Woods V: Grey Skies And Electric Light

I år døde Woods Of Ypres frontmann David Gold som følge av en bilkrasj. David rakk å gi ut mange kritikerroste album før den tid kom, og nå har hans seneste album truffet platehyllene verden over en siste gang. Det var viden kjent at mannen skrev dunkle og deprimerende tekster, som det nå spekuleres i om var inspirert av hans eget liv, ettersom det har blitt sluppet rykter om at han led av alvorlige depresjoner. Denne platen har på grunn av de ryktene blitt diskutert om som en slags mystisk myte, ettersom sangtekstene vekker skremmende minner om hva som skulle skje et par måneder etter at det var ferdigskrevet.

Woods of Ypres spilte en type hypermelodisk metall med røtter i doom, og det skal sies at gruppa hadde et uhyre unikt sound. Denne sounden forbindes i hele tatt med David's spesielle, mørke bassvokal, noe som kan ta en stund å vende seg til i starten. Et annet kjennetegn med musikken, er Gold's evner til å skrive engasjerende akkordrekker, og at han konstant legger vokalharmonier hvor enn han skulle synge.

Den muligens konseptuelle plata starter med låta "Lightning And Snow" Som viser fram ikke bare den mørke bassvokalen til David, men også den glimrende og mektige growle-vokalen hans, som ikke dukker opp så ofte på plata. "Lightning..." bygges på dynamikk og minneverdige vokalmelodier, og her vises det at vokalharmoniene virkelig gir en spennende effekt på låta. Sangen er galant utformet, med et klimaks på slutten, og som de fire andre første låtene på plata, er den en klar 9 av 10. "Death Is Not An Exit" bringer veluttenkte lead-melodier og et catchy refreng, mens "Keeper Of The Ledger" gir oss litt mer heftig growle-vokal, samt en en melodi som treffer rett i hjertet og klimprende piano. På alle låtene får vi et innblikk i David's mørke tanker, dog noen av tekstlinjene blir litt halv-flåsete.

Deretter får vi den sprudlende "Travelling Alone", og platas beste; "Adora Vivos". Denne låta er platas ekstremlåt, og den bærer med seg en stor dose råskap og kraft. Itensiteten i utførelsen er gåsehudfremkallende, og melodien som dukker opp etter første refreng er låtas høydepunkt, og en av de bedre melodiene jeg har hørt. Men plutselig, etter den gode introen til "Silver", skjer det et dramatisk kvalitetsdykk på plata. Silver er en kjedelig kjærlighetslåt som spotter resten av plata med noen elendige tekster ved sangens ende. Det samme skjer med "Career Suicide" og "Modern Life Architecture". De er direkte planløse med dårlige vokallinjer, kjedelige riff, og er i det hele tatt nesten uten verdi.

Dette er virkelig det som skiller denne plata fra en virkelig strålende score. Selv om det hele havner tilbake på samme stjernekvalitet på den 11 minutter lange "Kiss My Ashes (Goodbye)" og de to avsluttende sporene, er det hele tre av elleve spor som jeg ikke orker å høre på. Dette er kjempesynd, for "Adora Vivos" er en av de låtene som er skjebnebestemt til å være på en glimrende og banebrytende plate, og det tror jeg kunne ha skjedd hvis ikke Gold og co hadde sakket så akterut på å skrive smakfulle låter.

Men en ting skal sies. Denne plata kan ikke få dårlig score ut ifra de tre låtene, for de resterende klarer på en måte å overvinne meg til å anbefale denne CDen til folk flest. For disse sangene burde høres og nytes, og David burde få sin gjenkjennelse for de oppnåelsene han har kommet med gjennom årene. Dessuten slutter plata på en av de mer følelsesladede måtene jeg har vært vitne til. Når stemmen hans slukner sakte men sikkert, er det som at han allerede vet hva som skal skje i den bilen et par måneder fram i tid, og at han synger beroligende setninger til seg selv om at depresjonens prøvelser snart er over. Dette gir en minneverdig siste farvel med en av vår tids store undervurderte artister, og en verdig plass på scorens tabell.

8.2 / 10