Lvcifyre - The Calling Depths

Lvcifyre er en av de bandene som er så underground at du ender opp med å kjøpe albumet deres bare for å forsikre deg om at de i allefall for solgt én kopi. Og i det øyeblikket av ren sympati og medmenneskelighet kan du finne deg selv fornøyd med at cden du kjøpte var noe så sikkert som en death metal-plate. For det er et kjent faktum at man skal gjøre ganske mye feil for at en death metal-plate skal ende opp som en total lefse av universelle proposjoner (Heresiarch - Hammer of Intrasigence).

Ja, her har vi heller standard Death metal fanteri, og det er for så vidt greit det, ettersom vi alle kan trenge en kjappis iblandt. "The calling depths" skuffer på ingen måte old school-fanatikeren, ettersom albumet er fullpakket med blasbeats, tremolo-pickede riff og gravmørk vokal. Nå kommer det kanskje ikke som en gedigen overraskelse at det ikke er noen gedigne overraskelser her, kun helt greit fremført dødsmetall.

Skumle atmosfæriske introer er en overbrukt farse i våre tider, og jeg har i tidligere anmeldelser fremmet min "kjærlighet" for interludes og alt den slags tullball. Den første låta starter nettop sånn, men går heldigvis fort over til en finfin låt bestående av morsomme takter, og jeg sier morsomme fordi jeg er av den typen musikknerd som sitter og morer meg med å telle åttendedeler, sekstendedeler og hundreogåttiendedeler. Sangen går over i et brått hyl idet sangen "Succubi" kommer på, og vi snakker her selvsagt om en sang som består av intet mindre enn alt den forrige sangen besto av. Ingen gedigen overraskelse.

Det er ikke mange musikalske kollbøtter her, de eneste varierende elementene er en Deathspell Omega-liknende effekt på sangen "LCF", som for øvrig også inneholder ritualistisk vokal og tekniske undertoner. Etter dette er de eneste lyspunktene en fin ti sekunders lead på "Holy Chaos", og mer uoppvakt death metal. Som en aspirerende gitarist har jeg funnet ut at soloer i Kerry King-stil er noe jeg skyr verre en viss 1349-influensa, og det er da lite kos at Lvcifyre velger å pryde sine greie låter med slikt fyllefanteri.

Hvis jeg skal se på albumet i helhet, har jeg et stort problem med å finne noe meget spesielt å melde fra om til det spente publikum. Plata har to moderat bra sanger; "The Faceless One" og "Husk Of Impurity", men det er ikke nok til å stikka av med følelsen av at cden er et bra kjøp. Skal jeg være ærlig finnes det så mye bra musikk nå for tiden at jeg vanskelig kan se meg selv sitte å høre på "The Calling Depths" i den nære fremtid. Men om Lou Reed velger å samarbeide med Machine Head eller Gojira skal jeg vurdere saken.

5.9 / 10