Er det en ting som irriterer meg vilt, er det folk som klager på en spesiell sjanger og kommer med uttalelser som at den f.eks. er "ensformig", og at "alle bandene høres like ut!" Jeg tror vi alle kan innrømme at hver eneste sjanger på denne jordkloden er dramatisk overbefolket, og du har ikke tillatelse til å si at, la oss si Black metal er ensformig hvis du hører på death metal. Det skjønner man blir feil, for alle band i forskjellige sjangere høres på en eller annen måte lik ut som andre band i den sjangeren. Det er derfor vi har plassert dem der, ikke sant?

Men i det siste skal jeg innrømme at sjangeren Teknisk Death metal HAR vært litt for populær for sitt eget beste. Det er ikke ofte vi får en skikkelig perle av en plate fra de fronter lenger, og man skal bare være glad til, om man får noe som ikke er drittkjedelig å høre på. Men likevel popper det fram stadig flere nybegynnere innenfor undersjangeren, og Detrimentum er en av dem.

Her har vi en teknisk death metal-plate som differerer fra andre utgivelser på grunn av sine fremtredende melodiske egenskaper. Det er et enormt fokus på melodi, og cden er ikke av de fillepakkene som er altfor tekniske bare for å imponere. Nei, her har vi solid metal hvor det tekniske bygger på låten i stedet for å besudle den til en lapskaus av sweeps og pinch-harmonics.

Jeg merket meg fort at cden lider av kronisk psycroptic-syndrom, hvilket betyr at CD-en strever med litt for ren produksjon som hemmer kraften i fremførelsen. Trommene høres livløse ut i de tregere passasjene, og bass er en mangelvare på lik linje med forbruks-vett hos Tine-meieriene. Man merker det spesielt godt på de tyngre partiene som skulle ha kommet løpende ut av høytalerene og klasket meg som en diger salami i ansiktet, men den italienske pølsen uteblir.

Enda et irritasjonsmoment er at de første sangene på CD-en er temmelig middelmådige dødsmetallåter som kun fremmer noen enkelte glimrende øyeblikk. Åpneren "The Crimson Legacy" slutter unaturlig brått, og "Ascension" er helt greit kjedelig med små glimt av irriterende synth-vokal. "Pestilence Shared With The Worms" har derimot noen bra partier, spesielt mot slutten, og overgangen fra den sangen til den neste skaper en høy forventning som dessverre ikke blir møtt av tidligere nevnte "Ascension".

Andre halvdel av cden løfter overraskende nok kvaliteten, og sangen "Effigies Of The Silent Kings" viser de positive utfallene ved å basere musikken på virkelig melodiske underlag. Og når da "In The Shadow Of The Cross We Bear" endelig åpner for et kraftig lydbilde som varer ut CD-en, er alt fryd og gammen.

"Inhuman Disgrace" er vel en ganske mye bedre utgivelse en de fleste tekniske death metal-kringlene vi får servert for tida, men selv om "Effigies..." er min favoritt, og en bra låt, er den ikke fantastisk. Hele Plata etterlater tomrom man kan fylle med blant annet CD-er som The Destroyers Of All av Ulcerate, og til tross for sin harde kamp, er nok Detrimentum på vei ut av min overfylte iPod. Lykke til på ferden i det minste.

6.8 / 10

Lvcifyre er en av de bandene som er så underground at du ender opp med å kjøpe albumet deres bare for å forsikre deg om at de i allefall for solgt én kopi. Og i det øyeblikket av ren sympati og medmenneskelighet kan du finne deg selv fornøyd med at cden du kjøpte var noe så sikkert som en death metal-plate. For det er et kjent faktum at man skal gjøre ganske mye feil for at en death metal-plate skal ende opp som en total lefse av universelle proposjoner (Heresiarch - Hammer of Intrasigence).

Ja, her har vi heller standard Death metal fanteri, og det er for så vidt greit det, ettersom vi alle kan trenge en kjappis iblandt. "The calling depths" skuffer på ingen måte old school-fanatikeren, ettersom albumet er fullpakket med blasbeats, tremolo-pickede riff og gravmørk vokal. Nå kommer det kanskje ikke som en gedigen overraskelse at det ikke er noen gedigne overraskelser her, kun helt greit fremført dødsmetall.

Skumle atmosfæriske introer er en overbrukt farse i våre tider, og jeg har i tidligere anmeldelser fremmet min "kjærlighet" for interludes og alt den slags tullball. Den første låta starter nettop sånn, men går heldigvis fort over til en finfin låt bestående av morsomme takter, og jeg sier morsomme fordi jeg er av den typen musikknerd som sitter og morer meg med å telle åttendedeler, sekstendedeler og hundreogåttiendedeler. Sangen går over i et brått hyl idet sangen "Succubi" kommer på, og vi snakker her selvsagt om en sang som består av intet mindre enn alt den forrige sangen besto av. Ingen gedigen overraskelse.

Det er ikke mange musikalske kollbøtter her, de eneste varierende elementene er en Deathspell Omega-liknende effekt på sangen "LCF", som for øvrig også inneholder ritualistisk vokal og tekniske undertoner. Etter dette er de eneste lyspunktene en fin ti sekunders lead på "Holy Chaos", og mer uoppvakt death metal. Som en aspirerende gitarist har jeg funnet ut at soloer i Kerry King-stil er noe jeg skyr verre en viss 1349-influensa, og det er da lite kos at Lvcifyre velger å pryde sine greie låter med slikt fyllefanteri.

Hvis jeg skal se på albumet i helhet, har jeg et stort problem med å finne noe meget spesielt å melde fra om til det spente publikum. Plata har to moderat bra sanger; "The Faceless One" og "Husk Of Impurity", men det er ikke nok til å stikka av med følelsen av at cden er et bra kjøp. Skal jeg være ærlig finnes det så mye bra musikk nå for tiden at jeg vanskelig kan se meg selv sitte å høre på "The Calling Depths" i den nære fremtid. Men om Lou Reed velger å samarbeide med Machine Head eller Gojira skal jeg vurdere saken.

5.9 / 10

Det er vel i helhet ikke så mange likheter mellom Norge og Serbia. De norske skogene og fjellene, fjordene og breene er en unik sammensetning av natur som gjør dette landet unikt fra mesteparten av verden. Disse kjennetegnene er ikke tilstedeværende i varme Serbia, men plutselig ser dem ut til å ha arvet et annet norskt kjennetegn.

The Stone er et Serbisk black metal-band som har klonet imaget sitt fra svartmetallbølgen nummer 2. På tross av det er lyden og produksjonen en klar svingom fra den morkne, svertede kvaliteten på de gamle slagerene. De har en ren og klar lyd, som likevel etterlater nok råskap til at cden ikke renvaskes for kraft, og dette bringer fram de fenomenale riffene dette bandet er i besittelse av. Jeg har ikke sett slik fokus på konstruktiv riffing siden Satyricons Now, Diabolical traff mine såre ører.

Cden bretter opp ermene og kjører i full fart fra første sekund, med den praktfulle låten "Sekao Duboko, Zakopao Plitko". Den flyter vel og bra de 8 minuttene den varer, og spesielt andre halvdel, med sin doble bass og et fantastisk riff som melder sin ankomst ved seks og et halvt minutts spilletid. "All Graves Gaping Wide" følger på, og eksperimenterer med uortodokse akkorder og et nærmest Djerv-aktig vers. Denne sangen tar førsteplassen med sine interessante ideer, samt et av de beste riffene fra 2011 (lytteeksempel rundt 4:30).

"Nikad Blizi Smrti" holder kvaliteten oppegående, og den holdes ved like helt til tittellåta popper frem. Sangen er ikke dårlig på noe vis, den er bare ikke like freidig som de andre låtene på plata. "Nikad..." er ikke like umiddelbar som de foregående låtene, men etter et par gjennomganger sitter den like bra i skrittet som sine søsken. Cden tikker og går en stund til, og kvaliteten øker drastisk ved enden av plata. De to låtene på henholdsvis 6 og 9 og et halvt minutt avslutter showet i god ånd, og "Humke" er igjen en sang foret med ekstraordinært gode riff.

Plata er en relativt rå og primal utgivelse, og de streker under det ved å plassere noen smakfulle soloer her og der som får fram helvetet i resten av cden. Vi skimter til og med et par bass-licks begravd under lass på lass med vreng og skarptromme. En ting skal sies om denne utgivelsen; på nærmere en time er det en litt for langtrukken cd, selv som trommisen bruker all sin energi på å legge artige vrier på hvert enkelt riff. Den blir litt utmattende når hver eneste låt er et solid knyttneveslag midt i solar plexus. Men skal vi være ærlige, passer svartmetall best inn i den mer ambisiøse tidsrammen på mellom 6 og ti minutter.

Denne godbiten viser at alle land med sikkerhet kan oppavle lokale talenter hvis de fremmer nok ressurser til den gode sak, og med den gode sak mener jeg den musikalske frihet land som Iran ser ut til å være litt lunken til. The Stone ga meg en positiv overraskelse med "Golet", ettersom det eneste av musikk jeg har hørt komme ut av landet er MGP-bullshit som nesten er like dårlig som resten av Europas MGP-bullshit. Disse gutta er en klar gruppe å holde øya på de neste årene, ettersom de kan finne på å gi ut noe som matcher denne plata i kvalitet. Og det tviler jeg på at noen hadde sutret over.

8.7 / 10

Jess, det kommer nok ikke til å bli noe særlig anmeldelser her den neste tida, ettersom jeg stikker til Thailand for å feire jul og nyttår der. Jeg får derimot hørt på masse album jeg kan anmelde så snart jeg tuter hjemover igjen. God jul folkens, ses i januar;)

Årets album: The atlas moth - an ache for the distance

9.7/10

Innimellom kan til og med våre store ikoner gå lei av å spille I det samme gamle bandet, år etter år. De leter stadig etter nye veier å uttrykke seg på, og i søken etter den ultimate artistiske frihet, kan de finne på ting som å starte et countryband ved siden, spille inn et soloprosjekt kun bestående av promping, lyden av stekende bacon og klarinett, eller så oppsøker de felles kreative sjeler og starter en supergruppe.

Nunfuckritual (unnskyld hvis siden ikke praktiserer religiøs ytringsfrihet) er en underground-supergruppe bestående av norske kulthelter, hvilke jeg ikke har tatt meg bryet med å finne ut hvem er for øvrig. Jeg føler det er greit å se på det nye prosjektet som det det er, et nytt prosjekt, i stedet for en kollaborasjon mellom kjente artister. Det går for det meste i middeltempo-black metal, med noen crusty overtoner.

Produksjonen er helt fin, fremførelsen er helt grei, og de seks sangene inneholder klassiske black metal effekter, som f.eks å repetere et riff gjennom halve den sju minutter-lange låta til irriterende effekt. Det positive med det er at man fort blir kjent med riffet, og man kjenner det godt igjen neste gang man spinner skiva. Men siden hver sang varer godt over gjennomsnitts låtlengde, kan det bli litt ensformig når så godt som hver eneste sang består av to-tre deler.

Jeg sliter også med å peke ut noen spesielle låter til disseksjon, ettersom hver låt svinger innom de samme idéene, og sangene låter i all forstand lik hverandre. Vokalen ligger og durer uten at noen gir særlig oppmerksomhet til den, og man har en følelse at den bare er der for å oppnå den autentiske black metal-sounden.

Men Vi har selvsagt noen fine øyeblikk gjennom plata. I åpningssporet "Theotokos" finner vi atmosfærisk gitar og brukandes låtskriving, selv om det blir svært så repetivt til tider. Tittellåta har også noen skinnende øyeblikk, og er vel å anse som den beste låta. Hver enkelt sang har vel faktisk en diggbar del i seg, det er bare for langt i mellom, og for mye riffkloning.

Greit nok, Det er vel en av de mer vellykkede supergruppene jeg har kommet over. De kommer aldri i nærheten av like morbid, rævva musikk som Loutallica kollaborasjonen, og da kan man vel være fornøyd. Jeg vil si meg ferdig med plata, og den er allerede på vei ut av iTunesen min, men det var gøy så lenge det varte. Verdt et par avspillinger, men ikke mer enn det. Og heller ikke verdt mer enn dette:

5.8/10