Debemur Morti Productions er definisjonen på ordet "obskurt". Det franske plateselskapet har i en god stund nå gitt ut den merkeligste og minst mainstream-appelerende musikken man finner, og er et hjem for originale og godt kvalifiserte band som Blut Aus Nord, Haemoth, October Falls, Rex Mundi og litt mindre sjarmerende Nunfuckritual. Nå har de gitt ut en demo fra et helt ukjent nytt band, som visstnok skal være like merkelige og originale som resten av bunten. Bandet heter Ab Imo Pectore, og demoen heter "The Dissociative Path".

Denne demoen er en seks sanger, halvtimes lang tur gjennom dement svartmetall-psychedelia i Blut Aus Nord-stil. Nå skal sant sies at denne gruppa ikke når BAN opp til tåspissene en gang, men jeg sammenlikner dem på grunn av den noe industrielle trommebeat-sounden, og de psykedeliske, forvridde gitarriffene.

"Shearers Of God" starter med en lang okkult intro, før den setter i gang sopp-trippen med en klassisk black metal-entré. Det er ikke bare klassisk blasfemi som står på menyen nei, det er også country-inspirerte (!) black metal-ridd, og de tidligere nevnte industrielle undertonene. Det er hundre prosent en merkelig affære, på lik linje med resten av plateselskapets undersåtter, men det er et eller annet som ikke klikker helt med denne gruppa.

"Mother Of Mothers" pøser på med masse lydeffekter og litt Virus-inspirert psychedelia, men på tross av at dette burde gjøre "The Dissociative Path" tilen interessant plate alene, ender det faktisk opp med å virke som at Ab Imo Pectore bare er en starstruck Blut Aus Nord-fangruppe. Plata har også to interludes som ender opp med å gjøre verket enda mer verkende, og det er egentlig bare låta "Sulphur Garden" som er veldig verdt å høre på. Det er en svært trippy låt, med en del fine akkordprogressjoner, men dog, intet å juble for.

Jaja, det er jo bare en demo, så jeg burde kanskje vente til de kommer med en ordentlig plate før jeg totalt avskriver dem. Jeg kommer til å gi dem en sjanse til når den tid kommer, men er det mer av dette slaget, tror jeg ikke jeg bryr meg om noen fremtidige utgivelser. Det er ikke skitdårlig, men jeg hører ikke på dette av fri vilje heller.

5.0 / 10

Black Breath hoppet ut ingenstedsfra og slo konkurransen over ende i 2010 med sin første plate, "Heavy Breathing". Sjelden skaper et nybakt band så mye ståhei rundt i metal-miljøet så tidlig i karrieren, men de bandene som faktisk gjør det ender dessverre som regel opp med å underprestere på sine neste plater. Black Breath har bestemt seg for å være faktoren som bekrefter ordtaket "ingen regler uten unntak", nå når de slipper sin andre plate, "Sentenced To Life".

Det som gjorde "Heavy Breathing" så imponerende var kraften og energien som var tilstedeværende i hvert eneste sekund av plata. Black Breath har tatt til seg denne infoen, og beholdt kruttet rødglødende og osende gjennom den korte halvtimen "Sentenced..." varer. Dette er korte, adrenalin-fylte Crust-punk låter med deilig, crispy gitarlyd og en produksjon av de sjeldne. Plata låter enormt mektig med sin svensk death metal-produksjon. Det er fullt mulig å høre bassen, og spesielt gitarsoloene har en klar men aksentuert klang som putter prikken langt opp i kjeften på i-en.

Låter som tittellåta og "Home Of The Grave" ernærer seg av den freidige produksjonen på best mulig måte. De kompakte, konsise låtene danner en knakende god miks av thrash, death metal og hardcore undertoner, og de er svært catchy på tross av sin agressivitet. CDen er helt igjennom veldig bra sammensatt, og man merker at Black Breath ikke har hatt noen store problemer med å sette sammen disse braksuksessene. Sangene flyter så bra, så det virker som at hver eneste del er en naturlig reaksjon på den foregående.

På "Home Of The Grave" får vi bryne oss på en deilig basstung groove, komplett med manisk vokal og riff fulle av futt og fart. Det er på dette punktet jeg innser hvor banebrytende dette bandet må være live, og jeg får bare håpe de viser snuten sin på norsk jord om ikke alt for lenge.

Som "Endless Corpse" viser, bygger også plata på vel-uttenkte melodier. Låta starter akustisk (!) hvor samme melodi blir repetert over forskjellige akkorder for å vise melodien fra mange forskjellige vinkler. Det er saker som dette som gjør at jeg må anbefale denne plata til som mange som mulig. Jeg må nemlig si at dette er for brutalt awesome til å holde seg unna, spesielt når det viser seg at bandet funker like bra på lavt tempo som på høyt. Hver harmoni og blastbeat setter et glødende merke i trynet på lytteren i form av et flerrende smil, og hver dype basstone dundrer løs på nøttene dine med kraften til en fullvoksen okse.

Da gjenstår det bare å nevne platas høydepunkter, og det er de to siste låtene, "The Flame" og "Obey". Btw, harmonien i den siste låta er til å drepe for, og det er egentlig hele plata som helhet. Ikke gå glipp av denne.

8.4 / 10

Jeg trodde aldri jeg skulle få være vitne til at Amerika ble et synonym til bra svartmetall. Det eneste Amerika greide var å dra fram mindreverdige tullebukker som ikke hadde et eneste frostskadet gen i seg, som skapte uerfaren og blass musikk. Men plutselig fikk vi grupper som Nightbringer, Krallice og Wolves In The Throne Room, og da var Amerika endelig med i konkurransen om å lede an fremtiden for denne blasfemiske undersjangeren.

Men det virker som at fremtiden i USAs øyne var å gå tilbake i tid. I allefall hvis vi skal bruke Pact som eksempel på framtiden. Pact er en ukjent gruppe som føyer seg inn i de tusener av band som tar inspirasjonen sin rett på kornet og produserer musikk som nesten ikke kan høres forskjell på fra sin inspirasjonskilde. Og inspirasjonskilden til Pact er tydeligis gammel, morken black metal a'la Norge rundt begynnelsen av nitti-tallet.

Det lyder rått, upolert og grumsete plata igjennom. Med andre ord har produsenten nailet produksjonen perfekt, så dette skiller seg ikke mye fra klassisk black metal. Men i motsetning til de fleste kopi-band, låter ikke dette uinspirert og utvannet. Musikken er faktisk relativt minneverdig, og selv om formatet er simpelt og uoriginalt, så er det effektivt. Dette er ingen kjedelig kveld på byen da, for å si det enkelt.

Låtene er bygget akkurat så mye på tekstur som en låt innefor denne sjangeren burde. Vokalisten låter like frostbitt og raspete som en nedfryst kaktus, altså er han i stand til å konkurrere med de beste av bunten. "Dreamless Death"s skjærende lead-gitar minner vagt om franske Blut Aus Nord, men kun av lydkvalitet og på grunn av den uharmoniske grusomheten den praktiserer. Noen av akkordrekkene i låten er fullstendige fulltreffere, og bandet låter som en full storm i headsettet.

"Ecstasy And Illumination" er enda en blokade av svimlende eksplosjoner av lyd, og den klarer det umulige; å øke det maniske aspektet bandet innehar yterligere. Rundt dette punktet øker kvaliteten på sangene fra gode til enda bedre, og det er faktisk en av de bedre klassiske black metal-platene jeg har hørt i år. "Flowers Of Evil" er kanskje platas beste låt, og den eneste av låtene som innehar noen form for overaskelse, i form av synth på starten. Låta understreker det som gjør at denne plata fungerer, og det er at lydbildet er så kompakt og uten mangelvarer. Vi har det som trengs for å skape en bra plate, ikke mer, ikke mindre.

Så da har vi bevist at Amerika ikke bare kan spille episk black metal, eksperimentell black metal og atmosfærisk black metal, men vi har faktisk bevis på at de er noen røvere i god, gammeldags, klassisk black metal også. Fra å være sjangerens null har faktisk de forente stater utviklet seg til å bli en av de mer interessante fødesteder for kvalitets-blasfemi, og hvis Pact er et eksempel på en av landets nybegynnere, virker det som at landet kommer til å forbli i søkelyset en god stund.

8.0 / 10

Nå som Mastodon har gått fra å produsere lav-karbo prog-metal, trenger vi sårt noen som kan videreføre den helledussens viktige kunstarven som er sludge a'la "Remession", Mastodons første plate. Redningen er aldri langt unna, men selv om Lord Mantis ikke er i nærheten av å være en regelrett kopi, bringer de i allefall videre det skitne og støyfulle.

Det vi har her, er en 45 minutters murstein av kvelende smuss og dype grooves. "Pervertor" er en smertefullt medrivende klump med Sludge, kun avbrutt av et par veldreide svart metall-akkorder og en lead eller to. Plata dundrer ut av høyttaleren med heidundrandes bra riff, bjeffevokal som minner om Rwake, og en lead gitar for litt variasjon. De kaster også inn en del skeive takter for å underholde de mest gretne og kresne av oss. De sleipe riffene tjener godt på den baktunge produksjonen, og det er på grunn av all denne tunge møkka som plasker bortover veien og sluker alt av mennesker på sin vei at jeg sammenlikner disse gutta med tidlig Mastodon. For det var grove saker.

Etter at vi har fått tatt en titt på blueprinten på førstelåta "Pervertor Of The Will", får vi servert en simpel men fungerende "Septichrist" som durer i vei med dobbel bass nesten hele låta. Her dukker samme skeive takt opp som i den foregående låta, og man kan lette spørre seg selv om dette er den eneste skeive takta de kan briefe med. De breie akkordene på slutten bryter godt opp med den ellers så standhaftige riffingen, og det er disse små øyeblikkene med forandring man virkelig ender opp med å huske.

Deretter har vi "Vile Divinity" som breier sine feite, dvaske syltelabber over de tusen hjem. Introen minner meg en smule om en humle, uten at jeg vet hvorfor. Ikke at det er relevant, men jesus, det var det jeg tenkte da jeg hørte den, for de interesserte. Den rett fram rocka beaten vi får servert funker som en oppfriskning før vi begir oss ut på den ti minutters betongklossen som heter "Ritual Killer"

Det er flott at hele CDen greier å opprettholde en grei kvalitetsstandard gjennom hele plata, og det er enda greiere at de setter opp den standarden på de to siste låtene. "At The Mouth" er en låt full av Stek, og "The Whip And The Body" imponerer med fleksibel låtskriving og en verdig outro. Det er ikke stort mer å si om plata enn at dette er kvalitetssludge som fungerer en sørpete mars-morgen, og som muligens funker fett resten av året også. Det er ikke noe nevneverdig å snakke om angående negative sider ved plata, men hvis jeg skal nevne noe, er det at ingen av sangene topper kvalitetsskalaen. Mer kritikk kan jeg endog ikke gi. En anbefalt skive.

7.8 / 10

Folk metal er en snedig sjanger. Jeg har alltid funnet god underholdning i band som inkorporerer merkelige instrumenter i musikken sin. Selv om ikke alt er høykvalitetsstemplet, så er band som Korpiklaani, Eluveitie og Finntroll en glede å høre på. Men en ting jeg alltid har savnet, er et band som virkelig definerer hvordan kjerne av folk metal høres ut. Eluveitie for eksempel, spiller jo egentlig Melodic Death Metal med folkeinstrumenter. Finntroll, spiller en form for moderne svartmetall med folkeinstrumenter. Altså, et band som spiller folk metal uten å separere folken og metallen!

Etter en god og lang søken fant jeg Heidevolk. Disse gutta har tydeligvis kvernet ut album etter album uten at jeg så mye som har rørt en muskel for å høre på dem, men nå var det altså på tide. Og la meg si det sånn, bedre sent enn aldri.

"Batavi" er spekket full av klassiske riff, knakende god vokal og rytmisk tilfredstillelse. Alt er pakket inn i en av de beste produksjonene jeg har hørt, og med på kjøpet får vi et par strykere som prikken over ien. Det beste av alt er at dette faktisk er ren folk metal. Folken ligger i melodiene og toneartene, fremfor i rare tubaer, pauker og sekkebalalaikaer. Det blir ikke mindre autentisk av at vokalisten stadig legger flotte harmonier over delene sine, samt at hele bandet ser ut til å brøle ut i viking-stil på enkelte partier.

F.eks på "Het Verboud Met Rome" er vokalen fremført på mesterlig vis. Låta er herlig uptempo, og en hver del setter seg på hjernen som en flått. Det som er merkelig med skiva, er at hvis jeg virkelig konsentrerer meg, virker det som at det ikke er så mye som burde vært så fantastisk med den. Men det er bare et eller annet med miksturen som gjør at hver simpleste del blir en gedigen suksess, og det er fullt mulig for meg å nyte denne her uten å anstrenge meg.

Når det kommer til gode låter, er det flust å ta av. "Wapenbroeders" bruker backingvokal til stor effekt, og på den brutale outroen innser man fort hvor bra produksjonen egentlig er. Samme visa er det for de fleste av de andre låtene, med unntak av en låt som skiller seg litt ut. "Veleda" er en helfrelst folk-instrumental, som tar i bruk akustisk gitar og fiolin. Resultatet er like imponerende som resten av skiva, og resten av skiva er virkelig noe å prate om. Med unntak av skivas eneste middelmådige låt. "De Toekomst Lonkt" starter med tidenes rip-off riff, og kommer i det hele tatt over som et ubrukelig forsøk på radiospilling (lol). Som om radio noen gang kommer til å spille folk metal fra Nederland.

På tross av all godsnakken, har jeg faktisk ikke nevnt de to beste låtene. "Finde Der Zeg" og "Vrijgevochten" er platas to siste låter, og er bare rett fram noen av de mest underholdende låter å høre på jeg har hørt på en stund. Som dere kanskje ser er det ikke mye negativ mimring om denne plata, så denne sitter nok greit oppe på scorelista. Denne her kommer nok også til å ende opp et sted i nærheten av topplista mi når året er omme, og det vil være meg en glede når den tid kommer.

8.6 / 10