J. W. Pozoj . Escape Of Pozoj

Det finnes ikke noe deiligere enn å sette seg ned I godstolen en kald vintersdag med en kaffe mokka(mann) og nyte en vindherda, norsk svartmetallplate. Ingen ting kjennes så godt som å bli slått i senk av blastbeatsene på samme måte som huset ditt blir blåst over ende av en kraftig snøstorm. Dette gledet jeg meg stort til, men når jeg satte meg i godstolen oppdaget jeg to ting. Dette er ikke ordentlig norsk svartmetall, og dette er i hvert fall ikke ordentlig norsk vinter!

Nei, Johann Wolfgang Pozoj kommer fra Kroatia mine damer og herrer, selv om det føles ut som om han har arvet den norske kulturarven, kunsten å spille svartmetall. Det går i isende kald, ortodoks black metal på "Escape Of Pozoj", som er nummer to i en trilogi, startet med den noe mer komplekse "Birth Of Pozoj". "Escape..." er konstruert som et eneste stort verk, den ene sangen flyter over i den andre, og det merkes spesielt godt på "Trpâs Se Po Mesima" som skaper reprise på låta "---". Det er deilig å høre et album som føles så hjemmekoselig allerede under første gjennomkjøring, og etter at man har hørt noen sanger, lar man seg rive med.

De første fem låtene er korte tre-fire minutters låter, disse inkluderer: prologen "Vjecno Robljem" som starter med synth og akustisk gitar, for så å gå over til rå black metal, "Iz Grotla Zivota" som inneholder elskbare riff og bra atmosfære, og "Song Of Pozoj" som er en black'n roll låt med ordentlig snert i riffene. Alt er fryd og gammen, og alt flyter problemfritt rundt om kring hverandre uten at man finner noe dårlig materiale å terpe på.

"Careless Are Your Souls" er det nærmeste vi kommer en middelmådig låt, grunnet sine litt vel fremtredende teatralske effekter, men en folk-aktig melodi i låtas åpningsøyeblikk redder den galant over streken. Den meget lengre "I Am The Forest" følger svartmetallens normer både musikalsk og ved sin naturtilbedende tittel, og låta er en klar favoritt med sin eldre Satyricon-aktige riffstruktur.

Albumet avslutter med den tretten minutter lange "Prstima Prelazim Preko Tvoga Tijela...", som introduserer repetisjon og clean-vokal. Lengden og oppbyggingen av låta minner om de lange, klassiske svartmetallverkene, selv om det ikke var mye akustisk i de gamle slagerhitsene fra nord. Vrengen kicker nemlig ikke inn før det har gått fem og et halvt minutt, grunnet Johann's insistering på å bygge opp låta sakte men sikkert. Det er ingenting virkelig fantastisk med låta, men den senker ikke kvaliteten på skiva, og de siste synthene fader ut på samme måte som albumet startet.

Vel, på tross av at J. W. Pozoj ikke kommer fra norge, funket det ganske greit med "Escape Of Pozoj" i spilleren mens jeg satt i godstolen og koste meg med min rasistiske kaffe. Dette er en god opplevelse jeg unner fans av litt mindre polert black metal, og folk som har såpass åpent sinn at de orker å høre på noe annet enn Nickelback og Panic At the Disco. Jeg finner det vanskeligere å høre på sistnevnte band, og det er derfor Nickelback og PAD får 3ere, og J. W. Pozoj får:

8.4 / 10