The Devil's Blood - TTE

I det siste har vi som liker musikken vår røff, heavy og med vreng fått oppleve at satan har gått vekk fra svartmetallen og reinkarnert seg i en annen sjanger. Satan har gått tilbake til røttene sine og funnet nye profeter som kan føre hans sak, blant annet i band som Ghost, The Devil's Blood og In Solitude. Det har dukket opp en del okkulte hard rock-band som fatter interesse for den iltre fyren med horn, som nå sprer sitt budskap gjennom sin musikk, og ofte blir resultatet intet mindre enn enestående.

The Devil's blood er en relativt kjent gruppe som har gitt ut kritikerroste utgivelser som EP-en "Come, Reap", og albumet "Time Of No Time Evermore". Nå har de kommet ut av (faen)skapet med nok en kritikerrost plate, "The Thousandfold Epicentre", og da er jeg kritikeren.

Man finner mye variert stoff på denne 1.2 timers lange plata, og mye av det er kvalitetsstemplet rock av ypperste sort. Man trenger kun se forbi den lille smakebiten "Unending Singularity" som ikke er så mye verdt i seg selv, men mot slutten gir den sin betydning idet den går over i den storslagne "On The Wings Of Gloria". Her tropper fantastiske riff, teatralske stemninger, wester-effekter og strålende kvinnevokal opp til full effekt, og man merker fort at uansett hvor gammel denne type musikk er, så er det aldri noe uoriginalt med "The Thousandfold Epicentre". Låta er fremragende dynamisk, underholdende til de grader, og en direkte dritbra start på CD-en.

Spredt rundt om kring finner vi små krafthus som "A Fire Burning", og "Die The Death", som på tross av sin lalala-vokal ikke klarer å låte noe annet enn fengende. Vi har lengre låter som "Cruel Lover", som praktiserer sin hard rock-perfeksjon i form av Maiden-galopp og catchy vokallinjer.

Vi har dessverre også noen litt mindre fremragende låter, som den lange og blasse "The Madness Of Serpents", og den noe banale "She", som blir litt for klisjefull, selv om den har et nogenlunde fint refreng.

Album som dette er en fryd å anmelde, det er alltid mye å skrive om, fordi det alltid skjer noe, og fordi et album som føles ut som et sammenhengende verk ofte åpner for mye analysering. Det hjelper også at den har sanger som tittellåta, som for meg er definisjonen på bra musikk. "The Thousandfold Epicentre er en teatralsk stjerne av en låt som har et passende episk tema, samt sprudlende soloer. Rundt 3:30 dukker det opp en åpenbaring av et herlig riff, som aldri kunne vært plassert bedre i forhold til lydbildet. Sangen avslutter på en vakker måte med klokkespill og det hele. Mer takk!

Til slutt har må vi nevne den rolige "Everlasting Saturnalia" som gir en velfortjent pause til den ivrige lytter, før duoen som er den kjedelige "The Madness Of Serpents" og litt mindre blasse "Feverdance" melder sin ankomst. "Feverdance" er en kvarters lang oppbygging med en avhengighetsskapene akkordrekke som bygger opp i evigheter for så å ikke klaske til med det klimakset man håpte skulle komme. Men, men.

Men ærlig talt, her har vi 50 minutter med skitbra musikk og 20 minutter litt mindre bra, og som vi alle vet er 50 et større tall en 20, så 20 kan gå og hoppe i en ripsbusk. "The Thousandfold Epicentre" er en strålende CD som står på repeat i spilleren min OG i hodet mitt, og burde ha stått på repeat i mange topplister fra 2011. Men verden er et urettferdig sted, og da er det vel like greit at The Devil's Blood får oppleve litt rettferdighet i sin levetid også, så da tuter vi på med en:

8.7 / 10