Med nytt materiale fra Gorod, og den heseblesende tøffe "The Inherited Repression" fra Psycroptic, ser endelig teknisk death metal ut til å få has på sine sjangerproblemer. Det er ingen hemmelighet at jeg sterkt har mislikt alle de gruppene som har prøvd å stappe inn 50 sweeps i én takt, og jeg har i tidligere anmeldelser gjort alt jeg kunne for å fremheve det. Men hverken Gorod eller Psycroptic er av den type teknisk death metal som prøver å drive kollektiv smelting av hjerner. Derfor står det klart i boka at vi fortsatt savner en god skive fra en gruppe som PRØVER å spille fem sanger på en gang i dobbel hastighet. Med andre ord, vi har fortsatt ikke fått servert en god teknisk death metal-skive i ren form.

Her kommer "Spawn Of Possession" inn i bildet. Dette bandet har helt klart greid denne bragden før, å pushe teknisk dødsmetall både teknisk og kvalitetsmessig. Ved først gjennomlytting skjønner jeg at dette er erketypisk, skeivtaktet masturberingsmetall. Her har vi tydelig karer som får et kick ut av å spleise femten forskjellige ideer på en gang, for så å blande inn litt ekstranoter her og der.

"Abodement" viser fra første stund hva vi har i vente. Den bruker merkelige skifter mellom piano, death metal og akustiske biter med strykere for å danne en uhyre kompleks lydmur som fungerer som en advarsel for folk som ikke er så fan av denne spaghetti-suppen av riff og growls. Jeg er som sagt ikke en fan av denne formen for masokistisk show-off, men jeg kan jo ikke gi meg der, jeg skal jo tross alt anmelde plata.

Deretter har vi den første ordentlige låta, "Where Angels Go, Demons Follow". Her er det nok av interessante ideer å ta av, og den beste sammenlikningen jeg kan komme på, er den hakedroppende teknikaliteten til andre liknende band, som Obscura. Riffene trenger åpenbart noen gjennomkjøringer for å feste seg, men når den verste jobben er unnagjort, ble det gjort en åpenbaring i mitt sinn. Bak det som i starten virket som en tykk mur av ugjennomtrengelig tonal mitraljøse, gjemmer det seg catchy melodier, godt gjennomtenkte hooks og kraftige rytmer.

Samme åpenbaring skjedde siste gang jeg hørte "Bodiless Sleeper" og "The Evangelist". De er begge, som resten av plata, blendere av hundrevis av forskjellige riff som er kuttet opp og smeltet sammen i en løpsk tornado av noter, men akkurat som "Where Angels Go..." viser det seg å være skjulte skatter bak en hver frase.

Spesielt "The Evangelist", som er en nesten ti minutter lang låt, skiller seg ut ved å presentere seg med tilsynelatende tilfeldig sammensatte partier, som senere viser seg å være nøye planlagte mesterverk. Som en ti minutter lang teknisk death metal låt tar den en del risker hva angår kjedsomhet, ettersom det minste feiltrinn kan få lytteren til å miste oppmerksomheten. Men det er en ekte mammutlåt, uansett hvor gøy det hadde vært å se en mammut falle pladask med sine mange tonn, vil man på en annen side det motsatte for å unngå ødeleggelsene. Og "The Evangelist" klarer å holde seg på bena i stedet for å dra hele plata ned i dragsuget. Imponerende saker.

Men så klart, denne plata byr på utfordringer. Jeg har fortsatt ikke opplevd den "åpenbaringen" jeg opplevde på foregående låter, på noen av låtene på andre halvdel av plata. Jeg tenker at det kommer med tiden, men en gjennomsnittlig metallfan tar seg ikke tid til å høre på plata sju ganger. Så det blir en utmattende forestilling som varer litt for lenge for sitt eget beste, selv om intet av materialet er dårlig. Det er bare vanskelig å dissekere og virkelig få greip på, og derfor kreves mye arbeid og mye tid av enhver som velger å legge ut på reisen. For en skikkelig techincal-freak kan jeg tenke meg at det er verdt jobben, men siden jeg ikke er en av dem, blir jeg nødt til å holde meg unna de høyeste scorene.

7.4 / 10

Det har kommet meg for øret at brukerne på game reactor synes jeg legger ut anmeldelser at litt VEL underground plater. Dette er noe jeg veldig godt forstår, ettersom jeg ikke har hørt om halvparten av bandene jeg anmelder selv. Jeg vil også si at dette er noe av gleden med å skrive anmeldelser, for du får muligheten til å høre nye band du ellers aldri ville giddet å ta en titt på. I denne sammenheng vil jeg introdusere anmeldelsen min av det helt klart mest underground bandet jeg har anmeldt hittil. Bare for å gå mot normen.

Omega Centauri er faktisk så lite kjent at et av mine patetiske gitar-covre har flere views på youtube en alt dette bandet har liggende. Eneste måten å få tak i albumet på, er å bestille det gjennom mail på Duplicate records hjemmeside, og det på grunn av at ingen har giddet å legge ut en fil av denne gruppa på nettet, fordi folk mest sannsynlig ikke har fått tak i plata selv. Men det fikk jeg, og jeg skal nå gladelig gi en forklaring på et verk dere mest sannsynlig aldri får hørt.

Det er faktisk ikke en gruppe vi har med å gjøre her, men et enmannsband. Denne mannen har skrevet alt av materiale, utenom vokal, som blir utført av en mann ved navn Rob Polon. Men alt av oppsett, synth, gitar trommer og bass blir fremført av samme karen, som til og med har ordnet miksingen og innspillingen selv. Dette er imponerende meritter, men han har hatt god tid, ettersom produksjonen av denne plata begynte i 2006.

På menyen står mektig, storslagen og nådeløs Svartmetall, kun avbrutt av enkelte forekomster av mørke ambientspor som i motsetning til mesteparten av dagens avstikkere faktisk har positive virkninger på plata. "Universum Infinitum" starter med låta "Ad Infinitum", som starter ganske Opeth-aktig. Det er melodiøst og storslagent, og Tom Vallely legger originale tvister på et hvert riff og melodi. Den ofte tilstedeværende synthen skaper en forhøyet atmosfære, og kontrast, ettersom den står i motsetning til de råere øyeblikkene med tradisjonell svartmetall. Det putrer og går, selv om det kunne vært mer spektakulært.

"Elusive" er en nogenlunde lik opplevelse, bare at den ikke inneholder noen fremtredende melodier i hele første halvdel av sin 11 minutter lange spilletid. Låta kommuniserer kun ved hjelp av schizofrene disharmonier, og det hele blir ganske utmattende helt til 6 minutters-merket, hvor vi endelig får tilbakefall til de vakrere delene av den første låta. Store deler av låta virker å være uten mål og mening, men enkelte øyeblikk mot slutten gleder, og spesielt da den fader ut i et speisa hyperkosmos av synth og effekter.

Dette er formularet de fleste sangene på albumet følger. Vi har den karakteristiske ambient-introen etterfulgt av en stor dose svartmetall ispedt herlige mengder desperat hyling. Men vi har jo også låter som bryter med formelen. "The Oort Cloud" og "Samsara" er begge dark-ambient spor, imens "Fallen" er en miks mellom disse to sporene og resten av plata. Det sier seg selv at plata er ganske repetiv, men er viden ankjent som en positiv egenskap innenfor black metal, og når resultatet blir hypnotisk og transe-fremkallende, er jeg enig i denne ankjennelsen.

Så for å oppsummere denne plata på en meget kunstnerisk og billedlig måte, så fremstår platen som dette:

Plata føles ut som en tur i de ytre kanter av det mørke og ukjente verdensrommet. Ambient-sporene legger opp til en realistisk opplevelse, hvor du virkelig føler deg fortapt i universets gigantiske rekkevidder, imens hver låt er som en eksploderende stjerne som gjør inntrykk og gjør turen underholdene.

Det er en fin opplevelse, men musikken fascinerer aldri ved hjelp av overraskende gode partier, kun ved hjelp av sin atmosfære og stemning. Som vi alle vet må en god CD både være stemningen, og den fantastiske musikken, og selv om Omega Centauri er en minneverdig plate, inneholder den for det meste en av de to punktene. Men dette er slettes ikke verst.

7.0 / 10

I år døde Woods Of Ypres frontmann David Gold som følge av en bilkrasj. David rakk å gi ut mange kritikerroste album før den tid kom, og nå har hans seneste album truffet platehyllene verden over en siste gang. Det var viden kjent at mannen skrev dunkle og deprimerende tekster, som det nå spekuleres i om var inspirert av hans eget liv, ettersom det har blitt sluppet rykter om at han led av alvorlige depresjoner. Denne platen har på grunn av de ryktene blitt diskutert om som en slags mystisk myte, ettersom sangtekstene vekker skremmende minner om hva som skulle skje et par måneder etter at det var ferdigskrevet.

Woods of Ypres spilte en type hypermelodisk metall med røtter i doom, og det skal sies at gruppa hadde et uhyre unikt sound. Denne sounden forbindes i hele tatt med David's spesielle, mørke bassvokal, noe som kan ta en stund å vende seg til i starten. Et annet kjennetegn med musikken, er Gold's evner til å skrive engasjerende akkordrekker, og at han konstant legger vokalharmonier hvor enn han skulle synge.

Den muligens konseptuelle plata starter med låta "Lightning And Snow" Som viser fram ikke bare den mørke bassvokalen til David, men også den glimrende og mektige growle-vokalen hans, som ikke dukker opp så ofte på plata. "Lightning..." bygges på dynamikk og minneverdige vokalmelodier, og her vises det at vokalharmoniene virkelig gir en spennende effekt på låta. Sangen er galant utformet, med et klimaks på slutten, og som de fire andre første låtene på plata, er den en klar 9 av 10. "Death Is Not An Exit" bringer veluttenkte lead-melodier og et catchy refreng, mens "Keeper Of The Ledger" gir oss litt mer heftig growle-vokal, samt en en melodi som treffer rett i hjertet og klimprende piano. På alle låtene får vi et innblikk i David's mørke tanker, dog noen av tekstlinjene blir litt halv-flåsete.

Deretter får vi den sprudlende "Travelling Alone", og platas beste; "Adora Vivos". Denne låta er platas ekstremlåt, og den bærer med seg en stor dose råskap og kraft. Itensiteten i utførelsen er gåsehudfremkallende, og melodien som dukker opp etter første refreng er låtas høydepunkt, og en av de bedre melodiene jeg har hørt. Men plutselig, etter den gode introen til "Silver", skjer det et dramatisk kvalitetsdykk på plata. Silver er en kjedelig kjærlighetslåt som spotter resten av plata med noen elendige tekster ved sangens ende. Det samme skjer med "Career Suicide" og "Modern Life Architecture". De er direkte planløse med dårlige vokallinjer, kjedelige riff, og er i det hele tatt nesten uten verdi.

Dette er virkelig det som skiller denne plata fra en virkelig strålende score. Selv om det hele havner tilbake på samme stjernekvalitet på den 11 minutter lange "Kiss My Ashes (Goodbye)" og de to avsluttende sporene, er det hele tre av elleve spor som jeg ikke orker å høre på. Dette er kjempesynd, for "Adora Vivos" er en av de låtene som er skjebnebestemt til å være på en glimrende og banebrytende plate, og det tror jeg kunne ha skjedd hvis ikke Gold og co hadde sakket så akterut på å skrive smakfulle låter.

Men en ting skal sies. Denne plata kan ikke få dårlig score ut ifra de tre låtene, for de resterende klarer på en måte å overvinne meg til å anbefale denne CDen til folk flest. For disse sangene burde høres og nytes, og David burde få sin gjenkjennelse for de oppnåelsene han har kommet med gjennom årene. Dessuten slutter plata på en av de mer følelsesladede måtene jeg har vært vitne til. Når stemmen hans slukner sakte men sikkert, er det som at han allerede vet hva som skal skje i den bilen et par måneder fram i tid, og at han synger beroligende setninger til seg selv om at depresjonens prøvelser snart er over. Dette gir en minneverdig siste farvel med en av vår tids store undervurderte artister, og en verdig plass på scorens tabell.

8.2 / 10

Som en ivrig gitarspiller er gitarsoloer på plater noe jeg virkelig tar i betraktning når jeg anmelder en plate. Hvordan er gitarsoloen fremført? hvordan er den bygget opp? Hvordan fungerer den med de andre instrumentene, og kanskje viktigst, gir den virkelig noe til sangen? Dette er i tillegg til imponeringsfaktoren det jeg baserer mitt syn på gitarsoloer på plate på, og hvis noen av disse punktene er brutt på noen som helst måte, blir det bråk i den kåken her.

Pale Divine er et ganske klassisk doom-band, med en gitarist som det store flertall som har hørt plata er enige i at er den nye Tony Iommi. Selv om dette kanskje er å ta i, kan det jo hende at gitarsoloene virkelig er noe for seg selv da, men det tar vi når det kommer.

For ellers, spiller gruppa en blanding av alt doom skal inneholde; mektige riff, noe gitaristen virkelig klarer å naile, strålende vokal, som er levert av samme fyren som gir oss de herlige riffene, og så klart utstrakte soloer.

Albumet starter med instrumentalen "Nocturne Dementia", og det viser seg et smart valg å starte med en instrumental, ettersom at når vokalen da kommer inn i låt nummer to, gjør den ekstra sterkt inntrykk. "Nocturne Dementia" starter på en litt daff måte, men sprites voldsomt opp av riffet som dukker opp etter femti sekunder. Som mange andre låter på plata, brukes bassen flittig til å skape variasjon i melodiene, ettersom Pale Divine ikke bruker rytmegitarist, og dette virker til stor effekt.

Men når det kommer til låtas gitarsoloer, må jeg si meg litt skuffet over hvordan de er både fremført og bygget opp. Jeg må også si meg skuffet over at de ikke bygger på låta, og aller mest ble jeg irritert over at soloene ikke gir et døyt av mer piff til plata. Gitarsoloene på låta er faktisk komplett uinteressante og unødvendige, og jeg finner meg selv stadig sittende og lytte mer til riffene i bakgrunnen enn soloen.

Låt nummer to er i allefall en godbit. Her igjen bruker bandet basslinjen til å bygge på melodiene, og her tropper vokalen inn for første gang, og man merker fort at denne karen kan synge. Dette er understreket av et av de beste refrengene jeg har hørt i nyere tid, og når til og med overgangen fra refreng til solo er imponerende, må jo dette være en kjempelåt! Ja det er det. Men her igjen er gitarsoloene frustrerende ensidige og unødvendige, og hvis jeg skal slippe en kjempekatt ut av buret, er dette sånn absolutt alle gitarsoloene på plata utspiller seg.

Ja, denne plata er rett og slett tortur for selv en helfrelst gitarist når det kommer til gitarsoloer. De virker kun som et produkt av den egoistiske siden til gitarist/vokalisten, og dette tillates i bandet fordi han er hovedskribent av låter. Og det er så forferdelig mange av dem også! Jeg tror hele 25 minutter av den timeslange plata er soloer! Så med andre ord, dette lover ikke godt.

Ja, og det som virkelig understreker at denne plata faktisk er en gedigen skuffelse, er at etter låt nummer to, synker kvaliteten på låtene drastisk, for ikke å komme tilbake på rett spor igjen! Ja, "Angel Of Mercy" og "Shadow Soul" har ganske tøffe refrenger, men i hovedsak er de fleste sangene et slit å komme seg igjennom, og det blir da ikke bedre av at gjennomsnittslengden på låtene er 8 min.

Nei, vanligvis pleier ikke gitarsoloer å bestemme en så stor del av hvilken score en plate får. Men når man må lide seg igjennom en så stor del av en plate, når gitarsoloene ER en så stor del av en plate, så er det lov å ta seg friheter. Bandet har helt klart potensialet til å skrive en skitbra plate, men de må da fokusere mer på å få skrevet flere enn et par gode låter per album, og mindre på døve gitarsoloer. Jeg stoler på at dere har mer selvinnsikt neste gang, karer.

5.7 / 10

Nei, dette er ikke den svenske Graveyard, som for øvrig bruker tiden sin på å spille den beste klassiske hard rocken på denne siden av årtusenskiftet. Dette er så klart den spanske Death metal gruppen som nå kommer med en debut EP med vill, svensk-lydende, kopiberettiget plagiat.

De høres akkurat ut som du hadde tenkt når jeg nevnte "svensk" og "death metal" i samme setning. Her finner vi harsk kakemonster-vokal, gitarer som minner om sløv motorsagdur, og en produksjon som beint ut kopierer lyden til gamle slagere som Dismember. Til og med de karakteristiske elendige soloene finner vi her, men selv om dette høres trirt og fjernt ut, har disse gutta nok peiling på sin egen musikalske legning til at de klarer å skrive ordentlige låter.

Tittelsporet, "The Altar Of Sculpted Skulls" er en rett fram, klassisk dødsmetall-hymne, og den inkluderer nok beintøffe riff til at slike hymner blir godtatt med godt humør. "An Epitaph Written In Blood" holder kvaliteten gående, med en fin atmosfærisk intro, og ivrig lek med harmonier. Dette er faktisk en virkelig bra låt, og hadde vi hatt en full-lengder med slike låter, skulle Graveyard godt fått lov til å åpenlyst plagiere gamle helter på skive.

"Deathcrowned" inneholder enda flere suksessriff, og det er bra tynge i rytmikken på midtpartiene, noe som blir en pluss i boka. Deretter inneholder andre halvdel en velfungerende instrumental som kanskje likevel hadde gjort seg bedre med vokal, og "Ritual", som bruker temposkifter til å bringe fram den naturlige tyngden og råskapen i denne musikksjangeren vi liker å fråtse i. Det er ingen tamme partier gjennom den seks sanger-lange EPen, og det kan vel innrømmes at undertegnede hadde forventet langt verre enn han fikk.

For å oppsummere denne miniplata på en passende måte, er Graveyard litt som en pizza. Du vet hva du får, men det er jo derfor du kjøper den! Det er en regel som aldri forandres, pizza er godt, uansett hvor mange ganger du spiser det.

6.8 / 10