Mencea - Pyrophoric

Grunnen til at det var et must for meg å anmelde dette albumet, er for å uforskammet kunne skryte av at det ene av bandene jeg spiller i spiller inn plate hos akkurat gitaristen i det greske bandet. Mencea slapp uforskammet en skikkelig røver av en plate i 2008, "Dark Matter Energy Noir", og nå slipper de album nummer to, ""Pyrophoric".

Mencea er blandingsrase som inneholder gener av band som gojira og meshuggah, dog dette kun vises i enkelte øyeblikk, siden bandet for det meste har en egen sound. Den sounden består av minneverdige riff og melodier, groover og en synth her og der. Produksjonen, altså av mannen som skal spille inn vår plate, er strøken, så du kan si jeg gleder meg til å høre våre egne låter i sånn kvalitet. Ideene som vises fram er enkle men engasjerende, og trommene gjør en god jobb med å endre humør på låtene når det trengs.

Albumet starter med singelen "Phosphorous". Jeg synes kanskje dette er et litt merkelig singelvalg ettersom det finnes bedre låter på plata. Ikke for å si at låta er dårlig, tvert imot, låta er jevngod med alt det andre materialet på plata med sin maskingeværgitar og berusende rytmer. En merkelig ting med produksjonen er at der andre band ofte blir tappet for kraft og råskap når produksjonen er så ren som dette, låter faktisk gitaren i Mencea villere og tyngre som etterfølge av miksingen.

"Ccc" er en virkelig bra låt. Den starter med en litt merkelig intro som i starten virket litt feilplassert angående synthen, men når den går over i den drøye bassgrooven er alt tilgitt. Det som virkelig får sangen til å treffe taket er den ultimate synth-hooken som dukker opp etter en stund. Den er catchy som få, og når bandet stadig bygger opp stemningen til et storslagent surf-parti i bakgrunnen, kan man ikke gjøre annet enn å nikke med.

"Hounds derimot har også litt startvansker, ettersom grooven ikke setter seg helt i hodet før det har gått en god stund av låta. Men igjen dukker den effektfulle leadgitaren man finner på "Phosphorous", og da klaffer alt som det skal igjen. Slutten er også en gedigen avrundelse som virkelig trekker låta opp. Deretter får vi låter som "Beheading" og tittellåta, som virkelig setter blodet i gang. Gitarpartiene er særlig eksepsjonelle på "Beheading", som er en klar favoritt i boka mi. Deretter avslutter plata med en Gojira-inspirert låt med nok en oppfriskende leadgitar, og dermed er plata rundet av uten at det har dukket opp nevneverdige svake punkter.

"Pyrophoric" er en brutal seier på hjemmebane for det greske bandet, og når dette albumet treffer radaren til internasjonale magasiner som Metal Hammer og Terrorizer, er Mencea dømt til å få en solid økning i fanbasen sin. Jeg som ikke har hatt øynene skikkelig oppe for disse karene tidligere har i hvertfall lært en lekse, og jeg vil nå medregne meg selv som en fan av bandet. Gleder meg til å jobbe med en så talentfull kar.

8.1 / 10

Lay Down Rotten - Mask Of Malice

To av fire plater anmeldt, to igjen. Nå som klassikeren og den stinkende katastrofen er ute av bildet er det bare den moderne stereotypen og konsept-zombie plata igjen å trekke. I dag tar vi for oss stereotypen, Lay Down Rottens, "Mask Of Malice".

Dette er virkelig det beste eksempelet på moderne death metal jeg har funnet noensinne. Alt stemmer, coveret, navnet, albumnavnet. I det hele tatt stemmer lydbildet ett hundre prosent med det som forventes av nåtidens dødsmetall, produksjonen er klinisk ren, vi finner samples, for ikke å snakke om musikken. Selve musikken er en miks av godt utførte men lite spennende dype growls, trommer som blaster og ruller, og nok riff i melodisk death metal-stil til å fylle en oljetanker til randen.

Siden growlsene og trommene er så standard, hviler presset på gitaristen og hans evner til å skrive bra gitarpartier. Men gjett hva, gitararbeidet er like typisk som resten av plata, fylt opp av kjedelige tremolo-riff og semi-breakdowns. I Tillegg serveres et par gitarsoloer over albumet som er slurvete spilt og amatørmessig komponert. Med andre ord, på denne skiva er det ikke mye å hyle av fryd over.

"Nightfall" er platas avstikker, et femti sekunders spor med et riff som repeteres fra start til slutt. Dette riffet var tydeligvis så bra at de måtte ha det med på plata selv om de ikke klarte å presse det inn i en låt. I allefall var det det DE tenkte, for riffet er ikke noe utenom det vanlige. Tittellåta starter med et herlig melodisk riff, men når vi ser bort fra det riffet, er alt vi har igjen en god del anonyme deler og et kleint vers som det bare er et eller annet feil med på melodifronten. Samme skjer på "...And Out Come The Wolves", den starter lovende, men passerer merittløst forbi.

Et par gode låter har vi dog. "Swallow The Bitterness" og "Hades Resurrected" er to helt greie låter med gode hooks som ikke er direkte kjedelige å høre på. "The Devil Grins" er også en ok låt med noen fine leads som faktisk er spilt på en smakfull måte. Best av pakka er "La Serpenta Canta" med sine rytmiske Lamb Of God-tendenser og velplasserte harmonier. Men til og med disse brukbare låtene repeterer hooksene en gang for mye, og ender opp med å være oppbrukt etter en fire lytterunder.

Det jeg prøver å si er, at "Mask Of Malice" er en typisk moderne death metal-plate i både produksjon, estetikk, lybilde og kvalitet. Som så mye annet i dagens musikkverden er denne CDen midt på treet med sin kjedelige inkarnasjon av det tusener av band har gjort før, og dermed kan jeg si på forhånd at dette bandet er dømt til å forsvinne inn i mengden av band som kun varer et par plater før det slakker på krutt og inspirasjon.

5.0 / 10

Fungus Inc. GD&SS

Da har vi kommet til punkt to på death metal-lista, og det er altså et album som forklarer hvorfor folk ser på death metal-fans som hodeløse idioter. La meg først advare på forhånd at jeg blir lett revet med av å oppleve hensynsløst dårlig musikk, og det kan dermed glippe ut informasjon som ikke burde skrives på en alminnelig blogg.

Fungus inc. Har da bestemt seg for å gi ut plate på det navnet de så heltemodig erklærte var tidenes beste ide den kvelden de røyka hasj for et par år sida. Plata har et like smakfullt navn som bandet har, "Gettin' Drunk & Spreadin' Spunk", og er en skive party-death metal med dype tekster som handler om prepubertale kollokvie/lommetennisgrupper, å ha en dyp indre trang til å få et sug, og hvor mange ganger man kan stappe ordet k*k inn i en halvtime. Og hvor mange k^ker man kan stappe inn overalt i det hele tatt.

Altså, skal jeg være objektiv og holde meg til musikken, altså takle dette som en skikkelig anmelder skal, må jeg begynne med å si at dette er den mest bassløse, slurvete, talentløse møkkaplata jeg noen gang har sittet og grått over hvor dårlig er. Den klarer å mikse tidenes verste riff med en produksjon fra helvete, og i tillegg klarer den å være så elendig uten at det er morsomt en gang! Er det noe jeg blir skikkelig ultrasinna over, er det når en plate er så dårlig at jeg ikke klarer å le over hvor dårlig den er en gang, og det mekker denne turteldøden med glans! Glans ja, da mener jeg den anatomiske delen av k?ken som sitter på tuppen, for den delen har disse gutta smurt opp i trynet på musikkverdenen ved å tro at noen har den minste lyst til å sitte og sikle over låter om kjønnsorganer og å vasse i bæsj.

"Whiskey Dick" har den latterligste introen jeg har vært vitne til i min historie som levende, tenkende vesen. Teksten er så herlig og metaforisk at jeg nesten griner her jeg sitter. "Suck on my dick, my whiskey dick". Hvor langt opp i sin egen rompe har denne vokalisten lett for å finne disse kremperlene av litteratur-eksellense? Jeg blir rørt.

Vi finner også slike lekkerbiskener som samples som handler om å få måkt opp sotpipa si med litt av vært av det som kan kravle og stå, og det er når du er vitne til dette kaldblodige hjernecelledrapet at du innser at plata varer i en halvtime. En halvtime med køk og rullestolsex. Som at ikke livet var kort nok fra før.

Så var det tid for å levere karakter til dette åpenbare nøye planlagte komplottet mot intelligente organismer, og i starten fant jeg ut at CDen skulle få to. Men herregud, hvis jeg skal sette meg ned og høre på noe som jeg kan kalle musikk, så ville jeg heller hørt på en kollaborasjon mellom marion ravn, J Biebz, lil waynes gitarspilling og en hamster som spiller obo. Altså, jeg finner mer verdi i en opphopning av løs avføring i buksene mine enn å sitte og høre på et par låter fra "Gettin' Drunk...". Se vekk i skam, dette blir ny rekord.

0.6 / 10

Lulu, jeg vet du prøvde hardt, men du må nok se deg slått. Herregud for en dag.

Autopsy - All Tomorrow's Funerals

All right, siden det kommer så utrolig mye ny death metal i år, kan jeg likeså godt ta for meg en bunke av dem. Jeg skal med andre ord velge ut fire vidt forskjellige death metal band som jeg anmelder de neste dagene. Jeg skal anmelde en CD fra gamle veteraner, en CD fra et helt nytt, typisk moderne band, en CD som forklarer hvorfor folk ser på death metal-fans som hodeløse idioter, og en CD som handler om zombier. Så klart.

Autopsy som jeg skal ta for meg først er altså veteranene. De har kjempet seg gjennom flere tiår med sin brutale death/doom hybrid, og selv om bandet ble oppløst for en tid tilbake, klarte de å finne veien til forsonelse, og er nå en lykkelig bunt som fortsetter å skrive hensynsløs dødsmetall. De ga ut en bra mottatt plate, "Macabre Eternal" i fjor, og nå har de altså tenkt til å slippe en samleplate med litt nytt materiale og fire EPer som strekker seg over et langt tidsrom. Denne samlingen heter "All Tomorrow's Funerals".

Vanligvis vil en anmelder ha opplevd musikken som befinner seg på en samleplate fra før, og dermed vil han måtte diskutere om platen er relevant, og om det er noen grunn til å kjøpe den, eller i det hele tatt gi den ut. Men jeg har ikke gått dypt inn i Autopsy fra før, så jeg kommer til å anmelde ALL musikken på denne samleplaten. Da kan vi likeså godt starte med de nye innspillingene.

"All Tomorrow's Funerals" og de tre andre nyinspillingene er klassisk, sørpete death metal fra den gamle skolen. Tittellåta, "Broken People", "Mauled To Death" og "Maggot Holes" tar godt røsketak i det de drar deg gjennom en kombinasjon av gjørmete riff og blytunge haggelskudd av noen beats. Gitarsoloene er som spilt av en forfylla same, altså som forventet, og i det hele tatt er det ingen overraskelser her. Selv om låtene er greie, er de ikke en fornøyelse å høre på, noe som understrekes av den suppe-aktige produksjonen. De treige doom-delene er verdt å få med seg, men resten er faktisk uinteressant generisk death metal. Det blir for endimensjonalt, og da blir det ikke bedre av at andre deler som vokalbreaket i tittellåta er banale og corny.

EP nummer 1, "The Tomb Within" gjør det derimot bedre. Her klaffer både produksjonen, tempoet og kvalitetshøyt materiale til et kataklysmisk oppgjør. Det er plenty av gode riff og ideer spredt rundt på de fem låtene, og spesielt "Seven Skulls" er et høydepunkt. "The Tomb Within" ble sagt å være årets beste EP på sin tid, og det kan jeg tidvis skjønne. "Horrific Obsession" har også bra kvalitet på mye av materialet. Vi finner lettfattelige låter med gode hooks med produksjon som greier å låte møkkete uten å ende opp i lapskaus-lydkvalitet.

"Fiend For Blood" gjennomgår mye av det samme som EP nummer to, "Horrific Obsession", den største differansen er at lyden er enda litt mer upolert. Mini-albumet på seks låter inneholder en del funky rytmer, samt enkelte grindcore freakouts, og det er ikke mye kastbart materiale, med unntak av de to tretti sekunders-lange låtene. Og sant skal sies, bass-breaket på "Keeper Of Decay" er ordentlig brutal moro som lyder svært godt i disse ører.

Til slutt har vi "Retribution For The Dead", som er helt grei, dog ikke mye utenom det vanlige. Dette minner kanskje mest om den klassiske dødsmetallen, ikke rart ettersom dette er den eldste innspillingen. Denne samleplaten er jevnt ut en grei affære, noen av låtene svinger skikkelig, mens noen andre faller litt flatt utover stekepanna. Dessverre er det de nyeste innspillingene som er lavest på kvalitet, så vi får håpe dette bare var noen låter de spilte inn for at blodfans skulle gidde å kjøpe denne pengemagneten. I det hele tatt en plate med grei og varierende kvalitet, som ikke er nødvendig å kjøpe med mindre du er blodfan.

6.9 / 10

Meshuggah - Koloss

Her lukter det legendarisk band lang vei. Det stemmer! Meshuggah har endelig gitt ut en oppfølger til den viden applauderte plata ObZen, og den oppfølgeren heter Koloss. I løpet av hele den snart 20 lange karrieren til gutta i Meshuggah, har de ikke gitt ut et eneste dårlig album, og det har gjort at gruppen har en svært trofast fanklubb som fanatisk gleder seg til enhver ting bandet foretar seg. Så klart, med så mange fantastiske album under beltet, er det jo kjipt hvis det en dag kommer et album som søler til en perfekt diskografi, men dette var aldri noe problem for disse veteranene.

Dette er den beste produksjonen Meshuggah har hatt foreløpig, bare for å få sagt det. Gitarlyden til Fredrik Thordendal var en inspirasjon for hele djent-bølgen, og dermed er det bare en selvfølge at han fortsatt får det beste av det beste til disposisjon. Trommene låter klare og fulle av trøkk, noe som får fram Thomas Haakes evidente rytmiske allmektighet. Helt fra starten av plata viser gruppa at den polyrytmiske bulldoseren lever i beste velgående, og at den ikke nøler med å massakrere oss fullstendig i løpet av platas 55 minutter.

Det føles faktisk ut som om Meshuggah er nærmere å perfeksjonere sounden sin enn de noensinne har vært. De har alltid vist tegn til utvikling fra CD til CD, og nå virker det endelig som at den perfekte formelen er i ferd med å bli oppfunnet. Som vanlig er å følge med på rytmene en nærmest umulig oppgave på denne skiva, men i tillegg har gruppa skrevet en bunke med supercatchy, altoppslukende låter. Bak hver en rytmisk serievoldtekt ligger det tilrettelagt små, enkle melodier, og det er faktisk denne rytmiske hypnosen melodiene er gjemt bak som hjelper med å propellere disse langt inn i underbevisstheten hvor de kan dominere tankene dine i flere dager.

"The Demon's Name Is Surveillance" bruker uforventede noterekker til å fremstille en slags schizofreni, i tillegg til å servere en ikonisk Fredrik Thordendal-solo. "Do Not Look Down" er klart en av CDens høydepunkter. Her ser vi selve røttene til djent-bevegelsen springe ut i full blomstring og bryte sine etterkommeres kompleksitet ned til en ren groove som virkelig viser at less is more når det kommer til "djent".

"Behind The Sun" er en avhengighetsskapende industriell-aktig låt, imens "The Hurt That Finds You First" viser hvor band som Insense skaffer kraften sin fra. De dype akkordene gjør akkurat det jeg hadde håpet på fra en slik plate, springer ut av høytalerene og klasker meg i ansiktet som en ti kilos-salami. Mot slutten har vi enda en super låt, "Break Those Bones Whose Sinews Gave It Motion" som er en definisjon av Meshuggahs brutale, kolossale låtskriverkunster.

Skal jeg nevne de to siste låtene er alt jeg kan si at "Swarm" er en solid :D, mens "Demiurge" er en klar :D:D. Disse låtene understreker bare det faktum at Meshuggah er et av metallens beste grupper, og hvis ikke denne plata kommer på topp ti i år, så må dette være det beste året så langt i metallens historie. "The Last Vigil" avslutter plata på en rolig og uventet måte, og lar oss puste ut etter en femti minutters demonstrasjon av hvordan å være best til alt. Ja, du burde gå å kjøpe denne plata nå, finnes det noe smartere å gjøre her i livet?

9.4 / 10

Ab Imo Pectore - The Dissociative Path

Debemur Morti Productions er definisjonen på ordet "obskurt". Det franske plateselskapet har i en god stund nå gitt ut den merkeligste og minst mainstream-appelerende musikken man finner, og er et hjem for originale og godt kvalifiserte band som Blut Aus Nord, Haemoth, October Falls, Rex Mundi og litt mindre sjarmerende Nunfuckritual. Nå har de gitt ut en demo fra et helt ukjent nytt band, som visstnok skal være like merkelige og originale som resten av bunten. Bandet heter Ab Imo Pectore, og demoen heter "The Dissociative Path".

Denne demoen er en seks sanger, halvtimes lang tur gjennom dement svartmetall-psychedelia i Blut Aus Nord-stil. Nå skal sant sies at denne gruppa ikke når BAN opp til tåspissene en gang, men jeg sammenlikner dem på grunn av den noe industrielle trommebeat-sounden, og de psykedeliske, forvridde gitarriffene.

"Shearers Of God" starter med en lang okkult intro, før den setter i gang sopp-trippen med en klassisk black metal-entré. Det er ikke bare klassisk blasfemi som står på menyen nei, det er også country-inspirerte (!) black metal-ridd, og de tidligere nevnte industrielle undertonene. Det er hundre prosent en merkelig affære, på lik linje med resten av plateselskapets undersåtter, men det er et eller annet som ikke klikker helt med denne gruppa.

"Mother Of Mothers" pøser på med masse lydeffekter og litt Virus-inspirert psychedelia, men på tross av at dette burde gjøre "The Dissociative Path" tilen interessant plate alene, ender det faktisk opp med å virke som at Ab Imo Pectore bare er en starstruck Blut Aus Nord-fangruppe. Plata har også to interludes som ender opp med å gjøre verket enda mer verkende, og det er egentlig bare låta "Sulphur Garden" som er veldig verdt å høre på. Det er en svært trippy låt, med en del fine akkordprogressjoner, men dog, intet å juble for.

Jaja, det er jo bare en demo, så jeg burde kanskje vente til de kommer med en ordentlig plate før jeg totalt avskriver dem. Jeg kommer til å gi dem en sjanse til når den tid kommer, men er det mer av dette slaget, tror jeg ikke jeg bryr meg om noen fremtidige utgivelser. Det er ikke skitdårlig, men jeg hører ikke på dette av fri vilje heller.

5.0 / 10

Black Breath - Sentenced To Life

Black Breath hoppet ut ingenstedsfra og slo konkurransen over ende i 2010 med sin første plate, "Heavy Breathing". Sjelden skaper et nybakt band så mye ståhei rundt i metal-miljøet så tidlig i karrieren, men de bandene som faktisk gjør det ender dessverre som regel opp med å underprestere på sine neste plater. Black Breath har bestemt seg for å være faktoren som bekrefter ordtaket "ingen regler uten unntak", nå når de slipper sin andre plate, "Sentenced To Life".

Det som gjorde "Heavy Breathing" så imponerende var kraften og energien som var tilstedeværende i hvert eneste sekund av plata. Black Breath har tatt til seg denne infoen, og beholdt kruttet rødglødende og osende gjennom den korte halvtimen "Sentenced..." varer. Dette er korte, adrenalin-fylte Crust-punk låter med deilig, crispy gitarlyd og en produksjon av de sjeldne. Plata låter enormt mektig med sin svensk death metal-produksjon. Det er fullt mulig å høre bassen, og spesielt gitarsoloene har en klar men aksentuert klang som putter prikken langt opp i kjeften på i-en.

Låter som tittellåta og "Home Of The Grave" ernærer seg av den freidige produksjonen på best mulig måte. De kompakte, konsise låtene danner en knakende god miks av thrash, death metal og hardcore undertoner, og de er svært catchy på tross av sin agressivitet. CDen er helt igjennom veldig bra sammensatt, og man merker at Black Breath ikke har hatt noen store problemer med å sette sammen disse braksuksessene. Sangene flyter så bra, så det virker som at hver eneste del er en naturlig reaksjon på den foregående.

På "Home Of The Grave" får vi bryne oss på en deilig basstung groove, komplett med manisk vokal og riff fulle av futt og fart. Det er på dette punktet jeg innser hvor banebrytende dette bandet må være live, og jeg får bare håpe de viser snuten sin på norsk jord om ikke alt for lenge.

Som "Endless Corpse" viser, bygger også plata på vel-uttenkte melodier. Låta starter akustisk (!) hvor samme melodi blir repetert over forskjellige akkorder for å vise melodien fra mange forskjellige vinkler. Det er saker som dette som gjør at jeg må anbefale denne plata til som mange som mulig. Jeg må nemlig si at dette er for brutalt awesome til å holde seg unna, spesielt når det viser seg at bandet funker like bra på lavt tempo som på høyt. Hver harmoni og blastbeat setter et glødende merke i trynet på lytteren i form av et flerrende smil, og hver dype basstone dundrer løs på nøttene dine med kraften til en fullvoksen okse.

Da gjenstår det bare å nevne platas høydepunkter, og det er de to siste låtene, "The Flame" og "Obey". Btw, harmonien i den siste låta er til å drepe for, og det er egentlig hele plata som helhet. Ikke gå glipp av denne.

8.4 / 10

Pact - The Dragon Lineage Of Satan

Jeg trodde aldri jeg skulle få være vitne til at Amerika ble et synonym til bra svartmetall. Det eneste Amerika greide var å dra fram mindreverdige tullebukker som ikke hadde et eneste frostskadet gen i seg, som skapte uerfaren og blass musikk. Men plutselig fikk vi grupper som Nightbringer, Krallice og Wolves In The Throne Room, og da var Amerika endelig med i konkurransen om å lede an fremtiden for denne blasfemiske undersjangeren.

Men det virker som at fremtiden i USAs øyne var å gå tilbake i tid. I allefall hvis vi skal bruke Pact som eksempel på framtiden. Pact er en ukjent gruppe som føyer seg inn i de tusener av band som tar inspirasjonen sin rett på kornet og produserer musikk som nesten ikke kan høres forskjell på fra sin inspirasjonskilde. Og inspirasjonskilden til Pact er tydeligis gammel, morken black metal a'la Norge rundt begynnelsen av nitti-tallet.

Det lyder rått, upolert og grumsete plata igjennom. Med andre ord har produsenten nailet produksjonen perfekt, så dette skiller seg ikke mye fra klassisk black metal. Men i motsetning til de fleste kopi-band, låter ikke dette uinspirert og utvannet. Musikken er faktisk relativt minneverdig, og selv om formatet er simpelt og uoriginalt, så er det effektivt. Dette er ingen kjedelig kveld på byen da, for å si det enkelt.

Låtene er bygget akkurat så mye på tekstur som en låt innefor denne sjangeren burde. Vokalisten låter like frostbitt og raspete som en nedfryst kaktus, altså er han i stand til å konkurrere med de beste av bunten. "Dreamless Death"s skjærende lead-gitar minner vagt om franske Blut Aus Nord, men kun av lydkvalitet og på grunn av den uharmoniske grusomheten den praktiserer. Noen av akkordrekkene i låten er fullstendige fulltreffere, og bandet låter som en full storm i headsettet.

"Ecstasy And Illumination" er enda en blokade av svimlende eksplosjoner av lyd, og den klarer det umulige; å øke det maniske aspektet bandet innehar yterligere. Rundt dette punktet øker kvaliteten på sangene fra gode til enda bedre, og det er faktisk en av de bedre klassiske black metal-platene jeg har hørt i år. "Flowers Of Evil" er kanskje platas beste låt, og den eneste av låtene som innehar noen form for overaskelse, i form av synth på starten. Låta understreker det som gjør at denne plata fungerer, og det er at lydbildet er så kompakt og uten mangelvarer. Vi har det som trengs for å skape en bra plate, ikke mer, ikke mindre.

Så da har vi bevist at Amerika ikke bare kan spille episk black metal, eksperimentell black metal og atmosfærisk black metal, men vi har faktisk bevis på at de er noen røvere i god, gammeldags, klassisk black metal også. Fra å være sjangerens null har faktisk de forente stater utviklet seg til å bli en av de mer interessante fødesteder for kvalitets-blasfemi, og hvis Pact er et eksempel på en av landets nybegynnere, virker det som at landet kommer til å forbli i søkelyset en god stund.

8.0 / 10

Lord Mantis - Pervertor

Nå som Mastodon har gått fra å produsere lav-karbo prog-metal, trenger vi sårt noen som kan videreføre den helledussens viktige kunstarven som er sludge a'la "Remession", Mastodons første plate. Redningen er aldri langt unna, men selv om Lord Mantis ikke er i nærheten av å være en regelrett kopi, bringer de i allefall videre det skitne og støyfulle.

Det vi har her, er en 45 minutters murstein av kvelende smuss og dype grooves. "Pervertor" er en smertefullt medrivende klump med Sludge, kun avbrutt av et par veldreide svart metall-akkorder og en lead eller to. Plata dundrer ut av høyttaleren med heidundrandes bra riff, bjeffevokal som minner om Rwake, og en lead gitar for litt variasjon. De kaster også inn en del skeive takter for å underholde de mest gretne og kresne av oss. De sleipe riffene tjener godt på den baktunge produksjonen, og det er på grunn av all denne tunge møkka som plasker bortover veien og sluker alt av mennesker på sin vei at jeg sammenlikner disse gutta med tidlig Mastodon. For det var grove saker.

Etter at vi har fått tatt en titt på blueprinten på førstelåta "Pervertor Of The Will", får vi servert en simpel men fungerende "Septichrist" som durer i vei med dobbel bass nesten hele låta. Her dukker samme skeive takt opp som i den foregående låta, og man kan lette spørre seg selv om dette er den eneste skeive takta de kan briefe med. De breie akkordene på slutten bryter godt opp med den ellers så standhaftige riffingen, og det er disse små øyeblikkene med forandring man virkelig ender opp med å huske.

Deretter har vi "Vile Divinity" som breier sine feite, dvaske syltelabber over de tusen hjem. Introen minner meg en smule om en humle, uten at jeg vet hvorfor. Ikke at det er relevant, men jesus, det var det jeg tenkte da jeg hørte den, for de interesserte. Den rett fram rocka beaten vi får servert funker som en oppfriskning før vi begir oss ut på den ti minutters betongklossen som heter "Ritual Killer"

Det er flott at hele CDen greier å opprettholde en grei kvalitetsstandard gjennom hele plata, og det er enda greiere at de setter opp den standarden på de to siste låtene. "At The Mouth" er en låt full av Stek, og "The Whip And The Body" imponerer med fleksibel låtskriving og en verdig outro. Det er ikke stort mer å si om plata enn at dette er kvalitetssludge som fungerer en sørpete mars-morgen, og som muligens funker fett resten av året også. Det er ikke noe nevneverdig å snakke om angående negative sider ved plata, men hvis jeg skal nevne noe, er det at ingen av sangene topper kvalitetsskalaen. Mer kritikk kan jeg endog ikke gi. En anbefalt skive.

7.8 / 10

Heidevolk - Batavi

Folk metal er en snedig sjanger. Jeg har alltid funnet god underholdning i band som inkorporerer merkelige instrumenter i musikken sin. Selv om ikke alt er høykvalitetsstemplet, så er band som Korpiklaani, Eluveitie og Finntroll en glede å høre på. Men en ting jeg alltid har savnet, er et band som virkelig definerer hvordan kjerne av folk metal høres ut. Eluveitie for eksempel, spiller jo egentlig Melodic Death Metal med folkeinstrumenter. Finntroll, spiller en form for moderne svartmetall med folkeinstrumenter. Altså, et band som spiller folk metal uten å separere folken og metallen!

Etter en god og lang søken fant jeg Heidevolk. Disse gutta har tydeligvis kvernet ut album etter album uten at jeg så mye som har rørt en muskel for å høre på dem, men nå var det altså på tide. Og la meg si det sånn, bedre sent enn aldri.

"Batavi" er spekket full av klassiske riff, knakende god vokal og rytmisk tilfredstillelse. Alt er pakket inn i en av de beste produksjonene jeg har hørt, og med på kjøpet får vi et par strykere som prikken over ien. Det beste av alt er at dette faktisk er ren folk metal. Folken ligger i melodiene og toneartene, fremfor i rare tubaer, pauker og sekkebalalaikaer. Det blir ikke mindre autentisk av at vokalisten stadig legger flotte harmonier over delene sine, samt at hele bandet ser ut til å brøle ut i viking-stil på enkelte partier.

F.eks på "Het Verboud Met Rome" er vokalen fremført på mesterlig vis. Låta er herlig uptempo, og en hver del setter seg på hjernen som en flått. Det som er merkelig med skiva, er at hvis jeg virkelig konsentrerer meg, virker det som at det ikke er så mye som burde vært så fantastisk med den. Men det er bare et eller annet med miksturen som gjør at hver simpleste del blir en gedigen suksess, og det er fullt mulig for meg å nyte denne her uten å anstrenge meg.

Når det kommer til gode låter, er det flust å ta av. "Wapenbroeders" bruker backingvokal til stor effekt, og på den brutale outroen innser man fort hvor bra produksjonen egentlig er. Samme visa er det for de fleste av de andre låtene, med unntak av en låt som skiller seg litt ut. "Veleda" er en helfrelst folk-instrumental, som tar i bruk akustisk gitar og fiolin. Resultatet er like imponerende som resten av skiva, og resten av skiva er virkelig noe å prate om. Med unntak av skivas eneste middelmådige låt. "De Toekomst Lonkt" starter med tidenes rip-off riff, og kommer i det hele tatt over som et ubrukelig forsøk på radiospilling (lol). Som om radio noen gang kommer til å spille folk metal fra Nederland.

På tross av all godsnakken, har jeg faktisk ikke nevnt de to beste låtene. "Finde Der Zeg" og "Vrijgevochten" er platas to siste låter, og er bare rett fram noen av de mest underholdende låter å høre på jeg har hørt på en stund. Som dere kanskje ser er det ikke mye negativ mimring om denne plata, så denne sitter nok greit oppe på scorelista. Denne her kommer nok også til å ende opp et sted i nærheten av topplista mi når året er omme, og det vil være meg en glede når den tid kommer.

8.6 / 10

Spawn Of Possession - Incurso

Med nytt materiale fra Gorod, og den heseblesende tøffe "The Inherited Repression" fra Psycroptic, ser endelig teknisk death metal ut til å få has på sine sjangerproblemer. Det er ingen hemmelighet at jeg sterkt har mislikt alle de gruppene som har prøvd å stappe inn 50 sweeps i én takt, og jeg har i tidligere anmeldelser gjort alt jeg kunne for å fremheve det. Men hverken Gorod eller Psycroptic er av den type teknisk death metal som prøver å drive kollektiv smelting av hjerner. Derfor står det klart i boka at vi fortsatt savner en god skive fra en gruppe som PRØVER å spille fem sanger på en gang i dobbel hastighet. Med andre ord, vi har fortsatt ikke fått servert en god teknisk death metal-skive i ren form.

Her kommer "Spawn Of Possession" inn i bildet. Dette bandet har helt klart greid denne bragden før, å pushe teknisk dødsmetall både teknisk og kvalitetsmessig. Ved først gjennomlytting skjønner jeg at dette er erketypisk, skeivtaktet masturberingsmetall. Her har vi tydelig karer som får et kick ut av å spleise femten forskjellige ideer på en gang, for så å blande inn litt ekstranoter her og der.

"Abodement" viser fra første stund hva vi har i vente. Den bruker merkelige skifter mellom piano, death metal og akustiske biter med strykere for å danne en uhyre kompleks lydmur som fungerer som en advarsel for folk som ikke er så fan av denne spaghetti-suppen av riff og growls. Jeg er som sagt ikke en fan av denne formen for masokistisk show-off, men jeg kan jo ikke gi meg der, jeg skal jo tross alt anmelde plata.

Deretter har vi den første ordentlige låta, "Where Angels Go, Demons Follow". Her er det nok av interessante ideer å ta av, og den beste sammenlikningen jeg kan komme på, er den hakedroppende teknikaliteten til andre liknende band, som Obscura. Riffene trenger åpenbart noen gjennomkjøringer for å feste seg, men når den verste jobben er unnagjort, ble det gjort en åpenbaring i mitt sinn. Bak det som i starten virket som en tykk mur av ugjennomtrengelig tonal mitraljøse, gjemmer det seg catchy melodier, godt gjennomtenkte hooks og kraftige rytmer.

Samme åpenbaring skjedde siste gang jeg hørte "Bodiless Sleeper" og "The Evangelist". De er begge, som resten av plata, blendere av hundrevis av forskjellige riff som er kuttet opp og smeltet sammen i en løpsk tornado av noter, men akkurat som "Where Angels Go..." viser det seg å være skjulte skatter bak en hver frase.

Spesielt "The Evangelist", som er en nesten ti minutter lang låt, skiller seg ut ved å presentere seg med tilsynelatende tilfeldig sammensatte partier, som senere viser seg å være nøye planlagte mesterverk. Som en ti minutter lang teknisk death metal låt tar den en del risker hva angår kjedsomhet, ettersom det minste feiltrinn kan få lytteren til å miste oppmerksomheten. Men det er en ekte mammutlåt, uansett hvor gøy det hadde vært å se en mammut falle pladask med sine mange tonn, vil man på en annen side det motsatte for å unngå ødeleggelsene. Og "The Evangelist" klarer å holde seg på bena i stedet for å dra hele plata ned i dragsuget. Imponerende saker.

Men så klart, denne plata byr på utfordringer. Jeg har fortsatt ikke opplevd den "åpenbaringen" jeg opplevde på foregående låter, på noen av låtene på andre halvdel av plata. Jeg tenker at det kommer med tiden, men en gjennomsnittlig metallfan tar seg ikke tid til å høre på plata sju ganger. Så det blir en utmattende forestilling som varer litt for lenge for sitt eget beste, selv om intet av materialet er dårlig. Det er bare vanskelig å dissekere og virkelig få greip på, og derfor kreves mye arbeid og mye tid av enhver som velger å legge ut på reisen. For en skikkelig techincal-freak kan jeg tenke meg at det er verdt jobben, men siden jeg ikke er en av dem, blir jeg nødt til å holde meg unna de høyeste scorene.

7.4 / 10

Omega Centauri - Universum Infinitum

Det har kommet meg for øret at brukerne på game reactor synes jeg legger ut anmeldelser at litt VEL underground plater. Dette er noe jeg veldig godt forstår, ettersom jeg ikke har hørt om halvparten av bandene jeg anmelder selv. Jeg vil også si at dette er noe av gleden med å skrive anmeldelser, for du får muligheten til å høre nye band du ellers aldri ville giddet å ta en titt på. I denne sammenheng vil jeg introdusere anmeldelsen min av det helt klart mest underground bandet jeg har anmeldt hittil. Bare for å gå mot normen.

Omega Centauri er faktisk så lite kjent at et av mine patetiske gitar-covre har flere views på youtube en alt dette bandet har liggende. Eneste måten å få tak i albumet på, er å bestille det gjennom mail på Duplicate records hjemmeside, og det på grunn av at ingen har giddet å legge ut en fil av denne gruppa på nettet, fordi folk mest sannsynlig ikke har fått tak i plata selv. Men det fikk jeg, og jeg skal nå gladelig gi en forklaring på et verk dere mest sannsynlig aldri får hørt.

Det er faktisk ikke en gruppe vi har med å gjøre her, men et enmannsband. Denne mannen har skrevet alt av materiale, utenom vokal, som blir utført av en mann ved navn Rob Polon. Men alt av oppsett, synth, gitar trommer og bass blir fremført av samme karen, som til og med har ordnet miksingen og innspillingen selv. Dette er imponerende meritter, men han har hatt god tid, ettersom produksjonen av denne plata begynte i 2006.

På menyen står mektig, storslagen og nådeløs Svartmetall, kun avbrutt av enkelte forekomster av mørke ambientspor som i motsetning til mesteparten av dagens avstikkere faktisk har positive virkninger på plata. "Universum Infinitum" starter med låta "Ad Infinitum", som starter ganske Opeth-aktig. Det er melodiøst og storslagent, og Tom Vallely legger originale tvister på et hvert riff og melodi. Den ofte tilstedeværende synthen skaper en forhøyet atmosfære, og kontrast, ettersom den står i motsetning til de råere øyeblikkene med tradisjonell svartmetall. Det putrer og går, selv om det kunne vært mer spektakulært.

"Elusive" er en nogenlunde lik opplevelse, bare at den ikke inneholder noen fremtredende melodier i hele første halvdel av sin 11 minutter lange spilletid. Låta kommuniserer kun ved hjelp av schizofrene disharmonier, og det hele blir ganske utmattende helt til 6 minutters-merket, hvor vi endelig får tilbakefall til de vakrere delene av den første låta. Store deler av låta virker å være uten mål og mening, men enkelte øyeblikk mot slutten gleder, og spesielt da den fader ut i et speisa hyperkosmos av synth og effekter.

Dette er formularet de fleste sangene på albumet følger. Vi har den karakteristiske ambient-introen etterfulgt av en stor dose svartmetall ispedt herlige mengder desperat hyling. Men vi har jo også låter som bryter med formelen. "The Oort Cloud" og "Samsara" er begge dark-ambient spor, imens "Fallen" er en miks mellom disse to sporene og resten av plata. Det sier seg selv at plata er ganske repetiv, men er viden ankjent som en positiv egenskap innenfor black metal, og når resultatet blir hypnotisk og transe-fremkallende, er jeg enig i denne ankjennelsen.

Så for å oppsummere denne plata på en meget kunstnerisk og billedlig måte, så fremstår platen som dette:

Plata føles ut som en tur i de ytre kanter av det mørke og ukjente verdensrommet. Ambient-sporene legger opp til en realistisk opplevelse, hvor du virkelig føler deg fortapt i universets gigantiske rekkevidder, imens hver låt er som en eksploderende stjerne som gjør inntrykk og gjør turen underholdene.

Det er en fin opplevelse, men musikken fascinerer aldri ved hjelp av overraskende gode partier, kun ved hjelp av sin atmosfære og stemning. Som vi alle vet må en god CD både være stemningen, og den fantastiske musikken, og selv om Omega Centauri er en minneverdig plate, inneholder den for det meste en av de to punktene. Men dette er slettes ikke verst.

7.0 / 10

Woods V: Grey Skies And Electric Light

I år døde Woods Of Ypres frontmann David Gold som følge av en bilkrasj. David rakk å gi ut mange kritikerroste album før den tid kom, og nå har hans seneste album truffet platehyllene verden over en siste gang. Det var viden kjent at mannen skrev dunkle og deprimerende tekster, som det nå spekuleres i om var inspirert av hans eget liv, ettersom det har blitt sluppet rykter om at han led av alvorlige depresjoner. Denne platen har på grunn av de ryktene blitt diskutert om som en slags mystisk myte, ettersom sangtekstene vekker skremmende minner om hva som skulle skje et par måneder etter at det var ferdigskrevet.

Woods of Ypres spilte en type hypermelodisk metall med røtter i doom, og det skal sies at gruppa hadde et uhyre unikt sound. Denne sounden forbindes i hele tatt med David's spesielle, mørke bassvokal, noe som kan ta en stund å vende seg til i starten. Et annet kjennetegn med musikken, er Gold's evner til å skrive engasjerende akkordrekker, og at han konstant legger vokalharmonier hvor enn han skulle synge.

Den muligens konseptuelle plata starter med låta "Lightning And Snow" Som viser fram ikke bare den mørke bassvokalen til David, men også den glimrende og mektige growle-vokalen hans, som ikke dukker opp så ofte på plata. "Lightning..." bygges på dynamikk og minneverdige vokalmelodier, og her vises det at vokalharmoniene virkelig gir en spennende effekt på låta. Sangen er galant utformet, med et klimaks på slutten, og som de fire andre første låtene på plata, er den en klar 9 av 10. "Death Is Not An Exit" bringer veluttenkte lead-melodier og et catchy refreng, mens "Keeper Of The Ledger" gir oss litt mer heftig growle-vokal, samt en en melodi som treffer rett i hjertet og klimprende piano. På alle låtene får vi et innblikk i David's mørke tanker, dog noen av tekstlinjene blir litt halv-flåsete.

Deretter får vi den sprudlende "Travelling Alone", og platas beste; "Adora Vivos". Denne låta er platas ekstremlåt, og den bærer med seg en stor dose råskap og kraft. Itensiteten i utførelsen er gåsehudfremkallende, og melodien som dukker opp etter første refreng er låtas høydepunkt, og en av de bedre melodiene jeg har hørt. Men plutselig, etter den gode introen til "Silver", skjer det et dramatisk kvalitetsdykk på plata. Silver er en kjedelig kjærlighetslåt som spotter resten av plata med noen elendige tekster ved sangens ende. Det samme skjer med "Career Suicide" og "Modern Life Architecture". De er direkte planløse med dårlige vokallinjer, kjedelige riff, og er i det hele tatt nesten uten verdi.

Dette er virkelig det som skiller denne plata fra en virkelig strålende score. Selv om det hele havner tilbake på samme stjernekvalitet på den 11 minutter lange "Kiss My Ashes (Goodbye)" og de to avsluttende sporene, er det hele tre av elleve spor som jeg ikke orker å høre på. Dette er kjempesynd, for "Adora Vivos" er en av de låtene som er skjebnebestemt til å være på en glimrende og banebrytende plate, og det tror jeg kunne ha skjedd hvis ikke Gold og co hadde sakket så akterut på å skrive smakfulle låter.

Men en ting skal sies. Denne plata kan ikke få dårlig score ut ifra de tre låtene, for de resterende klarer på en måte å overvinne meg til å anbefale denne CDen til folk flest. For disse sangene burde høres og nytes, og David burde få sin gjenkjennelse for de oppnåelsene han har kommet med gjennom årene. Dessuten slutter plata på en av de mer følelsesladede måtene jeg har vært vitne til. Når stemmen hans slukner sakte men sikkert, er det som at han allerede vet hva som skal skje i den bilen et par måneder fram i tid, og at han synger beroligende setninger til seg selv om at depresjonens prøvelser snart er over. Dette gir en minneverdig siste farvel med en av vår tids store undervurderte artister, og en verdig plass på scorens tabell.

8.2 / 10

Pale Divine - Painted Windows Black

Som en ivrig gitarspiller er gitarsoloer på plater noe jeg virkelig tar i betraktning når jeg anmelder en plate. Hvordan er gitarsoloen fremført? hvordan er den bygget opp? Hvordan fungerer den med de andre instrumentene, og kanskje viktigst, gir den virkelig noe til sangen? Dette er i tillegg til imponeringsfaktoren det jeg baserer mitt syn på gitarsoloer på plate på, og hvis noen av disse punktene er brutt på noen som helst måte, blir det bråk i den kåken her.

Pale Divine er et ganske klassisk doom-band, med en gitarist som det store flertall som har hørt plata er enige i at er den nye Tony Iommi. Selv om dette kanskje er å ta i, kan det jo hende at gitarsoloene virkelig er noe for seg selv da, men det tar vi når det kommer.

For ellers, spiller gruppa en blanding av alt doom skal inneholde; mektige riff, noe gitaristen virkelig klarer å naile, strålende vokal, som er levert av samme fyren som gir oss de herlige riffene, og så klart utstrakte soloer.

Albumet starter med instrumentalen "Nocturne Dementia", og det viser seg et smart valg å starte med en instrumental, ettersom at når vokalen da kommer inn i låt nummer to, gjør den ekstra sterkt inntrykk. "Nocturne Dementia" starter på en litt daff måte, men sprites voldsomt opp av riffet som dukker opp etter femti sekunder. Som mange andre låter på plata, brukes bassen flittig til å skape variasjon i melodiene, ettersom Pale Divine ikke bruker rytmegitarist, og dette virker til stor effekt.

Men når det kommer til låtas gitarsoloer, må jeg si meg litt skuffet over hvordan de er både fremført og bygget opp. Jeg må også si meg skuffet over at de ikke bygger på låta, og aller mest ble jeg irritert over at soloene ikke gir et døyt av mer piff til plata. Gitarsoloene på låta er faktisk komplett uinteressante og unødvendige, og jeg finner meg selv stadig sittende og lytte mer til riffene i bakgrunnen enn soloen.

Låt nummer to er i allefall en godbit. Her igjen bruker bandet basslinjen til å bygge på melodiene, og her tropper vokalen inn for første gang, og man merker fort at denne karen kan synge. Dette er understreket av et av de beste refrengene jeg har hørt i nyere tid, og når til og med overgangen fra refreng til solo er imponerende, må jo dette være en kjempelåt! Ja det er det. Men her igjen er gitarsoloene frustrerende ensidige og unødvendige, og hvis jeg skal slippe en kjempekatt ut av buret, er dette sånn absolutt alle gitarsoloene på plata utspiller seg.

Ja, denne plata er rett og slett tortur for selv en helfrelst gitarist når det kommer til gitarsoloer. De virker kun som et produkt av den egoistiske siden til gitarist/vokalisten, og dette tillates i bandet fordi han er hovedskribent av låter. Og det er så forferdelig mange av dem også! Jeg tror hele 25 minutter av den timeslange plata er soloer! Så med andre ord, dette lover ikke godt.

Ja, og det som virkelig understreker at denne plata faktisk er en gedigen skuffelse, er at etter låt nummer to, synker kvaliteten på låtene drastisk, for ikke å komme tilbake på rett spor igjen! Ja, "Angel Of Mercy" og "Shadow Soul" har ganske tøffe refrenger, men i hovedsak er de fleste sangene et slit å komme seg igjennom, og det blir da ikke bedre av at gjennomsnittslengden på låtene er 8 min.

Nei, vanligvis pleier ikke gitarsoloer å bestemme en så stor del av hvilken score en plate får. Men når man må lide seg igjennom en så stor del av en plate, når gitarsoloene ER en så stor del av en plate, så er det lov å ta seg friheter. Bandet har helt klart potensialet til å skrive en skitbra plate, men de må da fokusere mer på å få skrevet flere enn et par gode låter per album, og mindre på døve gitarsoloer. Jeg stoler på at dere har mer selvinnsikt neste gang, karer.

5.7 / 10

Graveyard - The Altar Of Sculpted Skulls

Nei, dette er ikke den svenske Graveyard, som for øvrig bruker tiden sin på å spille den beste klassiske hard rocken på denne siden av årtusenskiftet. Dette er så klart den spanske Death metal gruppen som nå kommer med en debut EP med vill, svensk-lydende, kopiberettiget plagiat.

De høres akkurat ut som du hadde tenkt når jeg nevnte "svensk" og "death metal" i samme setning. Her finner vi harsk kakemonster-vokal, gitarer som minner om sløv motorsagdur, og en produksjon som beint ut kopierer lyden til gamle slagere som Dismember. Til og med de karakteristiske elendige soloene finner vi her, men selv om dette høres trirt og fjernt ut, har disse gutta nok peiling på sin egen musikalske legning til at de klarer å skrive ordentlige låter.

Tittelsporet, "The Altar Of Sculpted Skulls" er en rett fram, klassisk dødsmetall-hymne, og den inkluderer nok beintøffe riff til at slike hymner blir godtatt med godt humør. "An Epitaph Written In Blood" holder kvaliteten gående, med en fin atmosfærisk intro, og ivrig lek med harmonier. Dette er faktisk en virkelig bra låt, og hadde vi hatt en full-lengder med slike låter, skulle Graveyard godt fått lov til å åpenlyst plagiere gamle helter på skive.

"Deathcrowned" inneholder enda flere suksessriff, og det er bra tynge i rytmikken på midtpartiene, noe som blir en pluss i boka. Deretter inneholder andre halvdel en velfungerende instrumental som kanskje likevel hadde gjort seg bedre med vokal, og "Ritual", som bruker temposkifter til å bringe fram den naturlige tyngden og råskapen i denne musikksjangeren vi liker å fråtse i. Det er ingen tamme partier gjennom den seks sanger-lange EPen, og det kan vel innrømmes at undertegnede hadde forventet langt verre enn han fikk.

For å oppsummere denne miniplata på en passende måte, er Graveyard litt som en pizza. Du vet hva du får, men det er jo derfor du kjøper den! Det er en regel som aldri forandres, pizza er godt, uansett hvor mange ganger du spiser det.

6.8 / 10

Sigh - In Somniphobia

Sigh er et band som har vært mye omdiskutert i metal-media i det siste. De er en ganske merkelig gruppe, de spiller en form for symfonisk metal med svartmetallvokal, orkestrale oppsett, masse merkelige ukjente instrumenter og synth. Og de kommer fra Japan. Det skulle forklare mesteparten av hvorfor de er så omdiskutert, men hva er det man diskuterer? Folk klarer rett og slett ikke å bestemme seg for om de liker gruppa eller avskyr alle de eksperimentelle ideene. Ut ifra denne plata skjønner jeg hvorfor. Hvor skal jeg begynne...

For det første, i Sigh sin verden, er det tydeligvis ikke mulig å lage en sang som er hundre prosent uten corny partier som får deg til å riste på hodet i ren irritasjon. Men det er heller ikke mulig å lage en sang uten en del fenomenale partier som gjør de tragiske partiene enda bitrere å høre på. Det er risikoen med å eksperimentere på det nivået disse japaneserene gjør.

De to første låtene er et testamente til dette faktum. "Purgatorium" er en symfonisk-inspirert låt, med en drøss med riff som fester seg på hjernen fra første sekund, på godt og vondt. Noen av melodiene er nemlig herlige og oppfriskende, imens andre melodier er banale og uoriginale som få. Vokalen har en tendens til å høres svak ut innemellom, mye takket være den tamme produskjonen som svekker mye av materialet for styrke. Pianoet og fiolinen legger et fint slør over de verste problemene, og sangen er i helhet ganske bra. Men som sagt, noe funker, noe feiler.

"The Transfiguration Fear" er eksempelet på hvordan Sigh roter det til. Melodiene i denne låta er helt grusomt uoppfinnsomme, og det hele kommer over som en hardcore MGP-låt. Vi får blandet inn irriterende synth og bongotrommer, og selv om det kvinnelige vokal-partiet er av de bedre, redder det ikke sangen fra å utvikle seg til en kolbøtte av en polka-jazz-metal fusion som heldigvis forsvinner opp sin egen ræv etter fem minutter.

Eksperimentelle band kommer ikke foruten noen konsept-komposisjoner, og det får vi her i form av en 40 minutter lang sang delt opp i syv deler, som handler om fobier mot søvn. "Lucid Nightmares"-sagaen viser seg også å være en polariserende komposisjon, og siden den omhandler så mye, skal jeg prøve å forklare hele låta i korte trekk.

For det første både inneholder låta utrolig mange små avstikkere, altså samples, tatt fra filmer, internett, you name it. For det andre er det bare på del 4, "Amnesia" at det faktisk gir en positiv effekt på låta. For det tredje har hele sangen like store humørsvingninger som resten av plata, og det er det som gjør at jeg ikke klarer å digge denne plata. Del 2, "Somniphobia" er en av de mer velbalanserte blandingene, den inneholder en lekker synth, og en del gode ideer som ikke går ned i dass. "Amnesia" er som en slags James Bond-hyllest med frekke rytmer som er halvt episk, halvt teit og kjedelig. Deretter fortsetter denne lange låta i denne duren hele veien ut, og til slutt står dommen klar; denne plata er halvveis genial, og halvveis oppkastfremkallende.

Det hjelper ikke at låter som "Amongst The Phantoms Of Abandoned Tumbrils" og "Fall To The Thrall" er nesten uten grusomheter. Plata står fram som et besudlet mesterverk som ikke er et mesterverk lenger fordi fyren som snekret sammen verket glemte å spikke vekk de dårlige ideene som dukket opp i prosessen. Men den får over gjennomsnittlig score, fordi de bra partiene er faktisk i et marginalt flertall, og fordi de bra partiene viser at dette bandet kan skrive fantastisk materiale som setter følelsene i sving.

Men faen for et rot denne plata er.

6.0 / 10

Cannibal Corpse - Torture

Jeg har alltids syntes Cannibal Corpse har vært grusomt oppskrytt. Jeg har alltid trodd at de fikk all skryten de får kun fordi de var med på å danne en ny sjanger. Jeg har aldri syntes de var dårlige, men noe særlig mer enn gjennomsnittlig har de aldri vært i mine øyne. Kanskje jeg hele tiden har gått rundt og ventet på at bandet skal slå tilbake mot mine blasfemiske ytringer, og levere et album som faktisk får meg til å innse hvor bra de er? "Evisceration Plague" var et stort steg i den retningen for meg, men enda var jeg ikke helt overbevist. Det er jeg nå.

Det som gjorde "Evisceration Plague" så mye bedre enn de tidligere albumene i min mening, var at Cannibal Corpse skrudde opp fokusen på rytmisk groove og kompleksitet. De forbedret også lydkvaliteten, til en mer bass-heavy produskjon som ga mer trøkk i svingene. Alt dette er beholdt på "Torture" (jada, litt av et navn), og mer til. De har faktisk forsterket disse intrykkene, mengden groove har økt betraktelig (se "As Deep As The Knife Will Go", på refrenget for bevis), og de tekniske aspektene er også utbygget, om ikke overdrevet.

Singel og musikkvideo-låtene på albumet lykkes til de grader på å lokke folk til plata. For "Demented Agression" og "Encased In Concrete" er så brutale de burde være, men har likevel en type "catchy"-følelse over seg. Alle riffene treffer der de burde, og vokalen til George 'Corpsegrinder' Fischer imponerer like mye som de alltid har gjort. La meg si det slik at han lett tar prisen for beste Death metal vokalist i min bok!

Men de virkelige steinbra sangene kommer ut i albumet. Selv om "Scourge Of Iron" og "Sarcophagic Frenzy" er bunnsolide låter og rytmiske vidunderbarn, tar låter som "Intestinal Crank", "Followed Home Then Killed" (jada, litt av et navn) og "The Strangulation Chair" prisen for beste låter. Den første bruker merkelige melodier og unormale rytmer til å skape en ytterst minneverdig låt. Nummer to er en favoritt hos meg, som virkelig sitter som den skal med all sin abysmale råskap. "The Strangulation Chair" er også en sterk favoritt, som med sine demente effekter nesten oppnår status som en perfekt dødsmetall-låt. "Crucifier Avenged" er også imponerende solid, og alt i alt er dette en fryd å høre på.

Det er ganske tilfredsstillende for meg å endelig kunne si at jeg virkelig nyter musikk av et band som jeg hele tiden har visst kunne lage bra sanger, men som aldri virkelig funka for meg. Denne sitter godt blant de beste death metal-utgivelsene jeg har hørt i år, og muligens sitter den fortsatt godt der oppe når året er omme. Jeg vil anbefale denne CDen til de fleste som liker ekstrem musikk, for hvis dere gidder å gi den en sjanse, kan det hende dere får dere en positiv overraskelse. Fortsett sånn, CC.

8.4 / 10

Hellsaw - Trist

Den svarteste av de svarte sjangrene, svartmetallen har i det siste befunnet seg i en merkelig situasjon. Tenk tilbake på den tidlige 90-tallsperioden, da var denne sjangeren en makt som fikk enkelte av Norges høye samfunnsgrupper til å skjelve i buksene. Den vakte også avsky blant folk som likte "ordentlig" musikk, og var i hele tatt en grumsete pøl av mørk materie som nesten ikke var mulig å høre på. Men stadigere og stadigere finner jeg meg selv i en merkelig tilstand. I den tilstanden, synes jeg faktisk at enkelte black metal-utgivelser er for mainstream. Og det er da jeg blir redd.

Er den mest utilgjengelige sjangeren blant metallens mange undersjangre i ferd med å bli overbefolket? Vi har teknisk death metal som led den skjebnen, i tillegg til metalcore, men ærlig talt var vel ikke svartmetallen den jeg trodde kom til å gå samme veien med det første. Hellsaw har nemlig sluppet et album på Napalm records, og de har blitt beskyldt for å drodle for mye mot mainstreamen med sin nye plate "Trist". Folk sier plata lyder for polert, og at Hellsaw kopierer for mange band til at dette kan godtas som ekte black metal.

Alle disse beskyldningene har jo noe i seg. Ja, det låter satans polert, skarptromma låter som møkk, og bandet mangler den "autentiske" svartmetall-produksjonen. Og ja, bandet kopierer alle de største svartmetallbandene, men man kan jo spørre seg hvilket black metal-band som IKKE har kopiert sine helter. Så for ikke å vandre rundt grøten, gruppa spiller black metal med mektig tekstur, og uten fnugg av originalitet.

Men dette er for så vidt ikke så galt. Hellsaw vet hva de driver med, og skriver låter som om de har gjort det hele sitt liv. Åpningslåta starter med tidenes mest typiske black metal-riff, og deretter får vi servert vokal i form av en mørk versjon av Asphyx's Von Drunen. Det er fremført på en frenetisk og livlig måte, og de store akkordene lykkes i sitt arbeid med å skape en storslagen vegg av lyd. Dessverre har også vokalisten en annen side ved seg, hvor han babler og snakker inn i mikrofonen, uten at det gir noen annen effekt enn å irritere lytteren. Men det er for det meste det eneste lydmessige problemet jeg finner, og til og med de akustiske bitene fungerer på sett og vis.

På "Death Bells" sporer bandet litt av et par tre sanger, før de kommer seg tilbake på plass på "A Winter Cold". Det er et problem som dukker opp i hodet mitt når jeg kommer såpass langt inn i plata. Hellsaw skriver ikke dårlige sanger. Men ingenting låter direkte interessant, og ingen sanger ender opp med å virkelig få meg i sin hule hånd. Untatt avslutningslåta. På "Silence viser virkelig gruppa hvilket potensiale CDen hadde til å bli en braksuksess. Den har et bra låtoppsett, og flust med engasjerende lydbilder som virkelig får meg til å ønske at resten av plata hadde imponert like stort.

Men det er altså ikke en dårlig plate vi har å hanskes med her, den er mulig å nyte titt og ofte, og med "Silence" som siste låt, har du i allefall en motivasjon til å komme deg gjennom CDen. Ikke at det egentlig er noe problem.

7.2 / 10

Macabra - Blood-Nurtured Nature

Macabra er en komplett ukjent gruppe som vier seg inn i den endeløse rekken med grumsete death metal band som søker åndelig stimulans gjennom å synge om død og fordervelse. Dette begynner å bli et temmelig befolket sjanger, og det ene spørsmålet som vil stilles i en hver anmeldelse av denne plata er; har disse kompisene det som skal til for å klare seg i en verden hvor det finnes flere death metal band enn bokstaver i det kinesiske alfabetet? Svaret er...

Selvfølgelig plassert strategisk i slutten av anmeldelsen, så dere må dessverre lese gjennom hele skiten. Men la oss være ærlige, mye norsk ungdom er patetisk dårlige til å lese, så dette har dere bare godt av.

Ja dette er som mye annet jeg har vært vitne til. Grotesk, lo-fi produksjon, komplett med kraftløs, slurvete gitar, vokalist som høres ut som om han synger i en hule, og basspedal som høres ut som om en kompisgjeng koser seg med å prompe inn i en melkekartong. I tillegg har vi miserabel kirkekor-synth, som dukker opp titt og ofte, samt en sjelden tilføying av fiolin, piano og kirkeklokker.

Men selv om dette høres ut som en standard meat and potatoes-death metal plate, har Macabra gjemt en liten røver på lur for å unngå nederlag. De har faktisk passet på at de klarer å skrive ordentlige sanger før de bestemte seg for å gi ut plate. Gitaristen, dog han spiller slurvete, lesser på med masser av helt ok materiale, og innemellom dukker det til og med opp en liten gullperle av et riff. Trommisen spiller ofte rett fram rockerytmer, noe som er en frisk forandring fra alle de andre blast'n roll-trommisene vi så fort kan overdoseres på i disse dager.

Ja selv om det ikke er en eneste sang som imponerer på noen som helst måte, er alle sangene beint igjennom solide låter som ikke kjeder lytteren det grann. Selv om noen av de akustiske bitene stopper sangene opp på upassende tidspunkter, rekker vi aldri å slå hånden foran ansiktet før de er tilbake på rett spor igjen. Tittelsangen "Blood-Nurtured Nature" vekker en slags rituell atmosfære, og fremmer til og med et par harmoniske deler. Men når det kommer til virkelig bra harmonier, tar avslutningslåta "Exile Of Sanity førsteplassen, med sin lekre og mesterlige lek med noter.

Dette er neppe noe å skrive hjem til mor om, men den gjør nytten sin en rolig fredagskveld. Jeg vil si at, ja, Macabra underholdt greit i forhold til mange av de andre dødsmetallbandene, og hvem vet, kanskje de vil få en grei plassering høyt blant de kinesiske bokstavene om noen år. Dette er CD som slettes ikke er for alle, men for folk som meg, som klarer å like musikk andre brekker seg over, er det en koselig økt med behagelig, vel-utprøvd ekstrem-metall.

6.9 / 10

Blastanus - Collapse

Å, hahahahaha, fy faen, hahaha, herre, 'gisp' åh... jesus

Da har vi strøket av kritikken for bandnavn fra lista. Come on gutta, Blastanus?? Her kjører vi klasse, ass.

Hvis vi ser bort ifra det tåpelige navnet Blastanus jobber under, er dette ingen gruppe å spøke med. Her får vi servert solid death metal med enkeltrøtter i thrash, og det er banna bein en skam at bandet har valgt å utslette en mulig karriere med denne flåsete vitsen av et navn. For denne gruppa viser her stort potensiale til å skrive underholdende musikk, og det er fullt mulig at hvis de hadde operert under en annen logo, så hadde de gravd seg i vei opp fra undergrunnen innen et par år.

Det går mest i groovy, underprodusert dødsmetall med innskudd av teknisk hyperaktiv gitarspilling, og dette er noe gruppa gjør godt. "Tomorrow Is Better" er en strålende låt med et greit antall artige tvister, og sammen med "Reward Failure" danner den en standard som CDen stort sett holder helt igjennom, med visse unntak selvfølgelig. Låtene er slurvete spilt, på en god måte. I allefall en stund. På mesteparten av plata gir det en avsteriliserende effekt, låtene får faktisk litt trøkk i seg, men på de raskere partiene gir det også en følelse av at gitaristene ikke gidder å øve inn partiene så de sitter slik de burde.

Alt flyter vel og bra, det er faktisk de raskere, kortere låtene som kommer best ut av lasset, "Science Of Tyranny", "Decoded" og "Hegemony" er rabide spor som underholder, selv om de kanskje ikke er av stjernekvalitet. Men så har vi låter som "Hammerfist". Den åpner med et sample som lyder. "I'm gonna beat a hole in his face", og deretter kommer vokalisten inn med innslag som: "Hammerfist, smashing your face". Ærlig talt syntes jeg det holdt med det corny navnet, om vi ikke skulle bryne oss på latterfremkallende dårlige tekster også. I tillegg har vi serievoldtekten av gitarhalsen som blir litt ensformig i lengden.

Selv om det blir litt for mange skalaløp i lengden, er det nok groove og skeive takter til å holde interessen på plass gjennom CDen. "Arctic Despair" minner vagt om gojira, og inneholder noen lekre sweeps. Til slutt har vi tittelsporet, "Collapse", som klarer å skape en fin melodi med uharmoniske noter. En riktig bra låt, dog det jasspartiet med saksofonen kanskje kom litt brått på etter 40 minutter med rå death metal. CDen er kanskje litt mangelfull på skitbra materiale, men du verden, dette er slettes ingen katastrofe. Selv om det neppe blir mange høye plasseringer på top ti-lister når året er omme, kan gutta klappe hverandre på skuldrene for et godt forsøk, før de setter seg ned for å skrive noe som kanskje utfyller potensialet deres. Hvis det er planen, vil jeg gjerne høre resultatet.

6.2 / 10

Pharaoh - Bury The Light

Skal jeg være ærlig, så kan jeg ikke nevne et eneste fantastisk power metal album jeg vet om. Jeg har egentlig aldri vært en stor power fanatiker, jeg synes at sjangeren dreier seg for mye om power chords, raske galloper, drager og småtroll til at jeg klarer å høste noe særlig nytte ut ifra musikken. Men livet er fullt av overraskelser, og det er med glede jeg kan meddele at jeg endelig kan krysse ut et fantastisk power-metal plate på lista mi. Tusen takk, Pharaoh, for at dere har bevist at hver eneste metal-undersjanger kan produsere banebrytende musikk.

Det er synd og skam at ikke denne gruppa er mer kjente enn de er. De har ikke produsert en eneste dårlig plate i løpet av hele karrieren, og de har en sound som ellers blir godt tatt imot av hordene med musikkinteresserte heavy-junkies. Det kan hende det er fordi bandet aldri har spilt live før, og jeg sier før, fordi bandet endelig har fått for seg at det er en god ide å spre den herlige musikken sin fra scenen, som betyr at de nå har booket sin første turne. Med den turneen på menyen, og denne nyslupne plata, kan jeg ikke annet enn å krysse fingrene for at folk får opp øya for denne maktdemonstrasjonen av et band.

Nøkkelen til Pharaoh's suksess er at de ikke er et hundre prosent sjangeradlydende band. Deres type power metal bruker en fortellingsmetode som ikke inkluderer drager og flyvende kreps, men heller gode historier servert av en vokalist som er så i kontroll over sin egen stemme at han kommer til å bli en garantert live-favoritt hvis han makter det samme på scenen. Plata er også ispedd en dose prog, og når vi blander disse elementene, og i tillegg er vitner til det flotteste albumcoveret på år og dag, er dette selve definisjonen på en storslagen plate.

"Bury The Light" åpner med en av årets sterkeste låter, "Leave Me Here To Dream", som både inneholder tradisjonell metall, atmosfæriske oppsett, minneverdig vokal og noen oppfriskende, kruttlapper av noen gitarsoloer. Men det som topper hele kaka er partiet som dukker opp 40 sekunder ut i låta. Dette partiet er et av mine favorittpartier gjennom hele musikkhistorien, atmosfæren den skaper er helt utenom min fatteevne, og jeg kommer til å returnere til denne sangen i flere år for å få hørt denne lille biten med musikalsk perfeksjon.

Etter det har vi den raskere affæren "The Wolves", og enda en kjempesterk låt, "Castles In The Sky". Overalt hvor jeg går finner jeg engasjerende melodier og spennende riff, og allerede før det har gått et halvt minutt av sistnevnte sitter jeg henført og hører på det magiske akustiske partiet, og lurer på hvorfor power metal ikke er yndlingssjangeren min. "The Year Of The Blizzard" er et velbalansert epos, gåsehudverdig som få, og når nok en power-perfeksjon tropper inn i form av låta "The Spider's Thread" konkluderer jeg med at dette virkelig er en klassiker jeg kommer til å nyte til jeg dør.

Kvaliteten er imponerene plata igjennom, og når reprisen på "The Spider's Thread" fader ut, sitter man virkelig med følelsen av at dette er et album av de sjeldne. Jeg sitter her og jubler over at jeg mest sannsynlig har funnet min første pallkandidat til 2012s beste album-listen min, og jeg må virkelig få fram at, er du en fan av noen som helst form for tungrock eller metall, anbefaler jeg på det sterkeste å ta en tur på denne vidunderlige plata. Så var det å opprette en facebook.side om å få Pharaoh til norge.

9.4 / 10

Nothnegal - Decadence

I det siste har metal-verdenen fått seg en grundig utvidelse av sine musikalske rekkevidder, og da snakker jeg faktisk ikke bare om de rent musikalske sidene. For metallen har nemlig utvidet seg nasjonalt også. De siste årene har vi sett land som India blomstre med musikalsk kreativitet, noe som har endt opp med at landet både vant sine første priser på Metal Hammers Golden Gods, og at landsmenn fikk turnere med Metallica. Andre land som Tyrkia og Tunisia har også fått bryne seg på den vestlige media sin oppmerksomhet, og nå skal jammen de mindre områdene prøve seg også.

Nothnegal er nemlig fra Maldivene, og det betyr mest sannsynlig at det ikke er veldig lenge til vi får hørt det første svartmetall-prosjektet fra Zimbabwe. Bandet spiller en nøye utprøvd sjanger kalt melodisk Death metal, som er en av de mest oppbrukte sjangerene vi har. Band som spiller denne sjangeren nå for tida må virkelig skille seg ut og skrive fantastisk musikk for at folk skal gidde å pirke borti med de kresne gaflene sine. Men det eneste som faktisk skiller dette bandet fra de andre moderne melodic death metal-bandene er en utrolig frustrerende, cheesy synth-bruk. Og det hjelper jo masse.

Alt det andre sitter i boks. Riffingen er helt standard for sjangeren, produksjonen er ultrapolert og kraftløs, akkurat som de andre CD-ene i nærmiljøet, og komposisjonene er ensformige og søvndyssende. Med andre ord kan Nothnegal oppsummeres som det perfekte melodiske Death metal-bandet, i allefall helt til vi tar synthen i nærmere betraktning.

For selv om synthen i enkelte øyeblikk hjelper til med å skape en viss atmosfære, gjør deler som keyboardsoloen i "Salvation" sitt beste for å ødelegge en hvilken som helst toleranse du skulle ha for mannskiten, og når mannen bak spakene også velger å kopiere enkelte skrivestiler gjennom hele plata, går relevansen rett ned i dass. Det verste er jo da at den eneste faktoren som gir gruppa et fnugg av originalitet er den svakeste enheten gruppa er i besittelse av.

Det hele høres kanskje helt katastrofalt ut, og på sett og vis er det riktig. Denne skiva leverer en god del øyeblikk som er totalt verdt å høre, men det veier overhodet ikke over for resten av de tause øyeblikkene, som tidvis virker som hymner til de kjedelige aspektene av musikkens verden. Trommisen fortjener applaus for å prøve å legge interessante vrier på deler som ikke er interessante i seg selv, spesielt på låta "Janus", men det kan dessverre ikke rette oppmerksomheten vekk fra problemene gruppa sliter med. Vokalisten er også en lettvekter når det kommer til å presse ut sine redselshyl, og da er vel egentlig den siste spikeren satt i kista.

Der andre kilder som Metal Hammer ser ut til å være så opprømt over metallens utvidelse at de glemmer å tenke kritisk når de støter på band av eksotisk opprinnelse, prøver jeg å beholde noe av min integritet. Derfor kan bare ikke band som dette få den drømmekritikken de har fått fra større magasiner av meg. Der metal hammer ga "Decadence" en utrolig 8 av 10, må jeg dessverre reservere meg til å gi en:

5.0 / 10

Napalm Death - Utilitarian

I vår verden har det alltid vært naturlig for artister å oppsøke nye deler av kunsten som ikke har blitt besøkt tidligere. Kunstnere kan f.eks finne på å lage statuer av barberte katter og stangselleri, imens musikere kan velge å lage et dobbeltalbum kun bestående av bjelleklang og kaklende høns. Men snakkes det om en sjanger som ikke har vært særdeles glad i å utvikle seg, så er det vel Grindcore vi snakker om. Grindcore er en primal mikstur av punk, hardcore og metallens mer ekstreme sider, oftest med politiske temaer omhandlet i tekstene. Sjangeren har ikke utviklet seg en tøddel siden ankomsten for en tjue år siden, og det har den vel aldri tenkt til å gjøre heller.

Men plutselig droppes en CD av et grind-band som heter Liberteer i Grindcore-miljøet. Den sjokkerte mildt sagt med sin blanding av grind, folk, symfoniske elementer og sikkert en tuba eller to. Dette hadde vi aldri vært vitne til før, og allerede før vi rakk å gå i terapi for å bli kvitt traumene fra dette sjokket rakk sjangerkongene Napalm Death å slippe et album som inneholdt clean-vokal og saksofon. Jesus.

Ja, det er definitivt mange nye elementer på den nye skiva, "Utilitarian". For det første har vi de åpenbare slagene under beltestedet for en hver grind-fan, saksofonen og clean-vokalen. Selv om Dette åpenbart er nevneverdige og viktige forandringer, er det en annen forandring som jeg må si har tatt en enda større plass i Napalms utviklede lydbilde. Shane og co har nemlig begynt å ta i bruk atmosfære og disharmoniske akkorder som et vanlig bruksmiddel i de nye låtene, og dette er slettes ingen dårlig nyhet for fans av den britiske opprørstroppen.

Du merker det helt fra åpningssporet at sounden har fått en massiv innskytelse av storslagenhet, noe som blir fremhevet av den kraftfulle produksjonen. Aldri har jeg sett slik fokus på faktisk låtskriving hos gutta, låter som "Errors in the signals" og "Quarantined" er spekkfulle av effektivt materiale og adrenalinsprengte riff. I "The wolf I feed" har Napalm skrevet sin eneste mainstream-appelerende låt med unntak av "You suffer" fra albumet Scum, som åpenbart var laget for radiospilling. De tilbyr også noen låter som harker tilbake til tidligere dager i kruttlappene "Nom de guerre" og "Opposites repellent". Best er kanskje "Orders of magnitude" som med sitt endeløst fantastiske riff og underliggende groove faktisk makter å vekke opp en gammel hardcore-fan i en fyr som ikke liker hardcore.

Ja når ting sitter, sitter de godt i sikringsboksen, men nå kan man ikke komme seg unna å ta en titt på de mer usikre elementene. Saksofonen flyter greit i gjennom den eneste låta den er brukt i, men clean-vokalen er det litt verre med. På låta "The wolf I feed" høres det nemlig ut som om vokalisten i Fear Factory har tatt seg en tur innom for å tute litt klein vokal over en sang som alene hadde vært et krafthus av episke dimensjoner. Selv om det ikke er til å grine av, så lykkes det ikke særlig bra, og det med tanke på at det er på den låta det fungerer best. Den type vokal massakrerer nemlig låter som "Fall on their swords", og etterlater den triste anmelder med en visshet om at han må trekke en kjempebra plate for poeng på grunn av det.

Men problemer er til for å løses, og med litt bedre integrering kan det til og med hende at resultatet blir brukandes. Og når sant skal sies er jo selve plata intet problem. Tvert imot er det en kjempebra plate som kommer til å stå sterkt på topplister når året ender, dog den kanskje ender opp utenfor min topp 20. Men ærlig talt, hvis noen forventet at "Utilitarian" skulle toppe 2009s mesterfulle "Time waits for no slave", så var det ikke meg. Alt i alt, en fin fortsettelse på en karriere uten sidestykke, og Napalm death forstetter å bevise at det er mulig å spille i tjue år uten å skrive en skikkelig lefse av en plate.

8.0 / 10

btw, er jeg den eneste som synes at fyren som står og peker på coveret minner om Jon brungott?? herre

Nephelium - Coils Of Entropy

Den under-undersjangeren som har fått det mest ufortjente ryktet nylig, er teknisk Death metal. Bare fordi hundrevis av uinspirerte youtube-gitar-virtuoser gir ut dårlige plater sammen med de andre uinspirerte kompisene sine, betyr ikke det at sjangeren er på vei ned i gjørma. Som Psycroptic's "The Inherited Repression" viste oss, er sjangeren tvert om i ferd med å utvikle nye vidunderbarn som skal fore oss med kvalitetsmusikk i tidene som kommer.

Nephelium fra Dubai har likevel gamblet stort med å komme ut av skapet med sin første skive, som i grove trekk består av brutal dødsmetall blandet med de tekniske ferdighetene til en japansk åtteåring, som til deres informasjon er ganske imponerende saker. Men i likhet med Psycroptic, har Nephelium (som for øvrig er navnet på en asiatisk plantefamilie) byttet ut mye av den tekniske masturbasjonen med en dose groovy og minneverdige partier.

Den første låta, "Burial Ground" tar oss med på en standard runde teknisk Death metal; barske rytmer, tekniske strofer og sweeps er det flust av, dog gruppen har nok selvbeherskelse til å ikke la oppmerksomheten falle hen til en evig rundgang med blastbeats og dobbel basspedal. Disse gutta har skjønt hvordan man bruker pinch-harmonics, og i tillegg til Nile-harmonier bruker de dem til å gi riffene ekstra snert.

Men ikke alt går som på skinner dessverre, for kompleksiteten og driven er en så viktig del av Nepheliums suksess at gitarsoloene ender opp med å være overflødige, noe som fremheves av at de er dårlig komponert og spilt slurvete. Og som andre hybride vidunderbarn er ikke den endeløse sammensetningen av forskjellige partier gruppa praktiserer med på å gjøre låtene minneverdige, men i stedet synker mye av materialet ned i underbevisstheten for aldri å dukke opp igjen. Også må det nevnes at slutten av "Malediction" inneholder det teiteste vokal-partiet noensinne.

Plata er også ganske utradisjonell på sett og vis. Hadde du noen gang tenkt du skulle få høre en 10 minutter lang brutal dødsmetall-låt? Nei, ikke jeg heller, men slik har nå tidene blitt. Tittellåta "Coils Of Entropy" er nemlig akkurat det, og det legges fra tidlig av sterkere vekt på det tekniske enn på tidligere låter. Det verste er at det viser seg at det som for andre band er en umulig oppgave, er det Nephelium er best på. For de hypersoniske partiene er ikke det grann kjedelige, men heller platas høydepunkter, noe som får en til å tenke at denne gjengen kunne vært tidenes første supertekniske death metal-gruppe som ikke kjeder ræva av deg.

I og med at dette er guttas første plate gjør det mulig for dem å prøve og feile litt uten at de får en sinna mobb på nakken. Det er mulig å tilgi det gretne, uinspirerte arabiske partiet på tittellåta, og det er nesten mulig å tilgi den lyse growlinga til vokalisten som minner svært om en rasende frosk. "Coils Of Entropy" er titt og ofte en svært underholdende skive, og lover godt for kommende utgivelser. Det er ingen listetopper, det er heller en engangsskive du kan høre på litt mer enn en gang, og som du kan kose deg med når du ikke hører på SKIKKELIG bra musikk. For vi gjør alle det iblandt.

7.0 / 10

Drømmeteateret

Gårsdagen var kanskje den beste kvelden så langt i mitt liv, og hvis dere ikke skjønte det på navnet på bloggen, var det fordi jeg var og så Dream Theater live i Valhall arena.

Handlingsforløpet var som følger:
Signering på 4sound i Oslo med selveste mestergitarist John Petrucci(bilde nedenfor).
Medium kebab i pita på folkets kebab(8.2 / 10, bra score).
lete etter inngangen til showet å tilfeldigvis komme over John Myung, bassisten i Dream Theater i stedet.
Stå to timer i kulda.
Komme inn i varmen og vente 90 minutter til

Deretter fikk jeg oppleve en overraskelse av de skjeldne. Periphery blåste oss alle over ende med låter som Icarus Lives!, Buttersnips, og 15 minutter lange Racecar som aldri har blitt spilt i Europa før! har aldri sett et oppvarmingsband bli så godt tatt i mot før.

Etter den snedige introen som introduserer alle bandmedlemmene, var det endelig tid for Dream Theater. Jeg så dem live på Black Clouds-turneen, men dette showet var så inderlig mye bedre. Lyden var stjerneklar, det var aldri for høyt, og allsangen satt godt i arenaen. Det var i det hele bare en fantastisk kveld jeg kommer til å huske for evig, med mindre de topper det neste gang. herrejesus.

Setliste:

Bridges in the Sky
6:00
Build Me Up, Break Me Down
Surrounded
The Root of All Evil
Drum Solo
A Fortune in Lies
Acoustic
The Silent Man
Beneath the Surface
Outcry
On the Backs of Angels
War Inside My Head
The Test that Stumped Them All
The Spirit Carries On
Breaking All Illusions
Encore:
Pull Me Under

Bahrrecht - Nuit De Neige

De siste månedene virker det som at alle, old school sjangere har skutt rett til værs. Den nye thrash-bølgen, old school death metal-bølgen, og den evige økning av ortodokse black metal-grupper viser at folk ser ut til å foretrekke den samme gamle dansen. Dessverre virker det som at de nyere bølgene av gamle slagere har et mangel på kvalitet, og et behov for å resirkulere gammelt materiale fra før nittennitti. Bahrrecht passer helt perfekt inn her.

Bahrrecht's "Nuit De Neige" er et klassisk eksempel på band som ikke har en egen identitet overhodet, men som stjeler stilen sin fra de gamle svartmetallskivene. Det er rå og ruskete svartmetall med møkkete produksjon, og i det hele en svært nøyaktig kopi av de bandene vi heller vil høre på.

Det første jeg merket da jeg begynte å høre på CD-en for siste gang, var at det var forferdelig lite oppsiktsvekkende å skrive om! Det var rett å slett ikke noe særlig stoff for en anmelder å gripe tak i. Det at "Nuit De Neige" er så ordinær at man stadig glemmer at man sitter og hører på musikk, sier seg selv at ikke er så positivt. Ja, denne utgivelsen er full av helt greie låter som ikke regelrett suger. Låter som "The Sign Of Bahrrecht Lotharingen Black Horde" har noen få lyspunkter her og der, og "Ode à Undredal" er også en helt ok røver.

Men det er så altfor lite, kun en eneste gang merket jeg meg at jeg syntes en sang var litt over gjennomsnittet, og det var introen til "My Last Sunrise", og den er ikke akkurat veldig spektakulær. I tillegg har vi to keyboardlåter, "Eizenfaust" og "Trois Sources" som begge gir meg lyst til å skrike lite flatterende navn på kjønnsorganer når deres kleine toys'r us-keyboard singler inn i øregangene mine. Motbydelig.

Helt til slutt får vi endelig en liten pussig vri på sjangeren, for på låta "I Was Born" bruker Bahrrecht en nesten positiv atmosfære til å skape et mulig håp for en framtid i musikkverdenen. Jeg er helt sikker på at den drøyeste black metal-fanatiker vil finne gode verdier i denne plata, men det er derfor vi har begrepet "for spesielt interesserte". Jeg er ikke spesielt interessert, og dette albumet er ikke spesielt interessant.

4.9 / 10