmer, har jeg visst at jeg vil drive med mediet i fremtiden. Akkurat hva slags form innenfor dette mediet har variert fra tid til annen - jeg har gått fra å ville regissere, til å skrive mine egne manus, til å være en skuespiller - til Joseph Gordon-Levitt-ruten å gjøre alle tre. Hvem vet hva som vil skje i fremtiden. Alt jeg vet er dette;

- Jeg vil forlate Norge for godt en gang i fremtiden. Om dette vil være rett etter tredje vgs, eller kanskje om to-tre år, vet jeg ikke. Men jeg vet jeg skal forlate mitt barndomsland å ikke se tilbake. Om det er noe mitt utvekslingsår har bekreftet, er det at USA er landet jeg vil bo i permanent. Kanskje ikke akkurat der jeg bor nå, men jeg vil flytte til, og studere i, California eller New York City. En veldig romantisk tanke, jeg vet, men noen ting er så nært knyttet til hjertet ditt at du ikke klarer å se en fremtid uten det. Dette er en av de. Jeg vil studere drama. Jeg vil trene skrivingen min. Jeg vil ta regikurs. Jeg vil dyppe mitt sinn i det meste, så jeg kan bevege meg videre til neste punkt;

- Jeg klarer ikke å se for meg en framtid hvor jeg ikke driver med mine lidenskaper. En kontorjobb er bare ikke meg. Jeg ville heller falt død om enn å ikke forfølge mine drømmer med åpent hjerte. Kanskje jeg føler meg dum til tider. Kanskje jeg føler meg under par. Men dette skal ikke hindre meg i å prøve. Jeg vil lage film. Jeg vil være en skuespiller. Jeg vil utvikle en kreativ visjon til den store skjermen. Naturligvis er internasjonal berømmelse, rikdom og Oscar-statuetter en veldig åpenbar forlengelse av min drøm om å drive med min lidenskap. Men så lenge jeg personlig er lykkelig når jeg driver med det, er det vel greit.

Bloggen fortsettes i kommentarfeltet.

Johannes

HQ