Liten gutt med store drømmer om å bli rik. Elev med kartlagt utdanning som siviløkonom. Student med store planer for arbeidslivet.

For et år siden...

...var jeg på guttetur i New York.
...var jeg student og skrev masteroppgave.
...styrte jeg mine egne dager.

...tok jeg med én times kaffepause hver dag klokken 10.00.
...kjørte jeg rundt i en gammel bil jeg hadde råd til.
...kunne jeg gå ut på en tirsdagskveld og ta én øl eller tre for mange.

...hang jeg med barndomskompiser hver dag.
...fikk jeg bare ti mail om dagen.
...solgte jeg TVer som et levebrød.

...dro jeg til Oslo en dag for moro og galskaps skyld.
...kunne jeg bare skru av alarmen mandag morgen.
... ga jeg ut visittkort med håp om at de skulle ringe.

...kommuniserte jeg utelukkende på Sørlandsk.
...smilte jeg hver gang iPhonen ringte.
... levde jeg godt på stipend og lønn.

...var en lang dag på Universitet å slutte klokken 14.30.
...presenterte jeg meg som meg selv.
... gledet jeg meg til å bli ferdig med utdanningen.

Nå er jeg i Kristiansand. Nå er jeg for lengst ferdigutdannet siviløkonom. Nå har jeg fleksitid, men er fortsatt på kontoret hver dag klokken 07.00 for å rekke alt.

Nå er jeg fornøyd om jeg rekker å drikke kaffeen før den blir kald. Nå kjører jeg rundt i en leaset bil jeg aldri hadde hatt råd til å kjøpe. Nå kan jeg gå ut på tirsdagskveld, og få en time eller tre for lite søvn.

Nå treffer jeg barndomskompisene i helga. Nå føler jeg meg heldig hvis jeg bare får 10 mail i timen. Nå har jeg ansvaret for prosjekter verd millioner av kroner.

Nå må jeg snart planlegge forretningsreiser utenlands. Nå får alarmen meg ut av senga hver morgen. Nå gir jeg ut visittkort i håp om at de ikke ringer.

Nå kommuniserer jeg på norsk, engelsk og særdeles gebrokkent tysk. Nå er jeg ikke like fornøyd hver gang en av iPhonene mine ringer. Nå har jeg råd til å leve godt på lønna, men har ikke tid.

Nå er jeg fornøyd hvis jeg forlater kontoret klokka 17.00. Nå presenterer jeg meg med tittelen min. Nå gleder jeg meg allerede til å avspasere.

Samtidig som jeg smiler når jeg tenker på livet mitt for et år siden...

Det var januar. 2014. Lørdagskveld. Palmekysten. Sent. Kaldt. Det snødde som pokker. Der stod han. Relativt høy. Brunt hår. God klesstil. Objektivt sett en kjekk kar. Og jeg klarte ikke si nei til han...

Jeg vet ikke hva jeg kan bruke som unnskyldning for at jeg var så skeptisk. Jeg hadde aldri gjort det før. Jeg er av og til en meget skeptisk person. Så for meg alle disse forferdelige scenarioene. Alt det kjipe som kunne skje. Selv om jeg ikke hadde noen grunn til å frykte det. Ingen kjipe opplevelser i barndommen som kunne foråsaket det. Jeg er rett og slett en skeptisk person av og til.

Bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort.

For det visste seg at det ikke er alltid farlig å prøve noe nytt. En sjelden gang straffet det seg ikke å gå utenfor komfortsonen.

Jeg hadde snakket med han tidligere på kvelden. I ølkøen. Veldig hyggelig fyr. Liverpool-fan. Oslo-gutt. Studerte økonomi. Et kvalitetstegn! Bestilte selvsagt CB. Enda et kvalitetstegn!

Det var han som initiativet. Han som bort til meg da utestedet stengte. Det var tydelig at han ikke hadde planlagt dette. Virket litt nervøs. Slo av en vits om at Moyes endelig hadde klart å få Everton foran Manchester United på tabellen...

Jeg smilte høflig. Var mest giret på å komme meg unna. Selv om snøstormen ute fristet lite. Jeg vitset tilbake med gåten om hva man kaller en 'Pool-spiller med gullmedalje fra Premier League (svar: Solgt).

Plutselig spurte han meg rett ut. Jeg ble litt overrasket over hvor direkte han var. Samtidig var det deilig at han ikke prøvde å gå rundt grøten. Jeg hadde skjønt at han ville utnytte meg litt. Spørsmålet var bare hvordan.

Jeg hadde ikke forventet dette spørsmålet. Et lite sekund vurderte jeg å si nei. Det var langt utenfor komfortsonen min. Et veldig privat område for meg. Jeg hadde aldri gjort det før. Det fristet ikke i det hele tatt.

Samtidig så jeg hvordan snøen lavet ned utenfor. Jeg følte medynk med han. Jeg kunne ikke la han i stikken i dette drittværet. Jeg klarte ikke si nei. Smilet hans ble stort. Han takket meg. Det føltes litt godt å kunne hjelpe en fremmed. Jeg følte meg som en rimelig snill kar.

Det er ikke lett å komme seg hjem fra byen med tomt batteri på mobilen. Spesielt ikke i snøstorm på Palmekysten. Og for første gang fikk en fremmed låne iPhonen min for å ringe etter taxi. Han takket meg kraftig etterpå. Smilet hans viste meg at han satte pris på det.

Og da vi gikk våre forskjellige veier etterpå, følte jeg meg litt som en ridder i skinnende rustning igjen...

Det var sent på kvelden. Jeg hadde hatt en lang dag på jobb. Jeg var sliten. Redusert. Kanskje drukket én CB for mye. Fylla har skylda? Liksom. Det var min feil. Hvordan kunne jeg gjøre det mot henne?

Greit nok at hun var en drittsekk. Kalte meg stygge navn. Snakket stygt om mora mi. Gjorde alt hun kunne for å irritere meg. Hun var en skikkelig drittsekk. Det er ikke en unnskyldning.

Det er en forklaring.

For det ble for mye for meg. Den lille dråpen som fikk begeret til å renne over. Hvilken som helst annen dag hadde jeg taklet det. Det vet jeg. Jeg håper i alle fall det. Det var feil person. I feil situasjon. På feil tidspunkt.

Jeg burde visst bedre.

Selv om jeg må innrømme at jeg nøt det der og da. Det var helt utrolig deilig å ta hevn. Den lille djevelen på skuldra smilte nok lurt. Jeg fikk en ro inni meg etterpå. Jeg er ikke stolt av å si det. Det var ikke mitt stolteste øyeblikk. Men det føltes heilt fantastisk der og da!

...en såkalt happy ending på kvelden...

Det var først etterpå at følelsen ikke var like god. At jeg følte meg skitten. At jeg hadde gjort noe sånt mot et annet mennesket. Mot ei jente! Det gikk ikke opp for meg med engang. Og jeg angret.

Men av og til gjør man ting utilsiktet. Av og til må man lette på trykket.

Jeg kan takle mye. Jeg kan takle at hun fikk en 1-0 ledelse på FIFA14. Jeg kan fint takle at det til og med var med Liverpool. Jeg takler også det skjedde etter tre spilte minutt. Jeg kan fint takle at hun legger seg bakpå og ikke er interessert i å spille fotball de resterende 87 minuttene.

Men at hun i tillegg sender meg stygge meldinger når jeg trykker pause for å endre formasjon? Hver gang? Det blir for mye. Så etter åttitre spilte minutt ble det for mye for meg. Jeg rage-quittet. Og sendte henne en melding der jeg ba henne dra til en plass som er vesentlig varmere enn Palmekysten. Og meget mulig kan jeg ha kalt henne for en kvinnelig hund.

Slik skal ikke en gentleman oppføre seg. Hvordan kunne jeg gjøre det mot henne?

Når man begynner i en ny jobb, er det mye man må tenke på. Mye man må ta hensyn til. Det viktigste er hvem man ønsker å være - og ikke minst hvem man ender opp å bli.

Alle som har vært ute i arbeidslivet, kjenner godt til film-mannen på jobb. Han som alltid skal vise de nyeste videoene fra Youtube til alle og enhver. Alle arbeidsplasser har en slik. Film-mannen blir ofte elsket siden han byr på mye latter og moro i en travel hverdag.

En annen person som ofte går igjen, er gummi-mannen. Han som konsekvent kaller tyggis for gummi, og elsker å spørre jentene om de vil ha en gummi. Gummi-mannen er en hyggelig fyr som de fleste har et godt forhold til, men de fleste er enige om at han prøver for hardt.

Odds-mannen er en annen populær sjel på kontoret. Han som følger med på så å si alt av sport, og elsker å legge inn kuponger. Odds-mannen er både elsket og hatet av kollegaene sine - avhengig av hvordan tipsene hans har gått.

I travle tider på jobb, blir det ofte overtid, og ingen er da mer elsket enn mat-mannen. Han tar ansvaret for at maten som bestilles er av høyest mulig kvalitet, og er som oftest flink til å variere etnisiteten til maten, slik at hvert måltid er en ny opplevelse.

Det er også viktig med en vits i ny og ne, og hva er da bedre enn en grovis? Ingenting. Derfor er grovis-mannen en viktig del av ethvert prosjektteam. En som får humøret opp når motivasjonen er på vei ned.

Vi må heller ikke glemme ordspill-mannen - fyren som kan irritere på seg en stein dersom han ikke er forsiktig. Som svarer på kritikk med det er i motbakke det går oppover, og som alltid har et ordspill på lager. Ordspill-mannen starter som regel godt likt, før han gradvis synker i aktelse hos kollegaene etter hvert som ordspillene repeteres.

Sistemann jeg vil nevne, er boss-mannen. Boss-mannen er en hardtarbeidende sjel som ønsker å nå langt her i livet, og som smisker seg oppover ved å sjarmere alle overordnende med titler som boss og sjef i stedet for deres virkelig navn.

Det er flere andre typer -menn, og når man først har blitt en, er det vanskelig å endre det. Derfor er viktig å gjøre riktig førsteinntrykk. Jeg tabbet meg ut. Jeg kom fra en jobb der mobilen var et arbeidsverktøy, og man tok telefonen når den ringte. Lydløs var kun noe jeg brukte på universitetet i forelesningene. Jeg har derfor forskjellige ringetoner til forskjellige typer folk. På denne måten har jeg hatt noenlunde kontroll på hvem som ringer dersom jeg stod med kunder, slik at jeg visste om det var viktig eller ei.

Så det var ikke helt optimalt at jeg glemte å sette mobilen på lydløst på første møte. Det var heller ikke optimalt at jeg glemte mobilen i jakka. Og det var heller ikke optimalt at jakka hang på en stumtjener på andre siden av rommet fra der jeg satt.

Jeg burde vel tatt hintet første gang telefonen ringte og Little Talks av Of Monsters and Men spredte seg i rommet. Jeg burde unnskyldt meg, hentet mobilen og skrudd den av. Stikkordet er burde.

Det hjalp heller ikke at min gamle sjef ringte meg litt senere i møtet, for å informere meg at høyttalerne jeg hadde bestilt var ankommet butikken. Men for all, jeg så jo alle smilene rundt bordet da plutselig Cotten Eye Joe av Rednex begynte å spille fra stumtjeneren. Her hadde jeg også en sjanse til å unnskylde meg, hente mobilen og skru den av. Men neida, hva var vel sjansen for at telefonen skulle ringe en tredje gang?

Jeg burde virkelig spurt odds-mannen om det. For ikke lenge etter, ringte den igjen. Latter spredte seg rundt rommet da de hørte ringetonen til Henrik: Keepin' it G ain't nuttin' - You ain't gotta like it 'cause the hood gone love it.

Da gjorde jeg det jeg burde gjort for lenge siden; Jeg unnskyldte meg, hentet mobilen og skrudde den av. Heldigvis tok de det med et smil. Og etter dette, har det vært mer enn ett møte som har startet med kommentaren lurer på hvilke sanger som kommer i dag, til stor latter fra hele møtet.

Så heisann - Jeg er Strifey - ringetone-mannen...

En faktisk oppfølger og fortsettelse av Tidenes sjarmør og Tidenes sjarmør III, samt en åndelig og til tider spirituell oppfølger til Tidenes sjarmør II og Tidenes sjarmør IV

I rollene:
Jeg: Strifey
Kommentator: Jonaskram

I'll do whatever it takes
When I'm with you I get the shakes
My body aches when I ain't
With you I have zero strength
There's no limit on how far I would go
No boundaries, no lengths
Why do we say that until we get that person that we thinks
Gonna be that one and then once we get 'em it's never the same?
You want them when they don't want you
Soon as they do feelings change

Karma er ei forbanna tispe innimellom. Man kan ha det flott på jobb og utenfor jobb. Man har nesten kommet seg over hemmelighetene Google avslørte om hun fantastiske jenta man traff i høst. Alt gikk egentlig ganske så greit. Og plutselig dukket hun opp i livet mitt igjen. Tre år siden sist. Fortsatt brunette. Fortsatt det lure smilet. Fortsatt like nydelig som forrige gang jeg så henne.

Tre år er lenge. Fryktelig lenge. Det som begynte som en sommerflørt, kunne ha utviklet seg til så mye mer. Kunne ha blitt noe fantastisk. Det kunne blitt oss to.

Stikkordet er altså kunne?

Men akkurat som sola går ned, tar sommeren slutt. Og ikke alle er så heldige at de kan tilbringe hele året her nede på Palmekysten. Så da jeg så bussen hennes kjøre ut av Kristiansand den gangen for alle disse årene siden, fryktet jeg at det kom til å være siste gangen jeg så henne.

Tok du aldri bilde av henne?

Dessverre fikk jeg rett. Selv om vi holdt kontakten utover høsten, gikk det som det måtte gå. Avstandsforhold funker ikke. I alle fall ikke når man kun har kjent hverandre et par uker. Det var kjipt, men jeg tror vi begge visste at det aldri ville funke. Etter hvert stoppet telefonsamtalene. Meldingene ble skrevet, men aldri sent. Og vi sklei fra hverandre.

Husk at det er flere fisk i havet gutt!

Livet gikk videre, og etter en stund hun eksisterte hun kun for meg i noen gode minner. Minner om et mislykket sjekketriks og kremkommentar, som mot all odds, faktisk funket. Sånn gikk livet videre. Jeg hørte ikke noe fra henne. Hun hørte ikke noe fra meg.

Litte granne sentimental i dag gutt?

La oss hoppe noen år frem i tid. Til 1 desember 2013. Dagen da jeg våknet opp til en ny venneforespørsel. Dagen da jeg våknet opp til en ny melding. Jeg kjente ikke igjen navnet med engang. Men da jeg fikk se profilbildet var jeg ikke i tvil.

Nei? Er du seriøs? Henne?

Karma er ei forbanna tispe innimellom! Man kan ha det flott på jobb og utenfor jobb. Man har nesten kommet seg over hemmelighetene Google avslørte om hun fantastiske jenta man traff i høst. Alt gikk egentlig ganske så greit. Og plutselig dukket hun opp i livet mitt igjen. Tre år siden sist. Fortsatt brunette. Fortsatt det lure smilet. Fortsatt like nydelig som forrige gang jeg så henne. Hun var fortsatt den samme Hanne som jeg møtte en sommerkveld for tre år siden.

Strifey! Du kan ikke stoppe der! Strifey! ...Strifey?...

Jeg har fortsatt ikke lest meldingen. Jeg vet ikke hva jeg skal si til henne. Og jeg er heller ikke sikker på hva jeg håper det står i meldingen. Og akkurat den siste tanken der skremmer meg...

Okey, har jeg forstått det rett? Ei nydelig jente sender melding til deg, og du tør ikke lese den? Tidenes sjarmør my ass!