Skal jeg være ærlig, så kan jeg ikke nevne et eneste fantastisk power metal album jeg vet om. Jeg har egentlig aldri vært en stor power fanatiker, jeg synes at sjangeren dreier seg for mye om power chords, raske galloper, drager og småtroll til at jeg klarer å høste noe særlig nytte ut ifra musikken. Men livet er fullt av overraskelser, og det er med glede jeg kan meddele at jeg endelig kan krysse ut et fantastisk power-metal plate på lista mi. Tusen takk, Pharaoh, for at dere har bevist at hver eneste metal-undersjanger kan produsere banebrytende musikk.

Det er synd og skam at ikke denne gruppa er mer kjente enn de er. De har ikke produsert en eneste dårlig plate i løpet av hele karrieren, og de har en sound som ellers blir godt tatt imot av hordene med musikkinteresserte heavy-junkies. Det kan hende det er fordi bandet aldri har spilt live før, og jeg sier før, fordi bandet endelig har fått for seg at det er en god ide å spre den herlige musikken sin fra scenen, som betyr at de nå har booket sin første turne. Med den turneen på menyen, og denne nyslupne plata, kan jeg ikke annet enn å krysse fingrene for at folk får opp øya for denne maktdemonstrasjonen av et band.

Nøkkelen til Pharaoh's suksess er at de ikke er et hundre prosent sjangeradlydende band. Deres type power metal bruker en fortellingsmetode som ikke inkluderer drager og flyvende kreps, men heller gode historier servert av en vokalist som er så i kontroll over sin egen stemme at han kommer til å bli en garantert live-favoritt hvis han makter det samme på scenen. Plata er også ispedd en dose prog, og når vi blander disse elementene, og i tillegg er vitner til det flotteste albumcoveret på år og dag, er dette selve definisjonen på en storslagen plate.

"Bury The Light" åpner med en av årets sterkeste låter, "Leave Me Here To Dream", som både inneholder tradisjonell metall, atmosfæriske oppsett, minneverdig vokal og noen oppfriskende, kruttlapper av noen gitarsoloer. Men det som topper hele kaka er partiet som dukker opp 40 sekunder ut i låta. Dette partiet er et av mine favorittpartier gjennom hele musikkhistorien, atmosfæren den skaper er helt utenom min fatteevne, og jeg kommer til å returnere til denne sangen i flere år for å få hørt denne lille biten med musikalsk perfeksjon.

Etter det har vi den raskere affæren "The Wolves", og enda en kjempesterk låt, "Castles In The Sky". Overalt hvor jeg går finner jeg engasjerende melodier og spennende riff, og allerede før det har gått et halvt minutt av sistnevnte sitter jeg henført og hører på det magiske akustiske partiet, og lurer på hvorfor power metal ikke er yndlingssjangeren min. "The Year Of The Blizzard" er et velbalansert epos, gåsehudverdig som få, og når nok en power-perfeksjon tropper inn i form av låta "The Spider's Thread" konkluderer jeg med at dette virkelig er en klassiker jeg kommer til å nyte til jeg dør.

Kvaliteten er imponerene plata igjennom, og når reprisen på "The Spider's Thread" fader ut, sitter man virkelig med følelsen av at dette er et album av de sjeldne. Jeg sitter her og jubler over at jeg mest sannsynlig har funnet min første pallkandidat til 2012s beste album-listen min, og jeg må virkelig få fram at, er du en fan av noen som helst form for tungrock eller metall, anbefaler jeg på det sterkeste å ta en tur på denne vidunderlige plata. Så var det å opprette en facebook.side om å få Pharaoh til norge.

9.4 / 10

I det siste har metal-verdenen fått seg en grundig utvidelse av sine musikalske rekkevidder, og da snakker jeg faktisk ikke bare om de rent musikalske sidene. For metallen har nemlig utvidet seg nasjonalt også. De siste årene har vi sett land som India blomstre med musikalsk kreativitet, noe som har endt opp med at landet både vant sine første priser på Metal Hammers Golden Gods, og at landsmenn fikk turnere med Metallica. Andre land som Tyrkia og Tunisia har også fått bryne seg på den vestlige media sin oppmerksomhet, og nå skal jammen de mindre områdene prøve seg også.

Nothnegal er nemlig fra Maldivene, og det betyr mest sannsynlig at det ikke er veldig lenge til vi får hørt det første svartmetall-prosjektet fra Zimbabwe. Bandet spiller en nøye utprøvd sjanger kalt melodisk Death metal, som er en av de mest oppbrukte sjangerene vi har. Band som spiller denne sjangeren nå for tida må virkelig skille seg ut og skrive fantastisk musikk for at folk skal gidde å pirke borti med de kresne gaflene sine. Men det eneste som faktisk skiller dette bandet fra de andre moderne melodic death metal-bandene er en utrolig frustrerende, cheesy synth-bruk. Og det hjelper jo masse.

Alt det andre sitter i boks. Riffingen er helt standard for sjangeren, produksjonen er ultrapolert og kraftløs, akkurat som de andre CD-ene i nærmiljøet, og komposisjonene er ensformige og søvndyssende. Med andre ord kan Nothnegal oppsummeres som det perfekte melodiske Death metal-bandet, i allefall helt til vi tar synthen i nærmere betraktning.

For selv om synthen i enkelte øyeblikk hjelper til med å skape en viss atmosfære, gjør deler som keyboardsoloen i "Salvation" sitt beste for å ødelegge en hvilken som helst toleranse du skulle ha for mannskiten, og når mannen bak spakene også velger å kopiere enkelte skrivestiler gjennom hele plata, går relevansen rett ned i dass. Det verste er jo da at den eneste faktoren som gir gruppa et fnugg av originalitet er den svakeste enheten gruppa er i besittelse av.

Det hele høres kanskje helt katastrofalt ut, og på sett og vis er det riktig. Denne skiva leverer en god del øyeblikk som er totalt verdt å høre, men det veier overhodet ikke over for resten av de tause øyeblikkene, som tidvis virker som hymner til de kjedelige aspektene av musikkens verden. Trommisen fortjener applaus for å prøve å legge interessante vrier på deler som ikke er interessante i seg selv, spesielt på låta "Janus", men det kan dessverre ikke rette oppmerksomheten vekk fra problemene gruppa sliter med. Vokalisten er også en lettvekter når det kommer til å presse ut sine redselshyl, og da er vel egentlig den siste spikeren satt i kista.

Der andre kilder som Metal Hammer ser ut til å være så opprømt over metallens utvidelse at de glemmer å tenke kritisk når de støter på band av eksotisk opprinnelse, prøver jeg å beholde noe av min integritet. Derfor kan bare ikke band som dette få den drømmekritikken de har fått fra større magasiner av meg. Der metal hammer ga "Decadence" en utrolig 8 av 10, må jeg dessverre reservere meg til å gi en:

5.0 / 10

I vår verden har det alltid vært naturlig for artister å oppsøke nye deler av kunsten som ikke har blitt besøkt tidligere. Kunstnere kan f.eks finne på å lage statuer av barberte katter og stangselleri, imens musikere kan velge å lage et dobbeltalbum kun bestående av bjelleklang og kaklende høns. Men snakkes det om en sjanger som ikke har vært særdeles glad i å utvikle seg, så er det vel Grindcore vi snakker om. Grindcore er en primal mikstur av punk, hardcore og metallens mer ekstreme sider, oftest med politiske temaer omhandlet i tekstene. Sjangeren har ikke utviklet seg en tøddel siden ankomsten for en tjue år siden, og det har den vel aldri tenkt til å gjøre heller.

Men plutselig droppes en CD av et grind-band som heter Liberteer i Grindcore-miljøet. Den sjokkerte mildt sagt med sin blanding av grind, folk, symfoniske elementer og sikkert en tuba eller to. Dette hadde vi aldri vært vitne til før, og allerede før vi rakk å gå i terapi for å bli kvitt traumene fra dette sjokket rakk sjangerkongene Napalm Death å slippe et album som inneholdt clean-vokal og saksofon. Jesus.

Ja, det er definitivt mange nye elementer på den nye skiva, "Utilitarian". For det første har vi de åpenbare slagene under beltestedet for en hver grind-fan, saksofonen og clean-vokalen. Selv om Dette åpenbart er nevneverdige og viktige forandringer, er det en annen forandring som jeg må si har tatt en enda større plass i Napalms utviklede lydbilde. Shane og co har nemlig begynt å ta i bruk atmosfære og disharmoniske akkorder som et vanlig bruksmiddel i de nye låtene, og dette er slettes ingen dårlig nyhet for fans av den britiske opprørstroppen.

Du merker det helt fra åpningssporet at sounden har fått en massiv innskytelse av storslagenhet, noe som blir fremhevet av den kraftfulle produksjonen. Aldri har jeg sett slik fokus på faktisk låtskriving hos gutta, låter som "Errors in the signals" og "Quarantined" er spekkfulle av effektivt materiale og adrenalinsprengte riff. I "The wolf I feed" har Napalm skrevet sin eneste mainstream-appelerende låt med unntak av "You suffer" fra albumet Scum, som åpenbart var laget for radiospilling. De tilbyr også noen låter som harker tilbake til tidligere dager i kruttlappene "Nom de guerre" og "Opposites repellent". Best er kanskje "Orders of magnitude" som med sitt endeløst fantastiske riff og underliggende groove faktisk makter å vekke opp en gammel hardcore-fan i en fyr som ikke liker hardcore.

Ja når ting sitter, sitter de godt i sikringsboksen, men nå kan man ikke komme seg unna å ta en titt på de mer usikre elementene. Saksofonen flyter greit i gjennom den eneste låta den er brukt i, men clean-vokalen er det litt verre med. På låta "The wolf I feed" høres det nemlig ut som om vokalisten i Fear Factory har tatt seg en tur innom for å tute litt klein vokal over en sang som alene hadde vært et krafthus av episke dimensjoner. Selv om det ikke er til å grine av, så lykkes det ikke særlig bra, og det med tanke på at det er på den låta det fungerer best. Den type vokal massakrerer nemlig låter som "Fall on their swords", og etterlater den triste anmelder med en visshet om at han må trekke en kjempebra plate for poeng på grunn av det.

Men problemer er til for å løses, og med litt bedre integrering kan det til og med hende at resultatet blir brukandes. Og når sant skal sies er jo selve plata intet problem. Tvert imot er det en kjempebra plate som kommer til å stå sterkt på topplister når året ender, dog den kanskje ender opp utenfor min topp 20. Men ærlig talt, hvis noen forventet at "Utilitarian" skulle toppe 2009s mesterfulle "Time waits for no slave", så var det ikke meg. Alt i alt, en fin fortsettelse på en karriere uten sidestykke, og Napalm death forstetter å bevise at det er mulig å spille i tjue år uten å skrive en skikkelig lefse av en plate.

8.0 / 10

btw, er jeg den eneste som synes at fyren som står og peker på coveret minner om Jon brungott?? herre

Den under-undersjangeren som har fått det mest ufortjente ryktet nylig, er teknisk Death metal. Bare fordi hundrevis av uinspirerte youtube-gitar-virtuoser gir ut dårlige plater sammen med de andre uinspirerte kompisene sine, betyr ikke det at sjangeren er på vei ned i gjørma. Som Psycroptic's "The Inherited Repression" viste oss, er sjangeren tvert om i ferd med å utvikle nye vidunderbarn som skal fore oss med kvalitetsmusikk i tidene som kommer.

Nephelium fra Dubai har likevel gamblet stort med å komme ut av skapet med sin første skive, som i grove trekk består av brutal dødsmetall blandet med de tekniske ferdighetene til en japansk åtteåring, som til deres informasjon er ganske imponerende saker. Men i likhet med Psycroptic, har Nephelium (som for øvrig er navnet på en asiatisk plantefamilie) byttet ut mye av den tekniske masturbasjonen med en dose groovy og minneverdige partier.

Den første låta, "Burial Ground" tar oss med på en standard runde teknisk Death metal; barske rytmer, tekniske strofer og sweeps er det flust av, dog gruppen har nok selvbeherskelse til å ikke la oppmerksomheten falle hen til en evig rundgang med blastbeats og dobbel basspedal. Disse gutta har skjønt hvordan man bruker pinch-harmonics, og i tillegg til Nile-harmonier bruker de dem til å gi riffene ekstra snert.

Men ikke alt går som på skinner dessverre, for kompleksiteten og driven er en så viktig del av Nepheliums suksess at gitarsoloene ender opp med å være overflødige, noe som fremheves av at de er dårlig komponert og spilt slurvete. Og som andre hybride vidunderbarn er ikke den endeløse sammensetningen av forskjellige partier gruppa praktiserer med på å gjøre låtene minneverdige, men i stedet synker mye av materialet ned i underbevisstheten for aldri å dukke opp igjen. Også må det nevnes at slutten av "Malediction" inneholder det teiteste vokal-partiet noensinne.

Plata er også ganske utradisjonell på sett og vis. Hadde du noen gang tenkt du skulle få høre en 10 minutter lang brutal dødsmetall-låt? Nei, ikke jeg heller, men slik har nå tidene blitt. Tittellåta "Coils Of Entropy" er nemlig akkurat det, og det legges fra tidlig av sterkere vekt på det tekniske enn på tidligere låter. Det verste er at det viser seg at det som for andre band er en umulig oppgave, er det Nephelium er best på. For de hypersoniske partiene er ikke det grann kjedelige, men heller platas høydepunkter, noe som får en til å tenke at denne gjengen kunne vært tidenes første supertekniske death metal-gruppe som ikke kjeder ræva av deg.

I og med at dette er guttas første plate gjør det mulig for dem å prøve og feile litt uten at de får en sinna mobb på nakken. Det er mulig å tilgi det gretne, uinspirerte arabiske partiet på tittellåta, og det er nesten mulig å tilgi den lyse growlinga til vokalisten som minner svært om en rasende frosk. "Coils Of Entropy" er titt og ofte en svært underholdende skive, og lover godt for kommende utgivelser. Det er ingen listetopper, det er heller en engangsskive du kan høre på litt mer enn en gang, og som du kan kose deg med når du ikke hører på SKIKKELIG bra musikk. For vi gjør alle det iblandt.

7.0 / 10

Gårsdagen var kanskje den beste kvelden så langt i mitt liv, og hvis dere ikke skjønte det på navnet på bloggen, var det fordi jeg var og så Dream Theater live i Valhall arena.

Handlingsforløpet var som følger:
Signering på 4sound i Oslo med selveste mestergitarist John Petrucci(bilde nedenfor).
Medium kebab i pita på folkets kebab(8.2 / 10, bra score).
lete etter inngangen til showet å tilfeldigvis komme over John Myung, bassisten i Dream Theater i stedet.
Stå to timer i kulda.
Komme inn i varmen og vente 90 minutter til

Deretter fikk jeg oppleve en overraskelse av de skjeldne. Periphery blåste oss alle over ende med låter som Icarus Lives!, Buttersnips, og 15 minutter lange Racecar som aldri har blitt spilt i Europa før! har aldri sett et oppvarmingsband bli så godt tatt i mot før.

Etter den snedige introen som introduserer alle bandmedlemmene, var det endelig tid for Dream Theater. Jeg så dem live på Black Clouds-turneen, men dette showet var så inderlig mye bedre. Lyden var stjerneklar, det var aldri for høyt, og allsangen satt godt i arenaen. Det var i det hele bare en fantastisk kveld jeg kommer til å huske for evig, med mindre de topper det neste gang. herrejesus.

Setliste:

Bridges in the Sky
6:00
Build Me Up, Break Me Down
Surrounded
The Root of All Evil
Drum Solo
A Fortune in Lies
Acoustic
The Silent Man
Beneath the Surface
Outcry
On the Backs of Angels
War Inside My Head
The Test that Stumped Them All
The Spirit Carries On
Breaking All Illusions
Encore:
Pull Me Under