Norsk
HQ
Årets spill hittil 5-1

Årets spill hittil 5-1

Her fortsetter den episke sagaen kalt årets spill så langt, les til bunnen for ren nytelse.

5. Kingdoms of Amalur
Da Skyrim ble lansert i november i fjor ble det hylla av en unison spillverden, et kor jeg var en del av. Likevel klarte ikke spillet å holde meg fanga like lenge som forgjengeren Oblivion gjorde, og det jeg anså som Elder Scrolls-essensen for fem år sida var på merkelig vis fraværende. Jeg sier på ingen måte at Kingdoms of Amalur er et bedre spill enn Skyrim, men med dette spillet var jeg mye nærmere Oblivion-følelsen jeg strebet etter da Skyrim kom ut, ei følelse jeg verdsetter over nesten alle andre følelser jeg har i registeret.

4. Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance
Mine veier har ikke krysset innom Kingdom Hearts-serien så veldig ofte i min tid som gamer, og til tross for noen timer med det jeg mener var det første spillet hos en kamerat for nesten ti år siden, har jeg aldri helt skjønt oppstyret rundt serien. Det var før jeg for to dager siden satte meg ned med det nyeste spillet i serien. Final Fantasy i Disneyland er ei overraskende frisk og annerledes opplevelse. Jeg er ikke kommet helt gjennom spillet enda, men så langt fortjener det uten noen anfektelser overhodet en plass på denne lista.

3. Metal Gear Solid HD Collection/Metal Gear Solid: Snake Eater 3D
Takket være HD-samlinga, og kanskje enda mer Snake Eater 3D, gikk det opp for meg at Metal Gear er en av mine favorittserier gjennom tidene. Til tross for at dette er en remake, og at den derfor ikke kom ut i år, er dette absolutt to av årets beste utgivelser. Dette er en ultimativ samling klassikere, som faktisk ser litt bedre ut på denne generasjonens konsoller enn det normen for HD-samlinger er.

2. Catherine
Unikt. Det er det beste ordet jeg har for Catherine. Et spill som tar opp seriøse tema som utroskap og det å etablere og stifte en familie er noe jeg aldri har sett eller spilt tidligere. Bland inn elementer som geniale gameplayløsninger og en sexy atmosfære, og hjertet til en tenåringsgutt er definitivt solgt.

1. Kid Icarus: Uprising
En 25 år gammel Nintendo-klassiker får en oppfølger på 3DS, og til tross for et krampeinduserende kontrollsystem, er dette den tittelen jeg har glede meg mest over hittil i år. Si hva du vil om kontrollene, men sannheten er at jeg finner denne måten å sikte på, med en markør på touchskjermen, så presis at det godt mulig er den eneste måten å få millimeterpresisjon på samme måte som på PC. I tillegg får man servert god dialog med herlige replikker, og dessuten fantastisk musikk som akkompagnement til et vanedannende spill hvor man alltid prøver å forbedre våpnene man innehar, bare så man kan sparke enda litt mer skinke over nett.


Kom tilbake i desember for å se hvordan spillåret forløper seg videre utover høsten.

HQ
Årets spill hittil 10-6

Årets spill hittil 10-6

Etter å ha sagt meg uenig i Kristians liste over årets beste spill så langt, ble jeg på sett og vis utfordra av redaktøren sjøl til å skrive ei liste sjøl. Lista inneholder spill som har oppfordra til at man selv skal stille spørsmål ved ens eksistens og andre gravitetiske spørsmål som dette, mens andre kun har utmerka seg som det spill i sin pureste form er og skal være, nemlig underholdning. Enjoy.

10. The Darkness II
The Darkness II er et kort, men godt spill. Brutale animasjoner, dyster atmosfære og fiffige gameplayløsninger er kun noe av det som står på spillets timeplan. Selv om spillet ikke varer i mer en noen timer, er du utvilsomt godt underholdt de få timene det varer.

9. Theatrythm Final Fantasy
Jeg har aldri vært noen storfan av Final Fantasy, men jeg kan ikke benekte at serien byr på fantastiske lydspor. Et rytmespill med RPG-elementer og Final Fantasy-musikk høres derfor både sært og originalt ut. Resultatet er underholdende og perfekt for togreiser, bilturer og bussferder, så vel som sende kvelder under dyna med 3DSen.

8. The Witcher II
Joda, Witcher II kom definitivt ut i fjor, men jeg hadde ikke anledning til å spille det før det landa på Xbox 360 tidligere i år grunnet en smått fryktelig PC. Selv om jeg tror spillet er mye bedre på PC er det ikke halvgalt på 360 heller. Kampsystemet er en genistrek i seg selv og universet er svært og sjeldent inkluderende. For en fantasy-geek som meg selv er en slik salat av magi, sverd og diverse ugudelige kreaturer intet mindre enn en våt drøm.

7. Mario Tennis Open
På mange måter synes jeg det begynner å bli vel mange spinoff-serier med den italienske rørleggeren, men så lenge jeg får servert kvalitet er jeg fornøyd. Mario Tennis Open stripper ned til de mest grunnleggende mekanikkene i serien, og vi står igjen med et tennisspill uten power-ups eller andre dikkedarer. En skulle kanskje tro at dette fjerna noe av Mariostemningen, men den gang ei. Takket være en bråte spillbare karakterer og tennisbaner stilisert etter berømte åsteder i Soppriket kan Mario Tennis Open kalle seg et fullverdig Mariosportsspill.

6. Street Fighter X Tekken
Av fightingspill er Street Fighter det jeg anser som crème del la crème. Tekken er jeg ikke like glad i, men Street Fighter X Tekken bruker den samme formelen som Street Fighter hvor man slåss på en 2D-akse. Spillet inneholder et bredt karakterspekter fra begge universene, noe som gjør at det er duket for en hardtslående crossover.

Innlegg nummer 100

Innlegg nummer 100

Kapteins logg, stjernedato -310461.7058161302.

Dette er mitt innlegg nummer 100 etter at jeg lagde denne nye brukeren under aliaset Ursa Minora. Hva er det da meningen at jeg skal skrive? Et grandiost mesterverk av episke proporsjoner? Mitt beste kåseri noensinne? Et kritisk essay om spillindustrien eller kapitalismen? Nei. Jeg velger å mimre litt rundt mine snart fem år på GameReactor.

Jeg lagde min første bruker her på sida den sjette november i 2007, om jeg ikke husker feil så var det for å rope ut til verden om hvorfor jeg skulle kjøpe meg Wii (Jeg var på denne tida stor Dragon Ball-fan, og hadde sett at man på Budokai Tenkaichi 3 fikk gjøre bevegelsene til en kamehameha). Om hukommelsa miikke skranter, var min første kommentar "Jeg skal kjøpe Wii på grunn av dette spillet", sannsynligvis med en :mrgreen: bak påstanden. Jeg var dypt forelska i den grønne røveren til å begynne med. Den første avataren jeg skaffa meg var et bilde av en Wii, som den skamløse fanboyen jeg brukte å være, til tross for at jeg da aldri før hadde eid noe annet enn håndholdte Nintendo-konsoller.

Sommeren etter skrev jeg min første blogg: "Sommer - Sol eller spill?". Dette eposet ga rom for ei fantastisk drøftning over hvorvidt det faktisk var forsvarlig å sitte inne mens sola skinte ute. Godt husker jeg også den første responsen jeg fikk, da skeptisk-heksa fortalte at hun var fornøyd med at det var mye regn om sommeren i Vefsn, og at hun derfor kunne sitte inne med konsollene sine uten dårlig samvittighet. I sammenheng med mitt første blogginnlegg sendte jeg også melding til redaktøren, om det var Carl Thomas eller Frode husker jeg ikke, men mitt tolvårige jeg mente dette var en god ide. Meldinga klang noe som dette: "Jeg har skrevet min første blogg! Det er faktisk kjempemoro!", jeg legger ikke til falske skrivefeil, dere skjønner nok tegninga sjøl.

Den jula fikk jeg, etter omhyggelig sparing fra eget hold, sponsa de siste kronene jeg trengte for å kjøpe den etterlengta Wiien min, og alt var fryd. Etter hvert starta jeg på eposet av en bloggserie kalt "Dead Face", et ordspill jeg likte godt til tross for at jeg aldri hadde spilt Dead Space. Inspirert av JonasKram fikk flere Gamereactorbrukere hver sin rolle i serien som tok for seg en episk kamp mellom godt og ondt. Den skulle være på 13 deler, men siden mitt tolv- eller trettenårige jeg ikke tålte presset og ikke var særlig flinkt til å fortelle, ble den kansellert rundt del 10. Ofte har jeg vurdert å reboote serien, men jeg har valgt å vente til jeg har et godt, og ikke minst ferdigskrevet manus og mange nok villige aktive brukere til å fylle ut de rollene som trengs til en hel serie.

I denne perioden, som var sterkt prega av Super Smash, Nintendo og en drøm om å bli journalist/spillanmelder/forfatter/superhelt var Gamereactor en viktig del av min egen identitet. Jeg var daglig aktiv, ikke bare på forumet, men også med å spille Wii over dårlig internettilkobling sammen med diverse brukere. Brukere jeg på mange måter kjente bedre enn rundt 90 % av mine egne klassekamerater og anerkjennelse fra forumet var svært mye viktigere for meg enn anerkjennelse fra de jeg omgikk daglig, sett bort fra Apapmoj og Periso, to klassekamerater jeg hadde dratt med inn på Gamereactor.

Av brukere jeg husker å ha sett opp til og hatt stor respekt for på den tida kan jeg nevne mange, men jeg velger å takke Gamer123 (Nå kjent som Ine), Nintendodude (Senere kjent som Moiseiwitsch Volodarskii, nå M.I.A.), JonasKram, Bernt Erik, 42 (Selveste Guanio), Kakashi Sensei, Sonic og link skeptisk-heksa og et utall andre som enten støtta eller inspirerte meg på et eller annet vis.

For to og et halvt år siden, i november 2009, bestemte jeg meg for å selge Wiien og kjøpe en Xbox 360. Jeg angrer ikke på at jeg kjøpte 360. Men jeg angrer dypt på at jeg solgte Wiien, da jeg i retrospekt ser at grunnen til at jeg gjorde dette var å få respekt hos mine nye "venner" på ungdomsskolen. Jeg trodde det var mye kulere, og ønska derfor et nytt image som en kulere type. Da jeg omsider kom meg på Xbox Live og måtte velge brukernavn, ønska jeg et flashy navn. Heldigvis var ikke geeken i meg død, så jeg kalte meg opp etter stjernebildet lillebjørn og et forlag fra "Hitchhikers Guide to The Galaxy". Dessverre var navnet Ursa Minor tatt, så jeg slengte på en -a bak, ettersom det hørtes fjongt og latinsk ut. I februar døde dermed Jompapa, og Ursa Minora ble fort en del av min identitet, samtidig som jeg en kort periode ble en douchebag av en Microsoft-fanboy. Nå har jeg (heldigvis) kjøpt tilbake Wii, og med en bror som har PS3 i hus føler jeg meg som en allsidig gamer, selv om jeg uten tvil verdsetter Wiien og 3DSen mest for øyeblikket.

På samme tid fikk jeg mitt første oppdrag som anmelder. Jeg var særdeles grei mot Final Fantasy XIII (Mitt første Final Fantasy-spill; jeg ga det 7/10, en karakter jeg senere har endra på), men det ga meg sansen for det å anmelde spill. I løpet av 2010 anmeldte jeg derfor nesten alle spillene jeg kjøpte, noe som ga meg god trening i et håndverk jeg framdeles med glede praktiserer, til dels i regionsbladet Trønder-Avisa og til dels her på Gamereactor.

Også kåseri ble noe jeg etter hvert ble svært glad i å skrive, og noe jeg selv synes jeg har blitt nokså flink på etter hvert. Jeg prøver å ikke la dette bli en skryteblogg, men jeg er helt oppriktig stolt over mange av kåseriene og spillanmeldelsene jeg har skrevet. Ingen av dem er perfekte, langt ifra. Jeg er en elendig korrekturleser, jeg kan bli litt for engasjert til tider og noen lager jeg unødvendig kompliserte setninger, men skriving er den eneste uttrykksformen jeg føler jeg behersker godt, og det er dette jeg føler å ha oppnådd med oppveksten min.

Gamereactor har betydd mye for meg og mitt engasjement for begge mine hobbyer, skriving og gaming, og det var derfor svært oppmuntrende å bli kåra som månedens bruker i august 2010, men enda viktigere var det å få tildelt tittelen som årets blogger og medlemsanmelder av forumet samme år. Også fjorårets medlemsanmelderkonkurranse betydde svært mye for meg å vinne, spesielt siden konkurransen var svært gjev og jeg leste så utrolig mange medlemsanmeldelser skrevet på et svært høyt nivå fra brukere jeg har stor respekt for.

De to siste årene har jeg også arrangert en julekalender på Gamereactor hvor jeg har prøvd å legge ut en tekst hver dag i advent. Jeg skal innrømme at det ikke er enkelt å komme med et nytt tema hver dag, men at det absolutt er ei utfordring jeg har satt pris på og som jeg vurderer å fortsette med, til tross for at det kanskje kan føles som om jeg resirkulerer gamle tema om kapitalismens juleånd og annet ræl om at nisser og jerv er onde kreaturer som aldri burde streifet rundt på jordas overflate.

Og med det vil jeg få takke Gamereactorforumet, til tross for at jeg for øyeblikket synes det er litt tamt og stille på communitysidene, for gjennom snart fem år å ha hjulpet meg å definere meg selv og min identitet. Før denne mimrestunda blir enda klein og ekkel, sier jeg takk og farvel for nå... Ta-ta!

Hva er Jompapa? Jompapa er en gutt på 14 år, som har lyst til å gå fra å være todimensjonal til å bli 3D! Nei. Vi snakker ikke Paper Mario.
Vi snakker Super Jompapa 64!

Mitt fortidsjeg hadde ambisjoner jeg kun kan drømme om.

Trygg trafikk?

Trygg trafikk?

Da jeg var liten var jeg medlem av Mikke Mus' trafikkførskole, et sett bøker med hensikt å lære barn å leve i symbiose med trafikken. Jeg lærte hvordan jeg skulle krysse gata og hvorfor det var viktig at både bilene og menneskene måtte stoppe på rødt lys, og med kunnskapen kom den selvstendige tryggheten i trafikken. Nå er jeg noe eldre, og avisene er blitt et mer foretrukkent lesestoff enn Mikke Mus. Hver dag ser jeg oppslag om hvor farlig trafikken er og har blitt, og det er derfor med gru jeg tenker på at jeg snart skal ut i den selv.

De fleste ungdommer synes det er stas å øvelseskjøre med foreldre, ta mopedlappen, fylle bensin på en tank og høre motoren starte opp med et forsiktig kremt. Det blir stadig større fokus på ungdom i trafikken, og politikerne argumenterer for og imot vår rett til å komme ut i trafikken enda tidligere enn nå.

For et par måneder siden var det stort oppslag i mediene hvor Høyre gikk ut og støtta et forslag om å la 17-åringer kjøre bil alene. De skulle ikke få kjøre opp tidligere, men man kunne gjerne øvelseskjøre alene et år før oppkjøringa. Dette var visstnok hensiktsmessig, ettersom de da ville «ha mer erfaring når de først kom ut i trafikken». Men er man ikke kommet ut i trafikken med akkurat like lite erfaring, om ikke mindre, om man øvelseskjører alene, uten sertifikat?

Et annet forslag, som dog ikke ble støtta av Høyre, var at menn ikke skulle få lov til å kjøre, selv om de er atten år, og i alle fall ikke på vinterstid. Om dette hadde fått gjennomslag, ville menn pent måtte vente på å få ta rattet i hende, mens jentene for lengst kunne både tute og kjøre. På hvilken måte er dette rettferdig? Selv støtter jeg feministiske ideer, og når vi i 2012 maser om likestilling, feminisme og rettferdighet synes jeg det er for dumt at vi skal putte slike markante kjønnsskiller i samfunnet. Greit nok at det tar basis i ulykkesstatistikk hvor menn skiller seg ut som verstingene, men det blir likevel diskriminering av hundretusentalls menn som ikke har som formål å sprenge speedometeret og ruse fletta av motoren og nabolaget.

Rånersubkulturen kan på meg virke nokså skremmende. Det at gruppementalitet fører til at unge, friske mennesker velger å oppsøke fart og spenning på en slik måte som ikke bare setter sine egne liv i fare, men som også skaper utrygghet i trafikken for alle andre. Kanskje er det bare jeg som har vanskelig for å se verdien i å tilbe et karosseri, lakk og gummidekk, men bilen er i mine øyne mer et redskap enn den er et leketøy, og den skal brukes for transport, ikke underholdning.

Selv om jeg som har en slik angst for å ut i trafikken blir også jeg lei av det endeløse maset om at man ikke skal gjøre diverse saker, ting og handlinger når man egentlig bør ha begge hender på rattet. Greit nok; å bruke mobiltelefonen til å surfe på nettet og misbruke Facebook mens du kjører er du en egoistisk fjomp som setter andres liv i fare og som ikke burde vært ute i trafikken, i alle fall ikke med både bil og smarttelefon på samme tid. Ulykkesgransker Magnus Larsson nevner dette som en av årsakene bak ulykker, men han legger også skyld på at folk skifter radiokanal mens de kjører, noe jeg synes virker litt drøyt. De fleste biler har i dag ferdiginnstilte kanaler man kan skifte mellom med kun et knappetrykk, så å skifte om kanalen på radioen går på mindre enn et blunk, og du trenger ikke være spesielt kjent med bilen for å kunne endre fra P1 til P2 uten å måtte fjerne blikket fra veien framfor deg, og da har jeg vanskelig for å tro at noe så hverdagslig kan være årsaken bak en grusom kollisjon.

Til tider er det kanskje bedre å være en hard enn en myk trafikant. Statistikken viser nemlig at ulykker med kryssende kjøreretninger i tettbygde strøk som oftest går utover de myke trafikantene, det vil si meg, og alle andre som velger å ta beina eller sykkelen fatt, til fordel for de karbondioksidspyende monstrene vi kaller transportmidler. Hvem har ansvaret i en slik situasjon? Det er nok delt, men bilisten er nødt til å huske at en bulk kan være mye mer fatal for et menneske enn for en maskin.
Jeg har ikke noen særlige ambisjoner om å ta førerkort på attenårsdagen eller kjøpe og trimme en moped, men jeg vet at jeg etter hvert er nødt til å ha en bil. Og kanskje vil jeg da skjønne hvorfor min noe eldre medungdom forguder kjøretøyene sine, og kanskje jeg forstår at jeg kan minke risikoen om jeg kjører forsiktig selv. Men der er jeg ikke i dag. Jeg føler at for mye ansvar ligger på trafikanter jeg ikke har noe innflytelse over, og som jeg ikke tør helt stole på. Det er groteskt selvmotsigende når avisa en dag minnes det siste tiårets trafikkofre, alarmerende mange unge mennesker, mens de neste dag stort slår opp at 17-åringer snart kan få kjøre selv. Noe skurrer absolutt.