Så skjedde det - 3 år og førsteplass...!

Emil på tre år kommer løpende inn på kontoret mitt og er stolt som en hane og roper "pappa, kom å se, kom å se" eller som det heter på trøndersk "pappa, kom å sjå, kom å sjå" Jeg reiser meg opp av stolen etter å ha vært et annet sted i tankene mine (planlegger møte med mine kunder i Oslo i september).

Kommer til stua og der står Emil og peker stolt som en hane på KTV-en vår. På skjermen ser jeg en pokal i gull. Han har søren meg klart å komme på førsteplass i Mario Kart Wii og jeg kan ikke annet enn å skryte godt av han. For med sine tre år har han søren meg kommet langt som en tro gamer skal bli. Han spiller rimelig bra i Super Smash Bros Brawl og nå vinner han sine løp i Mario Kart. Huff, det spørs om jeg må ta meg en runde mot han i kveld for å se hvor landet mitt ligger. Jeg blir jo slått sønder og sammen av Markus på syv år i Super Smash Bros Brawl, så nå skal det ikke være mulig at jeg også blir slått av sønnen min på tre år - NEI! Det kan ikke gå an det...

Har jo holdt et lite øye med Emil og sett at han gjennomsnitt har kommet på tredje og fjerde plass i Mario Kart, så det var jo i grunnen et tidsspørsmål før han ville slå til å bli først.

Klart jeg er stolt som en hane, men føler meg litt truet nå med at barna mine begynner å bli så gode i spill - tenker på den dagen de vil håne meg for at jeg taper mot de i spill som Battlefield 2142 eller andre bilspill. Det hadde ikke vært noe moro for min del.

Nok en gang - gratulerer til Emil på tre år som endelig har kommet på førsteplass i Mario Kart Wii.

Hva med deg - har du opplevd å bli slått at noen som er mindre enn deg og som ikke har spilt like mye som deg på et smertelig vis?