Mournful congregation -The book of kings

Er det en sjanger som har imponert undertegnede I år, er den den tregeste av de trege innen metal-verdenen, funeral doom, som får æren. Den ellers så anonyme sjangeren, med kun noen få deltakende aktive grupper i dette øyeblikk, har mildt sagt blåst hatten av meg. Utgivelser som; Loss' "despond" og Esoteric's "Paragon of dissonance" har begge tatt pall-plasser på min, og mange andres toppliste fra året som nå går mot slutten. Jeg har ikke lagt spesielt godt merke til sjangeren i de tidligere tider, men nå som en tredje utgivelse av denne typen har havnet på topp ti-lista mi for i år, føler jeg meg forpliktet til å følge den videre. Denne topp ti-røveren er Mournful congregation's "The book of kings".

Dette er ingen enkel cd. Her snakker vi om en cd på godt over normal spilletid, 76 min, som kun består av fire låter. Kan si så mye som at albumet består av låter på henholdsvis 12, 19 og monumentale 33 minutter! Dette betyr at plata enten kan bli en maktdemonstrasjon av episke proposjoner, eller kollapse i sin egen avføring. Men etter et par gjennomkjøringer, finner jeg det selvsagt at plata er mektigere enn ribbesvor stekt i karamellsaus og juleøl.

Åpningssporet er en av årets beste låter for min del, og er et fullkomment mesterverk på linje med det beste Ahab noensinne har kvernet ut, og de regnes som sjangerens ledende maestroer! Evigvarende akkorder slenges ut av høytaleren og rett i fleisen på lytteren fra første øyeblikk, og slik holder de på i ti minutter før vi får en velfortjent akustisk pause. Det er et utrolig fokus på harmonisk spilling gjennom hele plata, og undertegnede fant ut at hele seks gitarer er i bruk samtidig på slutten av åpningslåta "The catechism of depression". Dette gjør at lytteren hele tiden har noe nytt å høre på, uansett hvor mange ganger en spinner plata, og det er viktig å nevne at dette er en plate for folk som liker å sitte og konsentrere seg om plata hundre prosent.

De to etterfølgende sangene; "The waterless streams" og "The bitter veils of solemnity" er begge tolv minutter lange, og begge ganske så unike i forhold til hverandre. "The waterless streams" er enda en fullkommen funeral doom-klassiker, mens den andre er hundre prosent akustisk. Det at bandet klarer å lage en konstant interessant, tolv minutters, akustisk sang er søren så imponerende, og bandet føles virkelig ut som at de er komfortable med å fremføre uten vreng. Det er understreket av den fantastiske akustiske soloen mot slutten av låten.

Det skal nevnes at vokalarbeidet på plata er smakfullt plassert. Det byttes mellom glitrende clean-vokal, übermørke death growls og eterisk hvisking. Vokalen er også sparsomt plassert, noe som tillater oss å lytte intensivt til resten av instrumentene i stedet. Trommisen må vel også sies å ha verdens kjedeligste jobb, med i gjennomsnitt et slag hvert andre sekund, men på den siste, halvtimeslange låta, får han i allefall kost seg med litt dobbel bass.

Ja, tittelsporet, den storslagne, tidkrevende sangen "The book of kings" er definisjonen på både kvalitetene og vanskelighetene med å skape en skitlang sang. Fremførelsen er plettfri, og den er fullpakket av gåsehudfremkallende øyeblikk, men samtidig er det sjelden en del som repeteres flere ganger enn en gang, så etter tjue minutter KAN kanskje oppmerksomheten bikke over på noe annet. Men alt i alt, kanskje det beste forsøket jeg har sett det siste tiåret.

Denne plata er enda et av årets mange høydepunkter, og lista mi over album jeg med hele hjertet kan anbefale mine frender er nærmest endeløs her ved årets endegjørelse. Å oppsummere og anbefale denne plata er enda et privilegium, og stol på meg når jeg sier at selv om det krever litt arbeid å komme inn i plata, er det verdt det. Denne kommer jeg til å kose meg med i tida fremover, og ikke nøl med å bli med på kjøret. Stående applaus

9.2/10