Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook

Forbanna bortskjemt #temabloggen10

En gang var jeg ung. Ung og dum? Ung og lovende? Tror det holder å si ung. Og selv den gang da hadde jeg taleevner. Så da jeg kom hjem fra besøk hos naboen og fortalte hva jeg hadde gjort der, ja, da var det gjort. Lille Strifey ville ha det samme.

Jeg husker ikke helt hvordan jeg gikk frem. Jeg husker ikke hvordan jeg klarte det så kjapt. Men to uker senere, hadde jeg mitt egen skinnende eksemplar. Skinnende brukes her som synonym for gråsort plast.

Jeg husker fortsatt gleden da jeg fikk boksen. Den var min. Bare min. Og jeg måtte love å ikke bruke for mye tid på den. Fortsatt gjøre lekser. Spille fotball på løkka. Rydde rommet. Jeg jattet med.

Selv om rydde rommet var relativt..

Så der satt jeg. Med mitt eget eksemplar. Og jeg var glad. Ja, jeg var det. Selv om jeg var fryktelig bitter også.

Glad for jeg hadde endelig fått det jeg ønsket meg.

Bitter for det var ikke nøyaktig det jeg ønsket meg. Jeg var rett og slett forbanna bortskjemt.

Så der satt jeg. Med en splitter ny Nintendo 64. Med en ekstra grønn håndkontroll. Med et spill. Jeg burde vært i himmelen. Burde vært overlykkelig for å endelig ha fått denne spillmaskinen.

I stedet jeg var bitter. Bitter for jeg hadde ikke fått GoldenEye 64. Butikken hadde vært utsolgt. Men jeg ble lovet det senere. Jeg måtte bare vente hele to dager på det. Det var helt forferdelig. Jeg ville jo spille James Bond. Voksenspillet. Imponere vennene med det tøffe skytespillet.

Men nei.

Jeg måtte vente. Så den lange ventetiden måtte brukes på et annet spill. Det spille jeg fikk med maskinen. Et barnespill! Jeg gruet meg til å si til vennene mine at jeg ikke hadde fått GoldenEye 64. Jeg fryktet å bli ertet for å spille et barnespill.

Jeg tror ingen i verden var så negativ til Super Mario 64 som meg. Og etter å ha spilt det sammenhengende i et par uker, selv om jeg fikk GoldenEye 64, tror jeg ingen i verden ble så positivt overrasket over Super Mario 64 som meg.

...selv om jeg sa til alle kompisene mine at jeg kun spilte GoldenEye 64...

Et annerledes reisereferat

Det var en gang en hyggelig kar ved navn Henrik, som etter X-antall datingblogger fra sin gode venn Strifey, endelig møtte prinsessa i sitt liv. Hun var brunette. Hun var amerikansk. Hun var vakker. Hun var nydelig. Henrik var betatt. Så en sen fredagskveld i fylla på guttetur til Las Vegas spurte Henrik henne om hun ville gifte seg med henne.

Prinsessa sa nei.

Og Henrik levde lykkelig i alle sine resterende dager av ferien, mens han fløy helikopter over ørkenen, sjekket opp søte piker på kasino, kjørte muskelbiler og jaktet på tjueett i BlackJack, samtidig som han drakk iskaldt lokalt øl, doble Jack Daniels og Captain Morgan blandet med Coca Cola fra dispenser, og han fikk aldri noen klager for at han kastet det brukte tøyet på gulvet på hotellrommet når han kom hjem i sekstiden på morgenene, og han fikk aldri purremeldinger sene kvelder med spørsmål om når han skulle komme hjem, samtidig som han kunne la toalettsete stå oppe med god samvittighet og den utvaskede favorittbuksa satt fortsatt som et skudd, og alle vennene hans syns han var utrolig kul da han vant USD 5000 på BlackJack, og vennene hans var der fortsatt for han den samme kvelden da han hadde tapt de igjen, og da han reise hjem på turistklasse, smilte han fortsatt.

Og den beste delen av historien? Henrik smiler fortsatt den dag i dag når han forteller om denne fantastiske turen vår.

Plutselig var bestemora di der igjen

En oppfølger til Var det din bestemor? og Det var din bestemor ja.

Selv om jeg elsket å være selger, er dette nå et lukket kapittel av livet mitt. Jeg kommer gjerne med anbefalinger til venner og kolleger, men ikke noe mer enn det. Men Palmekysten er ikke like stor som jeg liker å innbille meg.

Det startet så uskyldig. Jeg var innom den gamle jobben for å kjøpe støvsugerposer. Da jeg plutselig la merke til noe kjent.

Jeg vet ikke hva som fikk minnet tilbake først. Mandalsdialekta? Hornbrillene? Det store smilet? Eller det grå håret? Kanskje det at jeg allerede har skrevet to blogger om henne, gjør at jeg husker henne? Uansett, der var hun. Lille skjønne bestemor.

Og bestemor kjente meg igjen. Navn og alt. Og hun husket at jeg hadde hjulpet deg med gaver før. Hun fortalte at du ble glad for boccia og kubbespillet du fikk til bursdagen din.

Vi hadde en lang samtale. Du vet jo hvor vanskelig det er å komme seg unna når bestemor begynner å snakke.. Hun hadde lagt merke til at jeg ikke jobbet der lenger. Det var visst litt trist. Men samtidig var det, sitat, så bra at ungdommen tok seg en høyere utdannelse. Selvsagt var jeg helt enig. Utdanning er alpha omega fortalte jeg henne. Det likte hun å høre. Du skjønner, hun er litt bekymret for deg. Hun likte ikke tanken på at du ville gå yrkesrettet på videregående. Hun mente det var nok snekkere i Norge. Og resten ville allikevel kjøpe svart arbeid, så det var et dårlig yrke å utdanne seg til.

Bestemor lo da jeg sa jeg hadde brukt Øst-Europeisk arbeidskraft til oppussing av min leilighet. Tror hun glatt overhørte at jeg sa at jeg hadde gjort det hvitt, for dette skulle hun bruke som eksempel ovenfor din mor. Ja forresten, bestemor vil ha et møte med deg og din mor angående fremtiden din. Hun har noen idéer skjønner du.

Da jeg endelig klarte å ro meg unna, fortalte bestemor at hun egentlig bare skulle handle noen lyspærer. Så jeg tok et forhåpentligvis siste salg, og hjalp bestemor med lyspærene.

Hun takket meg sånn for samtalen og hjelpen, og gikk smilende til kassen.

Og ja, forresten. Hvis jeg var deg, ville jeg ikke hatt store forhåpninger om noen attenårsgrensespill fra bestemor i år heller. Rett før vi gikk våre veier, anbefalte jeg Lego: The Hobbit og Kingdom Hearts 1.5 HD Remix som julegave til deg. Og siden de tidligere gavene jeg anbefalte hadde falt i smak, skulle hun stole på meg denne gangen også. Så god jul!

...woops, julegavespoiler alert..

Tirsdagkveld i september

Tirsdagskveldene i september har vært spennende de siste årene. Alltid noe å se frem til. Noe å glede seg til i en travel hverdag. Rett og slett et lite høydepunkt midt i uka. En kveld da kompisgjengen samles. Tar én øl eller tretten. Spiser burger med bacon. Eventuelt pølse med bacon. Skaper god stemning. Hverdagsmagi!

Men det var før i tiden. Det er sånt som ingen bryr seg om lenger. Det er gammelt nytt. Utdatert.

Tirsdag er allerede den verste dagen i uka; Hvorfor skal man ha noe å glede seg til på en slik dag? Man trenger ikke noe å se frem til på en tirsdag. Hverdagen er travel nok allerede. Og det er fullt mulig å ta ukas høydepunkt på en torsdag i stedet.

Og trenger virke kompisgjengen å møtes på en tirsdag? Det går jo fint an å ta én øl eller tretten alene. Alkohol-liker. Dessuten er jo burger lite sunt. Selv om bacon burde vært en del av alle måltid. Pølse er i tillegg tilgjengelig 24/7 på den lokale bensinstasjonen.

God stemning og hverdagsmagi? Det forsvant ut av vinduet da Moyes endelig klarte å få Everton (og fem andre lag...) foran Manchester United på tabellen.

Og dessuten; Hvem bryr seg om Champions League i våre dager?..

Hvorfor kaller du meg frøken?

Dette innlegget er kategorisert under: rettvest

Rød kjole. Flagrende nøttebrunt hår. Lepper røde som om djevelen sjøl hadde satt fyr på dem. Et blikk som sa mer enn tusen ord.

Hun satt innerst i hjørnet. Smilte lurt. Pekte diskret på en ledig stol ved siden av henne. Jeg tok hintet. Jeg gikk bort.

Da jeg rekte ut hånda for å hilse på henne, hoppet hun opp og gav meg en lang klem.

Det var lenge siden!..

Jeg skal innrømme at jeg ble litt satt ut. Jeg hadde aldri sett henne tidligere. Veldig søt pike. Nydelige dollargrønne øyne. Jeg tror jeg hadde husket henne. Jeg vet jeg hadde husket henne!

Hun måtte vel ta feil? Jeg var sekunder unna å forklare henne at hun måtte ha forvekslet meg med en annen, da hun plutselig tiltalte meg med navnet mitt.

Det var tydelig at hun visste hvem jeg var. Men hvem pokker var hun?

Jeg spilte med. Jeg er ikke stolt av det. Men ja, jeg spilte med. Snakket om tidligere hendelser i så vidt omfang at jeg kunne umulig bomme.

Ja frøken, deg har jeg ikke sett siden...ja, hvor lenge siden er det blitt nå?

Målet var å få et tidsrom. En dato. En sammenheng.

Neida.

Å, det var virkelig lenge siden. Tiden går så fort når vi er blitt så gamle.

Hun lo en knisende liten latter. Jeg tror jeg hadde husket den latteren. Men jeg kom ikke videre. Jeg var like blank som før. Jeg kunne umulig ha truffet denne søte piken tidligere?

Så ble hun veldig ivrig på å fortelle om seg selv. Hvor hun jobbet. Hva hun jobbet med. Hvor hun bodde. Hva hun bedrev dagen med.

Aldri stopp ei jente i å snakke. Aldri. Så jeg lot henne holde på. På innpust og utpust.

Hun var virkelig trivelig. Hun snakket til meg som om vi var gamle venner. Det var faktisk hyggelig. Hvis du ser bort ifra at jeg ikke hadde den fjerneste idé om hvem hun var.

Jeg prøvde å kjenne igjen noen historier. Kjenne igjen folk hun snakket om. Men det var nytteløst.

Etter hvert gikk hun tom for luft, og lot meg kjøre på. Jeg holdt det enkelt. Jobb. Bil. Bolig. Uflaks i kjærligheten. Noe hun kjente seg igjen i. Vi skålte for det. Hun smilte lurt.

Det var noe med henne. Eller var det bare jeg som likte utfordringen i å prøve å huske hvem hun var? Hvis jeg da hadde truffet henne tidligere?

Kompisgjengen hadde forlatt utestedet for lenge siden. Det nærmet seg stenge tid. Vi gikk ut for å ta litt frisk luft.

Hva er planene dine videre for kvelden frøken? Nach?

Hun smilte og sa at nach alltid er moro. Hun foreslo at vi kunne gå hjem til henne. Venninna hun delte leilighet med hadde jentefest den kvelden, og at det garantert ville bli nach der.

Vi begynte å gå. Hun tok hånda mi.

....duuu?...

Jeg vet ikke hvordan. Jeg vet ikke hvorfor. Men der og da, visste jeg at hun kom til å spørre om noe ubehagelig.

Hvorfor kaller du meg frøken? Husker du ikke navnet mitt?

Hun smilte avvæpnende. Lo litt lavt. Men øynene var kalde og harde.

Hva svarer man på det?

Jeg hadde håpet å få navnet når jeg skulle hilse på venninnene hennes. Ved hjelp av hvordan kjenner du...? Så et kjapt Facebook-søk for å finne henne. Se felles venner. Kanskje se bilder. Få en liten idé om hvem hun var.

Betekningstiden ble tydeligvis litt for lang. Hun stoppet opp.

Jeg visste jeg var fucked før hun åpnet munnen. Jeg hadde passert point of no return det sekundet jeg latet som jeg husket henne.

Nå var det øynene hennes som lyste som om djevelen hadde satt fyr på dem. Hvis blikk kunne drepe...

Du husker meg ikke, gjør du vel?!