#AmericanBoy II: The End

Hmm. Jeg drar hjem neste måned. Jeg forlater USA om utrolig kort tid. Det er liksom slutten på en era. Alt jeg sitter med nå er en haug av miksede følelser, tanker om jeg gleder meg mer til å dra hjem eller om jeg gruer meg mest til å dra - fordi noen dager er det det ene, noen dager er det andre. Jeg tenker å gå mer inn på disse tankene senere, men først må jeg beklage for at jeg ikke holdt løftet mitt når det gjaldt Life Down South-bloggene. Jeg lovte en del hver måned - jeg har gitt dere to deler. Jeg vil si jeg sviktet totalt, men samtidig må dere skjønne at mangel på blogger peker ikke på mangel på ting å skrive om - det er faktisk helt det motsatte. Jeg har fylt hjertet med så mange opplevelser de siste månedene at jeg føler jeg kunne skrivet en bok. Det ble bare så simpelt som at jeg ikke orket å ta meg tid til å skrive en fyldig blogg om alt jeg har opplevd, fordi jeg har det rett og slett så moro her nede. Men jeg skulle likevel tatt meg tid når jeg hadde, fordi interessen var der, og dere fortjener mer enn det jeg leverte. Med det sagt, så kan jeg ikke endre på hva som har skjedd, så med det, gir jeg en liten oppsummering av det mest interessante jeg har har drevet med siden Life Down South #2:

- Jeg har blitt skuespiller. Jeg fikk rollen som skurken King Claudius i min skoles oppsetning av Shakespeare's briljante tragedie Hamlet, og det var en prosess som tok veldig mye av tiden min. Det at det tok lang tid gjorde meg igrunn ingen verdens ting, fordi Hamlet var en opplevelse som var like rik på kunnskap som den var på moro. Jeg lærte utrolig mye, jeg oppdaget en brennende lidelse for skuespill som jeg vil utvikle i fremtiden, jeg fant mange nye venner, og knyttet nære bånd bak scenen. Det var en opplevelse jeg aldri vil glemme. Vi hadde fire forestillinger og til tross for at interessen i en relativt liten sørstatsby for en tragedie som Hamlet var ganske liten - jeg kunne telle antall tilskuere første kveld fra scenen - så var det likevel utrolig moro. Hvis noen husker min personlige blogg om meg selv jeg skrev for litt siden, så var noen av tankene mine i den direkte basert på mine erfaringer fra den enestående opplevelsen som var Hamlet. Minner og kunnskap som jeg vil ta vare på for alltid.

- Jeg har fått fornyet interesse for offentlig taling. Altså presentasjoner, taler, fremføringer etc. Jeg har alltid hatt et helt OK forhold til slikt, men etter at jeg ble med i Forensics-gruppa på skolen min, så eksploderte det. Jeg føler meg så utrolig hjemme når jeg står foran et publikum og fremfører, enten det måtte være en tale jeg skrev selv om et tema, utvekslingsår i mitt tilfelle, fremførte en monolog fra litteratur, eller leverte improviserte duett-scener med en kompis. Jeg var komfortabel der oppe, og fikk høre at jeg gjorde det rimelig bra i tillegg, som selvfølgelig økte selvtilliten, som var ganske skeptisk i utgangspunktet, i og med at jeg gikk opp imot folk med engelsk som morsmål. Men Forensics-sesongen viste seg å være meget gunstig for min del. Jeg utviklet meg enda mer som både en oratør og som skuespiller, og basert på konstruktiv kritikk fra min coach og diverse dommere, forbedret jeg meg selv gang på gang. Jeg kvalifiserte meg til stats-mesterskapet i tre kategorier, og på et av stevnene tok jeg hjem en tredjeplass i kategorien Oratory - persuasive speech, som betydde pokal og hele pakka. I statsmesterskapet fullførte jeg samme kategori pluss Prose, hvor jeg fremførte en monolog som Jokeren utifra den mesterlige boken The Killing Joke, i topp 20 og semifinaler, som betyr at jeg er en av de tjue beste i staten i de to kategoriene, som virkelig gjør meg stolt. Alt i alt elsket jeg Forensics, og er trist jeg ikke får opplevd det i high school-sammenheng igjen, fordi det var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

- Store events som prom har jeg selvsagt opplevd. Det faktum at jeg sikret en date som ikke kan beskrives som annet enn skikkelig digg, og som også gjorde at jeg fikk klapp på skuldra av flere gutter på skolen, var jo selvsagt bare toppen på kransekaka. Hvordan spurte jeg henne, spurte du? Utmerket spørsmål. Jeg kjøpte en pakke med fortune cookies fra Walmart. Jeg pirket ut den tullete kommersielle visdommen som var inni, og vekslet den med min egen briljante visdom, eller spørsmål, burde jeg si; Do you wanna go to prom with me?" Senere gikk vi på date på asiatisk restaurant, og jeg byttet ut den de gav med min egen, og hun fikk helt sjokk, smilte det fineste smilet jeg har sett, og sa ja. Det var et stort øyeblikk, altså. Et av de absolutt beste dette året. Prom i seg selv var en veldig fin opplevelse. Bilder ble tatt, bensin til bilene ble brukt, latter ble delt, mat ble spist, det ble danset, både rolig og raskt, og jeg hadde overall en utrolig god opplevelse.

- Jeg har vært i et forhold med ei jente for ingen andre grunner enn at jeg følte for det. Det var ikke et særlig godt forhold og jeg gikk lei av det etter en cirka to måneder, og vi slo opp forholdsvis raskt og smertefritt. Jeg har vært rundt henne siden, og vi kan være rundt hverandre vennlig, men jeg er jaggu glad det ikke varte. Hun var for kristen. På et tidspunkt prøvde hun å preke til meg vett. Jævla sørstatene, ass. På jentefronten har jeg opplevd hvordan det er å falle "head over heels" for en jente, også. Ikke den samme, altså. Hun var min prom-date og hvis det er en ting jeg kommer til å savne mest fra dette utvekslingsåret, er det henne. Og free refills. Ikke tro jeg drar hjem med et langdistanseforhold i beltet da, heeell no, da hadde jeg vært latterlig dum. Vi er veldig nære venner, men ikke noe mer.

Jeg har knyttet veldig sterke bånd med mange personer, vertsforeldre og venner alike. Jeg drar ikke hjem med planer om å ikke kontakte folka her borte, men heller med full viten om at jeg kommer til å holde jevnlig kontakt med veldig mange mennesker. Fra sophomores til seniors, gutter og jenter, amerikanere til spanjoler, kristne til...vel....kristne, så drar jeg hjem med mange nye vennskap knyttet og en større selvtillit på at jeg er en likbar type. Jeg startet dette året med å ikke kjenne en sjel, og jeg har sakte en sikkert bygget opp en stabil sosial kjerne med mange flere grupper inni den. Jeg har tilbrakt tid med mange nasjonaliteter og mange forskjellige personligheter. Folk jeg tidligere trodde jeg ikke kom til å passe med. Nasjonaliteter jeg ikke planla å sosialisere med, som andre utvekslingselever. Det har vært et sammensurium av personligheter og grupper, men jeg føler meg desto mer beriket av det. Jeg drar hjem en annerledes person.

Og jeg føler virkelig at dette er tilfellet. Jeg tror virkelig at dette året har, på flere veier, forandret meg. Jeg dro med en innstilling om å ikke gjøre noen extracurricular activites. Dette er bare en av innstillingene som raskt endret seg. Jeg har blitt mer selvsikker. Jeg trives enda mer i andres selskap enn jeg gjorde før. Før jeg dro hit kunne jeg lett chilla'n maks for meg selv hvilken som helst dag, mens her får jeg alltid en følelse av ensomhet hvis jeg ikke er ute å gjør noe. Ikke tolk dette som et tegn på at jeg ikke har venner eller noe hjemme, fordi det er langt ifra tilfellet, det er bare et tegn på at jeg, gjennom noe så drastisk som å bygge opp en hel vennebase, har realisert at det er langt mer verdt å tilbringe tid med folk jeg bryr meg om enn å ikke gjøre noe annet enn å spille PS3. For å putte det i andre ord - jeg tar ikke vennskap for gitt lenger. Jeg tar ikke forhold for gitt. Jeg har realisert hvor mye det betyr å putte sin troskap i andre, fordi jeg har ikke kjent mine beste venner her sine barneskolen, liksom. På grunn av dette året vet jeg hvor mye ethvert forhold er verdt, fordi jeg ikke lever i en boble lenger. Jeg har nære vennskap som spanner mer enn folk som bor i nabolaget mitt og som jeg har kjent siden barneskolen. Og selv om mine beste venner i Norge er langt mer verdt for meg, og jeg kan ikke vente til å se dem igjen, så er den viten at jeg nå har venner over flere kontinenter noe som gir meg en følelse av at jeg lever livet slik jeg alltid har villet leve det. Jeg er ikke låst til lille Drammen lenger. Jeg ville ha dette året fordi jeg ville ut i det store, utfordre meg selv til å være alene, og gjennom hardt arbeid, gjøre meg....ikke alene. Og jeg kan ikke si annet enn at jeg har klart min egen utfordring. Jeg har flere nære venner. Jeg har endre flere mer casual venner. Bånd har blitt knyttet, som aldri vil dø ut. Det er jeg sikker på.

Jeg har blitt mer selvstendig, jeg har blitt mer sikker på fremtiden så vel som meg selv, jeg har lært at jeg elsker den amerikanske livsstilen, jeg har lært at en fremtid i USA er det eneste som gjelder, jeg har lært at sørstatene er noen herlige stater som, til tross for flere negative sider, vinner over med sin sjarm og positivitet. Jeg mener, det er kirker på hvert eneste gatehjørne her. Folk tror det er enten jævla kult å gå rundt i klær i fargen "camo", som må være en farge som kun eksisterer down south, altså. Faktisk helt latterlig. Jeg har sett folk i camo fra topp til tå, og de synes det er dritkult. Kanskje det er et identitets-stempel, men jeg tror også det er et fashion statement, og det er i seg selv er skikkelig teit. På den andre siden har jeg sett folk som mener den eneste veien å gå er å gå i de mest fargerike klærne fra Ralph Lauren og mokkasiner eller seilersko, og selv om det definitivt er nærmere Norge enn jeg trodde, så er det det faktum at det er det eneste disse folka makter å ha på seg gjør at jeg synes det også er skikkelig teit. Hva med meg selv? Jeg har blitt flere ganger enn jeg orker å telle blitt kalt hipster, grunn av min egen klesstil, som definitivt skiller seg noe ut. Jeg skal dog ikke nekte for at jeg ofte har gitt komplett faen i hvordan jeg ser ut, som har ført til betegnelsen "Conway-boy". Jaggu meg godt rykte disse gutta har, hæ?

Andre ting som er ille i sørstatene? Hvor strenge foreldre er. Jeg tenker ikke utelukkende på mine egne vertsforeldre, som definitivt var mye strengere enn jeg forventet, men forståelig så, men jeg tenker også på den generelle familien her i Conway, Arkansas. Folk må alltid spørre pent om permisjon til å gjøre whatever. Tatt i betraktning at jeg for det meste hang med folk ett eller til og med to år yngre enn meg selv, og de kjørte bil, så gir det jo for så vidt mening. Men det førte likevel til noen morsomme situasjoner. Spesielt en kommer til tankene - da jeg først måtte Casey, min date til prom, sine foreldre. Det startet som en veldig koselig liten aften, vi lo, vi hadde det veldig moro, jeg var storsjarmør uten like, akkurat så sjarmerende som dere som har møtt meg vet jeg er. Men da Casey gikk for å skifte, fordi vi skulle videre til andre venner, var det kun meg og hennes foreldre der. Å si at stemningen endret seg vil være å underdrive. Jeg fikk advarsel. Om å aldri gjøre noe vondt mot deres datter. De var dønn seriøse. På et tidspunkt sa faren at han hadde en rifle og ville bruke den. De lo det vekk, og jeg lo med, men jeg tror den dag i dag at de var helt seriøse. Som gjør at jeg alltid er bittelitt nervøs når jeg er i farens nærvær - som er forholdsvis ofte. Det er skummelt.

Bloggen fortsettes i kommentarfeltet.