Her kommer en liten anmeldelse av bladet jeg leste for noen dager siden. Anmeldelsen kan inneholde spoilers angående artikler og bilder, så anbefaler kun de som har lest bladet å lese videre.

Navn: Gamereactor #106
Produsent: Gamez Publishing A/S
Produksjonsår: 2013
Type: Gratis magasin med hovedvekt på spill
Tid: Ca 12-47 min (avhenger av lesehastighet og hvor nøye man leser)
Alder: Passer for barn i alle aldre som kan lese eller som liker å se på bilder

Denne gangen var det ingen teaserblogg fra Kristian. Ingen blogg med forsmak på forsiden. Ingen blogg som teaset hvilke artikler bladet kom til å inneholde. Og heller ingen beskjed i bloggform at magasinet var sendt til trykk. Var dette bare tilfeldigheter, eller lå det noe mer bak mangelen på teaserblogg?

Hva skal man egentlig forvente når man tar med seg et gratis magasin hjem fra spillbutikken? Det er vanskelig å sette fingeren på. Men jeg vet hva jeg ønsker av magasinet. Jeg ønsker meg gode og dype artikler som spill som kommer, spill som kom for tyve år siden, og spill som nettopp kom ut på markedet. Kanskje en kronikk eller tre i hver utgave? Lange, flotte lister. Et bredt spekter av anmeldelser. Men jeg er egentlig ganske enkelt sånn sett. Så lenge jeg får nok å lese.

Start er, som den har vært de siste månedene, en fryd å lese. Jeg liker at skribentteksten endres fra magasin til magasin, og jeg liker å få innsikt i skribentenes måned. Men samtidig er dette første gang jeg har blitt skuffet over Lederen til Kristian. Å bruke denne spalten til å forsvare sin egen karaktergiving, blir for dumt. Føler du at karakteren må forsvares, bør du enten endre karakteren eller endre teksten i anmeldelsen.

Samtidig skal det skrytes av lesernes sider. Både forumsnakk, leserbrev, månedens brev, månedens blogg, månedens bruker og månedens anmeldelse er på plass. I tillegg har det fått den riktige plassen i bladet - rett etter lederen. Bra Gamereactor!

Videre får vi informasjon om Xbox One, intervju med Phil Harrison, og andre diverse artikler. I tillegg får vi to lister: Én om det nye Wolfenstein, og én om utviklere som har snudd motgang til medgang. Som jeg har sagt før, og som jeg kommer til å si igjen, så er lister alltid moro. Det finnes nok ikke mange gamere der ute som ikke liker lister, og spesielt rangeringer står høyt i kurs. Artiklene her holder som vanlig høyt nivå, samtidig som de fungerer som forrett til hovedrettene som følger på rekke og rad.

Den første hovedretten, består av en fortreffelig kronikk om skrekk i spill, eller riktigere nok mangelen på skrekk i spill. Kronikker er noe jeg har etterlyst ved tidligere anledninger, og her svarer virkelig Ingar Hauge på tiltale! Alt i alt, er dette en flott kronikk som setter spørsmålstegn ved om det virkelig var zombier som skremte oss i spill før i tiden, eller om det var noe annet.

Og etter den fortreffelige første hovedretten, følger den andre i form av en artikkel om GTA V. Flotte bilder som gir vann i munnen, og en tekst som gjør det enda vanskeligere å vente til september, er to tegn på en meget god artikkel.

Men akkurat som i #104, er det Petter Hegevall som har rosinen i pølsa. Denne gangen har han fått ni sider til rådighet til å skrive om Splinter Cell: Blacklist. Dette er et spill som jeg, i likhet med mange andre som det nevnes i teksten, hadde avskrevet helt etter E3 2012. Utrolig nok klarer teksten å trigge meg såpass at jeg faktisk blir litt interessert i et spill jeg hadde avskrevet - og det er det ikke mange som klarer. I tillegg til god tekst om spillet, kan det virke som om skribenten har tatt en god titt på reisebrevene hos Gamer.no og blitt inspirert av matpraten deres - noe jeg absolutt kan like!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var litt skeptisk til anmeldelsen av The Last of Us etter å ha lest lederen. Jeg fryktet at karakteren ville være malplassert, og at det var grunnen til forsvarsstillingen. Heldigvis var frykten min ubegrunnet, og karakteren var godt begrunnet i teksten. Når anmeldelsene er såpass gode og godt begrunnet, har man ingenting å frykte ved å gi toppkarakter.

Videre inneholder #106 anmeldelser av Remember Me, Grid 2, Sanctum 2, Metro: Last Light og Call of Juarez: Gunslinger, og som vanlig er det jevnt over høy kvalitet på dem. Det er ikke lett å skrive en anmeldelse som skal følge etter en ren toppkarakter på et av årets mest etterlengtede spill, men det klarer skribentene uten problem, og samtlige av anmeldelsene klarer å holde på fokus.

Guiden ser veldig flott ut, og jeg er ikke i tvil om at den kan være et nyttig verktøy for alle som ikke følger med på spillbransjen på den daglig basis. Jeg savner fortsatt litt høyere grad av korrelasjon mellom de ulike listene, men samtidig så skjønner jeg at jeg ikke er målgruppen for disse listene, og at målgruppen hverken bryr seg eller legger merke til dette.

Også denne gang er kirsebæret på isen filmsidene. Linda Jensens levende anmeldelse av Django Unchained frister til og med Quentin-averse Sørlendinger, og Ingar Hauge scorer bonuspoeng for å nevne den irriterende lensflarefaktoren i Star Trek Into Darkness.

Men intet Gamereactor-magasin er komplett uten et retrotilbakeblikk. Denne gangen vender vi tilbake til det blide '90-tallet, og Stunt Car Racer. Det er alltid koselig med et tilbakeblikk på spillene man vokste opp med, og ved å avslutte bladet med dette, får bladet alltid en happy ending.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det jeg liker best med Gamereactor er følelsen jeg får når jeg setter meg ned i sofaen, åpner bladet og kjenner duften av nytt blad slå imot meg. Følelsen jeg får når jeg blar i bladet, og får en tekst jeg ikke forventet. Det er en følelse som vanskelig lar seg forklare ved hjelp av tekst, og som derfor bør oppleves.

Det viser seg at det mest sannsynlig kun var tilfeldigheter som gjorde at Kristian ikke teaserblogget bladet denne gangen, for det er ikke noen grunn til ikke å være fornøyd med det ferdige resultatet. Gamereactor #106 byr på mye nytt, akkurat som et spillmagasin skal gjøre. I tillegg viser skribentene at kronikker, lange artikler om spill, og ikke minst, anmeldelser av spill, er noe de har stålkontroll på. Med en leder av den gamle, høye standarden, i tillegg til én kronikk til slik at hvert magasin har to, så lukter bladet fort på en søt nier neste gang.

+ Community-sidene
+ Artikkelen om Blacklist
+ Matpratfokus
+ Skrekkronikken
+ Anmeldelsen av The Last of Us
+ Filmanmeldelsen av Django Unchained

- Forklaring på karakter i leder
- Ingen journal
- Bare én kronikk i dette nummeret

8/10

Telefonen ringte og vibrerte. She's up all night to the sun, I'm up all night to get some, She's up all night for good fun, I'm up all night to get lucky. Jeg så et lite øyeblikk på navnet som kom opp, mens jeg sang med på sangen. Det var min work guy. En hyggelig mann som har satt seg som sitt livs mål å finne den perfekte jobb til meg. Riktig nok er du kvinne, men work guy høres kulere ut. Jeg kjente spenningen stige. Hadde du endelig funnet den perfekte jobben for meg?

I utgangspunktet var jeg litt skeptisk til dette konseptet, men hva hadde jeg å tape?

Så for noen måneder siden var jeg på intervju med deg. Jeg skulle presentere meg selv. Vise frem hva jeg hadde av kunnskap. Vise frem karakterene mine. Være kjapp med å vise frem referanser fra jobb og army etter du hadde sett karakterene mine fra første klasse. Og forklare hva jeg ønsket å jobbe med i fremtiden.

I tillegg stakk jeg innom deg for to dager siden for en kopp kaffe. Også måtte jeg jo vise frem A-en fra masteroppgaven! Jeg fikk heldigvis lov til å bruke oppgaven min i jobbsøkingssammenheng av bedriften, så lenge jeg kun forklarte hva jeg gjorde og hvordan jeg gjorde det, uten å røpe resultater. Jeg har alltid sagt (på kødd?) at oppgaven er det som skal skaffe meg jobb, og da du ble ivrig etter å ha hørt om oppgaven, ble jeg ivrig.

Hvis det er et problem ved å utdanne seg til siviløkonom, er det at man skyter spurv med kanon. Man har (i teorien) så bredt fagfelt at man kan jobbe med det aller meste. Så jeg forklarte deg igjen at jeg ikke er interessert i å føre regnskap. Eller å sjekke regnskap. Jeg er overhodet ikke interessert i noe som helst med regnskap.

Jeg forklarte deg på nytt at jeg må jobbe med folk. Orker ikke å sitte innesperret på en liten pult i et åpent kontorlandskap resten av livet. Og selvfølgelig betyr lønna noe for meg, selv om jeg løy til deg denne gangen også, og sa at neida, lønnen betyr ikke noe. Og selv om jeg sa at jeg er åpen for det meste med tanke på at dette er min første ordentlige jobb, så forventer jeg en jobb der masteroppgaven min er relevant. Jeg har jobbet med dette temaet i et halvt år uten å gå lei. Jeg syns det er gøy. Jeg syns det er interessant. Jeg vil jobbe med lignende problemstillingen videre. Dette er noe jeg kan! Så ja, en jobb der masteroppgaven min er alpha omega, er det jeg jakter på.

Ja forresten, om fem år er det ikke sikkert at jeg er i den samme jobben, selv om jeg sa til deg denne gangen også at jeg ønsker et langsiktig jobbforhold. Målet er å komme seg opp og frem, og får jeg en mulighet, så hopper jeg på den.

Og siden jeg allerede har en flott deltidsjobb, forklarte jeg at jeg er kun interessert i 100% stillinger innen mitt fagfelt. Jeg forklarte deg også at for tiden koser jeg meg med ferie, iskalde smoothies og den nyeste Dan Brown-boka i sola hver dag, så det haster ikke å få seg jobb.

Derfor var det spennende da du ringte i dag. Hadde du funnet drømmejobben til meg alt? Jeg svarte nervøst hei, og var spent på fortsettelsen.

Da du sa at de var giret på meg etter at du hadde presentert meg for dem, ble jeg litt varm på ryggen. Da du sa at masteroppgavetemaet mitt var noe de jobbet med for tiden, kom et stort smil frem. Da du sa at de ville møte meg til en uforpliktende samtale neste uke, ble hendene mine litt klamme. Da du sa at det var en jobb som regnskapsfører, sa jeg at jeg ville bytte deg ut med en ny work guy i firmaet...

Øy, gjør plass da! Den spisse stemmen lagde gjenklang over hele dassen. Det var tydelig at han var ved bristepunktet. Ingen turte å si noe, selv om vi alle tenkte det samme. Men det manglet ikke på sinte blikk og hoderistinger.

Åååhh, det var deilig! Denne gutten fra Sverige slapp løs alle hemninger der han sto ved pissoaret. Denne svenske gutten som presset seg inn på det ledige pissoaret mellom to andre. Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for om han manglet sosiale antenner eller om det bare var for prekært. Eller kanskje de har andre sosiale normer i Sverige?

Jeg kikket på gutten foran meg i køen. Ingen reaksjon. Han hadde kort hår og rosa bukse, og var tydelig langt utenfor sin egen komfortsone. Han festet blikket på taket, som om dette plutselig ble en usynlighetskappe, slik at han ble helt usynlig der han sto helt foran i køen. For all del, lat som ingenting, tenkte jeg, men det var fortsatt du som slapp han frem i køen. Jeg vet at de andre i køen bak meg tenkte det samme.

Det ble tydeligvis for mye for han. Det virket som om han skjønte hva vi alle tenkte. Selv om han var førstemann i køen, tok han en 180-graderssving og nesten løp ut av dassen. Han sa ikke et ord. Døren smalt igjen etter han. Samtidig hørte jeg to vannkraner. Og plutselig var det to ledige plasser på pissoaret...

Partysvensken sto fortsatt nynnende med en hånd på mobilen og den andre hånda en annen plass. Av tre pissoarer på veggen, måtte han selvsagt velge den midterste. Før han kom var det ledig plass i midten, men samtlige var innforstått med at der går man ikke. Man har alltid ett ledig pissoar mellom seg selv om nabomannen! Det er en sosial norm, og noe alle gutter vet.

Og plutselig ropte Banansvensken høyt og tydelig det er ledige plasser her nå.

Tiden gikk sakte. Jeg var plutselig førstemann i køen. Stillheten var absolutt. Det var utenkelig at det eneste som skilte oss fra høy musikk, var en tynn vegg mellom utestedet og dassen. Jeg fryktet at IKEA ventet på svar. Aller helst hadde jeg lyst til å være helt taus, men jeg klarte ikke å la være å svare. Gjør deg ferdig du, ikke tenk på oss svarte jeg.

Stillheten ble, om mulig, enda dypere. Söta bror la mobilen tilbake i lomma, og begynte å nynne igjen. Lurer på hva han tenkte. Jeg gikk litt til siden, for å eventuelt slippe noen bak meg forbi meg i køen siden det var ledige plasser. Men ingen beveget seg. Alle sto helt rolige og latet som ingenting. Heldigvis var det ikke bare meg.

Etter det som virket som en time, sluttet endelig Kalle Anka med nynningen. Endelig var han ferdig. Da han gikk mot vasken, merket jeg at alle i køen følte seg ti kilo lettere. Etter de obligatoriske sekundene med såpe og vann, ropte Volvo høyt hva er vitsen med tre pissoarer hvis dere bare bruker to av de?

Spørsmålet kom plutselig og helt uventet. Det virket som om spørsmålet tok de fleste av oss på senga. Men svaret kom raskt fra bakerste mann i køen. En viss gutt med kort hår og rosa bukse som ropte Amen bror!..

Seks måneders hardt arbeid. Én fryktelig intensiv siste uke. X antall artikler og bøker lest. 320 timer feltarbeid registrert og analysert. Et tyvetalls presentasjoner for ledelsen. 1003 kopper kaffe. Én konfidensiell masteroppgave på 143 sider inkludert vedlegg.

Og dette summeres opp i én enkelt bokstav på vitnemålet. Alt dette harde arbeidet oppsummeres i kun én enkelt liten bokstav. Én bokstav som står med like stor skriftstørrelse som alle de andre karakterene på vitnemålet. I samme farge. Og samme skrifttype. Den skiller seg ikke ut på noen som helst måte fra de andre.

Allikevel er jeg så forbanna glad for at bokstaven ble A!

Helgen 18-19 mai 2013. Helgen for historiebøkene. Helgen da legendene takket for seg. Det er trist. Det er leit. Verden føles allerede litt tommere. Det er noe som mangler. Men vi var heldige som fikk oppleve dem!

Sir Alex;
Paul Scholes;
David Beckham;
Phil Neville;
Jamie Carragher;
Michael Owen;
Steve Harper;

Takk.