...And the light in the end of the tunnel

In the end, det er et stort tema, hva skjer?, hvor blir vi av?, er det noe i slutten av livet?... Det er bare et par ting å tenke på. Kommer noen til å huske meg dagen jeg blir borte?, blir jeg savnet? Etterlater jeg meg noe som blir husket? Klokken er 02:15 nå som jeg starter denne bloggen og jeg er egentlig i ganske tenkende humør.

I slutten så er det sagt at det er et lys i slutten av en tunnel, det er en klisje som ofte brukes i filmer, sanger og spill for den saks skyld. Det er et veldig åpent tema, og dessverre så er folk veldig opptatt at de vet hva som skjer etter vi slutter å puste på denne jord. Noen tror det er en himmel vi drar til, andre tror vi blir født på nytt som noe annet, f.eks en ku eller et nytt menneske, andre tror vi lever i "the afterlife" og går rundt som spøkelser på "denne siden eller andre siden" Jeg er veldig åpent til alt dette. Jeg er veldig fasinert over liv og død, men utrolig nok så tror jeg ikke at hvordan du er i dette livet påvirker det som skjer med deg når du blir borte. Om du er snill mot andre så får du det bedre nå når du lever, og når du er slem så øker nå sjansen på at du blir brutalt myrdet en god del.

Jeg har alltid vært redd for å dø, det er ikke selve døden som skremmer meg, men det er alt jeg etterlater meg... Venner og familie er to viktige poeng der, men jeg vil også bli husket for noe annet enn en fyr som skriver blogger på et spillforum hver blåmåne og er snill mot mine venner. Det er et ekkelt tema å vite at jeg kan faktisk imorgen bare bli borte. Jeg kan bli påkjørt, drept, eller så kan bare hjertet mitt stoppe her og nå mens jeg skriver denne bloggen og ingen ville ha hørt at jeg ble borte. Det er rart å tenke på, men alt kan skje. Jeg håper jeg får leve et langt liv med mange opplevelser og sånt. Hvem vet, kanskje jeg klarer å slå igjennom med musikken min og får jobbe med drømmejobben min. Musikk er det som holder meg klok, og får meg til å tenke litt utenfor boksen, og jeg håper virkelig jeg klarer å inspirere folk med mine tekster som handler om fred og krig. Når begge foreldrene mine har vært døden nær på et år så blir jeg veldig redd for min egen framtid. Mor med kreft og far med hjerteproblemer er ikke noe å tulle med, jeg har alltid hatt dårlig kontakt med pappa, men de siste månedene så har jeg ringt ofte, og skrevet med han på facebook, og min mor har jeg egentlig bare gjort alt for å være en bra sønn og gjøre henne stolt sånn at hun får fred i sjelen sin at jeg blir å ende opp godt om det kommer en dag hvor hjernesvulvsen vinner over henne.

Det som er fasinerende med livet er at det ALDRI er forsent å gjøre noe, i morgen kan jeg snu om på livet mitt å slutte med jobben min, og gjøre noe annet. Jeg kan skaffe meg en en-veis billett til hvor som helst i verden å starte på nytt om jeg hadde ønsket. I morgen kan jeg møte ei jente som blir å være med meg hele livet og kortene stokkes riktig, men om jeg hadde fått lagt et manus framfor meg som viste meg hvordan hele livet mitt blir, hadde jeg nok skutt meg selv på stedet fordi... livet er herlig og jeg skal nyte hvert sekund jeg puster på denne planeten og jeg skal gjøre det jeg kan for å legge et permanent merke på denne jorden som kommer til å vise at jeg har vært her. Dette er ikke en blogg som er her for å gjøre dere trist, men det er en blogg for å få dere til å reflektere litt over dere selv og isteden for å gå hver dag å være miserabel for noe med dere selv eller noen nært dere så er det mulig å endre på det, i dag, i morgen eller dagen etter det.

God natt, hilsen Venom

Ta vare på de som står deg nært fordi i morgen kan en av dere være borte.