Cannibal Corpse - Torture

Jeg har alltids syntes Cannibal Corpse har vært grusomt oppskrytt. Jeg har alltid trodd at de fikk all skryten de får kun fordi de var med på å danne en ny sjanger. Jeg har aldri syntes de var dårlige, men noe særlig mer enn gjennomsnittlig har de aldri vært i mine øyne. Kanskje jeg hele tiden har gått rundt og ventet på at bandet skal slå tilbake mot mine blasfemiske ytringer, og levere et album som faktisk får meg til å innse hvor bra de er? "Evisceration Plague" var et stort steg i den retningen for meg, men enda var jeg ikke helt overbevist. Det er jeg nå.

Det som gjorde "Evisceration Plague" så mye bedre enn de tidligere albumene i min mening, var at Cannibal Corpse skrudde opp fokusen på rytmisk groove og kompleksitet. De forbedret også lydkvaliteten, til en mer bass-heavy produskjon som ga mer trøkk i svingene. Alt dette er beholdt på "Torture" (jada, litt av et navn), og mer til. De har faktisk forsterket disse intrykkene, mengden groove har økt betraktelig (se "As Deep As The Knife Will Go", på refrenget for bevis), og de tekniske aspektene er også utbygget, om ikke overdrevet.

Singel og musikkvideo-låtene på albumet lykkes til de grader på å lokke folk til plata. For "Demented Agression" og "Encased In Concrete" er så brutale de burde være, men har likevel en type "catchy"-følelse over seg. Alle riffene treffer der de burde, og vokalen til George 'Corpsegrinder' Fischer imponerer like mye som de alltid har gjort. La meg si det slik at han lett tar prisen for beste Death metal vokalist i min bok!

Men de virkelige steinbra sangene kommer ut i albumet. Selv om "Scourge Of Iron" og "Sarcophagic Frenzy" er bunnsolide låter og rytmiske vidunderbarn, tar låter som "Intestinal Crank", "Followed Home Then Killed" (jada, litt av et navn) og "The Strangulation Chair" prisen for beste låter. Den første bruker merkelige melodier og unormale rytmer til å skape en ytterst minneverdig låt. Nummer to er en favoritt hos meg, som virkelig sitter som den skal med all sin abysmale råskap. "The Strangulation Chair" er også en sterk favoritt, som med sine demente effekter nesten oppnår status som en perfekt dødsmetall-låt. "Crucifier Avenged" er også imponerende solid, og alt i alt er dette en fryd å høre på.

Det er ganske tilfredsstillende for meg å endelig kunne si at jeg virkelig nyter musikk av et band som jeg hele tiden har visst kunne lage bra sanger, men som aldri virkelig funka for meg. Denne sitter godt blant de beste death metal-utgivelsene jeg har hørt i år, og muligens sitter den fortsatt godt der oppe når året er omme. Jeg vil anbefale denne CDen til de fleste som liker ekstrem musikk, for hvis dere gidder å gi den en sjanse, kan det hende dere får dere en positiv overraskelse. Fortsett sånn, CC.

8.4 / 10