Sigh er et band som har vært mye omdiskutert i metal-media i det siste. De er en ganske merkelig gruppe, de spiller en form for symfonisk metal med svartmetallvokal, orkestrale oppsett, masse merkelige ukjente instrumenter og synth. Og de kommer fra Japan. Det skulle forklare mesteparten av hvorfor de er så omdiskutert, men hva er det man diskuterer? Folk klarer rett og slett ikke å bestemme seg for om de liker gruppa eller avskyr alle de eksperimentelle ideene. Ut ifra denne plata skjønner jeg hvorfor. Hvor skal jeg begynne...

For det første, i Sigh sin verden, er det tydeligvis ikke mulig å lage en sang som er hundre prosent uten corny partier som får deg til å riste på hodet i ren irritasjon. Men det er heller ikke mulig å lage en sang uten en del fenomenale partier som gjør de tragiske partiene enda bitrere å høre på. Det er risikoen med å eksperimentere på det nivået disse japaneserene gjør.

De to første låtene er et testamente til dette faktum. "Purgatorium" er en symfonisk-inspirert låt, med en drøss med riff som fester seg på hjernen fra første sekund, på godt og vondt. Noen av melodiene er nemlig herlige og oppfriskende, imens andre melodier er banale og uoriginale som få. Vokalen har en tendens til å høres svak ut innemellom, mye takket være den tamme produskjonen som svekker mye av materialet for styrke. Pianoet og fiolinen legger et fint slør over de verste problemene, og sangen er i helhet ganske bra. Men som sagt, noe funker, noe feiler.

"The Transfiguration Fear" er eksempelet på hvordan Sigh roter det til. Melodiene i denne låta er helt grusomt uoppfinnsomme, og det hele kommer over som en hardcore MGP-låt. Vi får blandet inn irriterende synth og bongotrommer, og selv om det kvinnelige vokal-partiet er av de bedre, redder det ikke sangen fra å utvikle seg til en kolbøtte av en polka-jazz-metal fusion som heldigvis forsvinner opp sin egen ræv etter fem minutter.

Eksperimentelle band kommer ikke foruten noen konsept-komposisjoner, og det får vi her i form av en 40 minutter lang sang delt opp i syv deler, som handler om fobier mot søvn. "Lucid Nightmares"-sagaen viser seg også å være en polariserende komposisjon, og siden den omhandler så mye, skal jeg prøve å forklare hele låta i korte trekk.

For det første både inneholder låta utrolig mange små avstikkere, altså samples, tatt fra filmer, internett, you name it. For det andre er det bare på del 4, "Amnesia" at det faktisk gir en positiv effekt på låta. For det tredje har hele sangen like store humørsvingninger som resten av plata, og det er det som gjør at jeg ikke klarer å digge denne plata. Del 2, "Somniphobia" er en av de mer velbalanserte blandingene, den inneholder en lekker synth, og en del gode ideer som ikke går ned i dass. "Amnesia" er som en slags James Bond-hyllest med frekke rytmer som er halvt episk, halvt teit og kjedelig. Deretter fortsetter denne lange låta i denne duren hele veien ut, og til slutt står dommen klar; denne plata er halvveis genial, og halvveis oppkastfremkallende.

Det hjelper ikke at låter som "Amongst The Phantoms Of Abandoned Tumbrils" og "Fall To The Thrall" er nesten uten grusomheter. Plata står fram som et besudlet mesterverk som ikke er et mesterverk lenger fordi fyren som snekret sammen verket glemte å spikke vekk de dårlige ideene som dukket opp i prosessen. Men den får over gjennomsnittlig score, fordi de bra partiene er faktisk i et marginalt flertall, og fordi de bra partiene viser at dette bandet kan skrive fantastisk materiale som setter følelsene i sving.

Men faen for et rot denne plata er.

6.0 / 10

Jeg har alltids syntes Cannibal Corpse har vært grusomt oppskrytt. Jeg har alltid trodd at de fikk all skryten de får kun fordi de var med på å danne en ny sjanger. Jeg har aldri syntes de var dårlige, men noe særlig mer enn gjennomsnittlig har de aldri vært i mine øyne. Kanskje jeg hele tiden har gått rundt og ventet på at bandet skal slå tilbake mot mine blasfemiske ytringer, og levere et album som faktisk får meg til å innse hvor bra de er? "Evisceration Plague" var et stort steg i den retningen for meg, men enda var jeg ikke helt overbevist. Det er jeg nå.

Det som gjorde "Evisceration Plague" så mye bedre enn de tidligere albumene i min mening, var at Cannibal Corpse skrudde opp fokusen på rytmisk groove og kompleksitet. De forbedret også lydkvaliteten, til en mer bass-heavy produskjon som ga mer trøkk i svingene. Alt dette er beholdt på "Torture" (jada, litt av et navn), og mer til. De har faktisk forsterket disse intrykkene, mengden groove har økt betraktelig (se "As Deep As The Knife Will Go", på refrenget for bevis), og de tekniske aspektene er også utbygget, om ikke overdrevet.

Singel og musikkvideo-låtene på albumet lykkes til de grader på å lokke folk til plata. For "Demented Agression" og "Encased In Concrete" er så brutale de burde være, men har likevel en type "catchy"-følelse over seg. Alle riffene treffer der de burde, og vokalen til George 'Corpsegrinder' Fischer imponerer like mye som de alltid har gjort. La meg si det slik at han lett tar prisen for beste Death metal vokalist i min bok!

Men de virkelige steinbra sangene kommer ut i albumet. Selv om "Scourge Of Iron" og "Sarcophagic Frenzy" er bunnsolide låter og rytmiske vidunderbarn, tar låter som "Intestinal Crank", "Followed Home Then Killed" (jada, litt av et navn) og "The Strangulation Chair" prisen for beste låter. Den første bruker merkelige melodier og unormale rytmer til å skape en ytterst minneverdig låt. Nummer to er en favoritt hos meg, som virkelig sitter som den skal med all sin abysmale råskap. "The Strangulation Chair" er også en sterk favoritt, som med sine demente effekter nesten oppnår status som en perfekt dødsmetall-låt. "Crucifier Avenged" er også imponerende solid, og alt i alt er dette en fryd å høre på.

Det er ganske tilfredsstillende for meg å endelig kunne si at jeg virkelig nyter musikk av et band som jeg hele tiden har visst kunne lage bra sanger, men som aldri virkelig funka for meg. Denne sitter godt blant de beste death metal-utgivelsene jeg har hørt i år, og muligens sitter den fortsatt godt der oppe når året er omme. Jeg vil anbefale denne CDen til de fleste som liker ekstrem musikk, for hvis dere gidder å gi den en sjanse, kan det hende dere får dere en positiv overraskelse. Fortsett sånn, CC.

8.4 / 10

Den svarteste av de svarte sjangrene, svartmetallen har i det siste befunnet seg i en merkelig situasjon. Tenk tilbake på den tidlige 90-tallsperioden, da var denne sjangeren en makt som fikk enkelte av Norges høye samfunnsgrupper til å skjelve i buksene. Den vakte også avsky blant folk som likte "ordentlig" musikk, og var i hele tatt en grumsete pøl av mørk materie som nesten ikke var mulig å høre på. Men stadigere og stadigere finner jeg meg selv i en merkelig tilstand. I den tilstanden, synes jeg faktisk at enkelte black metal-utgivelser er for mainstream. Og det er da jeg blir redd.

Er den mest utilgjengelige sjangeren blant metallens mange undersjangre i ferd med å bli overbefolket? Vi har teknisk death metal som led den skjebnen, i tillegg til metalcore, men ærlig talt var vel ikke svartmetallen den jeg trodde kom til å gå samme veien med det første. Hellsaw har nemlig sluppet et album på Napalm records, og de har blitt beskyldt for å drodle for mye mot mainstreamen med sin nye plate "Trist". Folk sier plata lyder for polert, og at Hellsaw kopierer for mange band til at dette kan godtas som ekte black metal.

Alle disse beskyldningene har jo noe i seg. Ja, det låter satans polert, skarptromma låter som møkk, og bandet mangler den "autentiske" svartmetall-produksjonen. Og ja, bandet kopierer alle de største svartmetallbandene, men man kan jo spørre seg hvilket black metal-band som IKKE har kopiert sine helter. Så for ikke å vandre rundt grøten, gruppa spiller black metal med mektig tekstur, og uten fnugg av originalitet.

Men dette er for så vidt ikke så galt. Hellsaw vet hva de driver med, og skriver låter som om de har gjort det hele sitt liv. Åpningslåta starter med tidenes mest typiske black metal-riff, og deretter får vi servert vokal i form av en mørk versjon av Asphyx's Von Drunen. Det er fremført på en frenetisk og livlig måte, og de store akkordene lykkes i sitt arbeid med å skape en storslagen vegg av lyd. Dessverre har også vokalisten en annen side ved seg, hvor han babler og snakker inn i mikrofonen, uten at det gir noen annen effekt enn å irritere lytteren. Men det er for det meste det eneste lydmessige problemet jeg finner, og til og med de akustiske bitene fungerer på sett og vis.

På "Death Bells" sporer bandet litt av et par tre sanger, før de kommer seg tilbake på plass på "A Winter Cold". Det er et problem som dukker opp i hodet mitt når jeg kommer såpass langt inn i plata. Hellsaw skriver ikke dårlige sanger. Men ingenting låter direkte interessant, og ingen sanger ender opp med å virkelig få meg i sin hule hånd. Untatt avslutningslåta. På "Silence viser virkelig gruppa hvilket potensiale CDen hadde til å bli en braksuksess. Den har et bra låtoppsett, og flust med engasjerende lydbilder som virkelig får meg til å ønske at resten av plata hadde imponert like stort.

Men det er altså ikke en dårlig plate vi har å hanskes med her, den er mulig å nyte titt og ofte, og med "Silence" som siste låt, har du i allefall en motivasjon til å komme deg gjennom CDen. Ikke at det egentlig er noe problem.

7.2 / 10

Macabra er en komplett ukjent gruppe som vier seg inn i den endeløse rekken med grumsete death metal band som søker åndelig stimulans gjennom å synge om død og fordervelse. Dette begynner å bli et temmelig befolket sjanger, og det ene spørsmålet som vil stilles i en hver anmeldelse av denne plata er; har disse kompisene det som skal til for å klare seg i en verden hvor det finnes flere death metal band enn bokstaver i det kinesiske alfabetet? Svaret er...

Selvfølgelig plassert strategisk i slutten av anmeldelsen, så dere må dessverre lese gjennom hele skiten. Men la oss være ærlige, mye norsk ungdom er patetisk dårlige til å lese, så dette har dere bare godt av.

Ja dette er som mye annet jeg har vært vitne til. Grotesk, lo-fi produksjon, komplett med kraftløs, slurvete gitar, vokalist som høres ut som om han synger i en hule, og basspedal som høres ut som om en kompisgjeng koser seg med å prompe inn i en melkekartong. I tillegg har vi miserabel kirkekor-synth, som dukker opp titt og ofte, samt en sjelden tilføying av fiolin, piano og kirkeklokker.

Men selv om dette høres ut som en standard meat and potatoes-death metal plate, har Macabra gjemt en liten røver på lur for å unngå nederlag. De har faktisk passet på at de klarer å skrive ordentlige sanger før de bestemte seg for å gi ut plate. Gitaristen, dog han spiller slurvete, lesser på med masser av helt ok materiale, og innemellom dukker det til og med opp en liten gullperle av et riff. Trommisen spiller ofte rett fram rockerytmer, noe som er en frisk forandring fra alle de andre blast'n roll-trommisene vi så fort kan overdoseres på i disse dager.

Ja selv om det ikke er en eneste sang som imponerer på noen som helst måte, er alle sangene beint igjennom solide låter som ikke kjeder lytteren det grann. Selv om noen av de akustiske bitene stopper sangene opp på upassende tidspunkter, rekker vi aldri å slå hånden foran ansiktet før de er tilbake på rett spor igjen. Tittelsangen "Blood-Nurtured Nature" vekker en slags rituell atmosfære, og fremmer til og med et par harmoniske deler. Men når det kommer til virkelig bra harmonier, tar avslutningslåta "Exile Of Sanity førsteplassen, med sin lekre og mesterlige lek med noter.

Dette er neppe noe å skrive hjem til mor om, men den gjør nytten sin en rolig fredagskveld. Jeg vil si at, ja, Macabra underholdt greit i forhold til mange av de andre dødsmetallbandene, og hvem vet, kanskje de vil få en grei plassering høyt blant de kinesiske bokstavene om noen år. Dette er CD som slettes ikke er for alle, men for folk som meg, som klarer å like musikk andre brekker seg over, er det en koselig økt med behagelig, vel-utprøvd ekstrem-metall.

6.9 / 10

Å, hahahahaha, fy faen, hahaha, herre, 'gisp' åh... jesus

Da har vi strøket av kritikken for bandnavn fra lista. Come on gutta, Blastanus?? Her kjører vi klasse, ass.

Hvis vi ser bort ifra det tåpelige navnet Blastanus jobber under, er dette ingen gruppe å spøke med. Her får vi servert solid death metal med enkeltrøtter i thrash, og det er banna bein en skam at bandet har valgt å utslette en mulig karriere med denne flåsete vitsen av et navn. For denne gruppa viser her stort potensiale til å skrive underholdende musikk, og det er fullt mulig at hvis de hadde operert under en annen logo, så hadde de gravd seg i vei opp fra undergrunnen innen et par år.

Det går mest i groovy, underprodusert dødsmetall med innskudd av teknisk hyperaktiv gitarspilling, og dette er noe gruppa gjør godt. "Tomorrow Is Better" er en strålende låt med et greit antall artige tvister, og sammen med "Reward Failure" danner den en standard som CDen stort sett holder helt igjennom, med visse unntak selvfølgelig. Låtene er slurvete spilt, på en god måte. I allefall en stund. På mesteparten av plata gir det en avsteriliserende effekt, låtene får faktisk litt trøkk i seg, men på de raskere partiene gir det også en følelse av at gitaristene ikke gidder å øve inn partiene så de sitter slik de burde.

Alt flyter vel og bra, det er faktisk de raskere, kortere låtene som kommer best ut av lasset, "Science Of Tyranny", "Decoded" og "Hegemony" er rabide spor som underholder, selv om de kanskje ikke er av stjernekvalitet. Men så har vi låter som "Hammerfist". Den åpner med et sample som lyder. "I'm gonna beat a hole in his face", og deretter kommer vokalisten inn med innslag som: "Hammerfist, smashing your face". Ærlig talt syntes jeg det holdt med det corny navnet, om vi ikke skulle bryne oss på latterfremkallende dårlige tekster også. I tillegg har vi serievoldtekten av gitarhalsen som blir litt ensformig i lengden.

Selv om det blir litt for mange skalaløp i lengden, er det nok groove og skeive takter til å holde interessen på plass gjennom CDen. "Arctic Despair" minner vagt om gojira, og inneholder noen lekre sweeps. Til slutt har vi tittelsporet, "Collapse", som klarer å skape en fin melodi med uharmoniske noter. En riktig bra låt, dog det jasspartiet med saksofonen kanskje kom litt brått på etter 40 minutter med rå death metal. CDen er kanskje litt mangelfull på skitbra materiale, men du verden, dette er slettes ingen katastrofe. Selv om det neppe blir mange høye plasseringer på top ti-lister når året er omme, kan gutta klappe hverandre på skuldrene for et godt forsøk, før de setter seg ned for å skrive noe som kanskje utfyller potensialet deres. Hvis det er planen, vil jeg gjerne høre resultatet.

6.2 / 10