En liten musikkliste til (10-1)

10. Opeth - Hessian Peel
Album: Watershed
Sjanger: Progressive Metal

Det er få andre enn Opeth som starter sanger med country-gitar og visesang, synger baklengs og får et orgel som gir assosiasjoner til 70-talls-prog til å få sangen til å gå over til death metal på få sekunder. Og som faktisk får det til i tillegg. Dette er Hessian Peel beskrevet i korte trekk; en sang som jeg nesten ble litt for overveldet av første gang jeg hørte den. Den har en utrolig gjennomtenkt oppbygging, har vakre melodier og vokalarbeid som mildt sagt er imponerende. Det er en sang som virkelig får fram Opeths evne til å perfeksjonere.

9. Emperor - Inno A Satana
Album: In the Nightside Eclipse
Sjanger: Black Metal

Ikke la deg skremme av det spydige navnet. Inno A Satana er kanskje en satanistisk sang med ræva lydkvalitet, men herregud, så mye som klarer å imponere også. Sangen er for det første et kroneksempel på Emperors variasjon; gitarene spiller alltid noe forskjellig som bare får alt til å bli enda mer episk, synth i bakgrunnen styrker atmosfæren til det ytterste, og når både clean-vokal og skriking akkompagnerer hverandre i flere deler av sangen kan det nesten ikke bli bedre. Det er rett og slett den beste sangen fra mitt favorittband innen black metal, og det bør vel egentlig si sitt.

8./7. Mastodon - The Czar/The Last Baron
Album: Crack the Skye
Sjanger: Progressive Metal

Hands down, jeg klarer ikke å bestemme meg. The Czar og The Last Baron er like bra. Det er de to lange, progressive sangene på Crack the Skye, som virkelig er et av de beste albumene noensinne. Begge er altså like på en måte, men på en annen klarer de også å skille seg fra hverandre med deres utrolig gode variasjon og gjennomtenkte oppbygninger. Begge sangene starter med lange vers-partier som nesten hypnotiserer en, og går videre ut i et progressivt landskap med perfeksjonerte lydbilder, fantastisk vokalarbeid og imponerende tilskudd fra alle instrumenter. Det skal likevel sies at det er vanskelig å si akkurat hvilken sjanger sangene tilhører. For selv om sangene definitivt er av progressiv natur, gjør både stoner- og sludge-elementer dette til noe helt for seg selv.

6. Gojira - The Art of Dying
Album: The Way of All Flesh
Sjanger: Experimental Death Metal

Ordene som kan beskrive The Art of Dying er mange: Kolossal, gjennomtenkt, episk og svær. Selv om det i starten kan høres ut som en ganske vanlig death metal-sang, oppdager man etter hvert at dette er noe helt for seg selv til tross for sine ganske simple riff og vokal. Sangen starter med en rytme som du definitivt ikke skjønner deg på med en gang, og går videre ut i et sært og eksperimentelt landskap som gjør at den ikke ligner på en annen sang i hele verden. Sangen "avbrytes" flere ganger av stemningsbaserte toner som bare varer i noen sekunder før et nytt riff sparkes i gang. Utradisjonelt som bare faen, men det er det som er det fantastiske.

5. Metallica - Disposable Heroes
Album: Master of Puppets
Sjanger: Thrash Metal

Glem Master of Puppets, Nothing Else Matters og Enter Sandman. Disposable Heroes er uten tvil den beste Metallica-sangen for meg. Sangen er nok mest kjent for det høyrehånds-drepende vers-riffet som høres ut som maskingevær, men for meg er det oppbygningen og det episke preget som gjør sangen. Her føles det gjennomtenkt fra start til slutt med utrolig bra riff, vokal og gitar-soloer, og over sangen henger det et minimalistisk, men samtidig utrolig episk preg. Dette er sannsynligvis den mest atmosfæriske sangen Metallica har laget, og når det ropes "back to the front!" samtlige ganger mot slutten av sangen er det vanskelig å ikke bli revet med.

4. Enslaved - Ethica Odini
Album: Axioma Ethica Odini
Sjanger: Black Metal

Få sanger i verden har energien Ethica Odini har i seg. Etter den ganske stille introen på 30 sekunder braker det løs med et utrolig energisk og massivt lydbilde som preges av svære gitar-riff, doble basspedaler og skrike-vokal som ikke kunne passet bedre. Men variasjon er det også, og sangen preges også av gitarsoloer og deler med clean-vokal som gjør at det aldri blir kjedelig å høre på sangen. Den er med andre ord noe av det viktigste som gjorde Axioma Ethica Odini til et av de beste albumene i 2010.

3. Opeth - Deliverance
Album: Deliverance
Sjanger: Progressive Death Metal

Deliverance er noe av det mer tyngre materialet til Opeth. Her er det mange tunge riff, growling og doble basspedaler som holder sangen i gang. Men man skal ikke tro hele greia er strippet for variasjon av den grunn; deilige akustiske deler preger også sangen, og et sinnsykt fengende refreng med clean-vokal er også her. Drivet i sangen er fantastisk bra balansert, og på tross av en lengde på 13 minutter blir det aldri kjedelig. At de har klart å få en repeterende og relativt simpel outro på 4 minutter til å bli noe av det mest fengende jeg har hørt med sin utrolig kule rytme skal de også ha skryt for.

2. Dimmu Borgir - The Insight and the Catharsis
Album: The Insight and the Catharsis
Sjanger: Symphonic Black Metal

The Insight and the Catharsis får meg til å bli lei meg over at keyboardist Mustis og bassist/vokalist ICS Vortex er ute av bandet for godt. Ikke fordi de gjør sangen, men fordi denne sangen beviser hvor fantastisk bra bandet var i lag med dem. Her får alle i bandet vist seg fram skikkelig; hovedvokalist Shagrath står å skriker og growler som vanlig, blast-beatsene dundrer, gitarsoloer er på plass, keyboardet står for både neo-klassiske løp og stemningsfulle partier, og sist men ikke minst står ICS Vortex for noen av de mest episke delene noensinne. Han får det til å høres ut som en engel står og synger i svartmetallbandet selv, og delene hans får det bokstavelig talt til å fryse nedover ryggen. Og alt dette har de fått til på 7 minutter. Kudos.

1. Dream Theater - Octavarium
Album: Octavarium
Sjanger: Progressive Metal

Herregud, hvor skal jeg begynne. Octavarium er altså den beste sangen noensinne i mine øyne. Ingen over, ingen ved siden. Alt er gjort riktig, alt føles helt fantastisk og hele sulamitten er av en kvalitet ingen andre sanger kan måle seg med. Inspirasjon er tatt fra samtlige musikksjangere, variasjonen er kolossal, og viktigst av alt føles sangen helt naturlig oppbygget. Å lage en perfekt oppbygget sang på 24 minutter er ikke lett, men Dream Theater har altså klart det på mesterlig vis.

Allerede fra introens Pink Floyd-tendenser merker man at dette er noe for seg selv. De utrolig vakre lap-steel-lydene som overlapper hverandre utgjør den perfekte introen. Og når Shine On You Crazy Diamond bare kan gå å legge seg selv sier det ikke pent lite. Videre går det over til noen rolige vers med akustiske gitarer, og gradvis utover utvikler sangen seg til det kjappere og hardere mot et episk klimaks som går tilbake til begynnelsens tendenser. Alt er perfekt. Hør den.

En liten musikkliste til (20-11)

20. Dream Theater - The Count of Tuscany
Album: Black Clouds and Silver Linings
Sjanger: Progressive Metal

Dream Theater kommer alltid til å være et av mine definitive progressive metal-band, rett og slett fordi det er så sinnsykt mye variasjon i musikken deres. The Count of Tuscany fra albumet Black Clouds and Silver Linings er en låt på hele 19 minutter som sammensveiser det meste Dream Theater har funnet på å bruke gjennom årene. Her finner du alt fra utrolige akustiske melodier, vakre soloer, rytmiske riff, merkelige taktskifter og atmosfæriske partier som nesten grenser over til ambient. Sinnsykt bra er det i hvert fall.

19. Tool - Schism
Album: 10.000 Days
Sjanger: Progressive Rock

Jeg husker den første (og siste) gangen jeg spilte Schism av Tool på Guitar Hero: World Tour. Det er noen av de kjedeligste spillopplevelsene jeg noensinne har hatt, men det er mer på grunn av at en sånn sang egentlig ikke bør settes inn i et rytmespill. Sangen i seg selv er nemlig sinnsykt bra, og det mystiske preget Tool også har i de fleste andre sangene sine gjør at det føles utrolig gjennomført. Alt fungerer her: Bassriffet i starten er intet annet enn utrolig tøft, og det atmosfæriske midtpartiet er noe av det deiligste jeg har vært borti.

18. System of a Down - B.Y.O.B.
Album: Mezmerize
Sjanger: Alternative Metal

System of a Down er noen av de kuleste bandene på hele kloden, og musikken deres er intet annet enn spinnvill, kreativ og noe av det mest utrolige man finner innen alternativ metal med elementene fra folkemusikk fra Armenia. B.Y.O.B. er et av de mest kjente sangene deres, og er i mine øyne den beste de har laget. Ikke bare imponerer det utrolig kjappe vers-temaet, men det rytme-baserte pre-choruset er noe av det mest fengende jeg har hørt - som fortsatt har en viss kvalitet.

17. Dream Theater - Dark Eternal Night
Album: Systematic Chaos
Sjanger: Progressive Metal

Dream Theater dukker opp på lista igjen, nå med energiske og teknisk krevende Dark Eternal Night. Sangen sparkes i gang av et av Dream Theaters desidert kuleste riff, og fortsetter uti det progressive landskapet de behersker så godt. Man merker at Dream Theaters medlemmer har peiling på musikk, og sangens kvalitet styrkes ytterligere av en sinnsykt kul andrevokal på versene og midtpartier som mildt sagt er merkelig utformet.

16. Black Sabbath - War Pigs
Album: Paranoid
Sjanger: Heavy Metal

Mange av bandene på denne listen hadde kanskje ikke eksistert i det hele tatt hvis ikke Black Sabbath hadde vært til. Det er definitivt et av de viktigste bandene i metal-historien, og albumet deres Paranoid er muligens den mest betydningsfulle plata i sjangeren. Selv om alt man finner her er utrolig imponerende, er det likevel War Pigs jeg synes troner høyest. Her er det både beintøffe riff, klassiske soloer og vakre melodier å finne, og stemningen i sangen er så velgjort at den da skitne industribyen Birmingham blir til å ta å føle på.

15. Emperor - With Strength I Burn
Album: Anthems to the Welkin at Dusk
Sjanger: Black Metal

Emperor er tidenes beste band innenfor norsk black metal. Punktum. Ingen andre har vært så sinnsykt kreative med det de har gjort, og samtidig vært såpass unike på den måten at de blandet elementer fra mange typer black metal. With Strength I Burn er et veldig godt eksempel på akkurat dette, og er den mest episke sangen de har laget. Her er det både dritkjappe riff, blastbeats, gitarsoloer, melodier på symfoniske instrumenter, utrolig skrike-vokal samt et langt parti med clean-vokal - noe som slettes ikke er vanlig innenfor norsk black metal. Klarer du å presse inn alt dette på 8 minutter og samtidig gjøre det bra, ja da har du gjort det meste riktig, for å si det sånn.

14. Opeth - Ghost of Perdition
Album: Ghost Reveries
Sjanger: Progressive Death Metal

Opeth har alltid vært kjent for sin utrolige variasjon i musikken sin, der folkemelodier og death metal-brøl kan dukke opp i samme sang. Ghost of Perdition er et kroneksempel på akkurat dette. Her har Åkerfeldt & co. brutt helt med konvensjonene og laget en sang på 10 og et halvt minutt hvor få ting gjentar seg, og da sier det kanskje seg selv at variasjonen er enorm. Her finner man dyp growling, rytmiske riff, snill clean-vokal og folketendenser - alt det gode ved Opeth med andre ord.

13. Metallica - ...And Justice for All
Album: ..And Justice for All
Sjanger: Thrash Metal

...And Justice for All er for meg det litt mer dystre og alvorlige albumet til Metallica. Sangene føles mye mer raffinerte og gjennomtenkte, de er lengre, og det ligger uten tvil en skikkelig dyster stemning mange steder. Som den dystreste sangen på det dystreste albumet gjør tittelsangen seg omsider godt, og er definitivt et av mine favorittsanger fra Metallica. Nettopp pga. at den føles så gjennomtenkt og følelsesladet.

12. Machine Head - Clenching the Fists of Dissent
Album: The Blackening
Sjanger: Neo-Thrash

Jeg husker fortsatt da jeg fikk The Blackening i bursdagsgave og satte den på for første gang. Det var Clenching the Fists of Dissent på 10 minutter som var først ute, og jeg må si at jeg aldri har hørt maken til en bedre åpning på et album. En rolig og lang intro bygger opp til et sinnsykt aggressivt riff, og det fortsetter videre med noe av det beste Machine Head har laget noensinne. Å lage en perfekt oppbygget sang som føles gjennomtenkt på 10 minutter er ikke lett, men Machine Head har gjort det med finesse og dermed laget et av de beste Neo-thrash sangene noensinne.

11. Iron Maiden - Fear of the Dark
Album: Fear of the Dark
Sjanger: Heavy Metal

Fear of the Dark er definitivt ikke det beste albumet til metal-kongene Iron Maiden, men tittelsangen er noe av det beste innen den mer tradisjonelle metal-stilen i mine øyne. Kvalitet er det absolutt hele veien fra de rolige og stemningsfulle partiene i starten, når det virkelig tar av mot midten, de sinnsykt kule soloene og videre til siste sekund. De kjappere partiene er noe av det mest energiske jeg har hørt noensinne, og setter virkelig adrenalinet i kok. Og ikke minst live-opptredene. Rytmen gjør nemlig denne delen av sangen til et beist.

En liten musikkliste til (30-21)

Nå har det seg slik at filmdelen på bloggserien min om populærkultur tar lenger tid å lage enn jeg først trodde. Plutselig dukket det opp et par filmer til jeg syntes jeg burde ha sett før en topp 10-liste settes i verk, og nå sitter jeg med en hel del legendariske filmer som skal utvide min horisont innen film. For å ikke la serien virke helt død tar jeg omsider heller og tar en liten ekstradel med musikk, og her skal jeg gjennom tre blogger snakke om de 30 beste sangene noensinne, i mine øyne så klart. Men ta det med ro, hele lista er laget allerede, så dette kommer ikke til å ta ukesvis. Jeg kan avsløre at det aller meste her er metal, og selv om redaksjonssjefen muligens strammer inn reglene om hvorvidt jeg kan sette på musikk på møtene, har jeg bestemt meg for å dele det med dere. Uansett: Here we go!

30. Swallow the Sun - Falling World
Album: New Moon
Sjanger: Doom Metal
Swallow the Sun er et band jeg har elsket fra første stund, og det var i grunn disse finnene som ga meg mersmak for doom metal. Spesielt albumet New Moon elsker jeg, og her er Falling World definitivt den beste låta. Et utrolig harmonisk og deilig hovedriff og refreng med tostemte gitarer, akkompagneres av tunge og atmosfæriske vers og midtpartier. Falling World er en sang jeg tror også folk som ikke er noe særlig doom-fans kan like, rett og slett fordi den har det lille ekstra.

29. Nirvana - In Bloom
Album: Nevermind
Sjanger: Grunge
Nirvana er bandet som klarte å gjøre det simple til noe komplekst; veldig enkle riff og tradisjonell oppbygninger preger In Bloom - den beste sangen på den legendariske Nevermind-plata - men de depressive undertonene og Kurt Cobains kraftige vokal gjør at det blir noe magisk ved dette. Det er sannsynligvis den sangen i verden jeg synes er deiligst å høre på, og passer å høre på hvor som helst i hvilken som helst situasjon.

28. Satyricon - Mother North
Album: Nemesis Divina
Sjanger: Black Metal
Fra grunge til noe litt annet, nemlig norsk black metal. Satyricon har lenge vært en ledende aktør i norsk black metal, og har med årene utviklet seg til å bli mye mer rifforienterte fra det mer hurtige og melodiske de hadde tidligere. Jeg har absolutt ikke noe i mot den nye retningen, og jeg synes det i grunn er kjempekult, men jeg må likevel si at den beste sangen deres er Mother North. Ikke bare har den et av de beste melodiske riffene noensinne, overmenneskelige blast-beats og et utrolig atmosfærisk lydbilde, men også et midtparti som setter Allsang på Grensen i skammekroken på de bedre live-opptredene.

27. Alice in Chains - Would?
Album: Dirt
Sjanger: Grunge/Alternative Metal
Tilbake til grunge. Alice in Chains er også en storfavoritt i sjangeren, og Would? er i mine øyne deres aller beste sang - om ikke den beste i hele sjangeren. Bassen og trommene står veldig sentralt, de fantastiske tostemte vokalpartiene AiC sitter som støpt, og det høres ut som de var høye på noe når de spilte den inn. Og det er i grunn noe med dette som gjør sangen så bra. Sammen med In Bloom er dette nemlig utrolig deilig å høre på, og litt hippie-stemning på toppen gjør seg alltid godt.

26. Megadeth - Holy Wars...the Punishment Due
Album: Rust in Peace
Sjanger: Thrash Metal
Megadeth har alltid vært de tekniske mestrene av de fire store innen thrash metal, og Holy Wars...The Punishment Due er et glimrende eksempel på deres tekniske finesse. Sangen har et helt utrolig godt driv, og føles ikke minst variert med sin utradisjonelle oppbygning og variable tempo. Den imponerer fra første stund med sin bråe start, og fortsetter videre med både kjappe og groovy riff og hektiske gitarsoloer. Den er rett og slett et av de beste sangene man finner innen thrash metal.

25. Steve Vai - Erotic Nightmares
Album: Passion and Warfare
Sjanger: Instrumental Rock/Metal
Jeg har ikke helt sansen for gitarvirtuoser som absolutt skal bryte alle barrierer med sweeping, tremolo-picking og pompøse melodier kjappere enn Il Tempo Gigante. Steve Vai er derimot en litt annen sak, og et av mine favorittgitarister. Noe Erotic Nightmares har mye av skylda for. I steden for å pøse på med neoklassiske klisjeer, har Vai vært i det kreative hjørnet. Her blandes elementer fra samtlige musikksjangre, og når dette smeltes sammen med et sinnsykt fengende rytmisk bilde er det vanskelig å ikke like dette her. Det er rett og slett fryktelig kreativt.

24. Lamb of God - 11th Hour
Album: As the Palaces Burn
Sjanger: Groove Metal
Det er ikke uten grunn at 11th Hour er en sang innen groove metal-sjangeren. Den er nemlig veldig riffbasert og høres ut som den er laget for å headbange til med sin fantastiske rytme. Det som derimot gjør at denne utmerker seg fra andre Lamb of God-sanger er det melankolske preget den har. Sangen har skikkelig atmosfære, og dette styrkes av et av de aller feteste refreng-riffene jeg noensinne har hørt samt et dypt, men samtidig melodisk bridge-parti.

23. Queen - Bohemian Rhapsody
Album: A Night at the Opera
Sjanger: Classical Rock
Alle har hørt Bohemian Rhapsody, og jeg tror de aller fleste kan være enig i at dette er en sang utenom det vanlige. Det er nesten så jeg kaller den en liten rockeopera med litt pianospill og gitarsoloer innimellom i steden for en sang. Helt unik er den, og vokalarbeidet er noe av det beste jeg har hørt noensinne. Koringen midt i er til å få bakoversveis av, og når Freddie Mercury topper det hele, er det nesten fullkomment. Let him go!

22. Burzum - Glemselens Elv
Album: Belus
Sjanger: Amibient Black Metal
Jada; Varg Vikernes er sannsynligvis den største skruen i hele det norske musikkmiljøet, og en del handlinger og uttalelser har gjort at mange har gitt fyren en kald skulder permanent. Litt synd egentlig, for musikken hans er noe av det mest stemningsfulle jeg noensinne har hørt, og jeg kan i grunn sitte å høre på det i timesvis. Det er vanvittig ensformig, men det er så magisk at det automatisk blir sinnsykt bra. Melodiene og atmosfæren samsvarer i noe som kan minne om norske skoger i lydformat, og der har man vel egentlig Glemselens Elv: Et mesterverk.

21. Slayer - Seasons in the Abyss
Album: Seasons in the Abyss
Sjanger: Thrash Metal
Slayer er et av thrash-bandene som er nærmest death metal-sjangeren, og er bl.a. en enorm inspirasjonskilde til f.eks. Cannibal Corpse. Seasons in the Abyss er derimot noe litt annet, spiller mer på atmosfære og føles ikke så beinhard som de fleste andre Slayer-sangene. Selv elsker jeg sangen, og synes den føles mye mer gjennomført enn mye annet Slayer-materiale. Oppbyggingen er utrolig god, og jeg digger hvordan det fra å være sakte og stemningsfullt i starten utvikler seg til å bli vesentlig kjappere, sakte men sikkert. Det føles rett og slett veldig godt sammensatt.

Har du hørt om dette spillet?

Kontra gårsdagens sinnablogg om gigantserien Uncharted og om hvor overvurdert jeg synes den er, har jeg valgt å skrive om det stikk motsatte i dag. Nemlig et skikkelig undervurdert spill. Eller oversett er vel kanskje heller det riktige ordet. Spillet heter Legend of Kay, og er i mine øyne så oversett at jeg nesten setter meg i et hjørne og griner. Hørt om det? Ikke det, nei. Tenkte meg det. Du er i hvert fall ikke den eneste, for siden dagen jeg for første gang prøvde det for mange år siden, har jeg sittet å lurt på hva i all verden som hindret dette spillet i å bli mer "kjent" enn det det er.

Grunnen til det er enkelt nok at jeg synes det er et sinnsykt morsomt spill. Du spiller som et slags kattedyr som skal redde de andre kattene, pandaene, froskene og kaninene på øya der han bor fra den totale undergang, ledet an av en fascistisk gorilla-hær. Joda, utgangspunktet i historien høres kanskje i overkant obskurt og barnslig ut, men det ligger mer bak panseret enn dette. I løpet av reisen man går igjennom på øya støtter man på vakre miljøer og ikke minst utrolig mye variasjon i gameplayet. Sistnevnte føles som en god blanding av Legend of Zelda og Ratchet & Clank, og variasjonen mellom gåteløsning, kamp og andre gjøremål føles skikkelig gjennomtenkt.

Det er rett og slett et skikkelig morsomt spill, og når en østlig setting med utrolig musikk og fabelaktig atmosfære skjønner jeg virkelig ikke på den mikroskopiske oppmerksomheten spillet har fått. Jeg har sjelden hatt en større eventyrfølelse i et spill, og enkelte ganger var jeg rett og slett på stedene litt lenger bare pga. den deilige stemningen. Bare hør denne sangen mens du forestiller deg at du trasker rundt i et forlatt sumpområde: http://www.youtube.com/watch?v=mobhPvXQoeg

Jeg synes nå Neon Studios fortjener litt bedre; dette er et spill jeg har brukt ufattelig mye tid på, og er et av PS2-spillene jeg sent vil glemme. At jeg kjenner skremmende få som i det hele tatt har hørt om det er er en skam, og selv om det sikkert finnes et lignende tilfelle der ute et sted, står jeg fast på at Legend of Kay er det mest oversette spillet noensinne i mine øyne. Om du noen gang av en eller annen grunn skulle komme over det kan jeg trygt anbefale det, for som PS2's svar på Legend of Zelda gjør det seg godt.

Hva med deg? Er det noen titler du synes burde fått mer oppmerksomhet?

Jeg hater Uncharted!

Neida, jeg hater ikke Uncharted. Jeg synes det faktisk er en veldig bra spillserie, og det er noe jeg absolutt gidder å bruke tid på. Spillene er noen skikkelig grafikkmonstre, og detaljer, omgivelser og karakteranimasjoner er helt fenomenale. Det er rett og slett noe av det beste vi har sett på den grafiske fronten noensinne, men ikke nok med det. Uncharted-serien fortjener også ros for sine historier og fabelaktige presentasjon. Regien og de cinematiske mellomsekvensene er som dratt ut av baken på en Hollywood-produksjon, mange av karakterene er høyst troverdige og vittige replikker kommer på rekke og rad. Klassiske action-scener i Hollywood-stil er det i tillegg masser av.

Uncharted har altså fine klær; det ser pent ut og presenteres på en uovertruffen måte, men hva med selve spillet? Spillmekanikkene, kontrollen, og variasjonen i vårt kjære gameplay? Tja, si det. Det ser nemlig ikke ut som Naughty Dog ikke har fokusert mest på dette, og gapet mellom kvaliteten på elementene jeg nevnte i forrige avsnitt og kvaliteten på selve spillet, er i mine øyne stort. Noen ganger føles det som Uncharted handler om å pine seg gjennom kampsekvenser på flere titalls minutter, og spillene føles ofte ekstremt monotone. Klatringa er veldig lett, det samme er gåtene som noen ganger føles påtvungne og uinspirerte i tillegg, men kamper er det masser av. Det er her utfordringene ligger, det er dette man kommer til å bruke mest tid på, men det er også det elementet med minst potensiale.

Uncharted kunne vært et utrolig eventyrspill med utforskningsmuligheter, svære gåter man bruker fryktelig lang tid på, og utfordrende klatresekvenser dobbelt så lange og uregisserte som introscenen i toeren. Istedenfor er det blitt et lineært actionspill som tidvis minner om et krigsspill. Når jeg i toeren holdt på i den nepalske byen som dukker opp i starten av spillet, var det som oftest lasersikter, rakettkastere og lumske fiender av slavisk opphav som var i fokus, og plutselig minnet det mer om Call of Duty enn Indiana Jones.

Av alle øyeblikkene i Uncharted-serien er det faktisk sluttsekvensen i eneren jeg liker aller best. Her følte jeg meg ganske fortapt, jeg følte et snev av overlevelsesinstinkt og jeg ble faktisk dritengasjert. Jeg sier ikke at Naughty Dog må dra inn elementer fra survival horror-sjangeren for å perfeksjonere spillene sine, men dette underholdt meg mange ganger mer enn noen annen sekvens i Uncharted-serien. Med dette kan jeg også si at jeg synes eneren er det beste spillet i serien, og at jeg synes serien har jeg synes serien har tapt seg smått videre. Selv om det var kort, elsket jeg måten man uten stopp beveget seg mot målet, og lineæriteten passet til oppbyggingen.

Kort oppsummert synes jeg gameplayet i Uncharted foruten om i visse sekvenser fremstår som ganske dybdefattig. Noe virkelig unikt finner jeg ikke når jeg faktisk spiller det, og selv om alt det jeg nevnte i det første avsnittet er flott, gjør gameplayet at jeg synes en 96/100 til toeren på Metacritic blir i drøyeste laget. Greit nok at verdens anmeldere elsker "klærne" til Uncharted, men er det virkelig dette som er viktigst? Kan man ikke like godt sette seg ned med en dritkul Hollywood-film i stedet? Selv om grafikken har hevet seg noen hakk til hver utgivelse og stedene er nye, har det vel aldri dukket opp noe virkelig nytt og innovativt. Har det vel?

Og her vil jeg gjerne trekke fram en blogg av brukeren gilliankrueger som dukket opp for noen uker siden. Dette er en fyr som er omtrent like sur på Uncharted som jeg er, og som trekker fram hvordan fjorårets Uncharted 3 ble mottatt i forhold til Ubisofts Assassin's Creed: Revelations. Uncharted 3 ble nemlig elsket av kritikerne, mens AC: Revelations fikk en ganske lunken mottakelse av enkelte. At dette er urettferdig er jeg fullstendig enig i, og mens kritikerne hadde klagekor over hvor lite nytt det var i Revelations, spurte jeg meg selv over hva som egentlig var så forbanna nytt i Uncharted 3. Joda, grafikken er jo bedre, men ellers føler jeg at nyhetene i spillet ikke er særlig mange flere i Revelations. Jeg personlig ble ikke spesielt imponert over noen av spillene, men fy.

Jeg synes altså Uncharted er en skikkelig overvurdert serie. Som jeg sa i første avsnitt hater jeg ikke serien, og jeg synes spillene kan være svært så morsomme, men jeg må innrømme at jeg har glidd inn i den lille rekka av folk som ikke ser det helt store. Om hele verdens anmeldere sitter å bryr seg fullt og helt om grafikk, lyd og presentasjon forstår jeg det, men er det egentlig dette som er viktigst? Hadde Uncharted vært bra uten dette for alle sammen? Er ikke selve spillet det vitkigste? Vel, det blir uansett spennende å se hva Naughty Dog har å by på med årets The Last of Us, men et slikt spill i Uncharted-stil vil jeg dessverre ikke ha.

Filmanmeldelse: Cast Away

Chuck Noland (Tom Hanks) er en travel kar sysselsatt i det internasjonale frakteselskapet FedEx, og på selveste julekvelden får han enda en gang beskjed om at et oppdrag står for tur. Etter å ha satt seg på et fly på vei til den andre siden av kloden går noe dessverre forferdelig galt, og på grunn av ekstrem turbulens styrter flyet rett ned i Stillehavet. Chuck kommer seg unna det brennende flyet, og som eneste overlevende driver han inn til en liten øy han nå er det eneste mennesket på. En vanlig flytur har med andre ord forandret seg til en kamp for å overleve - på en øy midt ute på Stillehavet.

Det er ikke lett å lage god underholdning ut av en alminnelig mann som kastes tilbake på steinaldernivå, og det kan fort bli noe langdryg og kjedelig å se en som bare prøver å overleve. Dette er ikke tilfellet i Cast Away, mye på grunn av hovedrolleinnehaver Tom Hanks. Hvor bra han gjør det med regissør Robert Zemeckis har vi tidligere sett i fantastiske Forrest Gump, og han passer perfekt i rollen for det nokså vanlige ordensmennesket Chuck. Den fysiske og mentale utviklingen Chuck går i gjennom på øya presenteres i et naturlig og passende tempo, og det er overraskende underholdende å følge livet på den øde øya.

Chuck starter nemlig som en veldig frustrert og fortvila personlighet med null erfaring om hvordan man best mulig skal overleve ute i naturen, men utvikler seg til å bli en selvsikker, vill og dog en ganske asosial type etter hvert som filmen har rullet en stund. Dette sørger for en hel del ganske humoristiske øyeblikk som når han bruker timesvis på å fyre opp ild, åpner FedEx-pakker fra det styrtede flyet, og spesielt hvordan han etter hvert utvikler et "vennskap" til volleyballen han kaller Wilson. Selv om sistnevnte har null personlighet og et ansikt laget av Chucks eget blod fikk Zemeckis meg til å bry meg overraskende mye om ballen.

Selve hoveddelen er altså svært godt oppbygget og gjennomtenkt, men hva med resten av filmen? Filmens største svakhet har dessverre med dette å gjøre, og jeg synes filmen føles ganske delt opp. Overgangen fra innledningen til selve hoveddelen fungerer relativt bra, men når man beveger seg mot slutten blir det litt brått i overgangene og det flyter ikke så bra lenger. Jeg hadde likt å se noen mer naturlige overganger akkurat her, spesielt på grunn av filmen skifter litt tema, og klimakset føltes ikke så gjennomtenkt som jeg hadde håpet på.

Men selv om potensialet ikke er utnyttet til det fulle, er Cast Away en kjempebra film. Tom Hanks gjør en super rolletolkning og hever filmen noen hakk, tiden på øya er både interessant og humoristisk, og viktigst av alt underholder det. Nei, Zemeckis og Hanks gjør det ikke like bra sammen som i Forrest Gump, men samtidig holder den absolutt mål, og er en film jeg trygt kan anbefale.

8/10

Mine favoritter innen populærkultur [2]

Da var vi altså kommet til den andre delen av min lille bloggserie om populærkultur. For de som ikke vet hva denne dreier seg om går jeg altså i gjennom tre medium - spill, musikk og film - og ramser opp favorittene i lister med begrunnelser. Mens det forrige gang dreide seg om spill, går jeg nå over til musikkens verden og har listet opp de ti beste albumene ever. Enjoy!

*PS: For å skape litt variasjon har jeg bare tatt et album pr. band/artist.*

10. Megadeth - Rust in Peace

Rust in Peace er plata jeg setter på om jeg vil ha noe thrash metal kan defineres som. Her går det fort, og hurtige gitarriff og krevende gitarsoloer kommer på rekke og rad. Og selv om Dave Mustaine høres ut som en lidende heks der han står og synger, er dette et album som virkelig er verdig tiendeplassen. Albumet er utrolig kreativt utformet, har god dynamikk, og hver sang føles ulik den forrige. Spesielt Hangar 18 er utrolig med tanke på sine utrolig mange gitarsoloer, og at de spiller disse uten å virke som pretensiøse virtuoser.

Beste sanger: Holy Wars...The Punishment Due, Hangar 18, Lucretia

9. Enslaved - Axioma Ethica Odini

Axioma Ethica Odini er en plate som er bråkete, harmonisk og atmosfærisk på en gang. Svære gitarriff basert på vrengte moll-grep hjelper på det utrolig massive lydbildet, og lyden er både organisk og velprodusert - noe som passer plata perfekt. Langdryge partier som man f.eks. finner i åpningssporet Ethica Odini skaper en perfekt atmosfære, og musikken byr også på en del variasjon med litt mer melodiske partier og clean-vokal som til tider dukker opp.

Beste sanger: Ethica Odini, Waruun, Lightening

8. Nirvana - Nevermind

Nevermind skiller seg veldig ut på denne lista, og det er kanskje litt rart, men jeg elsker dette albumet. Nirvana bruker veldig enkle riff og strukturer, men fascinerer med det nesten depressive preget som ligger over mye av musikken. Det gir låtene deres det lille ekstra og gjør at musikken deres hever seg et hakk og blir utrolig tilfredsstillende; dette er noe jeg kan høre på uansett humør, og det er rett og slett deilig. Stemmen til Kurt Cobain og den gode lyden hjelper ikke pent lite på dette.

Beste sanger: Smells like Teen Spirit, In Bloom, Lithium

7. Machine Head - The Blackening

The Blackening var et album som i 2007 sendte spesielt britiske anmeldere i lykkerus, og ga neo-thrash et friskt pust. Machine Head har perfeksjonert seg skikkelig på dette albumet og gitt oss et mer komplekst og progressivt inntrykk av seg selv. De fleste av sangene strekker seg på rundt ni minutter, og allerede fra åpningssporet merker man at dette er store saker av stor kvalitet. Det er skikkelig driv i låtene og man kan nesten ikke unngå å sitte å nikke til de tunge og hurtige rytmene. Det er rett og slett sinnsykt tilfredsstillende, og når albumet i tillegg byr på god variasjon, er dette noe man ikke bør komme foruten.

Beste sanger: Clenching the Fists of Dissent, Halo, Wolves

6. Dream Theater - Octavarium

Octavarium er en teknisk maktdemonstrasjon, og viser Dream Theater på sitt beste. Sangene varierer mellom å være ballader og mer teknisk krevende, tunge og progressive låter, og at medlemmene i Dream Theater har studert musikk alle sammen merkes godt. Halvparten av grunnen til at dette albumet havner på lista er derimot den siste sangen, Octavarium, som i mine øyne er den aller beste sangen laget noensinne. En 24 minutter lang sang som er helt perfekt oppbygget og satt sammen, lengden føles passende, og man kommer over mange ulike musikksjangre. Også er det jo morsomt med alle de små konspirasjonsteoriene knyttet til albumet.

En siste liten notis: Systematic Chaos og Black Clouds & Silver Linings er også helt fantastiske album, som er omtrent på samme nivå som dette, men jeg måtte velge ett. Dream Theater er med andre ord imponerende. Veldig imponerende.

Beste sanger: Octavarium (!), The Root of all Evil, Panic Attack

5. Emperor - Prometheus - The Discipline of Fire and Demise

Emperor satte et virkelig verdig punktum med sitt siste album Prometheus - The Discipline of Fire and Demise. Plata er fryktelig velkomponert og kompleks, og at Ihsahn - bandets frontmann - skrev hele greia selv er rett og slett sykt. Musikken er hard, hurtig, progressiv og veldig variert med sine symfoniske elementer; det føles utrolig intelligent og gjennomtenkt, og det er virkelig givende å høre på dette. På grunn av kompleksiteten kan jeg derimot ikke love at du vil elske det første gangen du hører det.

Beste sanger: Empty, The Prophet, The Toungue of Fire

4. Gojira - From Mars to Sirius

Det hersker en vill usikkerhet rundt hvilket Gojira-album jeg liker best av From Mars to Sirius og The Way of All Flesh, men denne gangen vant førstnevnte.

From Mars to Sirius er nemlig ulikt alt jeg har hørt før. Dette er et veldig eksperimentelt album med et veldig minimalistisk preg, og de fleste av sangene baserer seg på veldig kompakte riff som i utgangspunktet kan høres veldig enkle ut. Likevel er det noe ved sangene som fascinerer og som får det hele til å virke utrolig komplekst. De skaper stemninger og føles utrolig gjennomtenkte, og oppbyggingen i mange av sangene fremmer dette. Jeg elsker for eksempel den utradisjonelle strukturen til Ocean Planet, den stemningsbaserte instrumentale Unciorn, og den lange introen til Flying Whales.

Beste sanger: Ocean Planet, The Heaviest Matter of the Universe, Flying Whales

3. Mastodon - Crack the Skye

Noe mer kreativt og episk enn Crack the Skye har jeg aldri hørt før. Hver eneste sang oser av enorm kvalitet, og som konseptalbum er det så å si perfekt. Tematikken er rett og slett luft, men Mastodon har klart å utnytte dette til det fulle. Et fantastisk og massivt lydbilde sørger for at tanker og lydmalerier i hodet settes i sving enten det dreier seg om riff og typiske strukturer eller de mer gjennomtenkte prog-låtene man finner på skiva. Det er utrolig vanskelig å sette Mastodon innenfor en bestemt sjanger, og det har med hell bevist med Crack the Skye.

Beste sanger: The Czar, Crack the Skye, The Last Baron

2. Metallica - Master of Puppets

Ikke nok med at Master of Puppets er Metallicas aller beste album, det er sannsynligvis den beste thrash metal-plata som er spilt inn noensinne. Det jeg liker så utrolig godt med den er at hver sang er helt unik; Battery er det tekniske vidunderet, Welcome Home (Sanitarium) er platas "ballade", Disposable Heroes er den atmosfæriske giganten, Master of Puppets har litt av hvert, og så videre, og så videre. I tillegg byr den på den lange og stemningsfulle instrumentalen Orion i slutten, med et Pink Floyd-lignende midtparti og deilige bass-soloer. Og slike sanger, det vil jeg gjerne ha.

Beste sanger: Disposable Heroes, Orion, Master of Puppets, Welcome Home (Sanitarium)

1. Opeth - Watershed

Watershed er ren kunst. Når jeg startet å høre på Opeth, var det mellom 5 og 10 låter jeg hørte jevnlig på, og jeg ble til slutt overrasket over hvor mange av dem som var fra Watershed når jeg så gjennom albumene deres. Dette er rett og slett bandets desidert beste plate, og mikser sammen alt det elskbare med Opeth. Musikken balanserer mellom å være rolige og folk-inspirerte melodier med akustiske gitarer, hurtige og tunge death metal-partier med growling og hele pakka, og deilige sanger inspirert av 70 talls-prog. Og absolutt alt fungerer. Alt høres så fantastisk og inspirert ut at jeg nesten ikke skjønner hvordan Mikael Åkerfeldt og Co. har fått det til. Så bra er denne plata.

Beste sanger: Hessian Peel, Burden, Heir Apparent, The Lotus Eater

Mine favoritter innen populærkultur [1]

Denne bloggen er starten på en liten bloggserie på tre blogger der jeg altså kommer til å fortelle om mine personlige favoritter i populærkultur jeg interesserer meg for. Nærmere sagt innen spill, film og musikk, og jeg kommer i løpet av tre blogger med noen lister av det jeg liker aller best innen disse feltene. Men nok om dette, nå til første blogg, som først og fremst skal handle om de 10 beste spillene jeg har kommet over.

10. Call of Duty 4: Modern Warfare

Krigsspill er noe jeg egentlig er veldig lei av nå for tiden, men om det er et spill i sjangeren jeg skal sette meg ned med, faller valget lett på Call of Duty 4. Det var det aller første krigsspillet jeg spilte, og selv om jeg var svært uerfaren, likte jeg spillet fra første sekund. Spillet treffer virkelig spikeren på hodet med en overraskende balansert og vanedannende multiplayer, men ikke nok med det. I forhold til de nyere CoD-spillene har dette også en kampanje jeg virkelig verdsetter. Joda, den er kort, men fy så stemningsfull og episk. Her tenker jeg spesielt på de to oppdragene der man som snikskytter skal ta ut fiendtlige styrker i et øde Tsjernobyl. For noen opplevelser.

9. The Elder Scrolls V: Skyrim

Jeg hadde høye forventninger til Skyrim, og fryktet at de kanskje var litt for høye. Det var de absolutt ikke. De ble faktisk overgått. Ikke nok med at jeg endelig fikk se et Bethesda-spill med utrolig bra grafikk, men jeg var fra første stund helt oppslukt av friheten, mulighetene spillet tilbyr, grottene og de fantastiske omgivelsene. I klassisk Elder Scrolls-stil velger du helt selv hva du vil gjøre og hvordan du vil gjøre det; alt kan gjøres, og alt kan unngås. Spillopplevelsen føles helt personlig, og enten du liker å utforske, drepe, snike, hjelpe folk, lage ting eller jakte er det helt opp til deg. Definitivt årets beste spill i 2011 for meg, og en verdig niendeplass på listen. Omgivelsene i spillet ligner tross alt på Norges turområder, og spektakulære dragekamper er det masser av.

8. LittleBigPlanet

LittleBigPlanet er et spill jeg har kost meg så mye med, og har hatt så mye glede av at det definitivt måtte på denne lista. LittleBigPlanet handler nemlig om ren og skjær moro; du føler aldri noe press eller stress, du kan ha det kjempegøy med kompiser, og enten du bygger en haug med enkle dupeditter i skapermodusen eller verdens åttende underverk er det alltid moro. Du trenger nemlig ikke å være den mest kreative personen i verden for å like dette, og er i grunn et spill for alle folk i alle aldre. Så lenge man er på jakt etter moro.

7. Assassin's Creed II

Det er få spill som gir den samme følelsen som når du klatrer opp på et kirkespir hundre meter over bakken, ser ut over et detaljert bylandskap og lar de mesterlige komposisjonene til Jesper Kyd sette prikken over i'en i Assassin's Creed II. Dette spillet er sannsynligvis ikke-RPG-spillet jeg har spilt i flest timer fra denne konsollgenerasjonen; det er et svært langt og innholdsrikt, og forbedret seg på samtlige punkter fra forgjengeren. Den viktigste grunnen til at Assassin's Creed II havner på denne listen er derimot at jeg rett og slett elsker spillet som en helhet. Jeg elsker rett og slett universet, den lange historien man følger, renessansebyene som er gjenskapt på en utrolig måte og det konspirasjonsteoretiske bakteppet som tilføyer historien en ekstra dose med spenning og mystikk. Selv om teorier om tempelriddere begynner å bli litt uoriginale, fascinerer det.

6. Final Fantasy VI

Jeg har aldri vært av den typen som spiller mye japanske rollespill, men når jeg spilte Final Fantasy VI i fjor følte jeg at jeg burde sette meg mer inn i sjangeren. Spillet er intet mindre enn hele 17 år gammelt, men er likevel et av de mest engasjerende spillene jeg har kommet borti. Historien er sannsynligvis den beste jeg har kommet borti i et rollespill noensinne, og jeg elsker tematikken, oppbyggingen og ikke minst det utrolige persongalleriet. Alt dette i tillegg til et solid kampsystem resulterer i en tidløs klassiker som absolutt bør oppleves.

5. The Elder Scrolls IV: Oblivion

Oblivion er et spill som rett og slett er deilig å spille samtidig som det føles utrolig givende. Det har en enorm verden full av vakre grønne skoger, uimotståelig sjarm og atmosfære, og en haug med ting som bare venter på å bli utforsket og gjort. Men du velger selv om du vil gjøre dem eller ikke. Oblivion er nemlig så fritt som det kan bli; din framgang og reise rundt i verdenen er helt unik og spesiell, og det er dine helt egne øyeblikk som skapes i mens du utfører handlingene dine. Du kan utforske, gjøre oppdrag av alle mulige slags typer, luske rundt i dungeons og mye mer. Selv tror jeg dette er et spill som fortsatt vil bli spilt om femten år av ulike grunner. Jeg ser nemlig ingen grunn til at dette spillet vil gå ut på dato.

4. Sly 2: Band of Thieves

Variasjon er stikkordet her. Sly 2 er nemlig det mest varierte spillet jeg noen gang har spilt, og har med det sikret seg en flott plass på listen. Selv om du spiller som tyver er det ikke bare lommetyveri du skal ta for deg; både hacking, klatring, slåssing og sabotasje er blant mange oppdragstyper som står for tur. Når det er en smidig vaskebjørn som er glad i å klatre, en skilpadde med en IQ på minst 150 og en feit muskelbunt av en flodhest som er de spillbare figurene, sier det kanskje seg selv at oppdragene byr på mye variasjon. I tillegg varierer omgivelsene veldig da spillet tar oss med på en jorda rundt-tur, og man kommer seg til jungelen i India, nord-Canada og mye mer. Jeg er ennå ikke lei dette spillet, enda det er mange år siden jeg spilte det for første gang.

3. Half-life

Det er ikke lenge siden jeg begynte på Half-life. Ikke mer enn om lag tre uker siden, faktisk, og på den tiden har det altså rukket å kapre tredjeplassen på denne lista. Valves debut-tittel tok meg nemlig med storm, og jeg elsket vært sekund av spillet. Jeg satt å spilte i flere timer i strekk av gangen, og tenkte hele tiden på hva det neste jeg kom til å støtte på skulle bli. Half-life er nemlig strukturmessig helt perfekt. I spillet er det ingen pauser eller mellomsekvenser, og når man halvveis uti spillet plutselig kommer til å tenke på hvor man har vært, blir man blåst av stolen av tanken på at alt faktisk henger sammen. Det at spillet er spennende og oppslukende absolutt hele tiden er helt utrolig, og jeg har aldri støttet på noe lignende i et spill før.

2. Ratchet & Clank

Jeg har alltid vært fascinert av science fiction-tematikk, omgivelser med et fremtidspreg fulle av merkelige dupeditter og ikke minst planeter. Spesielt som liten. Det var nok derfor Ratchet & Clank apellerte noe så inn i granskauen til meg, og jeg elsker det fortsatt. Kombinasjonen av et uhyre kreativt våpenarsenal, et massivt design og følelsen av at det aldri tar slutt gjør at Ratchet & Clank er et spill jeg aldri glemmer. Det er faktisk snart 10 år siden jeg spilte det for første gang, men fortsatt setter jeg meg ned med det fra tid til annen. Ikke bare for å mimre, men for å bli fascinert på nytt av alt det sjarmerende og massive spillet har å by på. Ja, for jeg elsker fortsatt å bare hoppe rundt på de forskjellige stedene, høre musikken og fyre av et eller annet sykt våpen. Rart, men sant.

1. Fallout 3

Da var vi kommet til førsteplassen, som ingen ringere enn giganten Fallout 3 har kapret. Et spill jeg har sittet latterlig mange timer med. Det store med Fallout 3 er ikke historien, gameplayet eller grafikken. Det er atmosfæren, verdenen og hvor fantastisk bra spillet fungerer som en helhet. Spillet kan på bilder se ut som et greit rollespill med en ganske kjedelig verdenen, men at denne verdenen er så øde, livløs og nådeløs er nettopp det som gjør Fallout 3 til det mesterverket det er. I motsetning til mange andre spill føler du deg nemlig ikke som en prins med fordeler så det holder; man føler at farer lurer rundt hvert hjørne, man føler seg alene og forlatt samtidig som et snev av håp alltid holder det gående. Fallout 3 er rett og slett ikke bare et spill, men en helt utrolig opplevelse.

Musikkanmeldelse: Emperor - Prometheus

På en side kan man si at det både er dumt og urettferdig at et såpass legendarisk black metal-band som Emperor er lagt død, men på en annen side kan man også si at de avsluttet med verdighet. Rett før bandmedlemmene begynte å satse på sine egne prosjekter og visjoner kom de med sitt endelige verk i form av albumet med det svært så spesielle navnet 'Prometheus - The Discipline of Fire and Demise'. En mer heidundrende og kompleks konklusjon av en band-historie skal du lete lenge etter; dette er nemlig svære saker.

Med det kan jeg starte med å si noe jeg sjelden sier om såpass gode plater: Du kommer neppe til å digge det første gang du hører dette. Til å begynne med kan sanger som 'Empty' høres ut som en ustruktert lapskaus av ulike instrumenter som overhodet ikke passer sammen. Og det er mye på en gang. At Emperor har gått fra klassisk svartmetall til en mer progressiv og symfonisk ekstrem metal-stil merkes tydelig, og albumet bærer så å si hele tiden preg av hurtige og teknisk krevende partier. Dette gjør at albumet kan ta tid å vende seg til, og det er absolutt ikke snakk om noen radio-hits fra 70-tallet med intuitiv faktor. Nei, du må faktisk være litt tålmodig og høre på sangene et par ganger for å skjønne at de er noe mer enn støy bak det selv om sangene i gjennomsnitt varer i 5 minutter hver, men det er også noe av dette som gjør plata så forbanna bra.

Med dette er 'Prometheus' helt klart det mest sosistifikerte og gjennomtenkte Emperor har utgitt, og musikken er mer egen enn noensinne. Allerede fra åpningssporet 'The Eruption' merker man at dette er noe spesielt. Dette starter med hvisking etterfulgt av en melodi spilt på cembalo og fiolin før det bygger seg opp til hurtig spilling på syvstrengsgitarer og trommer, akkopagnert av Ihsahn's mesterlige vokalarbeid. Med dette har jeg egentlig oppsummert det aller meste man finner på plata; den kan beskrives som både teknisk, detaljert og melodisk der den inkorporerer flere elementer fra spesielt klassisk musikk i tillegg til metal.

Ellers er musikken veldig progressiv fra start til slutt, og alle sangene inneholder litt av hvert. Spesielt sangene 'Empty' og 'The Tongue of Fire' utmerker seg på dette punktet. Førstnevnte kjører på med en vakker fiolinmelodi mellom de ellers veldig hurtige partiene, og 'The Tongue of Fire' balanserer hårfint mellom de tøffe og dype riffene og de melodiske harmoniene som dukker opp i midtpartiet. Vokalen varierer i tillegg mellom den utrolige growlingen til Ihsahn og clean-vokal som enkelte ganger kan minne om en lettere og dypere opera-variant.

Det er utrolig vanskelig å peke ut en favorittsang fra 'Prometheus'. 'Depraved' har det feteste riffet, 'The Tongue of Fire' har den beste strukturen, 'In the Wordless Chamber' er den mest intense og hurtige, og 'The Prophet' er bare dritkul. Jeg tror jeg likevel må lande på 'Empty' som min favoritt. Her møter blast-beats og latterlig kjappe gitarriff skjønne gitarharmonier akkopagnert av fioliner, og jeg må innrømme at jeg aldri har hørt noe lignende.

Det er ikke mye negativt å si om 'Prometheus', men jeg må si at 'He Who Sought the Fire' gikk meg litt hus forbi. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg følte at den manglet det lille ekstra, og den holder ikke samme standard som de fleste andre sangene på plata. I tillegg kan mange av riffene oppleves ganske like hverandre, men det er egentlig alt.

'Prometheus: The Discipline of Fire and Demise' er dermed et verdig punktum for Emperors diskografi. Man blir rett og slett blåst av stolen når man plutselig skjønner hvor utrolig godt sammensatt dette er; plata er utrolig velkomponert fra start til slutt, og måten de har klart å blande svært ulike sjangere overrasker meg. Jeg må likevel si at plata ikke er for alle. Den er veldig kompleks og krever tålmodighet av høreren, og sangene må ofte høres på mange ganger før man skjønner hvorfor det er bra. Men det er verdt det. Definitivt.

9/10

Jeg hater slike ting!

Jeg koser meg for øyeblikket med det første Deus Ex. Veldig mye. Hvordan FPS-sjangeren kombineres med både RPG- og sandkasse-sjangeren gjør at det føles overraskende bra og innovativt hele 11 år etter at det kom ut. Når jeg først begynner å spille blir jeg skikkelig slukt oppi det. Dette har mange grunner, bl.a. historiefortellingen, men mest av alt må det være det faktum at du kan velge hvordan du vil utføre oppdragene samtidig som de må utføres med kløkt og tanke på konsekvenser. Jeg elsker det. Du får gjøre det du vil, hvordan du vil, men det vil få konsekvenser også.

Nå som jeg babler i vei om hvor bra dette spillet er lurer du sikkert på hvorfor i all verden denne bloggen skal handle om noe jeg hater. Jo, nå skal du høre:

Jeg var nettopp blitt konfrontert med en skikkelig plot-tvist, og holdt på i grenseland mellom godt og ondt da jeg plutselig måtte hacke for å komme videre. Hacke; hvordan skulle jeg gjøre det? Da jeg omsider fant det ut var det dessverre for sent. Jeg hadde ikke ferdighetene som trengtes for å hacke, og jeg hadde heller ikke nok poeng til å lære meg det. De poengene hadde jeg brukt på andre ting.

Jeg satt altså bom fast, uten å kunne gjøre noe særlig med det. Jeg famlet rundt på området i noen minutter for å finne en løsning før jeg virkelig innså at jeg var fanget der. Og det så neimen ikke lyst ut heller.

Heldigvis har vi noe her i verden som heter juksekoder, og det var (dessverre) det eneste jeg kunne bruke til slutt. På Deus Ex må du også gå inn i system-mappen, ordne litt på kontrollsystemet og skrive inn et par ting i spillet for å kunne bruke juksekoder. Etter litt prøving og feiling og litt hjelp fra redaksjonens Deus Ex-ekspert Ingar fikk jeg det endelig til, og nå kan jeg igjen kose meg med Deus Ex.

Så for all del: Kjøp Deus Ex, jeg oppfordrer dere til å gjøre det. Men for guds skyld: oppgrader computer-ferdigheten så fort som mulig.

Hva med deg? Har du noen gang satt deg fast på et spill pga. noe slikt som dette?

BF3 vs. MW3 - urettferdig hykleri?

De årlige utgivelsene av Call of Duty har i år fått mer konkurranse enn vanlig. I år kommer nemlig også Battlefield 3: DICE og EA's storsatsing som har skapt kniving mellom utgivere, fanboys som diskuterer så svetten renner, og det ser med andre ord ut til at det er blitt krig mellom de to krigsspillene. Battlefield 3 er det store, realistiske grafikkmonsteret som alle skytespillveteraner gleder seg som unger til, og Modern Warfare 3 er den andrenalinpumpende og heseblesende run 'n' gun-festen som vi alle kan vende oss til fort.

Det er uten tvil på spillforum overalt på nettet det meste skjer, og her går fanboys i tottene på hverandre daglig, noen sier seg lei av diskusjonene og sier at de skal kjøpe begge, og noen prøver gang på gang å si at spillene ikke kan sammenlignes selv om de kanskje kan det. Battlefield-fanboysene klager støtt og stadig over at MW3 ser så likt ut som sine forgjengere, skrikerungene på mic'en og at det kommer til å bli ubalansert til tusen, samtidig som at de sier at BF3 kommer til å bli bedre på alle mulige måter. Og det er disse det er flest av. BF3 ser ut til å ha flest tilhengere med god margin på grunn av sin banebrytende grafikk, realisme og fokus på taktisk lagarbeid.

Det er med andre ord ikke så moro å være CoD-fan nå til dags: EA slenger dritt om spillet ditt når de føler for det, og hvert argument du sier i mot BF3 blir møtt av sure blikk fra BF3-gutter (og jenter) som hvert øyeblikk skal slå tilbake.

CoD får svi. Mye. Og dette er absolutt ikke kult i mine øyne, for når ble egentlig CoD dårlige spill? Jeg er sikker på at over halvparten av BF3-tilhengerne har kost seg mye med CoD og MW, enten over korte eller lange perioder, og grunnene til at det har solgt i millioner eksemplarer er neppe på grunn av at spillene har bugs her og der, mindre fokus på lagarbeid og en par ubalanserte og frustrerende aspekter. Det må vel heller ha noe med den intuitive underholdningsfaktoren, det vanedannende suget man får når man setter seg mål og klarer den ene utfordringen etter den andre og den spektakulære følelsen man får når man starter nedtellingen til sin første Tactical Nuke? Og hvem har sagt at flesteparten av disse millionene er prepubertale 12-åringer som piper i mic'en?

Uansett er jeg sikker på at både Modern Warfare 3 og Battlefield 3 blir gode spill begge to. Sannsynligheten for at BF3 blir bedre er ut ifra trailere og inntrykk fra de heldige som har prøvd det stor, men hykleriet rundt MW3 og CoD generelt er da en smule unødvendig. Det blir for dumt å fokusere fullt og helt på det negative ved sistnevnte, selv om jeg for all del tror at Battlefield 3 kommer til å bli hakket bedre. For det betyr jo ikke at MW3 blir dårlig, eller hva? Det ser veldig likt ut som sine forgjengere, men herlighet.

Hva synes dere? Får CoD som fortjent, eller er dere enige i det jeg sier om at det kanskje får svi litt for mye? Er BF3-fanboys for overlegne i saken? Eller synes du hele diskusjonen er utrolig dum, og at spillene ikke kan sammenlignes en gang?

Førsteinntrykk: Red Dead Redemption

Selv om jeg om dagen egentlig sitter med Obivion, fikk jeg kjøpt fjorårets western-perle Red Dead Redemption for en rimelig pris av en venn som nå skal bytte fra PS3 til Xbox360, og som dermed selger PS3-spillene sine. Nå har jeg sittet med spillet et par timer, og jeg er imponert over hva Rockstar har fått til med dette spillet hittil.

I det John Marston kom inn med toget på stasjonen i Armadillo var jeg allerede klar over det; Rockstar har virkelig klart å gjenskape og skildre western ala 1911, og atmosfæren er på topp. Industrialiseringen er i ferd med å viske ut det alle har kjent som det ville vesten i alle år, og John Marston er på vei til å gjøre sine siste oppdrag som cowboy ute på prærien for å endelig kunne leve fredelig med kone og barn. Vi er i gang.

Når jeg hadde kommet meg på beina igjen etter en voldelig affære, begynte det ordentlig. Jeg begynte med å gjøre noen småting med den røffe gårdsjenta Bonnie før jeg og sheriffen i Armadillo tok for oss en kriminell bande eller to, og spillet ble plutselig ganske vanskelig å legge fra seg.

Kampsystemet synes jeg for det første var noen skikkelig tøffe greier. Selv om siktehjelpen og Dead Eye-funksjonen (som da gjør at man kan gjøre tiden betraktelig saktere) gjorde det litt enkelt, synes jeg det skapte mer liv og røre i kampsekvensene, og det ble til syvende og sist både morsomt og utfordrende. Enda morsommere ble det da jeg fikk bruke en lasso til å både fange et par ville hester og en mann ved navn Moses.

Med et godt kontrollsystem som fungerer kjempebra både i kampene og manøvreringen ute på prærien, samt herlig grafikk, super musikk og stemmeskuespill som virkelig får fram personligheter gleder jeg meg altså til noen timer til med Red Dead Redemption.

Førsteinntrykk: DiRT 3

På min andre visitt på kontoret i dag fikk jeg gleden av å prøve ut det nyslupne rallyspillet DiRT 3. Jeg - som vanligvis var vant med Burnout - prøvde noe jeg ikke hadde prøvd igjen på lenge: Et bilspill med fokus på realisme. Jeg måtte først vende meg til den mer realistiske kjørefysikken, før jeg kunne begynne ordentlig. Og da, da ble det ordentlig moro.

Det var utrolig morsomt hvordan man virkelig måtte kontrollere og balansere bilen for å ikke miste kontrollen fullstendig og fyke rett inn i grøfta (selv om man kunne spole tilbake om ting gikk i vasken), for det skulle nemlig ikke så mye til. Jeg elsket det; det gjorde spillet utfordrende og rettferdig, og jeg måtte passe på hvert eneste knappetrykk og hver minste bevegelse med den analoge spaken jeg gjorde.

Kjørefysikken er med andre ord knallgod, og fartsfølelsen er også fantastisk selv om man ikke alltid er i superfart. Eller jo, det føles like godt i hvert fall. Og joda, grafikken er skamlekker, til alle grafikkhorene som lurte på det.

Så jeg må virkelig få anskaffet DiRT 3, når lommeboka og tidsplanen tillater det. Når man nettopp har begynt med både Half-Life 2 og Oblivion, og med alt for mange stortitler som står for døren er det nemlig ikke særlig lett å få alt til å klaffe sammen, dessverre.

Tips til ivrige hobbyanmeldere!

Som spillanmelder er det selvsagt viktig og levere solide anmeldelser til sjefene, og da er det alltid greit å ha noen "regler" på plass som man følger. Her er de jeg bruker og prøver å følge så godt som mulig, og jeg velger å vise det til dere supre hobbyanmeldere her på GR! Husk at det likevel ikke er noen fasit, og at man ikke skal følge dette til punkt og prikke bare fordi jeg sier det.

En anmeldelse er subjektiv!

Husk alltid at du skriver en anmeldelse der refleksjon, egne opplevelser og meninger står sterkt i sentrum, og ikke en wikipedia-artikkel der du babler i vei om ulike aspekter av spillet på en objektiv måte. Prøv å få anmeldelsen så personlig som mulig, og ikke ta for mye inspirasjon fra andre anmeldelser. Husk at det er din anmeldelse, og ingen andres.

Start alltid med en innledning, liten eller stor!

Her kan man enten skrive en liten ingress, eller bare fortelle litt om utviklerteamet bak spillet, eventuelle forgjengere, forventninger, eller kanskje en spesiell opplevelse fra din side. Enten i første- eller tredjeperson, enten i fet eller vanlig skrift.

Fortell videre om de ulike aspektene ved spillet på en flytende måte!

I en spillanmeldelse er det alltid viktig å få med de fleste aspektene ved spillet som historie, spillmekanikker, holdbarhet, lyd, grafikk, og evt. særegenheter e.l. Hvordan du velger å sette det opp er likevel helt likegyldig. Så lenge du skaper en rød tråd mellom avsnittene, og ikke statisk følger en oppskrift funker det fett.

Lengde er viktig!

Husk at mange lesere tiltrekkes av en fortreffelig lay-out og lengde på anmeldelsen, derfor er det viktig å treffe spikeren på hodet når det gjelder dette. Del opp i logiske avsnitt som jeg mener bør være på mellom tre til 17 linjer, og få det til å se ryddig ut.

Lengden på selve anmeldelsen er selvsagt også svært viktig, om ikke viktigere: For lange anmeldelser er det ikke alle som gidder å lese, og for korte anmeldelser kan være vanskelig å ta seriøst. Husk at du skal gi en fyldig subjektiv oppsumering av spillets aspekter, men at du heller ikke skal skrive en enorm bok der du detaljert forteller om ting du kunne presset inn i en simpel setning. Leseren leser jo anmeldelsen tross alt pga. h*n vil vite meningen din, og evt. vite om han skal kjøpe det eller ikke, og ikke pga. h*n vil vite absolutt alt om spillet. Det har man wikier til.

Ta deg tid og gjør deg flid, og se alltid over anmeldelsen før publisering!

New York ble ikke bygget på en dag, og det blir nødvendigvis ikke anmeldelser heller. Ta deg alltid den tiden du trenger, og ikke la det bli uinspirert. Når du er ferdig, har sett gjennom anmeldelsen et par ganger, luket ut skrivefeil og byttet ut kronglete formuleringer med gode kan du selvsagt med trygghet publisere den, men det er alltid rom for å la den ligge litt i tilfelle du kommer på noe du har glemt. Det har nemlig jeg. Ikke gøy.

Delkarakterer og pluss/minus er ikke obligatorisk, men konklusjon er dødsviktig!

Avslutt alltid anmeldelsen med en konklusjon der du oppsummerer, uten en slik en vil nok leseren føle at det er noe som mangler. Ting som delkarakterer og pluss/minus er ikke særlig viktig, men det er selvsagt helt lov å bruke det. På en side er det alltid greit (spesielt for dem som ikke gidder å lese anmeldelsen), men husk at anmeldelsen er en helhet, og at den er langt i fra ufullstendig uten dette.

Ta alltid i mot råd og kritikk!

Om det er en som skriver nede i kommentarfeltet til anmeldelsen din hva h*n synes burde blitt gjort bedre, og hva som var bra: Ta det til deg! Det tar mye lengre tid å bli en kjempegod anmelder uten at du tar i mot råd fra andre. Jeg f.eks. hadde aldri kommet hit jeg er i dag uten å ha tatt i mot kritikk fra andre (der Ingar og brukeren iRavi er eksempler), og jeg er alltid kjempeglad når en kommer og forteller meg hva jeg kan gjøre bedre.

Som sagt er ikke dette noen fasit, og at jeg godt kan ta feil for din del, men dette var likevel mitt forsøk på å gi noen tips til ivrige hobbyskribenter her på sida. Husk at det bare er å spørre om jeg kan ta en kikk på en av anmeldelsene dine!