Pale Divine - Painted Windows Black

Som en ivrig gitarspiller er gitarsoloer på plater noe jeg virkelig tar i betraktning når jeg anmelder en plate. Hvordan er gitarsoloen fremført? hvordan er den bygget opp? Hvordan fungerer den med de andre instrumentene, og kanskje viktigst, gir den virkelig noe til sangen? Dette er i tillegg til imponeringsfaktoren det jeg baserer mitt syn på gitarsoloer på plate på, og hvis noen av disse punktene er brutt på noen som helst måte, blir det bråk i den kåken her.

Pale Divine er et ganske klassisk doom-band, med en gitarist som det store flertall som har hørt plata er enige i at er den nye Tony Iommi. Selv om dette kanskje er å ta i, kan det jo hende at gitarsoloene virkelig er noe for seg selv da, men det tar vi når det kommer.

For ellers, spiller gruppa en blanding av alt doom skal inneholde; mektige riff, noe gitaristen virkelig klarer å naile, strålende vokal, som er levert av samme fyren som gir oss de herlige riffene, og så klart utstrakte soloer.

Albumet starter med instrumentalen "Nocturne Dementia", og det viser seg et smart valg å starte med en instrumental, ettersom at når vokalen da kommer inn i låt nummer to, gjør den ekstra sterkt inntrykk. "Nocturne Dementia" starter på en litt daff måte, men sprites voldsomt opp av riffet som dukker opp etter femti sekunder. Som mange andre låter på plata, brukes bassen flittig til å skape variasjon i melodiene, ettersom Pale Divine ikke bruker rytmegitarist, og dette virker til stor effekt.

Men når det kommer til låtas gitarsoloer, må jeg si meg litt skuffet over hvordan de er både fremført og bygget opp. Jeg må også si meg skuffet over at de ikke bygger på låta, og aller mest ble jeg irritert over at soloene ikke gir et døyt av mer piff til plata. Gitarsoloene på låta er faktisk komplett uinteressante og unødvendige, og jeg finner meg selv stadig sittende og lytte mer til riffene i bakgrunnen enn soloen.

Låt nummer to er i allefall en godbit. Her igjen bruker bandet basslinjen til å bygge på melodiene, og her tropper vokalen inn for første gang, og man merker fort at denne karen kan synge. Dette er understreket av et av de beste refrengene jeg har hørt i nyere tid, og når til og med overgangen fra refreng til solo er imponerende, må jo dette være en kjempelåt! Ja det er det. Men her igjen er gitarsoloene frustrerende ensidige og unødvendige, og hvis jeg skal slippe en kjempekatt ut av buret, er dette sånn absolutt alle gitarsoloene på plata utspiller seg.

Ja, denne plata er rett og slett tortur for selv en helfrelst gitarist når det kommer til gitarsoloer. De virker kun som et produkt av den egoistiske siden til gitarist/vokalisten, og dette tillates i bandet fordi han er hovedskribent av låter. Og det er så forferdelig mange av dem også! Jeg tror hele 25 minutter av den timeslange plata er soloer! Så med andre ord, dette lover ikke godt.

Ja, og det som virkelig understreker at denne plata faktisk er en gedigen skuffelse, er at etter låt nummer to, synker kvaliteten på låtene drastisk, for ikke å komme tilbake på rett spor igjen! Ja, "Angel Of Mercy" og "Shadow Soul" har ganske tøffe refrenger, men i hovedsak er de fleste sangene et slit å komme seg igjennom, og det blir da ikke bedre av at gjennomsnittslengden på låtene er 8 min.

Nei, vanligvis pleier ikke gitarsoloer å bestemme en så stor del av hvilken score en plate får. Men når man må lide seg igjennom en så stor del av en plate, når gitarsoloene ER en så stor del av en plate, så er det lov å ta seg friheter. Bandet har helt klart potensialet til å skrive en skitbra plate, men de må da fokusere mer på å få skrevet flere enn et par gode låter per album, og mindre på døve gitarsoloer. Jeg stoler på at dere har mer selvinnsikt neste gang, karer.

5.7 / 10