Nephelium - Coils Of Entropy

Den under-undersjangeren som har fått det mest ufortjente ryktet nylig, er teknisk Death metal. Bare fordi hundrevis av uinspirerte youtube-gitar-virtuoser gir ut dårlige plater sammen med de andre uinspirerte kompisene sine, betyr ikke det at sjangeren er på vei ned i gjørma. Som Psycroptic's "The Inherited Repression" viste oss, er sjangeren tvert om i ferd med å utvikle nye vidunderbarn som skal fore oss med kvalitetsmusikk i tidene som kommer.

Nephelium fra Dubai har likevel gamblet stort med å komme ut av skapet med sin første skive, som i grove trekk består av brutal dødsmetall blandet med de tekniske ferdighetene til en japansk åtteåring, som til deres informasjon er ganske imponerende saker. Men i likhet med Psycroptic, har Nephelium (som for øvrig er navnet på en asiatisk plantefamilie) byttet ut mye av den tekniske masturbasjonen med en dose groovy og minneverdige partier.

Den første låta, "Burial Ground" tar oss med på en standard runde teknisk Death metal; barske rytmer, tekniske strofer og sweeps er det flust av, dog gruppen har nok selvbeherskelse til å ikke la oppmerksomheten falle hen til en evig rundgang med blastbeats og dobbel basspedal. Disse gutta har skjønt hvordan man bruker pinch-harmonics, og i tillegg til Nile-harmonier bruker de dem til å gi riffene ekstra snert.

Men ikke alt går som på skinner dessverre, for kompleksiteten og driven er en så viktig del av Nepheliums suksess at gitarsoloene ender opp med å være overflødige, noe som fremheves av at de er dårlig komponert og spilt slurvete. Og som andre hybride vidunderbarn er ikke den endeløse sammensetningen av forskjellige partier gruppa praktiserer med på å gjøre låtene minneverdige, men i stedet synker mye av materialet ned i underbevisstheten for aldri å dukke opp igjen. Også må det nevnes at slutten av "Malediction" inneholder det teiteste vokal-partiet noensinne.

Plata er også ganske utradisjonell på sett og vis. Hadde du noen gang tenkt du skulle få høre en 10 minutter lang brutal dødsmetall-låt? Nei, ikke jeg heller, men slik har nå tidene blitt. Tittellåta "Coils Of Entropy" er nemlig akkurat det, og det legges fra tidlig av sterkere vekt på det tekniske enn på tidligere låter. Det verste er at det viser seg at det som for andre band er en umulig oppgave, er det Nephelium er best på. For de hypersoniske partiene er ikke det grann kjedelige, men heller platas høydepunkter, noe som får en til å tenke at denne gjengen kunne vært tidenes første supertekniske death metal-gruppe som ikke kjeder ræva av deg.

I og med at dette er guttas første plate gjør det mulig for dem å prøve og feile litt uten at de får en sinna mobb på nakken. Det er mulig å tilgi det gretne, uinspirerte arabiske partiet på tittellåta, og det er nesten mulig å tilgi den lyse growlinga til vokalisten som minner svært om en rasende frosk. "Coils Of Entropy" er titt og ofte en svært underholdende skive, og lover godt for kommende utgivelser. Det er ingen listetopper, det er heller en engangsskive du kan høre på litt mer enn en gang, og som du kan kose deg med når du ikke hører på SKIKKELIG bra musikk. For vi gjør alle det iblandt.

7.0 / 10