The Stone - Golet

Det er vel i helhet ikke så mange likheter mellom Norge og Serbia. De norske skogene og fjellene, fjordene og breene er en unik sammensetning av natur som gjør dette landet unikt fra mesteparten av verden. Disse kjennetegnene er ikke tilstedeværende i varme Serbia, men plutselig ser dem ut til å ha arvet et annet norskt kjennetegn.

The Stone er et Serbisk black metal-band som har klonet imaget sitt fra svartmetallbølgen nummer 2. På tross av det er lyden og produksjonen en klar svingom fra den morkne, svertede kvaliteten på de gamle slagerene. De har en ren og klar lyd, som likevel etterlater nok råskap til at cden ikke renvaskes for kraft, og dette bringer fram de fenomenale riffene dette bandet er i besittelse av. Jeg har ikke sett slik fokus på konstruktiv riffing siden Satyricons Now, Diabolical traff mine såre ører.

Cden bretter opp ermene og kjører i full fart fra første sekund, med den praktfulle låten "Sekao Duboko, Zakopao Plitko". Den flyter vel og bra de 8 minuttene den varer, og spesielt andre halvdel, med sin doble bass og et fantastisk riff som melder sin ankomst ved seks og et halvt minutts spilletid. "All Graves Gaping Wide" følger på, og eksperimenterer med uortodokse akkorder og et nærmest Djerv-aktig vers. Denne sangen tar førsteplassen med sine interessante ideer, samt et av de beste riffene fra 2011 (lytteeksempel rundt 4:30).

"Nikad Blizi Smrti" holder kvaliteten oppegående, og den holdes ved like helt til tittellåta popper frem. Sangen er ikke dårlig på noe vis, den er bare ikke like freidig som de andre låtene på plata. "Nikad..." er ikke like umiddelbar som de foregående låtene, men etter et par gjennomganger sitter den like bra i skrittet som sine søsken. Cden tikker og går en stund til, og kvaliteten øker drastisk ved enden av plata. De to låtene på henholdsvis 6 og 9 og et halvt minutt avslutter showet i god ånd, og "Humke" er igjen en sang foret med ekstraordinært gode riff.

Plata er en relativt rå og primal utgivelse, og de streker under det ved å plassere noen smakfulle soloer her og der som får fram helvetet i resten av cden. Vi skimter til og med et par bass-licks begravd under lass på lass med vreng og skarptromme. En ting skal sies om denne utgivelsen; på nærmere en time er det en litt for langtrukken cd, selv som trommisen bruker all sin energi på å legge artige vrier på hvert enkelt riff. Den blir litt utmattende når hver eneste låt er et solid knyttneveslag midt i solar plexus. Men skal vi være ærlige, passer svartmetall best inn i den mer ambisiøse tidsrammen på mellom 6 og ti minutter.

Denne godbiten viser at alle land med sikkerhet kan oppavle lokale talenter hvis de fremmer nok ressurser til den gode sak, og med den gode sak mener jeg den musikalske frihet land som Iran ser ut til å være litt lunken til. The Stone ga meg en positiv overraskelse med "Golet", ettersom det eneste av musikk jeg har hørt komme ut av landet er MGP-bullshit som nesten er like dårlig som resten av Europas MGP-bullshit. Disse gutta er en klar gruppe å holde øya på de neste årene, ettersom de kan finne på å gi ut noe som matcher denne plata i kvalitet. Og det tviler jeg på at noen hadde sutret over.

8.7 / 10