Vallenfyre - A fragile king

Jaja, da var tiden kommet for en ny plateanmeldelse, dette blir en aktiv helg! Bandet heter Vallenfyre, plata heter "A fragile king".

Jeg vil tro at en del folk hadde store forhåpninger angående denne plata når den meldte sin ankomst. Ikke ringere enn medlemmer fra bandene Paradise lost og My dying bride har deltatt aktivt i skapelsen av denne platen, og fans av disse bandene kan vel stusse litt over soundet til å begynne med. De foregående bandene er jo Doom og gothic pionerer, men "A fragile king" drodler mesteparten av tiden rundt sjangeren death metal.

Noe doom-tendenser finnes jo, som f.eks i låtene "All will suffer", "Seeds" og "Cathedral of dread", men helhetlig tror jeg vi kan se på skiva som en death metal-skive. Det blir både spilt tregt og raskt, og i de raske partiene kan man til å med skimte noen organiserte grindcore-triks. Det blir ikke utprøvd så mye eksperimenter, det nærmeste vi kommer er en fem sekunders pianomelodi i låta "Seeds", men "A fragile king" leverer noen gode knyttnever i løpet av de førti minuttene den varer.

Det første jeg la merke til var hvor deilig og tykk gitarlyden var. Alt er rent og tydelig mikset, men gitaren er likevel gjennomvåt av sørpete fuzz-vreng. På samme tid er de melodiske partiene spilt inn med klar og fin lyd, så kontrastene merkes godt på kroppen. Noe som virkelig bringer låtene til liv er trommearbeidet på skiva. Trommisen leverer imponerende dobbel bass, og groovy rytmer som virkelig skyver tyngden fram i lydbildet.

Ja, denne plata leverer varene til en viss grad, men noe som anmelderen stadig irriterer seg over er at, på tross av at ingen av sangene er rett ut dårlige, er ingen av sangene rett ut kjempebra heller. Arbeidet imponerer ikke, og etter utallige gjennomganger, er det ingenting fantastisk man tenker tilbake på. Den mangler rett og slett wow-faktor. Ja, sanger som "My black siberia" har diverse snasne punkter ved seg, som den drivende rytmen og det godt brukbare refrenget, men de får meg ikke til å ville mer enn å sitte i stolen og nikke i takt i stillhet. Til og med høydepunktene, den raske "Ravenous whore", og den harmoniske, doompregede røveren "All will suffer" mangler den biten som pusher sangene fra brukbare til glimrende.

Det hjelper kanskje ikke at vokalen, kun bestående av vel utførte growls, bare eksisterer. Du retter ikke ofte oppmerksomheten mot vokalisten, han bare lurer der i miksen med sine noen ganger smarte, noen ganger klisjefylte tekster, mens det mer interessante bandet durer i vei i forsetet. I tillegg har vi hakket mer anonyme spor som "The divine have fled" og "Humanity wept" som bikker lasset enda litt lengre ned i dritten.

Dette albumet er slettes ikke dårlig. Det leverer det man håper, og det er fullt mulig å tvinge noen gode stunder ut av de chunky riffene. Men denne plata er slettes ikke oppsiktsvekkende bra heller. Dette året har vært stappfullt av mildt sagt hårreisende bra plater, og en standard death metal-kringle som dette forviller seg dessverre inn i den gigantiske høystakken av mindreverdige bakverk. Forventer mer av gutta fra paradise lost og my dying bride neste gang. Det får bli en midt på treet:

6.0/10