Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook

Mencea - Pyrophoric

Skrevet av Abraxus den 31 mars 2012 klokken 11:10

Grunnen til at det var et must for meg å anmelde dette albumet, er for å uforskammet kunne skryte av at det ene av bandene jeg spiller i spiller inn plate hos akkurat gitaristen i det greske bandet. Mencea slapp uforskammet en skikkelig røver av en plate i 2008, "Dark Matter Energy Noir", og nå slipper de album nummer to, ""Pyrophoric".

Mencea er blandingsrase som inneholder gener av band som gojira og meshuggah, dog dette kun vises i enkelte øyeblikk, siden bandet for det meste har en egen sound. Den sounden består av minneverdige riff og melodier, groover og en synth her og der. Produksjonen, altså av mannen som skal spille inn vår plate, er strøken, så du kan si jeg gleder meg til å høre våre egne låter i sånn kvalitet. Ideene som vises fram er enkle men engasjerende, og trommene gjør en god jobb med å endre humør på låtene når det trengs.

Albumet starter med singelen "Phosphorous". Jeg synes kanskje dette er et litt merkelig singelvalg ettersom det finnes bedre låter på plata. Ikke for å si at låta er dårlig, tvert imot, låta er jevngod med alt det andre materialet på plata med sin maskingeværgitar og berusende rytmer. En merkelig ting med produksjonen er at der andre band ofte blir tappet for kraft og råskap når produksjonen er så ren som dette, låter faktisk gitaren i Mencea villere og tyngre som etterfølge av miksingen.

"Ccc" er en virkelig bra låt. Den starter med en litt merkelig intro som i starten virket litt feilplassert angående synthen, men når den går over i den drøye bassgrooven er alt tilgitt. Det som virkelig får sangen til å treffe taket er den ultimate synth-hooken som dukker opp etter en stund. Den er catchy som få, og når bandet stadig bygger opp stemningen til et storslagent surf-parti i bakgrunnen, kan man ikke gjøre annet enn å nikke med.

"Hounds derimot har også litt startvansker, ettersom grooven ikke setter seg helt i hodet før det har gått en god stund av låta. Men igjen dukker den effektfulle leadgitaren man finner på "Phosphorous", og da klaffer alt som det skal igjen. Slutten er også en gedigen avrundelse som virkelig trekker låta opp. Deretter får vi låter som "Beheading" og tittellåta, som virkelig setter blodet i gang. Gitarpartiene er særlig eksepsjonelle på "Beheading", som er en klar favoritt i boka mi. Deretter avslutter plata med en Gojira-inspirert låt med nok en oppfriskende leadgitar, og dermed er plata rundet av uten at det har dukket opp nevneverdige svake punkter.

"Pyrophoric" er en brutal seier på hjemmebane for det greske bandet, og når dette albumet treffer radaren til internasjonale magasiner som Metal Hammer og Terrorizer, er Mencea dømt til å få en solid økning i fanbasen sin. Jeg som ikke har hatt øynene skikkelig oppe for disse karene tidligere har i hvertfall lært en lekse, og jeg vil nå medregne meg selv som en fan av bandet. Gleder meg til å jobbe med en så talentfull kar.

8.1 / 10

Lay Down Rotten - Mask Of Malice

Skrevet av Abraxus den 30 mars 2012 klokken 07:39

To av fire plater anmeldt, to igjen. Nå som klassikeren og den stinkende katastrofen er ute av bildet er det bare den moderne stereotypen og konsept-zombie plata igjen å trekke. I dag tar vi for oss stereotypen, Lay Down Rottens, "Mask Of Malice".

Dette er virkelig det beste eksempelet på moderne death metal jeg har funnet noensinne. Alt stemmer, coveret, navnet, albumnavnet. I det hele tatt stemmer lydbildet ett hundre prosent med det som forventes av nåtidens dødsmetall, produksjonen er klinisk ren, vi finner samples, for ikke å snakke om musikken. Selve musikken er en miks av godt utførte men lite spennende dype growls, trommer som blaster og ruller, og nok riff i melodisk death metal-stil til å fylle en oljetanker til randen.

Siden growlsene og trommene er så standard, hviler presset på gitaristen og hans evner til å skrive bra gitarpartier. Men gjett hva, gitararbeidet er like typisk som resten av plata, fylt opp av kjedelige tremolo-riff og semi-breakdowns. I Tillegg serveres et par gitarsoloer over albumet som er slurvete spilt og amatørmessig komponert. Med andre ord, på denne skiva er det ikke mye å hyle av fryd over.

"Nightfall" er platas avstikker, et femti sekunders spor med et riff som repeteres fra start til slutt. Dette riffet var tydeligvis så bra at de måtte ha det med på plata selv om de ikke klarte å presse det inn i en låt. I allefall var det det DE tenkte, for riffet er ikke noe utenom det vanlige. Tittellåta starter med et herlig melodisk riff, men når vi ser bort fra det riffet, er alt vi har igjen en god del anonyme deler og et kleint vers som det bare er et eller annet feil med på melodifronten. Samme skjer på "...And Out Come The Wolves", den starter lovende, men passerer merittløst forbi.

Et par gode låter har vi dog. "Swallow The Bitterness" og "Hades Resurrected" er to helt greie låter med gode hooks som ikke er direkte kjedelige å høre på. "The Devil Grins" er også en ok låt med noen fine leads som faktisk er spilt på en smakfull måte. Best av pakka er "La Serpenta Canta" med sine rytmiske Lamb Of God-tendenser og velplasserte harmonier. Men til og med disse brukbare låtene repeterer hooksene en gang for mye, og ender opp med å være oppbrukt etter en fire lytterunder.

Det jeg prøver å si er, at "Mask Of Malice" er en typisk moderne death metal-plate i både produksjon, estetikk, lybilde og kvalitet. Som så mye annet i dagens musikkverden er denne CDen midt på treet med sin kjedelige inkarnasjon av det tusener av band har gjort før, og dermed kan jeg si på forhånd at dette bandet er dømt til å forsvinne inn i mengden av band som kun varer et par plater før det slakker på krutt og inspirasjon.

5.0 / 10

Fungus Inc. GD&SS

Skrevet av Abraxus den 29 mars 2012 klokken 07:40

Da har vi kommet til punkt to på death metal-lista, og det er altså et album som forklarer hvorfor folk ser på death metal-fans som hodeløse idioter. La meg først advare på forhånd at jeg blir lett revet med av å oppleve hensynsløst dårlig musikk, og det kan dermed glippe ut informasjon som ikke burde skrives på en alminnelig blogg.

Fungus inc. Har da bestemt seg for å gi ut plate på det navnet de så heltemodig erklærte var tidenes beste ide den kvelden de røyka hasj for et par år sida. Plata har et like smakfullt navn som bandet har, "Gettin' Drunk & Spreadin' Spunk", og er en skive party-death metal med dype tekster som handler om prepubertale kollokvie/lommetennisgrupper, å ha en dyp indre trang til å få et sug, og hvor mange ganger man kan stappe ordet k*k inn i en halvtime. Og hvor mange k^ker man kan stappe inn overalt i det hele tatt.

Altså, skal jeg være objektiv og holde meg til musikken, altså takle dette som en skikkelig anmelder skal, må jeg begynne med å si at dette er den mest bassløse, slurvete, talentløse møkkaplata jeg noen gang har sittet og grått over hvor dårlig er. Den klarer å mikse tidenes verste riff med en produksjon fra helvete, og i tillegg klarer den å være så elendig uten at det er morsomt en gang! Er det noe jeg blir skikkelig ultrasinna over, er det når en plate er så dårlig at jeg ikke klarer å le over hvor dårlig den er en gang, og det mekker denne turteldøden med glans! Glans ja, da mener jeg den anatomiske delen av k?ken som sitter på tuppen, for den delen har disse gutta smurt opp i trynet på musikkverdenen ved å tro at noen har den minste lyst til å sitte og sikle over låter om kjønnsorganer og å vasse i bæsj.

"Whiskey Dick" har den latterligste introen jeg har vært vitne til i min historie som levende, tenkende vesen. Teksten er så herlig og metaforisk at jeg nesten griner her jeg sitter. "Suck on my dick, my whiskey dick". Hvor langt opp i sin egen rompe har denne vokalisten lett for å finne disse kremperlene av litteratur-eksellense? Jeg blir rørt.

Vi finner også slike lekkerbiskener som samples som handler om å få måkt opp sotpipa si med litt av vært av det som kan kravle og stå, og det er når du er vitne til dette kaldblodige hjernecelledrapet at du innser at plata varer i en halvtime. En halvtime med køk og rullestolsex. Som at ikke livet var kort nok fra før.

Så var det tid for å levere karakter til dette åpenbare nøye planlagte komplottet mot intelligente organismer, og i starten fant jeg ut at CDen skulle få to. Men herregud, hvis jeg skal sette meg ned og høre på noe som jeg kan kalle musikk, så ville jeg heller hørt på en kollaborasjon mellom marion ravn, J Biebz, lil waynes gitarspilling og en hamster som spiller obo. Altså, jeg finner mer verdi i en opphopning av løs avføring i buksene mine enn å sitte og høre på et par låter fra "Gettin' Drunk...". Se vekk i skam, dette blir ny rekord.

0.6 / 10

Lulu, jeg vet du prøvde hardt, men du må nok se deg slått. Herregud for en dag.

Autopsy - All Tomorrow's Funerals

Skrevet av Abraxus den 28 mars 2012 klokken 08:08

All right, siden det kommer så utrolig mye ny death metal i år, kan jeg likeså godt ta for meg en bunke av dem. Jeg skal med andre ord velge ut fire vidt forskjellige death metal band som jeg anmelder de neste dagene. Jeg skal anmelde en CD fra gamle veteraner, en CD fra et helt nytt, typisk moderne band, en CD som forklarer hvorfor folk ser på death metal-fans som hodeløse idioter, og en CD som handler om zombier. Så klart.

Autopsy som jeg skal ta for meg først er altså veteranene. De har kjempet seg gjennom flere tiår med sin brutale death/doom hybrid, og selv om bandet ble oppløst for en tid tilbake, klarte de å finne veien til forsonelse, og er nå en lykkelig bunt som fortsetter å skrive hensynsløs dødsmetall. De ga ut en bra mottatt plate, "Macabre Eternal" i fjor, og nå har de altså tenkt til å slippe en samleplate med litt nytt materiale og fire EPer som strekker seg over et langt tidsrom. Denne samlingen heter "All Tomorrow's Funerals".

Vanligvis vil en anmelder ha opplevd musikken som befinner seg på en samleplate fra før, og dermed vil han måtte diskutere om platen er relevant, og om det er noen grunn til å kjøpe den, eller i det hele tatt gi den ut. Men jeg har ikke gått dypt inn i Autopsy fra før, så jeg kommer til å anmelde ALL musikken på denne samleplaten. Da kan vi likeså godt starte med de nye innspillingene.

"All Tomorrow's Funerals" og de tre andre nyinspillingene er klassisk, sørpete death metal fra den gamle skolen. Tittellåta, "Broken People", "Mauled To Death" og "Maggot Holes" tar godt røsketak i det de drar deg gjennom en kombinasjon av gjørmete riff og blytunge haggelskudd av noen beats. Gitarsoloene er som spilt av en forfylla same, altså som forventet, og i det hele tatt er det ingen overraskelser her. Selv om låtene er greie, er de ikke en fornøyelse å høre på, noe som understrekes av den suppe-aktige produksjonen. De treige doom-delene er verdt å få med seg, men resten er faktisk uinteressant generisk death metal. Det blir for endimensjonalt, og da blir det ikke bedre av at andre deler som vokalbreaket i tittellåta er banale og corny.

EP nummer 1, "The Tomb Within" gjør det derimot bedre. Her klaffer både produksjonen, tempoet og kvalitetshøyt materiale til et kataklysmisk oppgjør. Det er plenty av gode riff og ideer spredt rundt på de fem låtene, og spesielt "Seven Skulls" er et høydepunkt. "The Tomb Within" ble sagt å være årets beste EP på sin tid, og det kan jeg tidvis skjønne. "Horrific Obsession" har også bra kvalitet på mye av materialet. Vi finner lettfattelige låter med gode hooks med produksjon som greier å låte møkkete uten å ende opp i lapskaus-lydkvalitet.

"Fiend For Blood" gjennomgår mye av det samme som EP nummer to, "Horrific Obsession", den største differansen er at lyden er enda litt mer upolert. Mini-albumet på seks låter inneholder en del funky rytmer, samt enkelte grindcore freakouts, og det er ikke mye kastbart materiale, med unntak av de to tretti sekunders-lange låtene. Og sant skal sies, bass-breaket på "Keeper Of Decay" er ordentlig brutal moro som lyder svært godt i disse ører.

Til slutt har vi "Retribution For The Dead", som er helt grei, dog ikke mye utenom det vanlige. Dette minner kanskje mest om den klassiske dødsmetallen, ikke rart ettersom dette er den eldste innspillingen. Denne samleplaten er jevnt ut en grei affære, noen av låtene svinger skikkelig, mens noen andre faller litt flatt utover stekepanna. Dessverre er det de nyeste innspillingene som er lavest på kvalitet, så vi får håpe dette bare var noen låter de spilte inn for at blodfans skulle gidde å kjøpe denne pengemagneten. I det hele tatt en plate med grei og varierende kvalitet, som ikke er nødvendig å kjøpe med mindre du er blodfan.

6.9 / 10

Meshuggah - Koloss

Skrevet av Abraxus den 27 mars 2012 klokken 08:14

Her lukter det legendarisk band lang vei. Det stemmer! Meshuggah har endelig gitt ut en oppfølger til den viden applauderte plata ObZen, og den oppfølgeren heter Koloss. I løpet av hele den snart 20 lange karrieren til gutta i Meshuggah, har de ikke gitt ut et eneste dårlig album, og det har gjort at gruppen har en svært trofast fanklubb som fanatisk gleder seg til enhver ting bandet foretar seg. Så klart, med så mange fantastiske album under beltet, er det jo kjipt hvis det en dag kommer et album som søler til en perfekt diskografi, men dette var aldri noe problem for disse veteranene.

Dette er den beste produksjonen Meshuggah har hatt foreløpig, bare for å få sagt det. Gitarlyden til Fredrik Thordendal var en inspirasjon for hele djent-bølgen, og dermed er det bare en selvfølge at han fortsatt får det beste av det beste til disposisjon. Trommene låter klare og fulle av trøkk, noe som får fram Thomas Haakes evidente rytmiske allmektighet. Helt fra starten av plata viser gruppa at den polyrytmiske bulldoseren lever i beste velgående, og at den ikke nøler med å massakrere oss fullstendig i løpet av platas 55 minutter.

Det føles faktisk ut som om Meshuggah er nærmere å perfeksjonere sounden sin enn de noensinne har vært. De har alltid vist tegn til utvikling fra CD til CD, og nå virker det endelig som at den perfekte formelen er i ferd med å bli oppfunnet. Som vanlig er å følge med på rytmene en nærmest umulig oppgave på denne skiva, men i tillegg har gruppa skrevet en bunke med supercatchy, altoppslukende låter. Bak hver en rytmisk serievoldtekt ligger det tilrettelagt små, enkle melodier, og det er faktisk denne rytmiske hypnosen melodiene er gjemt bak som hjelper med å propellere disse langt inn i underbevisstheten hvor de kan dominere tankene dine i flere dager.

"The Demon's Name Is Surveillance" bruker uforventede noterekker til å fremstille en slags schizofreni, i tillegg til å servere en ikonisk Fredrik Thordendal-solo. "Do Not Look Down" er klart en av CDens høydepunkter. Her ser vi selve røttene til djent-bevegelsen springe ut i full blomstring og bryte sine etterkommeres kompleksitet ned til en ren groove som virkelig viser at less is more når det kommer til "djent".

"Behind The Sun" er en avhengighetsskapende industriell-aktig låt, imens "The Hurt That Finds You First" viser hvor band som Insense skaffer kraften sin fra. De dype akkordene gjør akkurat det jeg hadde håpet på fra en slik plate, springer ut av høytalerene og klasker meg i ansiktet som en ti kilos-salami. Mot slutten har vi enda en super låt, "Break Those Bones Whose Sinews Gave It Motion" som er en definisjon av Meshuggahs brutale, kolossale låtskriverkunster.

Skal jeg nevne de to siste låtene er alt jeg kan si at "Swarm" er en solid :D, mens "Demiurge" er en klar :D:D. Disse låtene understreker bare det faktum at Meshuggah er et av metallens beste grupper, og hvis ikke denne plata kommer på topp ti i år, så må dette være det beste året så langt i metallens historie. "The Last Vigil" avslutter plata på en rolig og uventet måte, og lar oss puste ut etter en femti minutters demonstrasjon av hvordan å være best til alt. Ja, du burde gå å kjøpe denne plata nå, finnes det noe smartere å gjøre her i livet?

9.4 / 10

BETA +