Gaias fall

Dette er en novelle og en opptaksprøve for Westerdals.

«Du store stjerne! Hva hadde vel din lykke vært, om du ikke hadde hatt dem du lyser for!»
- Friedrich Nietzsche, «Slik talte Zarathustra».

Den morgenrøde solen kjempet seg over åskammen. Slik hadde den gjort siden dagens fødsel. Det var en underlig vakker morgen; luften var duggfrisk og naturen forunderlig stille. Lyden av innpust etter utpust overgikk omgivelsene. Han tok fatt i sykkelen. Det var i dag det skulle skje og han ville ikke gå glipp av det for alt i verden. Ikke for alt i livet. En kort sjekk for å se om MP3-spilleren fungerte og han var klar til reise. Hodetelefonene rundt halsen, ermene til fløyelsskjorta bretta opp og på med solbrillene. Veien var på noen kilometer. Med sykkel skulle det gå raskt. Selv i litt ulendt terreng.

Han begynte sin ferd. Etter omlag en kilometer på veien kom det for han en drønnende lyd fjernt avgårde. Det var en stri elv og det første målet på veien. Han kom frem til slutt. Gullglinsende refleksjoner manifesterte seg i den brusende elva. Over elva gikk det en igjengrodd, grønnkledd hengebru. Det var få av de som enda tok den i bruk og få av de som dro dit han skulle. Han ville være helt sikker på at han var alene så han kuttet tauet når han kom til den andre siden. Det spilte jo ingen rolle nå lenger.

Broen ledet til en sti som gikk inn i en tett skog. Solen sto nå høyere på himmelen. Lysstrålene kjempet seg gjennom de massive trærne. Han stoppet opp et minutt for å beundre det gyldne sollyset. Små insekter og pollen svevde i lyset som stjernestøv og vanndamp fra den fuktige bakken ble til små regnbuer. «Nåvel, om ikke naturen er fantastisk, hva er det jeg nå her ser? Kanhende det først er nære slutten man virkelig oppdager naturens lykkesmeder? Forhåpentligvis er ikke jeg den eneste.» sa han lavt for seg selv.

Etter omsider å ha vandret gjennom skogen og trukket inn dens friske granduft et par siste ganger, kom han til åpningen. Stien gikk slakt opp en bakke og den fyldige skogen ble til smaragdgrønt gress. Han var omsider fremme ved stupet - målet. En nedslitt benk var perfekt plassert. Man kunne skue havet helt frem til den krysset himmelen. Til venstre nedenfor stupet lå det en vaniljehvit strand. Den var helt tom. Bølgene slo svakt mot stranden. Han tok en kikk på klokka, satte seg ned på benken og tok på seg hodetelefonene.

Tiden var inne. Lyset ble skarpere. Skarpere enn noen gang før. Det var duket for verdensbegivenhet og hengivenhet. En engangsopplevelse. Han snudde seg, tittet i motsatt horisont av sola. Der steg den opp - en ny stjerne over åskammen, dog ikke morgenrød. En stjerne fra et annet sted i universet. Den ville reise gjennom solsystemet og jorden ville havne i midten. Slik begynte verdens undergang.

Bakken begynte å riste. Han tittet fra stupet og utover det endeløse havet. Bølger oppsto i alle retninger, himmelen gnistret opp i flammer. Et voldsomt brak kom for øret og en fryktelig skjelving kastet ham i bakken. Bakken splittet opp som et laken nedenfor stupet. Den ble til kullsort avgrunn, flere kilometer både i lengde og bredde. Den slukte havet, stranda og bakken til man ikke lenger kunne skimte noen bunn. Jorden var fullstendig i oppløsning. Avgrunnen ble større og større. Til slutt var randen av av dypet det eneste han kunne se i den fjerne horisonten.

Han gikk i korte skritt mot stupet. Den varme vinden fra avgrunnen blåste gjennom det ondulerte håret og klærne flagret. Bakken var kjølig, han krummet føttene i det fuktige gresset. Kjente den forfriskende følelsen en siste gang. Et par skritt til og tærne sto utenfor kanten. Han reiste armene som om han omfavnet den glødende lufta. Lente seg sakte fremover. Til slutt tippet han over og sa: «Jeg er fri. Vi er alle - helt fri.».

Mitt farlige dopamin

Dette er beretningen om morderiske meg. Avskyelige meg. Kyniske meg. På daglig basis dreper jeg. Ikke bare uheldige insekter som må bøte med livet der jeg tar meg frem til fots eller på hjul, men også mennesker. Med skarpt skyts.

Det er i hvert fall slik de fremstilles på skjermen. Blodet spruter i det jeg fyrer av et skudd mot hoderegionen. Bang. Et høyt smell og fyren ligger på bakken. Jeg fortsetter, dette har blitt rutine. Jeg føler meg uovervinnelig der jeg har tatt ned flere mennesker enn det kan telles på to hender. Og jeg nyter det, dette er gøy.

Mine følelser for disse virtuelle menneskene er like avstumpet som de lemmer jeg nettopp har partert fra deres pikselerte kropper. De er ikke annet enn piksler og kode. Nesten som i Matrix, bare ikke like fysisk. Så mange virtuelle personer jeg har tatt livet av, burde jeg være en drapsmaskin. Blottet for følelser. Det er jo slik det fungerer. Faen heller, så mange ganger som jeg har tatt selvmord i skytespill, er neste steg at jeg tar selvmord. Her. I virkeligheten. Hopp fra bygning, ansikt møter asfalt. Knas.

Jeg har spilt så mye bilspill at jeg ikke lenger kan ta turen til en kompis uten at veien utfolder seg foran meg som en løpsbane. Bånn gass, kutter svinger, sneier lastebilen, drar i brekket, drifter i rundkjøringa, brenner asfalten, fremme. Alt i en 13 år gammel ihjelkjørt Passat med hundre hestekrefter. Rekorden min er på tjueto minutter og trettifire sekunder.

Spillingen er ikke lenger en uskyldig dans på røde roser. Det er blitt russisk rulett med en fulladet hagle. Ingen spillere skal unngå at tennene klakker mot enden av geværløpet mens man inhalerer kruttslammet. Mediene står ved avtrekkeren, klar til å skyte, så det ser ut som et selvmord. I overskriftene er det vi som spiller er selvdestruktive, mediene tilbyr et upartisk, reflektert og saklig syn på emnet. Liksom.

Er det slik at evnen til å tenke rasjonelt forsvinner ved spilling? Gjentakende lynsjing av pikselerte mennesker skal gjøre meg til en tankeløs zombie? Eller emosjonelt blottet? Jeg klarer ikke helt å se konklusjonen. Jeg blir ikke til en zombie av spill, selv om det oppslukte ansiktet mitt kan virke ganske forsteinet i gjerningsøyeblikket i spillverdenen. Så fort jeg løsriver meg fra konsentrasjon, og vender tilbake til den usminkede virkeligheten, oppdager jeg at følelsene mine er i god behold.

Ikke fordøm hobbyen min, den gjør meg ikke til en morder.

Kontrovers i spill

Det slo meg i hodet når jeg leste en liten nyhet om Techlands valg og ultimatum om å utestenge barnedrap (barnezombier i denne konteksten) fra spillet Dead Island, som er iberegnet et voksent publikum - finnes det en etisk grense for hva som bør utvikles til allmenne plattformer?

Siden spill har blitt et underholdningsmedium, har det med jevne mellomrom dukket opp spill som har vært en anelse mer kontroversielle enn andre. Foreldre forkaster spillene, og forbyr barna å spille slik så de ikke skal bli kyniske mordere. Religiøse understreker det som djevelens verk, mens rasepolitiet mente det gikk for langt når svarte menneskezombier ble slaktet i Afrika i Resident Evil 5. Mange vil skjerme allmennheten fra realiteten og heller hoppe på rosa skyer i luftslottet sitt.

Jeg vil ikke gjøre et poeng om at zombier er realistisk (selv om det en gang i fremtiden er uunngåelig), men derimot understreke at utviklere bør satse på å krysse flere linjer. Teorien om at spilling kan gi fatale psykiske skader begynner å bli vel tynn og avleggs. Etter 2003 fyrte Postal 2 opp bålet med sin ekstreme vold, hvor man kunne spille fotball med menneskehoder og bruke katter som lyddempere. Manhunt helte senere på mer bensin når man fikk muligheten til å torturere mennesker på flerfoldige måter.

Det å bryte konvensjoner og å være på grensen til det uetiske er et sterkt virkemiddel i både lydbaserte, visuelle og litterære medier. Det kan brukes til å understreke poenger om politikk, poetikk eller samfunnet generelt. Det kan også brukes i en kontekst hvor man vil vekke sterkere følelser, noe som er viktig for å styrke opplevelsen. Spill er tross alt opplevelsesteknologi. Ekstremvold er en av disse virkemidlene, og det er derfor også viktig at spilleren er renommert nok til å forstå bruken av den, slik at den ikke blir 'meningsløs', som så mange frykter. Vi vil jo ikke at barn av fremtiden etter mange år med spilling vil bli hjernevasket tilbake til gamle instinkter om at vold skaper maktposisjoner.

Jeg tror ikke på at spill og film kan få friske hjerner til å bli voldelige. De lider av psykiske plager som sperrer av for den moralske forståelsen, eller så er de vokst opp i miljøer hvor vold er vanlig. Det kan være viktig å bli minnet på om at verden ikke er et perfekt sted hvor alle lever sine lykkelige liv i flotte hus med flott familie hvor det ikke finnes 'ondskap'. Fremfor å leve i et metafysisk cruiseskip hele livet hvor alle smiler og er glade, eksisterer jeg her med føttene godt plantet på jorda i full viten om at barn andre steder i verden blir sendt ut i krig, mennesker blir voldtatt, og kvalmende faenskap ødelegger livene til andre dyr og mennesker. Og det er greit å vite, det er greit å bli minnet på det gjennom spill, film og musikk, for da vet man at verden ikke er et jævla perfekt sted.

Perfeksjon er en illusjon.

Hvordan bedømme et spill?

Et spørsmål uten fasitsvar. På et fora som dette skal man ikke lete lenge gjennom seksjonen i medlemsanmeldelser før man finnere brukere som påpeker og mener å ha et fasitsvar på hvordan en anmeldelse skal skrives. Et faktum er litteraturens kunst ikke har noen fasit, det rettes heller mot en metaetisk problemstilling hvor det er fritt spillerom for en skrivemåte slik man selv føler er rett. Fordømme de som mener et avsnitt skal være så og så langt, fordømme de som mener det ordet burde brukes fremfor et annet, fordømnme de som mener en ingress skal være skrevet akkurat på en bestemt måte.

Korrekthet og bestemmelser er for folk som skal skrive CV'er eller tilfredsstille norsklæreren med sjangerkunnskaper.

Hva
.......individet
.....................må
..........................gjøre
......................for
....................å
.........skrive
unikt.
Det grunner ikke fasiterte svar. Å hente inspirasjon fra andre handler ikke om å erkjenne for så å etterape deres skriftspråklige inventarium, men om å peke ut virkemidler i deres skriftspråklige kodeks, som når en musiker bruker en original stil og gjør den til noe personlig, ikke når en musiker bruker samme noter som en annen.

Kvasirealisme, etisk subjektivisme, moralsk realisme?

Når man da skal dømme et spill, kommer det store ord at den skal være subjektiv, ikke objektiv. Eksakt? Det å trekke frem objektivitet i en slik sammenheng er irrasjonelt. Objektivitet lar vi matematikk og a priori ta hånd om. Det vi må erkjenne er i hvilken grad vi subjektivt skal dømme.

Ved en logisk tanke vil det gi et feilaktig grunnlag å dømme uten tilstrekkelig med persepsjoner og vi trekker stadig induktive generaliseringer når vi spiller inntil vi sanser noe annet i spillet - som at hvis en kule treffer treffer hodet og vedkommende dør, vil alltid en kule i hodet drepe en motspiller, inntil noe annet er bevist. Sett at det er slik vi opplever spillet og tilstrekkelig med slike opplevelser vil føre til en konklusjon, er det da riktig å dømme det non-kognitivt, herav upartisk og uten sympati eller antipati, eller om man skal la seg styre av følelser? Vi kan konkludere med at en fiende tåler så og så mye, helt objektivt. Når man da har et slikt sett med fakta, skal man dømme ut fra følelser eller fornuft? Skal man dømme som at fienden tåler altfor mye fra ditt standpunkt, eller skal man dømme at fiendens vesen som det er, gjør det hele spillet balansert kontra hvor mye du selv som spiller tåler?

Jeg faller mot sistnevnte.

Det er dog ikke sagt at det dermed er korrekt. Jeg mener at kun at for mye følelser involvert svekker dømmingskraften til å ta en balansert avgjørelse. Subjektive Gonzo-journalistiske anmeldelser er også mer en flott det også, men det åpner for mer rom til å underholde leseren med knusende metaforer og ordspill, med mindre man likevel mestrer å skrive balansert og svært underholdende.

Så, konklusjonen for dette semi-filosofiske forsøket på å analysere anmelderkunsten må være ar subjektivismen i en anmeldelse har ingenting å si for om anmeldelsen er god eller ikke. Resultatet av forskjellige grader subjektiv bedømming er simpelthen en smaksak for leseren, vedkommende som kritiserer anmeldelsen for å være enten for subjektiv eller objektivt rettet, har dermed ugyldig begrunnelse for det. Med det sagt, mener jeg ikke at alle anmeldelser er like gode heller, enkelte er fremdeles ikke nevneverdig originale.

Og en anmeldelse kan ikke være objektivt, da er det ikke en anmeldelse, bare et sett med ikke-analyserte data.

Håper ikke dette ble teit.

Noble Map Pack - minianmeldelse

Når Bungie ikke strever etter verdens dominans, utvikler de spill og ekspansjoner til forbrukerne. Deres første ekspansjon til Halo: Reach, Noble Map Pack, har blitt klargjort til advent for 800 poeng og undertegnede har spilt gjennom brettene med julebrusen som energitilskudd.

Utvidelsen består av tre nye flerspillerkart for spillerene å betrakte - Anchor 9, Breakpoint og Tempest, i tillegg til syv nye achievements av den totale verdien 250 gamerscore for den sultne spiller å fortære. Bungie har gjort det som mål å inkludere både løse og faste spillere i spillpakkene sine, Noble-pakken er intet utskudd.

Anchor 9 er den minste banen i pakken, en symmetrisk bane rettet mot den kompetitive fanskaren av spillet, tettpakket for nærkamp. Den tar plass på en UNSC romferge, og til skue kan man ta kampen delvis ut i rommet hvor lav gravitasjon finner sted og den svært estetiske planeten Reach utfolder seg i bakgrunnen. Bungie har lært av sine feil og gjort rom-delen til en innviklet teltplass på Anchor 9. Camping i rommet var nemlig et så stort problem på flerpillerbanen Zealot at Bungie like så godt begrenset tilgangen på det i en senere oppdatering.

Breakpoint ser imidlertid ut til å være spillerenes selverklærte favoritt. Etter jeg, delvis mot min vilje, så meg nødt til å spille denne banen nesten syv ganger på rad innså jeg at dette var de andres spillere kopp med te. Jeg klandrer de ikke, selv om jeg synes Breakpoint designmessig er den minst tiltrekkende banen av de tre banene, er den lagt opp til krig med kjøretøy, enten du vil fly eller beholde bakkekontakten. Eksplosive sammenstøt er ikke til å unngå i dagbruddet, som forøvrig er den største banen i pakken.

Jeg skal ikke påberope meg å være noen norsk geolog, men når det gjelder Tempest, trekker jeg paralleller mellom naturen her og norsk høytlandsnatur på sommerstid. Bekker som renner, små fosser, bar bakke med lite vegetasjon og små fjell å klatre på. Designet er for meg svært innbydende. Tempest er en relativt stor bane, men på grunn av alle fjellene kan det være vanskelig å ta seg rundt med kjøretøy. Den er, som Breakpoint, også semi-symmetrisk. To baser som utgangspunkt, ypperlig for objektbaserte spill som capture the flag.

Det er flott å se at Bungie designet pakken med tanke på det visuelle. Alle banene har et fenomenalt design som er mye mer elegant enn tidligere. Tempest er min umiddelbare designfavoritt i pakken, Anchor 9 blir nok brukt en del i kompetitiv spilling med mindre lag, mens Breakpoint er banen for den som virkelig vil slå seg løs og boltre seg fast i alskens fartøy. Er du en av de som enda ikke har mistet gnisten for spillet eller vil fyre opp bålet på nytt, er Noble Map Pack mer enn et kurant valg.

Som hentet rett ut av en episk science ficton. Vel, nesten.

Fem krigerske trubadurer

Etter en god liten pause fra bloggen, tenkte jeg å fylle opp denne snødekte onsdagskvelden/torsdagsnatten med litt verbal sjonglering. Et tema mange som leser tittelen kan tenke seg til. For de som ikke gjenkjenner synonymiens mange ord, dreier det seg i korrekthet om en rettferdiggjort liste over fem band som trekkes frem i sinnets svarte lys.

Som en selverklært mørk sjel med sansen for mørk musikk, skal det gjøres et forsøk på en topp fem liste over aggressive band. Noen kriterier som jeg følgelig vil fokusere mest på i en slik liste er; intensitet, vokal, lyrisk aggresjon og melodi. I tillegg vil det legges ved en eksemplarisk sang for dere brukere å nyte og vil det hentes inn lyrikker for å understreke artistenes budkskap og sinne. Dette er derfor ikke et fokus på de mest brutale gruppene der ute, men for de som skaper et systematisk misantropisk kaos. Verden er langt i fra perfekt.

5. Beneath The Massacre
Hva er vel bedre å starte opp en slik liste med enn brutal teknisk dødsmetall? Beneath The Massacre er noe for seg selv og med det navnet og en slik titulert sjangerbeskrivelse, er det kanskje litt overraskende at hovedtemaet i musikken deres er politikk og samfunn? De er åpenbart motstandere av samfunnets ledere og det uttrykker de ved overmenneskelige rask tromming og en avantgardistisk tilnærming til å bryte med gitarriff-konvensjoner.

Beneath The Massacre - Society's Disposable Son
"Go ahead, pull the trigger on your own creation.
When I leave, I'll watch you right in the eyes.
Society's disposable son. Outcast. Grown apart. The air is humid and the floor is cold.
Prisoner. Crime unknown. Sentenced, leaving with my eyes wide open"

4. Circle of Contempt
Disse finske guttene har bare kommet med et album og allerede imponerer de kraftig. De definerer polyrytmens systematiske kaos og blander det like gjerne med episke gitarriff og melodier. Vokalisten beveger seg mellom skrik og knurr og hva passer da bedre til enn å synge om at samfunnet er styrt av falske personer og generell sosial urettferdighet?

Circle of Contempt - Remnants Left
"The price of seduction, trapped but unleashed.
Fragile minds without pure conscious.
They can never turn back.
These remains of mankind are sailing away.
Last look, nature's last look in to the sky,
Far away from the shore they used to call home.
They can't turn back.
This world is made for thieves, good men die like dogs
They can never turn back.
This world is made for thieves, good men die like dogs
They can't turn back
These remains of mankind are sailing away!"

3. After The Burial
After The Burial er relativt ferske i musikkbransjen og etter navnet å dømme, kan dette enkelt høres ut som et emoband. Dette er ganske langt i fra sannheten. Tematisk er bandet ganske spirituelle, da de gjerne bruker naturen metaforisk for kroppslige følelser. Rytmisk beveger bandet seg inn på matematiske formler og tar gjerne i bruk polyrytmer for å sette fart på sakene. Se opp for lange og dype skrik og intense melodiske riff.

After The Burial - Drifts
"Oh, so fucking cold.
The winds, the drifts of winter,
bonechilling nightfall.

Early evening sundowns make nights seem more like Borealis dreams.

My roots run deep, through veins, my ancestry. Everything I know, in body and soul..."

2. Despised Icon
På andreplassen havner et band som har vært blant pionerene av deathcore band, og som med sin siste skive hadde et death metal fokus. Despised Icon leverer intens musikk, varierte vokaler med alt fra skrik i pig squeals. De digger dessuten forvrengte gitarriff som bryter midt i rytmene, noe som bidrar til et økt kaos.

Despised Icon - MVP
"I'm the smouldering underdog you all dread,
plaguing your dreams with visions of the dead.
A violent pervert;
psycho-narcissistic scum of loathsome nature."

1. Heaven Shall Burn
Allerede ved å lese navnet er det tydelig at dette bandet provoserer kulturer. Bandet er helt eksemplarisk i aggresjon uttrykt gjennom musikalske ferdigheter. Med intense gitarriff, hjerteskjærende vokaler og tordentrommer ikke ulikt maskingevær, er dette uten tvil musikere som tilsynelatende virker destruktive. Destruktive? Tenk igjen, dette bandet uttrykker seg mot rasisme, er anti-fascister, ateister og har et voldsomt hat mot sosialt urettferdighet. Da er det kanskje ikke så rart at navnets betydning er rettet mot den kristne populasjonen som ser seg blinde på realiteten. Uten tvil et lett valg for en førsteplass, noe jeg merket fysisk på konserten de hadde i sommer på Hove.

Heaven Shall Burn - Endzeit
"This vengeance is justice and justice will be done
Your end is our triumph and the day will come
A reign of terror, a life of horror, nothing will remain
A promise to the fallen, we'll make them feel our pain
A promise to the felons, you'll never rise again"

Honorable mentions:
Chimaira - misantropiens mestre.
The Agonist - kvinnefrontet melodiøs politikkmusikk.
Thy Art Is Murder - intens dødsmusikk med sjelfulle vokaler.
Bloodbath - åpen brutalitet fremfor innesluttet sinne.
Meshuggah - tung psykologisk mattemusikk.

Spillstiler - finnes de?

Det denne bloggen handler om er generelt sett et tema som de fleste kanskje ikke finner så veldig interessant. Dette er et tema som først og fremst berører de som er sjangerbevisste innefor andre medier enn spill, da hovedsakelig film, kunst, litterære tekster og musikk.

Jeg er en person som spiller mye, er veldig interessert i spill, leser mye om spill, og ja, liker meg på spillforumer. En ting jeg har tenkt litt på i det siste er om det finnes spillstiler? Når jeg sier spillstiler, tenker nok de fleste på sjangere som action, RPG, bilspill, fantasy, ja i grunn alt som finnes i den vide spillverdenen. Men det er faktisk noe helt annet jeg har i tankene. For å kunne demonstrere best mulig hva jeg mener med spillstil, så kan vi ta filmer som et eksempel. Foruten spill, er jeg også veldig interessert i film, og som de fleste andre filminteresserte vet, så finnes det mengder med filmstiler skapt av pionerene i de tidlige filmårene, og også noen nå senere. Det er filmstiler som er konvensjonsbrytende, og bryter med den klassisk fortellende filmen. Stiler som italiensk neorealisme, surrealistisk film, fransk new wave, film noir, tysk ekspresjonisme som har bidratt med inspirasjon for mange senere regissører og som har skapt sin egen nisje. Det samme gjelder kunst, hvor typiske malere som Vincent van Gogh, Picasso, eller Munch har vært ekspresjonistiske og modernistiske malere. Spill er da også en form for kunst, og et underholdende medium, er det ikke da naturlig at spillutviklere også burde skape spill som kan beskrives som ekspresjonistiske, post-moderne, nyrealistiske, eller noir.

Halo-spillene eller Call of Duty, er ganske "straight-forward" FPS-er, er det da mulig å kunne kalle BioShock og BioShock 2 for noe som bryter med disse konvensjonene som et standard FPS-spill har? De har en helt annen væremåte, og skaper absolutt helt andre følelser enn hva Halo og Call of Duty gjør. BioShock er mørkt, dystopisk, atmosfæredyrkende, og psykologisk, og det skaper en helt annen opplevelse. Likevel blir det ikke kalt for noe annet enn et skrekk-FPS. Eller hva med Heavy Rain, et kinematisk tredjepersonsspill, som absolutt er noe for seg selv. Det er mørk krim, og det setter spilleren i dilemmaer som omhandler moral, hva med å kalle dette et post-noir TPS? Jeg synes den tittelen passer bra, ettersom spillets modellering, atmosfære og grafikk har veldig mye til felles med 50-tallets film noir. Forskjellen er såklart at spillet foregår i nåtiden, og er derfor etter 50-tallets noir-filmer, ergo kommer "post" inn. Jeg mener at spill også kunne ha godt av spillstiler som dette, som skaper sine egne virkemidler og særpreg som gjør det til det de er. Skaper man spillstiler med normer innenfor hver spillstil, tror jeg sjansen for et godt utfall er større, istedenfor at utviklere eksperimenterer i hytt og pine med nye spill som ofte får et dårlig utfall. I tillegg ville slike stiler skape en nisje av forbrukere som sannsynligvis kjøper alt som kommer ut av slike spill, akkurat som det i filmverdenen er personer som er opptatte av fransk poetisk realisme. Jeg skulle gjerne sett flere av slike mørke, atmosfærefokuserte, dystopiske, psykologiske FPS-spill som BioShock. Eller andre spill av typen som jeg vil kalle "techno-noir" TPS, som det da Mass Effect 2 til tider kan være. Techno noir er opprinnelig hentet fra hva Blade Runner ble definert som, og de som har spilt Mass Effect 2, vet at det er veldig inspirert av Blade Runner. Hadde Mass Effect 2 vært enda litt mørkere, kunne det enda bedre vært plassert inn i denne stilen.

Om noen har kommet så langt som å lese til hit, har dere kanskje forstått hvor jeg vil med teksten. Jeg skulle gjerne likt å se ekspresjonistiske spillutviklere, post-modernister, eller nyrealister innen spillverdenen også.

For mange tiere i medlemsanmeldelsene

På tide å fyre opp en aldri å liten diskusjon. Noen av dere (kanskje spesielt Suppeelsker og et par andre), husker styret som kom når GTA IV anmeldelsen til GR kom ut. Enda en tier fra GR i en spillsesong hvor GR i bunn og grunn hadde vært altfor snille med karakterene. Det oppsto en mengde polariserende meninger hvor man på den ene siden hadde brukere som forsvarte bruken av mange tiere i anmeldelsene, også hadde vi motparten (meg inkludert), som hevdet at det er ukritisk å gi spill med så mange åpenbare feil en karakter som er flere hakk for høy. Etter dette så forsvant sakte men sikkert Gamereactors sukkersøte tierdugnad til spill, og vi fikk istedenfor kritiske anmeldelser. Til min fornøyelse ærlige anmeldelser som leverte et verdig standpunkt, fremfor at man fikk følelsen av at spillene fikk tier bare for å hype spillet enda mer opp for fansen.

Nå ser jeg ubehagelig store tendenser til nøyaktig den samme ukritiske, sukkersøte karakterdugnaden hos medlemsanmelderne. Tar man en titt på listen over de nyeste medlemsanmelderne ser man at 27 anmeldelser har delt ut tiere. Det betyr at nærmere en tredjedel av brukerne gir tiere. I mine øyne blir ikke en anmeldelse god journalistikk dersom man ukritisk anmelder et spill. Finner man ikke noe negativt ved et spill man personlig liker veldig godt, er man rett og slett ukritisk. Medienes funksjon, er ikke bare å opplyse folket, men også å være en vaktbikkje. I dette tilfellet for spillutviklerne. Mottar et spill jevnt over dårlige karakterer, vil også spillsalget gå dårlig, mottar et spill gode karakterer, vil spillet jevnt over selge godt. Får et spill gode karakterer til tross for en del feil og mangler, vil det i mange tilfeller bli gitt ut oppfølgere eller andre spill uten noe særlig forbedringer eller forandringer, nettopp fordi spillutviklerne har fått det inntrykket av at spillet deres er perfekt. Seriøst, ingen er uenige i at Halo 2 ikke var et stort steg fra Halo: Combat Evolved - og heller ikke Halo 3 fra Halo 2 for den saks skyld (foruten de obligatoriske forandringene som følger når man hopper opp en konsollgenerasjon).

Jeg tenker de fleste ser hvor jeg vil hen nå. Jeg nyter ikke en anmeldelse som ukritisk gir favorittspillet mitt 10, ikke en anmeldelse av et spill som får 10/10 fordi anmelderen åpenbart er oppslukt av en nisje i den typen spill, og jeg nyter heller ikke en anmeldelse av et spill som får sin femte tierkarakter fra en ukritisk anmelder. En tier i karakter er forbeholdt spill som er så gode at de ikke bare er perfekte for anmelderen, men også er perfekt for en haug med andre spillere også. Det er et spill som er så perfekt at det setter spilleren i tenkeboksen og bryter med konvensjonene av tidligere spill i sjangeren. Et tierspill er ikke et spill som gjør det andre spill har gjorde tusen ganger før, bare hakket bedre. Så mens dere leser dette og forhåpentligvis er villige til å se kritisk i fremtiden når dere har planer om å anmelde et spill, tar jeg og leser Gamereactor sin anmeldelse av Assassin's Creed 2 - en anmeldelse som er ærlig nok og kritisk nok til å se feil ved et spill til tross for personlig og allmenn hype.

Halo 3 - ToDo liste

Mange her inne har sannsynligvis gått lei Halo 3 for lengst, om mange har så vidt ikke giddet å prøve multiplayeren engang. Det er likevel mye du kan gjøre i kampanjen som du sannsynligvis aldri har prøvd før. Morsomme ting som får deg til å tregge på smilebåndet, eller easter eggs. Her lager jeg en ToDo liste til dere med ting i kampanjen dere kan prøve ut. Mye av det har gitt meg en god latter, andre ting har bare virket sært.

Kjøre en Anti-Air Wraith

Hva: En Anti-Air Wraith som du kapre. Vanligvis eksploderer den når du kaprer den på vanlig måte, derfor må du bruke en annen metode.

Hvordan: Gå til Wratih-en, drep fyren som sitter på turreten, slå av panseret til der sjåføren sitter og slå av drakten hans, så hodet hans synes. Crouch på en slik måte over han at du ikke kan kapre kjøretøyet. Hold inne B/RB og skyt ham i hodet med en BR.

Hvorfor: Anti-Air Wraith knuser alt med sin boost, og sprenger alt med haugesvis av Fuel Rod gun skudd. Rett og slett utrolig morsomt å sprenge alt til fillebiter.

Demonstrasjon:
http://www.youtube.com/watch?v=PrBlZ4-tafg

Flyvende søpplekasse

Hva: Fly med en av søpplekassene som er på The Storm.

Hvordan: Først trenger du to personer. Flipp søpplekassen over så den ligger med baksiden ned. Nå vil lokket åpne seg. Begge personer går inn i søpplekassen og begynner å hoppe. Når du kommer i riktig posisjon vil hoppingen etterhvert få søpplekassen til å fly av gårde. Du kan også styre den med stikka du går med.

Hvorfor: Utrolig teit og morsom glitch. Ser helt komisk ut for den som ser på, og de som flyr får seg litt av en tur.

Demonstrasjon: http://www.youtube.com/watch?v=LrRJ8yiEouE

Hemmelig musikk

Hva: Et hemmelig soundtrack ligger gjemt på The Covenant.

Hvordan: Få tak i en av Hornetene som står tilgjengelig der hvor du skal kjempe mot to scaraber. Ødelegg begge scarabene med Horneten. Etter kampen drar du opp til venstre for den kjempemessige bygningen du egentlig skal inn i. På en av stolpene som strekker seg bortover må du hoppe av og løpe til enden.

Hvorfor: Fin utsikt, fin musikk, fin opplevelse.

Demonstrasjon: http://www.youtube.com/watch?v=ij2yEUDNOyE

Besøk apemenneskene på Sierra 117

Hva: En apemenneske-familie som sitter å slapper av i en krok i jungelen.

Hvordan: Gjør banen til du kommer til det punktet hvor det sitter mengder av Jackals i trærne og på fjellkanter. Løp langs venstresiden til du kommer opp på noen kanter og til et hjørne hvor apemenneskene holder til.

Hvorfor: De er morsomme. Dessuten spruter det blod når man skyter dem, og det ligger en teddybjørn der.

Demonstrasjon: http://www.youtube.com/watch?v=V4jNj_-iQ7M

Den halvnakne mannen

Hva: En halvnaken mann som står å danser i et mørkt rom på banen Halo.

Hvordan: Helt i starten av banen rett før du skal hoppe ned og møte på de første floodene, finnes det en vei opp til høyre. Du skal dra dit terminalen på den banen er. Til høyre inne i det rommet er det en sjakt du må hoppe over med granader. Kan være litt vanskelig, og til høyre inne i rommet der står den en halvnaken man. Bruk flashlight.

Hvorfor: Fordi det er komisk. Det siste man forventer å finne i et spill.

Demonstrasjon: http://www.youtube.com/watch?v=1PrJxZK2cK4

Spartan Laser med evig ammo

Hva: Spartan Laser med evig ammo på banen Halo.

Hvordan: Skyt Sgt. Johnson når han løper på klippene på banen og sier han skal beskytte dere. Ta laseren hans. Du må kanskje drepe ham to ganger for å gjøre det.

Hvorfor: Spartan Laser med evig ammo er gøy. Skyte masse floods. Også en god taktikk hvis du skal gjøre Vidmaster: Annual achievementen.

Demonstrasjon: http://www.youtube.com/watch?v=0dmjPNZj7ms

Alternative kjøretøy på siste bane

Hva: Kjøre Mongoose/Brute Chopper/Ghost i steden for Warthog på slutten av banen Halo.

Hvordan: Gjør Halo på Legandary co-op, eller alene for Mongoose. Spill til du kommer ut etter å ha ødelagt orakelet. Til høyre når du kommer ut ligger det fire Ghoster under brua du gikk opp i stad. Skal du kjøre Brute Chopper på 2 player co-op, finner du disse til venstre rett før det første hoppet med Warthogen ned på det første platået. Mongoosene finner til venstre med engang du kommer ut på konstruksjonene av brikker med Warthog.

Hvorfor: Gøy å fullføre spillet på en anne måte, dessuten gir de deg masse moro.

Demonstrasjon: http://www.youtube.com/watch?v=R_PefNxEqk4

Hemmelig Grunt

Hva: En grunt som står alene og snakker på slutten av banen Halo rett før du skal hoppe inn i skipet.

Hvordan: Gjør hele Halo til du kommer til slutten, rett før veien går nedover og du skal hoppe, kjører du inn til høyre og går ut på kanten, der står det en grunt.

Hvorfor: Grunten er morsom og snakker mye bullshit. Synd du ikke kan ta ham med deg.

Demonstrasjon: http://www.youtube.com/watch?v=zyg0o_g9scw

Det var i hvert fall noen av glitchene/easter eggs som er i Halo 3. Det finnes også mye annet du kan gjøre, som å komme deg ut av baner osv. Håper du tar deg tid til å gjøre disse tingene. De vil helt klart by på god underholdning.

Dårlige fraser og argumenter på et forum

Når man er ofte på et forum vil man uansett på et tidspunkt komme over argumenter og fraser som er så utbrukt og dårlige at du bare får lyst til å kaste en norsk-ordbok i hodet på dem og rope "skaff deg noen skikkelige argumenter for faen!" inn i øret på dem. Dessverre er dette vanskelig å gjøre internt over nettet, og prøver du deg på å skrive hvor idiotiske argumentene er, vil du nok bare få usaklig piss tilbake.

Formålet mitt her vil være å liste opp de dårligste, mest idiotiske, irriterende, usaklige og upraktiske argumentene som dukker opp på et forum. Effekten kan du kanskje lure litt på. Jeg vil gjette på at bloggen forsvinner så fort kommentarene har kommet, men forhåpentligvis har jeg fått banket litt vett inn i hodene på enkelte individer slik at diskusjonene blir mer levende.

Melking!
Det ordet man kanskje hører mest på et forum, foruten egennavn. Ordet melking vil finnes på tråder hvor det diskuteres og annonseres oppfølgere. Problemet er at folk bruker det ukonstruktivt og urealistisk. Det idiotiske er at måten ordet blir brukt er for å fremheve at spillet blir dårlig fordi det er en oppfølger. Oftest er dette langt i fra sannheten. Det er korrekt at spillutviklere utvikler spill for å tjene penger (no shit, Sherlock), men når folk brukte det i mot Metal Gear Solid 4 når det ble annonsert er idiotisk. Spillet ble hyllet som dårlig av enkelte fordi det var såkalt "melking" av serien. En ting er fordi serien skal bli fullført, en annen ting er at utviklerne bruker tid på det. Sportsseriene til EA Sports, kan ligne mer på melking, selv om de klarer å innfri kravene til visse personer fra år til år, er det likevel ikke til å komme utenom at FIFA-spillene har kommet hvert år i over 10 år nå. Fans av serien kjatrer om at spillet trenger å oppdateres hver år pga. spillerne. Vel, kan nok stemme det, men hva ville kvalitetsmessige være korrekt å gjøre? Lansere et spill med ett års mellomrom med mange mindre oppdateringer. Eller et spill som kommer ut etter et par-tre år med masse finpussing og oppgraderinger på samtlige områder? Jeg tror det taler for seg selv. Kvalitet foran kvantitet.

Spillkarakterer
Ironisk nok har jeg selv skrevet en blogg om spillkarakterene mellom PS3 og Xbox 360, tho den var mer rettet mot en slags bekreftelse mot hvilken konsoll som har best spill mot de som bruker dette rett og slett usakelige argumentet. Et hjelpesløst prosjekt for å få folk til å slutte å syte om spillkarakter om du vil. Selv om sammenlagte karakterer gir et HINT om spillet er bra eller dårlig, er det fortsatt på trynet idiotisk å konkludere med at "DETTE SPILLET ER BEST FORDI DET HAR BEST KARAKTERER". Personer som bruker dette som et argument virker litt som om de ikke klarer å dømme kvaliteten til et spill selv, og begrunne det. I tillegg skal de alltid trøkke opp i trynet på opposisjonen i diskusjonen at det antallet spill de nevner tydelig utklasserer alle spillene til den andre konsollen. Irriterende, meningsløst og urealistisk.

Line-up
Hvor mange ganger leser vi ikke at den og den konsollen er best fordi den har størst line-up? Om Xbox 360 har 50 spill, mens PS3 har 40 spill, så hjelper ikke det noe som helst når omtrent 80% av spillene til line-up'en Xbox 360 vil har vil suge. Dere kan liste opp hvor mange spill du vil som DU mener ser kule ut, men det hjelper ikke noe som helst da hele verden ikke har lik spillsmak som deg. Det aller verste er de som høvler over og stempler alle spillene til den ene konsollen som uinteressante og dårlige, mens de nevner maks en eller to spill på konsollen som de synes er litt "nja...ser jo helt greit ut"-kvalitet. Dette gjør de mens de fremhever hvor utrolig kule 20 av spillene til konsollen sin er, mens i realiteten vil over halvparten av dem feile.

Subjektivitet
Enkelte personer har umuligheter for forstå at ikke alt handler om deres egne meninger. Enkelte skriver om hvor bra et spill kommer til å bli, at dette spillet har best grafikk, den konsollen er best, oftest uten å begrunne det. Selv om det er nokså umulig, håper jeg i fremtiden at folk vil engang forstå at mennesker har noe som heter individualitet, og vil derfor ha forskjellige meninger. Mest irriterende er de som er fult klar over det, men likevel er idiotiske nok til å ytre at det ene er bedre enn det andre for det. Tenker på folk som skriver "Nintendo Wii er best, fordi den har best spill og best gameplay! OBS: DETTE ER EGNE MENINGER". Hva faen er poenget med å ytre slikt meningsløst tøv om man er fult klar over at andre ikke vil være enige, for så å la være å svare dersom noen argumenterer i mot?

Objektivitet
Folk som helt ubegrunnet synes at alle spillene til en annen konsoll er middelmådige, kjedelige, eller dårlige. De som er negative til alt en konsoll har å vise. De er en skikkelig pest og en plage for forumer, og starter bare opp flame-wars som ender opp med tragiske argumenter som nevnt ovenfor, før de begynner å kalle hverandre for frasen nedenfor. Håper folk snart kan lære seg å begrunne samt være litt objektive før de dømmer et spill over og ut pågrunn av sine egne tåpelige prinsipper. I hvert fall om diskusjoner skal holdes saklig.

Fanboys
Er det en frase jeg begynner å bli lei av å høre, er det ordet "fanboys". Ordet ser ut til å bli brukt ukonstruktivt og helt ut av sammenheng fra ordets definisjon mot alle som kritiserer favorittkonsollen til noen. Om man skriver et konstruktivt innlegg om hvorfor man ikke liker Halo 3, da er man ikke en Playstation-fanboy. Skriver man at Halo 3 suger uten å begrunne seg er man heller ikke en fanboy (bare en idiot). Skriver man derimot at Halo 3 suger, for så å ljuge på seg med masse dritt som ikke er sant, samt å promotere for sin egen konsoll, først da er det verdt å kalle noen for en fanboy.

Håper hva jeg har skrevet har kastet litt lys over hva i hvert fall jeg er mest irritert over å se, og kanskje jeg skriver en del to også. Jeg tror jeg har fått nevnt det meste, og jeg spør derfor dere også; hva synes dere er det dårligste dere leser av argumenter og fraser på et forum?

PS3 vs. Xbox 360: Karakterer

Jepp, min neste blogg i bloggserien. Jeg vil på forhånd av bloggen si at jeg på ingen måte vet resultatet av bloggen. Jeg vil, mens jeg blogger, lete opp fakta og regne ut et snitt på topp 10 eksklusive titler og topp 10 multiplattform spill på hver konsoll.

Jeg vil også ta hensyn til at Playstation 3 kom ut ett år senere, og jeg vil derfor ekskludere alle Xbox 360 spillene som kom ut før Playstation 3 sin release i Amerika.

Først ut er Playstation 3 med sine topp 10 eksklusive titler. Jeg vil ikke bruke gamerankings.com som mange ville trodd for å regne ut snittet. Jeg bruker heller metacritic.com, som er en mer seriøs side i tillegg til at de oppgir snittet i hele tall og ikke i mange desimaler.

Playstation 3:

LittleBigPlanet - 95
Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots - 94
Ratchet & Clank: Tools of Destruction - 89
Uncharted: Drake's Fortune - 88
Ninja Gaiden Sigma - 88
Resistance 2 - 87
Wipeout HD - 87
Resistance: Fall of Man - 86
Valkyria Chronicles - 86
Super Stardust HD - 85

Playstation 3 sine topp 10 eksklusive titler gir en total på 88,5/100.

Så er det Xbox 360 sin tur. Jeg velger her å ta med alle konsolleksklusive spill. Det betyr at spill som både kommer ut på Xbox 360 og PC vil være her, altså spill som er Microsoft eksklusive.

Xbox 360

Halo 3 - 94
Gears of War 2 - 93
Braid - 93
Mass Effect - 91
Geometry Wars: Retro Evolved 2 - 90
Forza Motorsport 2 - 90
Fable II - 89
Left 4 Dead - 88
Project Gotham Racing 3 - 88
Project Gotham Racing 4 - 85

Xbox 360 sine eksklusive titler gir en total på 90/100.

Det betyr at Xbox 360 har de topp 10 beste titlene med en margin på 1,5 små prosent.

Nå over til multiplattformspillene. Disse vil være basert på alle multiplattformspill og de som har høyest karakterer. Dvs. at dersom et spill har høyere karakter på den ene konsoll enn den andre, så vil ikke den nødvendigvis komme der. Det vil heller ikke bli tatt hensyn til multiplattformspill som er før Playstation 3 sin era. Spill som ikke er multiplattform mellom PS3 og Xbox 360 vil også bli tatt med.

Playstation 3

Grand Theft Auto IV - 98
BioShock - 95
Call of Duty 4: Modern Warfare - 94
The Elder Scrolls IV: Oblivion - 93
Rock Band - 92
Rock Band 2 - 91
Fallout 3 - 91
NHL 09 - 89
The Orange Box - 89
Dead Space - 88

Playstation 3 sine topp 10 multiplattformspill gir en total på 92/100.

Xbox 360

Grand Theft Auto IV - 98
BioShock - 96
The Orange Box - 96
The Elder Scrolls IV: Oblivion - 94
Call of Duty 4: Modern Warfare - 94
Fallout 3 - 93
Guitar Hero II - 92
Rock Band - 92
Rock Band 2 - 92
Tom Clancy's Rainbow Six Vegas - 89

Xbox 360 sine topp 10 multiplattformspill gir en total på 93,5/100

Igjen ble Xbox 360 vinneren, med også denne gangen en differansiering på 1,5%.
Gratulerer til Xbox 360 for de statistisk sett topp 10 spillene, både multiplattform og eksklusive.

PS3 vs. Xbox 360: Spillsalg

Tenkte jeg skulle begynne på en slags bloggserie med PS3 og Xbox 360. Denne serien skal handle om spillsalg, altså den konsollen som selger flest spill, både multiplattform og eksklusiver.

For å gjøre dette så er det nyttesløst å se på rene salgstall. Her må vi dele antall solgte Xbox 360 konsoller med antall solgte PS3 konsoller og så gange det svaret med antall solgte spill på PS3, så finner vi ut hvor mye det spillet ville solgt dersom PS3 hadde solgt like mange konsoller som Xbox 360. Jeg må også regne ut hvor mange solgte spill det blir ut i fra releasen fra den nyeste eksklusiven til idag, for det ville blitt upresist med tanke på at Halo 3 kom ut over et halvt år før f eks. MGS4.

Først en sammenligning over de 10 største eksklusive titlene (ikke titler som er nyere enn MGS 4):

1. Halo 3 - 7.3 millioner
2. Metal Gear Solid 4 - 4.52 millioner
3. Gears of War - 3.8 millioner
4. Gran Turismo 5: Prologue - 2 millioner
5. Uncharted: Drakes Fortune - 1.86 millioner
6. Mass Effect - 1.7 millioner
7. Ratchet & Clank: ToD 1.25 millioner
8. Resistance: Fall of Men - 1.33 millioner
9. Heavenly Sword - 1.11 millioner
10. Forza Motorsport 2 - 1 million

Antall solgte Xbox 360 spill - Topp 10:
13.8 millioner solgte toppeksklusiver.

Antall solgte PS3 spill - Topp 10:
12 millioner solgte toppeksklusiver.

Vinner av antall solgte eksklusive topptitler er Xbox 360!

Så er det duket multiplattformspill mellom PS3 og Xbox 360. Jeg vil her liste de 5 mest solgte multiplattformspillene, for så å legge sammen på hver konsoll og avgjøre en vinner (tidseksklusive titler blir ikke tatt med):

1. Call of Duty 4: MW (X360) - 6.6 millioner
1. Call of Duty 4: MW (PS3) - 4.9 millioner

2. GTA IV (X360) - 6.2 millioner
2. GTA IV (PS3) - 6.4 millioner

3. Assassin's Creed (X360) - 4 millioner
3. Assassin's Creed (PS3) - 3.85 millioner

4. Guitar Hero III: LoR (X360) - 3.5 millioner
4. Guitar Hero III: LoR (PS3) - 2.1 millioner

5. Call of Duty 3 (X360) - 1.4 millioner
5. Call of Duty 3 (PS3) - 500 000

Antall solgte topp-multiplattformspill på Xbox 360:
21 700 000 solgte spill.

Antall solgte topp-multiplattformspill på PS3:
17 750 000 solgte spill.

Vinner av antall solgte toppspill i multiplattform er Xbox 360.

Det betyr at Xbox 360 står igjen som vinneren når det gjelder antall solgte spill i forhold til antall solgte konsoller. Dette gjelder toppspill som både er multiplattform og eksklusiver. Det betyr at listene ikke utgjør tideksklusive spill eller spill som er blitt portet sener slik som Rainbow Six: Vegas, BioShock eller The Elder Scrolls: Oblivion.

Xbox 360 i November

November, sammen med de andre månedene om høsten, har blitt en travel måned for release av spill og software. Kanskje ikke så rart med tanke på at det markedsmessig lønner seg å slippe ut noe forventningsfullt og lekkert rett før julen kommer inn i alles stuer. Med denne bloggen og flere blogger fremover, skal jeg prøve å skape en bloggserie som tar for seg hva som skjer med Xbox 360 i November. Kanskje ikke så spennende for de som vet alt om hva som kommer å skjer på Xbox 360 i November, men dersom bloggen blir populær nok, så vil jeg nok fortsette.

07. November. 2008. Nøyaktig en time fra skrivende stund til slaget slår over til midnatt og det blir døgnskifte. En helt vanlig fredag for noen, en helt spesiell fredag for andre. 7. November er det nemlig duket for utgivelsen av Gears of War 2, kanskje høstens mest hypete spill, om ikke bare til Xbox 360, men av alle spillene. Spillet har allerede høstet inn en rekke med gode kritikker, hvor de fleste av karakterene er niere og tiere fra forskjellige spillanmeldere. Vel, det er greit nok det, toppkarakterer for mer blodig skyting og flere motorsagmassakre, som i tillegg viser seg å være et utmerket onlinespill. Personlig har jeg absolutt null forventninger til dette spillet, og jeg kommer heller aldri til å skaffe meg det...vel, ok, kanskje når spillet når en lav pris i en fjern fremtid, men ellers kommer ikke Epic Games til å få cash i støtte til å lage en treer fra meg enda. Hvorfor? Det går på prinsippet at det første Gears of War ikke var noe annet enn greit sett bortifra grafikken. Det fikk nå sin hyllest av onlinefolket, men heller et spill som har mer fun-factor enn dønn seriøse klanfjortiser som hyler over Xbox Live for min del.

14. November. 2008. Banjo-Kazooie returnerer i det tredje spillet i sin serie, denne gangen også utviklet av Rare. For noen måneder tilbake hadde jeg absolutt ingen store forventninger om spillet. Jeg liker det første Banjo-Kazooie spillet og that's it. Rare har vært ganske gniene med å gi ut info om Nuts & Bolts, som spillet heter (og det blir tatt bokstavelig talt i spillet). For ikke lenge siden kom det ut en demo om spillet, likegyldig som jeg var om spillet så lastet jeg det ned. Jeg fikk umiddelbart en positiv overraskelse om spillet, mine meninger om det var ikke fullt så likegyldig lenger, og jeg kunne konstantere at den lille sjarmbjørnen og den nebbete fuglen nå er tilbake i klassisk stil i annen innpakning. Fra man når menyen i spillet, så kjenner man en nostalgisk følelse fra de forrige spillene. Man kjenner igjen stilen på menyene, som man deretter kan trykke seg videre på. Gameplayet er også tilbake til sitt gode gamle, musikk, design, dialoger, humor, det mye er det samme, men man legger ekstra godt merke til den fantastiske musikken som ruller inn i ørene dine men du kjører på trekk-opp dyr med din egne hjemmesnekra kjerre i et industrialisert miljø som består av snø og grønne områder på engang. Fra min side så er Rare garantert min støtte når det gjelder kjøp av dette spillet, selv om det har fått blandede kritkker, tho de fleste av de er gode.

18. November. 2008. Valve og Turtle Rock studios spill kommer, gjett hvilket? Nemlig Left 4 Dead, som foreløpig kun er eksklusivt til Xbox 360 og PC. Hva spillet går ut på? Zombie-slakt i førstperson med en omfattende 4 player co-op. Etter å ha sett litt videoer av spillet, så er det ikke å legge sjul på at dette spillet faktisk kan fungere, spesielt siden Valve har en finger med i spillet. Jeg har delvis litt høyere forventinger til spillet enn jeg ellers ville hatt om andre spill, både fordi jeg elsker zombier enten det er film eller spill, men også fordi spillet har en omfattende co-op og er i førsteperson, noe man som oftest ikke ser zombie spill i. Det skal også etter hvert komme en demo av spillet har Valve lovet oss, og den kommer snart i nær fremtid. Jeg gleder meg, gjør du?

19. November. 2008. De fleste har vel mer eller mindre fått med seg hva som foregår den datoen, eller har i hvert fall hørt om det som skal skje da, nemlig at The New Xbox Experience (NXE, en software update til konsollen) blir lagt ut klar til nedlasting. Jeg har selv fått tak i den nå på forhånd og har hatt den i snart en uke. Det nye designet er lekkert og brukervennlig. Hvor de forskjellige funksjonene ligger hen kommer mye lettere frem i dette designet imotsetning til Blades som blir brukt nå. Man har fremdeles muligheten til å bruke egne themes og gamerpics for de som har vært litt nervøse for det, selv om themes blir en smule strekt ut horisontalt etter oppdateringa. Hele dashboardet er nå mye raskere å trykke seg gjennom enn det gamle, dette gjelder spesielt også guide knappen, som nå har alle funksjonene som er tilgjengelige på dashboardet lagt inn som snarveier der. Man har nå muligheten til å hoppe rett fra et spill til et annet eksempelvis ved kunne et par knappetrykk inne på guide knappen. En annen fin liten funksjon med oppdateringa er at man nå har muligheten til å installere spill på HDD. Dette fungerer utmerket dersom du har en stor nok HDD sånn at du slipper å slette spill som tar 4-7 Gb hver gang du vil installere noe. Heldigvis tar installeringer rundt 10 minutter, og hva er det man tjener på det? Først og fremst så blir loadetidene noe raskere ved oppstart av spill, men det som blir lagt mest merke til er at Xbox'en nå er like stille når det kjører spillet som det er i dashboardet.
Kort sagt, gled dere til 19. November.

Er det noe dere lurer på, enten det er det ene eller det andre, så er det bare å kontakte. PS: Jeg har ikke tilgang til Xbox Live eller Avatars enda med NXE.

Troll og idioter

Det var en gang en liten gutt som ble født i den tilsynelatende rolige bygda Bødal. Gutten fikk navnet Lars Erik og vokste opp med to gifte foreldre. Lars Erik var alltid blid og glad, han var likt av alle i den lille bygda, "vår alles Lars" ble han kalt. Han gikk på skole, var venn med alle og hadde toppkarakterer i nærmest alle fag. Lærerene likte han, klassekameratene likte han, alle likte han.

Han var også en spilleglad gutt og som fjortenåring skaffet han seg en Playstation 2 noen måneder etter dens release. Han likte å spille på den, den hadde mange spill som fantes i hans smak og alle venne hans hadde også en slik en. De byttet spill, spillte sammen og hadde det rett og slett gøy.

Men så en dag utpå senvinteren 2006 gikk Lars Erik til innkjøp av en Xbox 360. Han kjøpte mange spill, masse tilbehør, skaffet seg Gold og kjøpte et realt bredbånd til spilling over nett. Vennene hans likte konsollen, dog de synes Sony fortsatt var best.

Dagene gikk, og Lars spillte bare mer og mer på sin nye kjære konsoll. Spillsamlingen hans økte stort, men han utviklet seg også psykisk. Foreldrene hans var i tvil, Lars Erik var ikke lenger den gutten de hadde, han hadde blitt adskillig mer aggressiv, karakterene hans på skolen var blitt lavere og han isolerte seg mer og mer fra vennene. Vennene hans hadde gått til innkjøp av en PS3, alle sammen. Lars ble mektig irritert over dem, og lurte på hvorfor de gikk til innkjøp av den taperkonsollen når de ikke så hvilket vidundrer Xbox 360 var. "Hah, dere kjøper den bare fordi den er mest populær!" sa han til dem.

Var Lars blitt det alle hadde fryktet, en...fanboy? Han satt ikke bare å spillte, han var også mye på internett, skrev mange innlegg på forskjellige sider. Han var ofte innom spillmagasinet for å skjekke nyheter, og var mye på forumet til gamer.no.

Han hadde skrevet mange innlegg og kommentarer. Da snakk om kommentarer som få personer ville vært stolt over. Innlegg som: "PS3, hah, alle kjøper den bare fordi den er mainstream, og Wii? Ikke få meg til å le, den er for jenter som har et slankepress. Alle kjøper den fordi det liksom skal være sunt å kaste seg rundt med en hvit dildo. Nei, Xbox 360 er tingen dere, en hardcore konsoll bare for de beste gamerne i verden!"

Ja, Lars Erik hadde blitt en fanboy, en tapt sak hos vennene sine og en skuffelse hos foreldrene.

Jepp, det var den historien, og nå over til the real stuff.

Fanboyer er overalt. De er som insekter, noen biter og stikker, andre bare surrer rundt og er irriterende. Egentlig så er fanboys her på Gamereactor ganske milde i forhold til på andre sider, og du skal ikke lengre en til Spillmagasinet, for å finne en gjeng med idioter som spammer kommentarfeltet med idiotiske og ofte urellevante fanboyinnlegg. Men om man skal finne de skikkelige idiotene så må man ut på de Engelske og Amerikanske sidene.

Det finnes mange forskjellige typer fanboys. De fleste av dem er høyrøstede på tastaturet og skriver gjerne i dysleksikvalitet i store og små bokstaver, andre kan oppføre seg litt mer diskrè på forumene mens noen der igjen kan være noen skikkelige arrogante idioter med masse tomme fakta som også nekter å ta imot fakta.

Jeg skal nå også prøve å finne en del kommentarer fra forskjellige sider som et bevis på hvor idiotiske enkelte person er eller har vært, men det blir uten å navngi noen.
Dette blir da i mine øyne folk som trenger å kraftig endre sin forumoppførsel eller som rett og slett bare er en tapt sak. Heldigvis kan mange av dem også være på bedringenes vei.
Men nå, pwn-time:

Gamereactor:

"Xbox 360 kommer til å vinne konsolkrigen
360 RUUULER"

"RipOff!!

Enda et desperat forsøk av M$ til å håve inn penger fra folk ved å kopiere SingStar!

(Cheap Bastards)"

"MICROSOFT ER MYE BEDERE EN APPEL.

OG PÅ ITAVISEN IDAG STO DET HD-DVD VINNER I EUROPA"

"Ps3 fortjener å bli kjempet for!!! Altfor mange hjernevaskede m$ fanboys her"

"Hvem gidder å kjøpe Wii, som for det meste har Casual spill, samt et par barnevennlige plattformere. Et nytt Zelda spill kan derimot forandre trenden, men "Wii shit" spillene bryter den ned igjen. "

Ja, det var nå noen av kommentarene her på Gamereactor. På en annen Norsk side, Spillmagasinet, så er antallet fanboys og idioter betydligt større. Der har folk kommet med trusselbrev (Etter en nogså idiotisk Halo 3 anmeldelse), og det er mange flere idiotiske innlegg og kommentarer som later til å komme fra prepubertale tenåringer.

På Amerikanske sider så er det ENDA flere idioter og fanboys, og det hele toppet seg da en person på et forum skrev et selvmordsbrev som han la igjen på forumet når Final Fantasy XIII ble annonsert til Xbox 360, ingen vet hvor mye som lå i selvmordbrevet, men siden det ble postet så har ikke personen vært på forumet. Også her er kommentarene mange og idiotiske, og det er lett å finne dem. Nå skal jeg sitere noen innlegg som folk på www.n4g.com har skrevet, n4g (News4Gamers) er en stor og kjent nyhetsside hvor brukerne laster opp nyhetene:

"This generation is already half way over and the PS3 is still a stinky piece of COW DUNG that is 6 million behind!!

Seriously. No. Seriously.

PS3 GOT PWNED. Hard."

"S******* D**** your a loser. STFU and GTFO. Sony is going to own E3. Wait and see. Sony has nothing left??????????????/// "

"Thats why i brought a xbox360 instead of Poo station 3"

"PSN is garbage.

XBL is better in every possible way and MUCH MUCH MUCH better.

PSN seriously sucks. Not as bad as the PS3 as a whole, though.

PS3 REALLYYYYYYYYYYYY sucks."

Det var noen innlegg, de finnes overalt på siden, bare gå inn på http://www.n4g.com/ finn en nyhet som omgår noen av konsollene og les de mange idiotiske kommentarene. Om du også har lyst til å se nyheter skrevet på "fanboyislamsk" så kan du skjekke ut denne siden:
http://www.sonydefenseforce.com/

- Heretic out

En feilberegning gir ingen verdensrekord

En feil, det kan gjøre alt. En feil, som ender opp som en stor feil fordi det ødelegger for verdensrekorden din. Det skjedde med meg idag, i et bilspill.

Jeg Race Driver: Grid for et par dager siden. Jeg hadde spillt demoen en del og fant ut at spillet igrunn var ganske kult, og rimelig likt DiRT.

Etterhvert når jeg hadde spillt en del og hadde blitt kjent med banene og bilene, så begynnte jeg å spille online. Da fant jeg også ut at jeg igrunn kjørte bedre en de fleste (Ihvertfall når det ikke kommer en retard og braser inn i bilen min i første sving så karosserideler flyr overalt), noe som sannsynligvis kommer av at jeg har spillt en del spill før, inkl. DiRT, hvor dette spillet var rimelig likt.

Vel, idag bestemte jeg meg får å prøve å slå en verdensrekord på en av banene, selvfølgelig valgte jeg banen Okatama Grand Circut, da jeg også hadde planlagt å skaffe en achievement. Jeg måtte velge en rask bil og etter å ha kjørt en av de dårlige av B-klasse bilene, fant jeg ut at jeg umulig kunne slå noen verdensrekord med denne, så jeg kjøpte meg bilen som rekordholderen brukte, en Lamborghini Murcielago RGT.

Da jeg hadde kjøpt den, så fant jeg fort ut at bilens egenskaper i svingene var mye bedre, den var mykere i svingene, samtidig som den svingte bråere. Så det var virkelig nå jeg kunne fokusere på å slå verdensrekorden.
Rekorden var på henholdsvis 1 minutt, 31 sekunder og 94 hundredeler. Den gamle rekorden min i en D-klasse bil, en Honda NSX var på 1 minutt og 55 sekunder, det var altså en del tid å ta igjen på med min nye bil for å slå verdensrekorden.

Senere....

Jeg hadde nå spillt et par timer, jeg begynnte å bli sliten av å kjøre samme banen om og om igjen, ettersom jeg omtrent kræsjet i de samme fjellveggene hele tiden. Tom for Cola begynnte jeg også å bli. Men uansett, det har seg slik i Grid at dersom et hjul på bilen treffer en vegg eller kommer ut på grusen, så går det bare en vei, og det er rett inn i veggen. Og når man først kræsjer i Grid, så er det heller ikke noe småkræsj. Jeg tror faktisk den ene gangen jeg kræsja, så ble bilen min et vrak resulterende av 308 G-krefter! Alt dette betyr at det ikke er lett å slå noen rekord i Grid, og på de to timene, så jeg både ligget foran og etter verdensrekorden, ihvertfall frem til jeg har kræsjet, noe som har vært ca. halvveis i banen hver eneste gang.

Men frem til poenget.
Det var en runde jeg kjørte overraskende bra. Jeg tok igjen verdensrekorden og holdt meg rundt 20 meter foran den hele veien. Kan vel si at jeg den runden kjørte omtrent som Michael Schumacher på speed. Fort, men utrolig utrykt.

Men, så har det seg slik at når man er nær ved å slå en verdensrekord, så kjenner man presset, man blir stresset. Man får også de vanlige symptomene, som han hjertet banker fortere, man blir svett i henden, det skjer ett eller annet med synet, og hendene begynner å skjelve, noe som er lite kult når man spiller bilspill.
Dette resulterte selvfølgelig i at jeg i den siste svingen, på hele banen presterte ved feilberegning å få ETT FØKKINGS hjul på utsiden i INNERSVINGEN! Det som skjedde da var jo at bilen min spant rundt, fordi jeg havnet ute i grusen. Dette skjedde i siste svingen, når jeg lå 20 meter foran en verdensrekord. Faen.

Vel, litt senere, etter å ha kjørt flere runder, så klarte jeg å sette inn en tid et drøyt sekund etter verdensrekorden, på 1 minutt 32 sekunder og 99 hundredeler, så jeg endte opp på en femteplass på Lap Records lista.
Men allikevel, en verdensrekord. Et bevis på at du er blandt de beste i et spill flere hundretusen mennesker spiller. Det er surt.

BREAKING NEWS: Jeg slo verdenrekorden etter en god del kjøring idag
Jeg slo av ghost car både på verdensrekorden og personal best, og da gikk det mye bedre, siden jeg ble mindre stresset av å ikke ha en halvt gjennomsiktig bil kjørendes foran meg.
Tiden min ble 01.31.39 mens rekorden er på 01.31.94 så jeg slo rekorden med over et halvt sekund! Nei nå er jeg fornøyd
Og ikke nok med det, men med den tiden så har jeg bedre tid en de som har satt tid på både Xbox 360, PS3 og PC!

Grand Theft Auto IV - First Impressions

Da var spillet lansert og det aller fleste har skaffet seg det, med unntak av en del PS3 folk fordi det ikke har blitt produsert nok av spillet.

Jeg derimot har kost meg med spillet i så og si hele kveld, dvs. fra klokka fem til ni, og jeg har da også fått en del blandede følelser om spillet.

Noe av det de aller fleste ser på med en gang de spiller spillet er grafikken, og skal jeg være ærlig, så fortjener ikke grafikken de tierne den har fått, men heller en nier.
Grunnen til det er at veldig mye av områdene er kjedelige, og enkelte steder er teksturene dårlige, spesielt om natten er grafikken mindre imponerende, og generelt sett er heller ikke frameraten noe spesielt å skryte av. Det er ikke ofte man får framdrops, men framraten holder seg gjennomsnittlig ganske lav, så figurene omtrent hakker bortover innimellom. Om dagen er grafikken fortreffelig though, spesielt strendene og vannet er herlig med lekre detaljer og fysikk

Fysikken i spillet var det første jeg lurte på når spillet var annonsert om det skulle bli bedre, og det ble det, til de grader. Bulkene bilene får er veldig realistiske, og man får nesten en dårlig følelse inni seg når man kjører over en haug med mennesker med en stor lastebil.
Noe mindre imponerende er bilene sin fysikk, som fra San Andreas er lagt vanskeligere å kjøre, i negativ retning. Biler som egentlig skled nok i San Andreas har bare blitt forværret her, og man må hele tiden bremse opp for å rette på bilen, dette skjer i omtrent hver eneste sving.

Online delen i spillet var veldig genial, selv om jeg bare fikk prøvd free roaming, sitter jeg igjen med et veldig godt inntrykk, selv om alt ikke var helt synkronisert hele tiden og det oppsto lægg. Jeg opplevde blandt annet at båten jeg satt på med som en annen kjørte, ble kjørt sidelengs på skjermen min.

Spillet innfridde forventingene mine, som egentlig var helt normale forventinger. Ettersom jeg pleier å være kritisk, så må jeg også nevne at GTA IV på lik linje med Halo 3, har som jeg nevnte i anmeldelsen min, en del irriterende småfeil som ødelegger for spillopplevelsen underveis.
Noe av det har jeg nevnt over, men det er så mange ting som kunne blitt laget så mye enklere, bare til og med ved et annet knappeoppsett. En av disse tingene er blandt annet skyting fra kjøretøy. Det er ikke mulig å sikte før man skyter, man må skyte fra man trykker inne knappen, og man waster masse ammo på det. En annen ting er at det ikke er split-screen i noen form, utrolig irriterende ettersom det er sosialt og ikke minst et must på dagens spill.

Mitt førsteinntrykk 8.8/10

GR, mer aktivt men bedre?

Vel dette blir en av de få bloggene jeg har skrevet, så jeg håper i alle fall at folk kan lese den og like den.
Bloggen blir vel nærmest et slags svar på Suppeelsker sin blogg om En blomstrende oppgangsperiode på GR?.
Vel uten tvil kan jeg ikke nekte for at GR har hatt en blomstrende periode (som later til å fortsette), men sett fra mine øyne, trenger ikke nødvendigvis flere medlemmer og mer aktivitet være spesielt positivt.

Mange er sikkert uenige med meg om den saken, men jeg må nesten stå på mitt da nærmest den eneste grunnen til at jeg er her på GR er fordi jeg liker å diskutere spill.
Grunnen til at jeg derfor har relativt mange innlegg i Off Topic forumet, skyldes at mange av de andre sub-forumene nærmest har blitt tørrlagt. Jeg blir da nærmest tvinget til Off Topic, om jeg skal få skrevet noe her på GR, når konsollforumene hver har rundt 5-10 innlegg om dagen, og spillforumet har litt flere.
Dette har vært for meg en negativ virkning på GR forumet etter de siste endringene, og jeg får en slags følelse av at spilldiskusjoner nærmest blir en del av et Off Topic forum.

Jeg sier det fordi jeg selv nesten bare har vært aktivt på omtrent tre sub-forumer den siste tiden. Den første er Tekstkommentarer, hvor det ofte blusser opp til hete diskusjoner på nyhetene GR legger opp, og det liker jeg, det er jo det GR er til, ikke sant?

Sub-forum nr. 2 er blogger.
Hvor det innimellom kommer en blogg om konsoll, hva som er feil med den, eller hva noen ikke liker ved den, det fører ofte til diskusjoner.

Gamereactor og Off Topic er subforum nr. 3 jeg er mest på, som nevnt over skyldes det at de resterende forumene etter denne, nærmest er tørrlagte eller av ikke interesse. Da hender det at jeg skriver i en eller annen tråd, bare fordi jeg vil skrive noe, fordi jeg vil gjøre noe, eller prøve å birde med noe om du vil, istedenfor å trykke F5 og vente på svar i et annet subforum.

Så jeg vet ikke jeg, håper ihvertfall å se en diskusjon her på denne bloggen eller Suppeelsker sin, slik at jeg ser at det fortsatt er håp igjen.