Norsk
Blog
Pappa til fire - Endelig kom solstrålen!

Pappa til fire - Endelig kom solstrålen!

Skrevet av Bernt Erik den 12 april 2008 klokken 02:39

Den 9. april kom vår solstråle til verden. Klokken 20:54 kom endelig jenta vår. Hun var 3295g, 50cm lang og hadde en hodeomkrets på 35cm. Nydelig er bare forbokstavene og jeg er ufattelig takknemlig for det som har skjedd.

Den dagen skulle bli utrolig lang. Madammen vekket meg kl. 07:17 mens jeg ennå var i min drømmeverden. Lite visste jeg at de ordene hun skulle til å si meg akkurat nå sitter som spikret. "Vannet har gått" sier hun mens jeg smyger opp det ene øyet. "Vannet har gått" sier hun igjen. Hun skjønner at jeg ikke er med mine fulle fem. "Hæh" sier jeg. Vannet har gått" sier hun for tredje gang. Jeg skyver begge øynene opp nå og ser småmerkelig på henne og sier "okei". Madammen går ut mot gangen vel vitende på at jeg sikkert sliter meg opp av senga, mens jeg snur meg rundt på magen for å sove igjen. Hmmm! Hva var det hun sa igjen?!? Trøtt som et esel snur jeg meg i rundt og smaker litt på ordene hun nettopp hadde sagt til meg. OIIIII! Svarte svingende, hvorfor ligger jeg der, tenker jeg. Hvis vannet har gått, ja så er fødselen ikke langt unna. For da vår yngste sønn kom til verden skjedde det i rekordfart og det kun litt over en time etter at vannet hadde gått.

Jeg hopper opp av sengen. Finner klærne og løper bort til sengen yngstemann ligger. Griper tak i han og løper ned til stua. Nå har vi ingen tid å miste. Madammen holder på å gjøre seg klar. Hun ringer jordmoren og forteller det som nettopp hadde skjedd. Ambulansen kommer en liten halvtime etter. Vi kjapper oss med å pakke sammen saker og ting for barna skal kjøres på skolen og yngstemann skal passes av svigermor.

Klokken 10:20 ankommer jeg Levanger og er spent på hvordan det går med madammen. For i og med at jeg ikke hadde fått noen telefoner på turen innover, visste jeg at det ikke ble noen ambulansefødsel denne gangen. Vel oppe på rommet sitter madammen og lurer på når det hele skal starte og vi syker oss selv opp med at det sikkert ikke er lenge til noe begynner å skje og at vi skulle få se jenta vår for aller første gang. Vi har fra før av tre velskapte barn og vi vet hvor vidunderlig det er å ta i mot nye verdensborgere.

Klokka tikker og går uten av det skjer noe og vi finner ut at det kanskje er på tide med litt middag. Jordmoren som er på vakt sier at vi gjerne kan bevege oss litt rundt omkring i håp for at fødselen skal starte. Faktisk kan kommende mødre gå opp til tre dager etter at vannet har gått før barnet bør være ute (med fare for infeksjoner til barnet som ikke har noen vannboble i rundt seg som beskytter det). At vi har bortimot 1 og 1/2 time å kjøre til sykehuset gjør at vi i verste fall må bli boende på Levanger til barnet ankommer.

Selv om vi nærmest løper opp og ned trapper for å få i gang fødselen, hjelper det ikke. Nei, dette kan ikke være mulig. Hvorfor starter ikke fødselen? Nå begynte vi å bli utålmodige. Klokken hadde passert 18:00 og ingenting hadde skjedd. Vi begynner å miste troen på at det skjer noe og vi som hadde håpet at jenta ville komme i dag. For tanten til madammen hadde nemlig bestilt barnet til i dag for det ville bli en megafin 50-års gave mente hun.

Rier er noe som må til for at barnet skal bli født og i løpet av en time hadde madammen kanskje en til to rier og av slikt blir det ikke noe fødsel. Da klokken passerte 19:40 lurte hun på om jeg kunne massere leggene og føttene til madammen og i det hun legger det ene benet på låret mitt for massering, la hun til; "Aiiiii" og hun ble stående med en del smerter. Nøyaktig da startet faktisk fødselen og det som lyn i fra klar himmel. Riene var meget kraftige og tiden fremover hadde hun rier som varte fra litt over ett minutt til over fire med ca. 30 sekunder pause i mellom. Jeg så på madammen at dette var hardt og at hun hadde det fryktelig vondt. Jeg løp mellom mikrobølgeovnen og bordet med vannflasken. I mikroen varmet jeg opp risposen som hun hadde sydd før yngstemann ble født og denne posen ble som en slags smertelindring for henne. Jeg prøvde på best mulig måte å være der, støtte henne og oppmuntre henne på best mulig måte.

Etter noen meget kraftige rier bestemte hun for å legge seg ned. Smertene var beinharde. Tenk deg selv å klemme ut en melon ut der sola ikke skinner. Det er utrolig at damene takler dette og skjønner godt hvorfor det er nettopp de som skal fø barn. Tror at vi mannfolk hadde blitt for svake der ja.

Etter en stund begynner vi å se hodet stikke frem og oppdager at det var mye hår på hodet av jenta vår. Jordmoren utbryter "her er det bare å sette på sløyfa i håret med det samme". Etter noen meget kraftige rier lurer jordmoren på om madammen ønsker å hente ut jenta selv og dette er noe vi aldri før har fått spørsmål. Selvsagt ønsker madammen det og jordmoren sier at der og der må du holde. Neste ri kommer og madammen drar ut jenta sakte men sikkert og ut plopper det mest nydelige barnet man kan tenke seg. Fra de første kraftige riene startet og til jenta vår kom til verden hadde det gått litt over en time. Aldri før har jeg opplevd slik en fart på en fødsel og tørr ikke å tenke på den smerten som pågår når alt går så fort. Den eneste smertelindringen madammen hadde var risposen som varmet henne. Det sier litt over hvor høy smerteterskel damene har. Grøsser bare med tanken selv...

Tårevåt begge to ser vi den lille jenta ta sine første pust og begynner å skrike til. Godt å høre at hun får fylt opp lungene godt. Det hele er så utrolig at det nærmest ikke går an å beskrive den følelsen når du ser det nyfødte barnet ligge der. Dere har noe å glede dere til for de av dere som ikke har opplevd det. Følelsene er enorme og tårer og latter fyller den lille fødestuen.

Jordmoren og barnepleieren skal ha stor takk for den måten de gjennomførte det hele på og alt gikk veldig godt for seg. Den første tiden blir vi kjent med jenta som har ligget i magen i litt over 38 uker. Jeg får klump i halsen bare med å skrive denne bloggen.

Nå har det gått to dager siden jenta vår ble født og i morgen kommer begge to hjem. Jeg skal gjøre alt klart for å motta de og gleder meg til å få begge to hjem til Snåsa. Nedenfor kan dere se noen bilder som jeg tok med min mobil og etter hvert vil jeg legge opp flere bilder av det søte nurket vårt.

Når det gjelder navn kommer vi tilbake med det etter hvert, men det er lov til å komme med forslag allerede nå, selv om vi har et navn som faktisk var fastsatt siden vi fikk vite hvilket kjønn det var i uke 21.

HQ