Gjenutgivelse av en EP. Ja, man kan lure på hva det skal være godt for. I en tid hvor man selger færre CDer enn trailere til å pynte hagen med, har ting som "greatest hits"-CDer og gjenutgivelser av gamle album gått fullstendig agurk nederst på salgslistene. Så hvorfor vil et relativt obskurt band ta seg bryet med å se produktet sitt gå dukken og selge maks 20 kopier ved å gi ut en EP på nytt? Det er en underlig verden vi lever i.

Denne EPen ble originalt gitt ut for elleve år siden, og Daylight dies spiller en type uspektakulær melodic death metal med vokal fra et gammelt 80-talls thrash-band. Denne sjangeren er helt ubeskrivelig utvannet, og man skal være temmelig spesiell for at denne karen skal gidde å ta seg bryet med å høre på et MDM-band. Heldigvis er denne gitt ut for en stund siden, så det gir den en viss følelse av autensitet. Så hjelper det også at sangene er heidundrandes bra skrevet og da.

Vi har alle en viss formening om hva vi synes om ett-minutts mellomspor på plater kun bestående av ting som piano, dubstep eller rautende kyr, men for min del fungerer det helt fint så lenge det ikke er en av de to siste som dukker opp på skiva. De to mellomsporene er ikke mye å snakke om, så vi hopper videre til de ordentlige sakene.

Alle de tre sangene er ganske lange og utbredte, men de er skrevet på en måte så de føles kortere ut enn de er. Sangene sitter som bare de, og glimrende trommearbeid og gitarspill er allstedsnærværende på plata. Sangene er så bra presentert, skrevet og produsert at man i et øyeblikk driter i hvor utvannet sjangeren er når man hører på EPen. Det hjelper også at gitarsoloene er skrevet for låta, og ikke for gitaristens perverse lyster om å spille 20 noter i sekundet. Det hjelper igjen at bandet bruker en del akkordprogresjoner med harmonisk gitar over som ikke er vanlig i dagens gjennomsnittlige band. De vet når de skal rocke i vanlig tempo, og når de skal skru opp gassen. En ettertraktet egenskap for min del.

Det er/var ingen revolusjonerende plate, og den kan sammenlignes med en drøss andre forskjellige band, selv om de bandene mest sannsynlig ikke greier å skrive like bra sanger om deres liv var avhengig av det. Men alt i alt fungerer den som den skal og man finner det ikke vanskelig å digge noen av sangene. Vel møtt neste gang, mine herrer.

7.5/10

Er det en sjanger som har imponert undertegnede I år, er den den tregeste av de trege innen metal-verdenen, funeral doom, som får æren. Den ellers så anonyme sjangeren, med kun noen få deltakende aktive grupper i dette øyeblikk, har mildt sagt blåst hatten av meg. Utgivelser som; Loss' "despond" og Esoteric's "Paragon of dissonance" har begge tatt pall-plasser på min, og mange andres toppliste fra året som nå går mot slutten. Jeg har ikke lagt spesielt godt merke til sjangeren i de tidligere tider, men nå som en tredje utgivelse av denne typen har havnet på topp ti-lista mi for i år, føler jeg meg forpliktet til å følge den videre. Denne topp ti-røveren er Mournful congregation's "The book of kings".

Dette er ingen enkel cd. Her snakker vi om en cd på godt over normal spilletid, 76 min, som kun består av fire låter. Kan si så mye som at albumet består av låter på henholdsvis 12, 19 og monumentale 33 minutter! Dette betyr at plata enten kan bli en maktdemonstrasjon av episke proposjoner, eller kollapse i sin egen avføring. Men etter et par gjennomkjøringer, finner jeg det selvsagt at plata er mektigere enn ribbesvor stekt i karamellsaus og juleøl.

Åpningssporet er en av årets beste låter for min del, og er et fullkomment mesterverk på linje med det beste Ahab noensinne har kvernet ut, og de regnes som sjangerens ledende maestroer! Evigvarende akkorder slenges ut av høytaleren og rett i fleisen på lytteren fra første øyeblikk, og slik holder de på i ti minutter før vi får en velfortjent akustisk pause. Det er et utrolig fokus på harmonisk spilling gjennom hele plata, og undertegnede fant ut at hele seks gitarer er i bruk samtidig på slutten av åpningslåta "The catechism of depression". Dette gjør at lytteren hele tiden har noe nytt å høre på, uansett hvor mange ganger en spinner plata, og det er viktig å nevne at dette er en plate for folk som liker å sitte og konsentrere seg om plata hundre prosent.

De to etterfølgende sangene; "The waterless streams" og "The bitter veils of solemnity" er begge tolv minutter lange, og begge ganske så unike i forhold til hverandre. "The waterless streams" er enda en fullkommen funeral doom-klassiker, mens den andre er hundre prosent akustisk. Det at bandet klarer å lage en konstant interessant, tolv minutters, akustisk sang er søren så imponerende, og bandet føles virkelig ut som at de er komfortable med å fremføre uten vreng. Det er understreket av den fantastiske akustiske soloen mot slutten av låten.

Det skal nevnes at vokalarbeidet på plata er smakfullt plassert. Det byttes mellom glitrende clean-vokal, übermørke death growls og eterisk hvisking. Vokalen er også sparsomt plassert, noe som tillater oss å lytte intensivt til resten av instrumentene i stedet. Trommisen må vel også sies å ha verdens kjedeligste jobb, med i gjennomsnitt et slag hvert andre sekund, men på den siste, halvtimeslange låta, får han i allefall kost seg med litt dobbel bass.

Ja, tittelsporet, den storslagne, tidkrevende sangen "The book of kings" er definisjonen på både kvalitetene og vanskelighetene med å skape en skitlang sang. Fremførelsen er plettfri, og den er fullpakket av gåsehudfremkallende øyeblikk, men samtidig er det sjelden en del som repeteres flere ganger enn en gang, så etter tjue minutter KAN kanskje oppmerksomheten bikke over på noe annet. Men alt i alt, kanskje det beste forsøket jeg har sett det siste tiåret.

Denne plata er enda et av årets mange høydepunkter, og lista mi over album jeg med hele hjertet kan anbefale mine frender er nærmest endeløs her ved årets endegjørelse. Å oppsummere og anbefale denne plata er enda et privilegium, og stol på meg når jeg sier at selv om det krever litt arbeid å komme inn i plata, er det verdt det. Denne kommer jeg til å kose meg med i tida fremover, og ikke nøl med å bli med på kjøret. Stående applaus

9.2/10

Ah, dette har jeg gledet meg til. Helt siden jeg satte meg ned og stirret på det hensynsløst rå coveret, har jeg ønsket å dykke dypt inn i denne EPen til death metal-gruppen Heresiarch. Jeg lener meg tilbake i godstolen, pælmer cden inn i spilleren og trykker play. Greit, åpningssporet består av ulyd og flyalarmer. Vel, Det kan gå? La oss hoppe til neste.... Hva faen?

Dette blir for dumt. Maken til dårlig lyd på en plate skal man lete lenge etter. Joda, de norske black metal-platene fra nitten åtti-noe tar vel kaka på elendig kvalitet, men det hadde i allefall en effekt på musikken! Litt rufsete lyd på en skitten death metal plate skal vel i teorien gå greit, men når cden høres ut som den er spilt inn med en tresleiv, ja da er det på tide å tenke seg om.

Hvis vi ser bort i fra problemene med å høre toner av noe slag på mesteparten av skiva, har vi i allefall en standard death metal utgivelse. Trommene blaster og ruller, og vokalisten growler og skriker, men likevel, noe substans burde det jo være i enhver plate. Gitaren her er nemlig noen oppsamlede makkverk av noen riff, hentet fra et amatør-band med femtenåringer som opptrer i et skott på en skolefest i øvre Oppsal. De gir like mye mening som den forrige setningen min, men det uten vilje. Såpass uinspirert riffing har jeg ikke hørt siden jeg selv satt og dundra løs på en kassegitar når jeg var elleve, og jeg ble i allefall bedre.

Det er ikke noe spesielt å si om noen av låtene, untatt at jeg applauderer over at gitaristen nesten fant ut at det gikk an å spille harmonisk på den siste låta. Nuvel, trommisen legger en artig vri på sluttriffet til sangen "Carnivore", men i hovedsak har aldri en litt snedig trommerytme reddet en plate fra total undergang

For noen uker siden kom Death metal legendene Immolation med EPen "Providence", og den var hundre prosent en fantastisk EP. For disse gutta her blir denne situasjonen litt som å hoppe etter Wirkola etter et todagers brevkurs i skihopping. På stylter. For å si det mildt er dette en totalt meningsløs, kjedelig lefse av en EP, og jeg håper ikke jeg er så dum at jeg gir meg selv oppgaven å anmelde et fullt album disse gutta kunne kommet på å lage i framtiden. Spar meg for slikt søppel.

2.8/10

Jaja, I dag har jeg endt opp syk, så da har jeg vel ikke noe annet å gjøre enn å legge ut min tredje anmeldelse på tre dager. Om mulig trenger jeg kanskje noe for å muntre meg opp, så vi får håpe "Rest" av Rwake gjør jobben.

Hva synes jeg om å anmelde en cd hvor halvparten av sangene er over elleve minutter? Bring it on, sier jeg. Hva med om den lengste sangen varer i over 16 minutter?! Jaja, har jo ikke noe annet å gjøre... får kjøre på.

Dette bandet, Rwake fra Little Rock, Arkansas, duller rundt med en type episk doom YOB hadde vært stolt over. Dette er massive saker, og krever din fulle oppmerksomhet for å settes i sving. Det er altså fire ordentlige sanger, en sample, og en akustisk intro, og tro meg når jeg sier at denne godbiten klarte å muntre meg opp.

Den akustiske introen, "Souls of the sky" er en liten tullebukk av en låt mange kanskje ikke føler er så fryktelig vital for albumet, men en cd av slike proposjoner kan ikke starte rett på sak med brølene riff og glefsende vokal. Sant nok, etter noen minutter, på låta "It was beautiful but now it's sour" så tropper de elementene inn til stor effekt, men det blir mer effektfullt når de først popper inn etter en rolig oppbygging. Det er et monumentalt lydbilde som skapes av disse seks medlemmene, og de vet akkurat hvor lenge de skal dvele ved et riff, før de setter det på vent og skrur opp dampen.

Noe som er så genialt med plata, er bandets evne til å resirkulere riff til sitt maksimale; spor to hopper fram og tilbake mellom noen utvalgte riff, "An invisible thread" bruker andre halvdel av låten på noen få riff de modulerer og modulerer til de har oppnådd sit fulle potensial, og den lengste låta, "The culling" starter med en laaang akustisk intro, hvor de akustiske delene dukker opp senere i låta, bare med vreng, fuzz og det som er. Dette gjør at man virkelig føler seg hjemme i sangene som spilles fra første sekund, og det blir bare enda mer framhevet av at de fleste riffene er store hooks som graver seg inn i hjernebarken din. Med andre ord, Dette er bra saker.

Når det kommer til vokalen, får vi servert sjelfulle tekster, av en mann som legger hjertet sitt i jobben. Den vokale utførelsen vrir alle vakre øyeblikk vi opplever, til deprimerende, storslagne høydepunkter, og man kan ikke annet enn å la seg bli revet med. Trommene spiller det som behøves, aldri for lite, aldri for mye. Det blir aldri show-off, det tenkes bare på hvordan de skal få frem det beste i låten. Legg til en stor dose crispy, monumental produksjon, og du har et stykke målløs anmelder.

Negative punkter? Vel, vi har en liten avstikker, kalt "Ti progetto" som er en sample mellom "The culling" og siste låta, "Was only a dream", som for øvrig er enda en mastersuksess. Den er meningsløs når den tas ut av kontekst, men etter et 16 minutter langt krafthus som "The culling", trenger man en liten pause før man drar i gang påhengsmotoren igjen. Den handler om at det finnes en stjerne i universet per menneske som har levd på jorda gjennom alle tidsaldere. Kult, da lærte jeg det også.

Jeg ble virkelig blåst over ende av denne mammut-plata, og med gjentatte lytterunder kommer den kanskje til å bekjenne seg som årets beste for min del. Hvis jeg kan oppleve ting som dette hver gang jeg er syk, kan jeg godt droppe det neste skoleåret, ligge i senga og skrive anmeldelser av plater til magesyren står ut av kjeften på meg. Bravo.

9.4/10

Jaja, da var tiden kommet for en ny plateanmeldelse, dette blir en aktiv helg! Bandet heter Vallenfyre, plata heter "A fragile king".

Jeg vil tro at en del folk hadde store forhåpninger angående denne plata når den meldte sin ankomst. Ikke ringere enn medlemmer fra bandene Paradise lost og My dying bride har deltatt aktivt i skapelsen av denne platen, og fans av disse bandene kan vel stusse litt over soundet til å begynne med. De foregående bandene er jo Doom og gothic pionerer, men "A fragile king" drodler mesteparten av tiden rundt sjangeren death metal.

Noe doom-tendenser finnes jo, som f.eks i låtene "All will suffer", "Seeds" og "Cathedral of dread", men helhetlig tror jeg vi kan se på skiva som en death metal-skive. Det blir både spilt tregt og raskt, og i de raske partiene kan man til å med skimte noen organiserte grindcore-triks. Det blir ikke utprøvd så mye eksperimenter, det nærmeste vi kommer er en fem sekunders pianomelodi i låta "Seeds", men "A fragile king" leverer noen gode knyttnever i løpet av de førti minuttene den varer.

Det første jeg la merke til var hvor deilig og tykk gitarlyden var. Alt er rent og tydelig mikset, men gitaren er likevel gjennomvåt av sørpete fuzz-vreng. På samme tid er de melodiske partiene spilt inn med klar og fin lyd, så kontrastene merkes godt på kroppen. Noe som virkelig bringer låtene til liv er trommearbeidet på skiva. Trommisen leverer imponerende dobbel bass, og groovy rytmer som virkelig skyver tyngden fram i lydbildet.

Ja, denne plata leverer varene til en viss grad, men noe som anmelderen stadig irriterer seg over er at, på tross av at ingen av sangene er rett ut dårlige, er ingen av sangene rett ut kjempebra heller. Arbeidet imponerer ikke, og etter utallige gjennomganger, er det ingenting fantastisk man tenker tilbake på. Den mangler rett og slett wow-faktor. Ja, sanger som "My black siberia" har diverse snasne punkter ved seg, som den drivende rytmen og det godt brukbare refrenget, men de får meg ikke til å ville mer enn å sitte i stolen og nikke i takt i stillhet. Til og med høydepunktene, den raske "Ravenous whore", og den harmoniske, doompregede røveren "All will suffer" mangler den biten som pusher sangene fra brukbare til glimrende.

Det hjelper kanskje ikke at vokalen, kun bestående av vel utførte growls, bare eksisterer. Du retter ikke ofte oppmerksomheten mot vokalisten, han bare lurer der i miksen med sine noen ganger smarte, noen ganger klisjefylte tekster, mens det mer interessante bandet durer i vei i forsetet. I tillegg har vi hakket mer anonyme spor som "The divine have fled" og "Humanity wept" som bikker lasset enda litt lengre ned i dritten.

Dette albumet er slettes ikke dårlig. Det leverer det man håper, og det er fullt mulig å tvinge noen gode stunder ut av de chunky riffene. Men denne plata er slettes ikke oppsiktsvekkende bra heller. Dette året har vært stappfullt av mildt sagt hårreisende bra plater, og en standard death metal-kringle som dette forviller seg dessverre inn i den gigantiske høystakken av mindreverdige bakverk. Forventer mer av gutta fra paradise lost og my dying bride neste gang. Det får bli en midt på treet:

6.0/10