Meshuggah - Koloss

Her lukter det legendarisk band lang vei. Det stemmer! Meshuggah har endelig gitt ut en oppfølger til den viden applauderte plata ObZen, og den oppfølgeren heter Koloss. I løpet av hele den snart 20 lange karrieren til gutta i Meshuggah, har de ikke gitt ut et eneste dårlig album, og det har gjort at gruppen har en svært trofast fanklubb som fanatisk gleder seg til enhver ting bandet foretar seg. Så klart, med så mange fantastiske album under beltet, er det jo kjipt hvis det en dag kommer et album som søler til en perfekt diskografi, men dette var aldri noe problem for disse veteranene.

Dette er den beste produksjonen Meshuggah har hatt foreløpig, bare for å få sagt det. Gitarlyden til Fredrik Thordendal var en inspirasjon for hele djent-bølgen, og dermed er det bare en selvfølge at han fortsatt får det beste av det beste til disposisjon. Trommene låter klare og fulle av trøkk, noe som får fram Thomas Haakes evidente rytmiske allmektighet. Helt fra starten av plata viser gruppa at den polyrytmiske bulldoseren lever i beste velgående, og at den ikke nøler med å massakrere oss fullstendig i løpet av platas 55 minutter.

Det føles faktisk ut som om Meshuggah er nærmere å perfeksjonere sounden sin enn de noensinne har vært. De har alltid vist tegn til utvikling fra CD til CD, og nå virker det endelig som at den perfekte formelen er i ferd med å bli oppfunnet. Som vanlig er å følge med på rytmene en nærmest umulig oppgave på denne skiva, men i tillegg har gruppa skrevet en bunke med supercatchy, altoppslukende låter. Bak hver en rytmisk serievoldtekt ligger det tilrettelagt små, enkle melodier, og det er faktisk denne rytmiske hypnosen melodiene er gjemt bak som hjelper med å propellere disse langt inn i underbevisstheten hvor de kan dominere tankene dine i flere dager.

"The Demon's Name Is Surveillance" bruker uforventede noterekker til å fremstille en slags schizofreni, i tillegg til å servere en ikonisk Fredrik Thordendal-solo. "Do Not Look Down" er klart en av CDens høydepunkter. Her ser vi selve røttene til djent-bevegelsen springe ut i full blomstring og bryte sine etterkommeres kompleksitet ned til en ren groove som virkelig viser at less is more når det kommer til "djent".

"Behind The Sun" er en avhengighetsskapende industriell-aktig låt, imens "The Hurt That Finds You First" viser hvor band som Insense skaffer kraften sin fra. De dype akkordene gjør akkurat det jeg hadde håpet på fra en slik plate, springer ut av høytalerene og klasker meg i ansiktet som en ti kilos-salami. Mot slutten har vi enda en super låt, "Break Those Bones Whose Sinews Gave It Motion" som er en definisjon av Meshuggahs brutale, kolossale låtskriverkunster.

Skal jeg nevne de to siste låtene er alt jeg kan si at "Swarm" er en solid :D, mens "Demiurge" er en klar :D:D. Disse låtene understreker bare det faktum at Meshuggah er et av metallens beste grupper, og hvis ikke denne plata kommer på topp ti i år, så må dette være det beste året så langt i metallens historie. "The Last Vigil" avslutter plata på en rolig og uventet måte, og lar oss puste ut etter en femti minutters demonstrasjon av hvordan å være best til alt. Ja, du burde gå å kjøpe denne plata nå, finnes det noe smartere å gjøre her i livet?

9.4 / 10