Min siste dag

I dag er min siste dag som ansatt i Gamereactor.

Jeg har jobbet i Gamereactor i over seks år nå. Hele mitt arbeidsliv. Da jeg plukket opp Gamereactor #1, så jeg at de søkte etter skribenter. Jeg sendte avgårde min søknad og en arbeidsprøve samme dag. Og jeg fikk begynne å skrive. Min siste arbeidsdag har Jon Cato og jeg sittet og jobbet med Gamereactor #71 som kommer i august.

70 nummer har jeg bidratt til. Først som skribent, senere som redaktør, så assisterende redaktør og nå sist, redaksjonssjef. Fra nå av skal jeg være en leser. Det blir rart.

Det er ingen dramatikk i dette. Jeg sa ifra til ledelsen allerede i februar at jeg kom til å slutte 1. august, og min erstatter har vært klar omtrent like lenge. Dere kjenner han allerede. Magnus Tellefsen har skrevet kronikker for oss i halvannet år. Mannen har en smart penn i tillegg til at han bestitter en enorm kunnskap om spill, så magasinet, nettsiden, og dere lesere kunne ikke vært i bedre hender. Sammen med Jon Cato vil de to utgjøre en dunderduo som kommer til å lede Gamereactor til nye høyder. Det er jeg overbevist om.

Jeg har mange gode minner fra min tid i Gamereactor. Alt fra min første anmeldelse på trykk, til mitt første nummer som redaktør, til spillkvelder med redaksjonen, til spillkveld med Cliff Bleszinski. Det er minner for livet, alt sammen.

Nå venter skolebenken, tusenvis av sider meg pensum og flere forbannede eksamensperioder. Jeg skal begynne på BI på et program som heter Markedskommunikasjon. Jeg kommer imidlertid ikke til å slutte helt som spillanmelder. Fremover finner du mine anmeldelser i VG, hvor jeg begynner som frilanser nå i høst. I tillegg kan du følge meg på Twitter hvis du vil.

Takk til alle lesere, som har fulgt magasinet i opp gjennom årene. Det har vært en ære å jobbe for dere.

Vi games!

Jon Cato disket opp med kake på min siste dag! Nom nom nom!

Og der var det meste over...

Da begynner det å dabbe litt av. Etter tre dager med nyhets-overload er det meste vist frem og avslørt. Og ting kan begynne å synke litt inn.

Det ble mange overraskelser på årets messe. For min del står Super Mario Galaxy 2 øverst på lista. Jeg måtte bare le med hele kroppen da jeg så traileren. Jeg fikk lyst til å spille Super Mario Galaxy på nytt. Dessuten var jeg forberedt på en mye lenger ventetid. Det tok seks år mellom Super Mario 64 og Super Mario Sunshine, og så fem nye år før Super Mario Galaxy dukket opp i 2007. At et nytt eventyr er annonsert bare halvannet år senere er en stor overraskelse.

Den andre store overraskelsen for min del er faktisk Splinter Cell: Conviction. Et spill som har vært på radaren lenge, men aldri som noe riktig storspill. Men mine forventninger gikk fra null til en million da jeg så gameplayvideoen fra Sam Fishers kommende snikefest. Har spilt flere av spilla i serien, men Conviction ligger an til å bli et solid høydepunkt. Med god margin. Knallhardt, mørkt, forstyrrende og brutalt.

Epics 2,5D-actionspill Shadow Complex ser også kjempekult ut rent gameplaymessig. Må si at jeg syns historien og karakterene så litt kjedelige ut, basert på det lille vi fikk se. Og med Gears of War i bakhodet, så vet vi jo at Epic er mestre på action, gameplay og grafikk, ikke nødvendigvis de store karakterdramaene og fantastiske historiene. Men jeg gleder meg lell.

Last.fm til Xboxen er jeg også litt begeistret over. Nettradio skreddersydd etter min musikksmak er ikke helt feil det. Som en kommentator på Kotaku så treffende skreiv det: "Dette er noe jeg ikke visste at jeg ønsket meg". Jeg håper bare det lever opp til potensialet.

Dette er de største positive overraskelsene for meg personlig. Nå skal vi la messen synke skikkelig inn, la våre utsendte i Los Angeles løpe litt rundt og teste en bunke spill, og så til uka rangerer vi de ti største overraskelsene og de ti største skuffelsene på årets E3-messe.

Årets personlige høydepunkt på E3: Super Mario Galaxy 2

Lager Apple spillkonsoll?

Ubisofts øverste sjef Yves Guillemot uttalte i går at han regner med at Apple kommer til å fortsette sitt inntog i spillverdenen som de har startet med iPhone. Et interessant utsagn på flere plan. Vi husker selvsagt hvordan Apple inntok mobilmarkedet. De vasket formelig gulvet med alle andre produsenter, og redefinerte våre forventninger til hva en mobiltelefon burde være. De hevet lista. Kan de gjøre det samme i spillverdenen?

På en annen side, vi husker også hvordan det gikk med deres forrige spillkonsoll. Pippin. En skandale. En av teknologihistoriens aller største flopper. Problemet var at de tenkte for stort. De tenkte for langt. De lagde ikke en dedikert spillkonsoll, men en "hjemmedatamaskin" som skulle stå under TVen og brukes til alt mulig. Surfing på nettet, lese mail, høre på musikk, se på bilder, tegne på TVen - du kunne til og med koble til printer. I tillegg til å spille spill. I 1995. De så maskinen for mye mer enn en ren spillemaskin, og det er ting som dagens konsollutviklere først har begynt å få øynene opp for denne generasjonen. Jeg surfer på nettet, hører på musikk og ser på bilder på min Playstation 3, og jeg kan tegne på TVen med Nintendo Wii. 14 år senere.

Men er det rom for en ny konkurrent i dagens "konsollkrig"? Eller skal en eventuell ny Apple-konsoll sikte på et helt annet markedssegment? Playstation 3 og Xbox 360 har sine spillere, mens Nintendo Wii sikter på en litt annen målgruppe. Vil Apple klare å identifisere et helt nytt marked, eller vil de legge seg etter Nintendos massive kundegruppe?

Vi vet ikke. Vi vet veldig lite. Men det vi vet er at:

1. Apple har etablert iPhone som et ny håndholdt spillformat og har mer eller mindre identifisert nettopp denne nye gruppen spillere jeg nevnte ovenfor. Folk som egentlig ikke spiller, men som likevel laster ned et spill når det først koster seks kroner.

2. Apple har i øyeblikket verdens beste digitale distribusjon av programvare; AppStore, som er en ubetinget suksess. Og det er bare et spørsmål om tid før all spilldistribusjon går digitalt.

3. Oppblomstringen av indie-utviklere på iPhone har lært utrolig mange utviklere hvordan de lager spill til Apple-produkter, og den generelle tilbakemeldingen fra utviklerne er at utviklingsverktøyene er svært enkle og tilgjengelige (i kjent Apple-stil).

4. Etablerte utgivere kaster spill etter iPhone, og nå senest kastet Capcom seg over formatet, og proklamerte at de har planlagt ti iPhone-spill det kommende året. Det trenger ikke nødvendigvis gjelde en helt ny Apple-konsoll, men det viser at selskapet har bred støtte blant utgiverne.

5. Apple ansetter flere kjente fjes fra spillbransjen, som Microsoft-veteran Richard Teversham og Bob Drebin, mannen som laget grafikkprosessoren i GameCube.

6. Den siste tiden har det sirkulert rykter om at Apple vil kjøpe opp EA for å raskt og effektivt posisjonere seg på spillmarkedet. Ryktet er riktignok blitt karakterisert som "tilbakestående" av den anerkjente Wedbush Morgan-analytikeren Michael Pachter (link), men ikke desto mindre et rykte som står ukommentert av de involverte partene.

Det største motargumentet som jeg kan se er OnLive. Cloud computing er foreløpig bare en fiks idé, men det er antagelig fremtiden for spillbransjen. Er det noe vits for Apple å kaste seg inn i konsollkrigen såpass sent?

Når alt kommer til alt har Apple et øye for brukervennlighet og industrielt design som ingen andre i bransjen kan matche, og med den seneste mobil-revolusjonen i bakhodet vet vi hva de er i stand til å utføre med å tenke utenfor boksen. Spørsmålet er vel bare om vi får se den legendariske iBox på årets E3-messe..?

Vil vi få spille på den neste Apple TV, kanskje?

Lyden av min sommer

Forrige uke kom det Massachusetts-baserte bandet Passion Pit med sin debutskive Manners, og den har stått på repeat i min iPod siden. Jeg har fått dilla, som vi sa da jeg var liten.

Passion Pit er en velprodusert støyende suppe av synth og falsett ispedd en dansbar beat, som gjør at jeg - på vei til jobben en tirsdag morgen - har lyst til kaste alle hemninger og spontandanse det min stive hvite nerdekropp kan bære meg. Det oser både av MGMT og til dels også Casio Kids her, og jeg digger det. Skikkelig.

Manners har noen helt fremragende og sterke spor; Little Secrets er en helt fantastisk låt som absolutt fortjener radiorotasjon, i tillegg til To Kingdom Come, og selvsagt Sleepyhead, som allerede har dukka litt opp her og der, blant i en kul kanadisk PSP-reklame.

Manners-albumet er lyden av min sommer i år. Søk det opp på Spotify.

Det er fortsatt ødelagt

Etter Snowblind-pakka begynte jeg å spille litt Gears of War 2 online igjen. Og det er gøy det, uten tvil. Men som jeg har sagt mange ganger før - spillet er ødelagt.

Jeg har spilt Call of Duty 4: Moderen Warfare og Halo 3 online i hundrevis av timer, og jeg tror jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har havnet på så dårlige servere at det har vært uspillbart. Dette er dagligdags i Gears of War 2. Fortsatt. Selv etter Title Update 3. Men det aller verste er glitcherne.

Det er sjeldent jeg er så adrenalinsint som jeg blir nå jeg kommer på samme server som en glitcher. Folk memoriserer lange knappekombinasjoner som lar dem utnytte feil i kildekoden, og hoppe flere meter opp i luften for å komme opp på utilgjengelige steder. De kan gjemme seg utenfor brettets rammer og skyter folk derfra, og de spiller usportslig og feigt og destruktivt. Jeg hater det. Jeg føler et intenst hat mot disse menneskene, som ikke kan spille en real kamp. Og der verste av alt er at jeg ikke kan forlate matchen. Epic har fjernet hele den muligheten (av en eller annen grunn). Jeg må i så fall helt ut i Xbox Dashboardet, og starte opp spillet på nytt for å komme i gang igjen. Og da mister jeg erfaringspoeng for å avslutte før kampen er over. Det er en så omstendelig prosess at jeg blir sittende å lide meg gjennom nok en uspillbar kamp. Alt jeg kan gjøre er å trykke meg inn i Xbox-menyen å sende avgårde en rasende Avoid Player til juksemakerne.

Når jeg kommer på en skikkelig server, med ordentlige spillere og lite lagg, er Gears of War 2 noe av det beste som finnes å spille online. Problemet er at neste runde kan det bli noe av det verste å spille online. Og denne følelsesmessige berg-og-dalbanen orker jeg ikke lenger.

Vær så snill, Epic Games, fiks det. Blodtrykket mitt tåler det ikke mer. Jeg skriker mot TVen helt til blodkarene mine sprekker. Til jeg blir hes. Jeg har bare lyst til å ødelegge noe. Epic og Microsoft må bare slå knallhardt ned på denne typen juksing. Det er ødeleggende for spillet og for Xbox Live generelt. Ta fra dem Live-abonnementet deres, sperr dem ute fra all onlineaktivitet, tøm kredittkortene deres, og dra hjem til dem og riv av alle neglene deres. Da kanskje de lærer.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor det er gøy å vinne på uærlig vis. For man kan jo ikke sitte igjen med en ekte følelse av å virkelig mestre det? Av å være best? Vel vel. Dette er vel baksiden med å ha online achievements og et rankingsystem. Folk blir så opptatt av å få bedre rank at de er villige til å jukse, glitche, og ødelegge spillet for andre for å oppnå et høyt tall på en skjerm. Patetisk.

Nå er nok en utvidelse på vei til Gears 2. Dark Corners. Syv nye flerspillerkart og et nytt kapittel til enspillerdelen. Her er mitt tips til Epic: fiks Gears of War 2 først - lag nytt innhold etterpå. Jeg orker ikke spille det mer før det er fikset.

God helg.

Helgen er i boks

Muhahaha! Tenkte bare jeg skulle gni det inn, for jeg vet det er mange av våre lesere som ser frem til å spille trommer som Lars Ulrich og gitar som Kirk Hammet. Og det skal jeg gjøre. Nå. Og i hele helgen. Anmeldelsen kommer til uka.

Noby Noby hæ?

Vi holder på å lage en topp 15 liste for PSN-spill, akkurat som vi gjorde med Xbox Live Arcade-spillene forrige uke. Så jeg spiller for harde livet i dag. Skal gjennom en rekke spill jeg ikke har testet ennå. Akkurat nå holder jeg på med Noby Noby Boy. Og jeg skjønner ingenting jeg. Det er veldig rart. Lekkert designet og med en sjarmerende lydside, men det er et underlig spill som det er vanskelig å i det hele tatt skjønne poenget med. Jeg løper rundt og spiser og spiser, og vokser meg lang og fet. Og bæsjer ut alt mulig. Men jeg skjønner ikke helt poenget med det. Jeg må spille det mer. Om det når opp til vår topp 15-liste får du svaret på de kommende dagene.

Jeg hopper tilbake til håndkontrollen. Boy venter på meg.

Kul < kul å spille

Jeg hadde ikke tatt mer enn et par slag på trommene før det gikk opp for meg. Det er ikke rart Lars Ulrich lager alle de grimasene når han spiller. 20 sekunder inn i Sad But True gjør jeg det selv. Lager fjollete rockefjes. Jeg har så mye adrenalin at hele krobben vibrerer. Jeg elsker det!

Jeg er overhodet ingen Metallica-fan - langt ifra - men har det nesten mer moro med de fire sangene i Guitar Hero: Metallica-demoen enn med hele World Tour. Nesten. Selv om jeg ikke liker låtene som sådan, så er de kule å spille. Og det ser ut til å være et viktig poeng som Neversoft har oversett i World Tour. Det er ikke noe automatikk i at kule låter er morsomme å spille i Guitar Hero. Som Beat It for eksempel. Helt utrolig kjedelig på trommer.

Men jeg begynner å like flere og flere låter i World Tour etter hvert som jeg trommer meg gjennom karrieren. B.Y.O.B. fra System of a Down, Lost Prophets Rooftops og alle Tool-låtene - til og med Travis Barkers tromming på den Blink-låta er ganske kul å spille. Det er god underholdning for en amatør-plasttrommis som meg.

Men ingen av låtene når opp til Sad But True når det gjelder trommebriljans. Når Ulrich halverer takten på slutten der vil jeg slå så hardt at det lille plastsettet mitt knekker. Jeg klarer så vidt å kontrollere meg. Så fett er det å spille Sad But True.

Hvis demoen er noen indikator, så lover dette veldig godt for Guitar Hero: Metallica. Nå skal jeg spille Sad But True igjen. For femtiende gang.

Lars Ulrich lager grimaser når han spiller. Det gjør jeg også når jeg spiller Metallica-låtene, til ære for den gamle dansken.

Hva skjedde med briljansen?

Fredag kunne alle Street Fighter IV-eiere laste ned en gratis utvidelse til Capcoms briljante slåssespill. Etter en helg med den nye turneringsmodusen må jeg ærlig innrømme at jeg ikke er helt megafornøyd.

For det første. Poengsystemet. Jeg skjønner det ikke. Det er Championship Points, Grade Points og Battle Points. Hvorfor så himla mye forskjellig? Jeg vinner en kamp og taper en kamp, og ser poengene rase oppover og nedover, men jeg skjønner ikke helt logikken i det. Hvorfor får jeg Grade Points når jeg taper i en turnering? Jeg fatter ikke, og det gjør poengene litt mer abstrakte for meg - ikke så verdifulle som de kunne vært.

Men det er bare ett av flere ankepunkt jeg har mot den nye oppdateringen. Av Championship Mode forventet jeg meg selvsagt; en turneringsmodus. Eller i alle fall muligheten til å sette opp en enkel liten konkurranse med kompisene mine offline, eller invitere folk fra vennelisten min til et hyggelig onlinemesterskap. Først innledende runder, så kvartfinaler og semifinaler og tilslutt finalen. Det kan jeg ikke.

Championship-modusen er kun en onlinemodus. Den består av fire nivåer, og spillet velger automatisk det nivået som passer din rank - eller så kan du kaste deg inn i en turnering som er åpen for alle. Jeg prøver meg på en turnering basert på rangering. På laveste nivå består en turnering av tre kamper, og det er vinn eller forsvinn. Når jeg starter en turnering finner maskinen en annen spiller på mitt nivå som også starter en turnering nå. Så slåss vi. Jeg vinner, og havner tilbake i menyen. Så må jeg velge Championship Mode på nytt, og finne en ny spiller. En som også har vunnet sin første kamp mot en annen spiller. Og vi slåss. Og jeg vinner igjen. Poengene strømmer inn på kontoen. Jeg er i finalen. Eller, rettere sagt, tilbake i menyen. Hvis jeg vil, kan jeg stikke en tur på butikken å kjøpe meg en klase druer og en Mana Juice. Det er ingen som venter på meg. Jeg kan spille finalen i neste uke, om jeg vil.

Og det dreper litt av moroa for meg. Problemet er at det aldri føles som noen turnering. Det føles som jeg sitter her i stua mi, alene, og spiller mot andre på nettet. Og joda, det er en viss tilfredsstillelse i å se Championship-poengene mine akkumulere, men i stedet sitter jeg her og irriterer meg over det potensialet Capcom har rota bort.

Dessuten er det meningen at det skal være såkalt "double blind selection" i turneringsmodusen. Det betyr at spillerne ikke skal se hvilken karakter motstanderen velger å slåss med. Men dette er ikke helt riktig, for selv om jeg ikke kan se hvilken karakter motstanderen velger, så kan jeg høre det. Jeg hører hvor mange ruter motstanderen hopper før han bestemmer seg. Når jeg host'er en kamp, så vet jeg at ett klikk fra motstanderen betyr i 80 prosent av tilfellene at jeg skal slåss mot Ken (og gjerne en såkalt flowchart Ken), i 18 prosent at jeg skal slåss mot Gouken, og de siste to prosentene velger Chun-li. To klikk betyr nesten alltid Akuma, mens tre klikk er Zangief eller Cammy. Denne lyden burde også vært fjernet.

Den andre store oppdateringen til Street Fighter IV er replay-modusen. De 5000 i verden med flest Championship-poeng kan lagre og laste opp én replay, og disse kan alle se via topplistene. Men heller ikke dette fungerer så bra som det kunne. Hvorfor har ikke Capcom lagt inn en "Street Fighter TV"-knapp i hovedmenyen, og laget et enkelt interface som lar meg streame de nyeste, hotteste, og de mest legendariske replayene? Nå må jeg fire-fem knappetrykk fra hovedmenyen, og virkelig dra på skattejakt for å finne det jeg vil se. Klønete. Dessuten kan jeg ikke lagre mine egne replays lokalt om jeg ikke er med i den eksklusive 5000-klubben. Hvorfor ikke? Skjønner ikke...

Nei, det var ikke så mye imponerende å hente i denne oppdateringen. Dette kunne vært Street Fighters svar på Champions League. Det er det ikke. Championship Mode er langt fra så briljant som Street Fighter IV faktisk er. Og det er litt skuffende. Det er bra den var gratis.

Vinneren får Championship-poeng, mens taperen får noen Grade-poeng. Av en eller annen grunn...

Jakten på plast

Jeg har en litt liten leilighet. Toroms. Ikke for liten - akkurat passe for meg og min samboer - men så liten at jeg ikke kan ha to plasttrommesett, fem plastgitarer og et mikrofonstativ stående i stua til enhver tid. Men jeg har gått og sikla på Rock Band helt siden det kom ut i USA. Jeg skulle kjøpe det ved europeisk lansering. Helt bestemt.

Før jeg kom så langt dro jeg på tur til Los Angeles for å besøke Neversoft og teste Guitar Hero: World Tour. Jeg ble solgt med en gang. I stedet for fire pads hadde dette trommesettet tre, pluss to opphøyde cymbaler. Trommeopplevelsen skulle bli optimal. Mer autentisk og mer dynamisk med trykksensitive pads. Føkk Rock Band, jeg skal ha Guitar Hero, tenkte jeg.

Med meg hjem fra USA kjøpte jeg Rock Band til Jon Cato, og vi spilte og trommet i flere uker på kontoret. Det var fantastisk. Trommene var nydelige. Tenk så fett det ville bli med et enda bedre trommesett, tenkte jeg mens jeg putta noen kroner på sparegrisen.

Så kom det. Guitar Hero: World Tour. Og jeg sto klar med lommeboka. Men da jeg fikk teste redaksjonens anmeldereksemplar, var det ikke så megafett som jeg hadde håpet på. Mange av sangene var kule, men kjedelige å spille. Følelsen av å spille i band var nesten helt forsvunnet, og verst av alt, trommene var ikke så tighte som de skulle være. Den gule cymbalen var for sensitiv (eller for lite sensitiv), så selv om jeg spilte riktig, falt jeg ut og mista multiplieren min. Gang på gang. Jeg ble irritert. Gadd ikke svi av 1600,- på dette, og ville ha Rock Band i stedet. Det funka i alle fall.

Men det skjedde aldri. Av litt forskjellige årsaker kjøpte jeg meg aldri noe bandspill. Lufta hadde gått litt ut av ballongen for meg. Trommebehovet fikk jeg dekka på kontoret, og de 1600 kronene gikk til nye gardiner og salt- og pepperkverner. Fine kverner. Bruker de hver dag. Men jeg kan ikke tromme med dem.

For fire dager siden bestemte jeg meg. Jeg skulle kjøpe meg Rock Band med alle instrumentene. Når alt kommer til alt er Harmonix geniene i denne sjangeren; det er de som holder takten alle andre (Neversoft) rocker etter. Med to spill og et vell av nedlastbare låter er det massevis å kose seg meg også. 650 sanger. Jo, det måtte bli Rock Band. Mandag etter jobb begynte jakten i Oslo sentrum. Jeg gikk fra butikk til butikk og spurte etter Rock Band. Ingen hadde instrumentene. Bare spillene stod i hylla. Og det er mange spillbutikker i Oslo sentrum. Minst ti. Sikkert flere. Ingen hadde.

Hva nå? Jeg hadde penga klare, og jeg ville spille plasttrommer. Jeg begynte å lete etter Guitar Hero: World Tour. Og til min store overraskelse så var det nesten like vanskelig å få tak i hele instrumentpakka her også. Jeg måtte innom fire forskjellige butikker før jeg endelig fant det. Jeg tok det, og dro hjem til min lille leilighet.

Vel hjemme var det bare å begynne å spille, og allerede i første låt merka jeg det. Den gule cymbalen responderte ikke som den skulle. Jeg falt ut, og var skuffa over kjøpet. Hadde akkurat brukt 1600,- og var skuffet. Men jeg fortsatte å tromme. Tromme, tromme, tromme. Og det virker som om det er det som skal til. Den gule cymbalen blir bedre og bedre, og har sjelden skylda for at jeg mister poeng.

Nå, fire dager etter, begynner jeg å bli godt fornøyd. Trommene fungerer som de skal og låtene blir kulere å spille lenger ut i karrieremodusen. Selv om sanger som Beat It og On the Road Again er helt forferdelig kjedelige, så byr World Tour på et par høydepunkt også. Mars Voltas L'Via L'Viaquez, Rise Againsts Re-Education Through Labor og Ozzys Crazy Train er trommehygge fra øverste hylle. Og med Guitar Hero: Metallica bare en måned unna er den noe labre låtlista på World Tour snart glemt.

Så slutta det godt likevel. Selv om den lille leiligheten min er full av store pappesker og plastinstrumenter.

God helg.

Paper Plane i påsken!

Siste dag på jobb før påskeferien. I dag har jeg styra litt med Posten for å få sendt ut alle magasinene før påsken, mens jeg har hørt på Fleet Foxes-skiva. Seattle-bandet spiller glad indie rock og jeg kan ikke annet enn å synge med. Liker spesielt godt Quiet Horses og White Winter Hymnal. Sjekk dem ut.

Ellers er jeg helt oppslukt av min nye DSi. Spiller hvert ledige sekund, og begynner å bli stødig i Paper Plane. Har du ikke testet det ennå, så er det omtrent så enkelt som spill blir. Et papirfly daler ned fra toppen av et tårn, og du må svinge til høyre og venstre for å unngå å kræsje i etasjene og veggene. Thats it.

I forbindelse med min nye avhengighet tenkte jeg at jeg skulle utlyse en liten vennskapelig konkurranse her inne, om noen her har skaffet seg DSi ennå (?). Reglene er enkle: om å gjøre å få flest poeng i Endless, og best tid på Time Attack Stage 1. Mine rekorder er foreløpig 209 poeng i Endless og jeg har 16 sekunder og 66 hundredeler på Time Attack Stage 1. Den første rekorden skal jeg øke i påskeferien, men jeg er usikker på hvor mange hundredeler jeg kan barbere av tiden på Stage 1. Men jeg skal prøve. Bli med du også!

God påske!

Paper Plane. Enkelt, fascinerende, avhengighetsskapene.

Gears of War 2 oppdatert

Gears of War 2 har måttet tåle mye kritikk for sin onlinedel siden lansering. Eldre spill som Call of Duty 4: Modern Warfare og Halo 3, ja til og med det første Gears of War, har en mye smidigere onlinedel og en bedre matchmaking enn Gears 2. Nylig lanserte Epic Games en stor oppdatering til Gears of War 2 samt en bunke nye kart i Snowblind-pakken, men er det nok til å fikse et delvis ødelagt onlinespill?

Problemet har først og fremst vært matchmakingen. Uten noen regionsbegrensning har vi altfor ofte havnet på amerikanske servere, og med opptil et drøyt sekund forsinkelse er det meningsløst å spille. Når man endelig hadde funnet en bra server med to jevne lag, så var det ingen mulighet for å ta rivaliseringen videre når kampen var over. Man kunne ikke forsvare seieren, eller få en deilig revansj. Man ble regelrett kastet helt ut, overlatt til en ny søken etter spillere og en ny server - i motsetning til de aller mest populære onlinespillene på Xbox Live.

Med denne nye oppdateringen (Title Update 3) har Epic Games tatt til seg noe av kritikken fra fansen, og rettet og justert på deres onlinetilbud. De viktigste punktene er innføringen av regionsbasert matchmaking. Det betyr at maskinen søker automatisk etter kamper i det landet du befinner deg i, og om ingen servere er tilgjengelige, blir du kastet inn på en utenlandsk server med maks 200 i ping. Og dette er mer eller mindre vellykket. I løpet av omtrent en ukes testing har jeg sjeldent havnet på amerikanske servere, selv om problemet med forsinkelser ikke er helt borte. Skjønt, begrepene "forsinkelser" og "manglende ferdigheter" ofte flyter litt over i hverandre...

Videre har vi fått et nytt rankingsystem, akkurat som i Halo 3. Ved siden av gamertag'en din ser du et tall mellom 1 og 99. Kills, revives, seiere og så videre gir plusspoeng, mens kun det å forlate en pågående kamp gir minuspoeng. I realiteten ikke noen ferdighetsmåler, heller en indikator som sier noe om hvor mye folk har spilt. Men alt i alt fungerer det bedre enn det klønete Trueskill-systemet, som fortsatt ligger der, bak kulissene.

Det nye rankingsystemet bringer også med seg noen nye achievements for glade achievements-jegere. På nivåene 5, 15, 25, 50 og 100 innkasserer du nye poeng, og sammen med Snowblind-kartpakken er det totalt 250 nye poeng å hente.

En annen nyhet i Title Update 3 er at om noen på laget ditt mister forbindelsen og forsvinner fra slagmarken, får du automatisk en bot på høyeste vanskelighetsgrad med på laget. Selvsagt ingen fullgod erstatning for menneskelig intelligens, men det er uansett bedre enn å spille i undertall.

Den nye kartpakken er helt finfin. Tre helt nye kart og en oppusset klassiker er nok til å by på timevis med fornyet moro.

Courtyard er en heksegryte av et brett, hvor Mortaren er viktigere enn noensinne. Spesielt i moduser som samler mange spillere på ett sted, som Annex, King of the Hill, og ofte også Guardian. Eneste stedet du er trygg er under trappa midt på brettet, som kan være et glimrende sted å forskanse seg om du begir deg ut på Horde-modusen. Kun to innganger, gode muligheter for å komme seg raskt i dekning, og en granat-spawn inne gjør at du kan holde fienden unna riktig lenge, men se opp for granatfeller ved inngangen om du skal angripe skjulestedet.

Underhill er helt klart det lekreste av de nye brettene. Badet i lyset av en nydelig solnedgang kan du føre krigen utendørs, eller løpe inn i de store hallene, hvor du finner både flammekaster og skjoldet. Det er en viss risiko å hente Mortaren langt ute på hovedveien, og siden mye av brettet utspiller seg innendørs, må du også vurdere om det er verdt det. Smart plassering av våpnene, flott design og fin balanse gjør Under Hill til min umiddelbare favoritt av de nye kartene. Jeg er personlig ingen fan av interaktivitet på banene, som gass og laser som du kan skru av og på, men en garasjeport som kan åpnes og lukkes fra begge sider får passere, helt til den er direkte skyld i at jeg dør. Da eksploderer jeg.

Grind Yard er en gammel gjenvinningsstasjon med en kontrollpost midt på. Jag etter denne først, og er du heldig kan du sikre deg Boomeren helt i starten. Den lille hytta noen meter over slagmarken er et godt sted å skaffe seg overblikket og burde være grei å forsvare med godt samarbeid i laget, men granatene som ligger rett nedenfor er et uromoment som kan gi det forsvarende laget vanskeligheter. Spesielt Ink-granatene, som presser spillerne ut av sitt trygge skjulested, og dermed er de fritt vilt.

Sist men ikke minst har vi reprisen av Fuel Depot, og umiddelbart får jeg en fin følelse av å være tilbake. Snøen daler gjennom luften, over helikopterlandingsplassen og bensinpumpene, som for anledningen har blitt eksplosive. Ellers føles det meste likt på Fuel Depot. Våpna ligger der de pleier, bortsett fra at Ink-granatene er med i granatrotasjonen. Den visuelle forandringen er ikke nok til å gjøre Fuel Depot til en frisk og ny opplevelse - etter noen runder kjenner jeg at nostalgien er over og at jeg vil spille andre baner.

Totalt sett vil jeg si at Title Update 3 gjør et delvis ødelagt onlinespill mindre ødelagt - men på ingen måte 100 prosent fikset. Den nye kartpakken byr på litt variasjon for de som allerede er hekta på spillet, men hvis du ikke har spilt dette på en stund, er det heller ingen grunn til å plukke det opp på nytt igjen nå.

Underhill - det feteste av de nye kartene.

Hvor blir det av dem?

Det skjer mye kult på den norske musikkscenen for tiden. Det var by:Larm-festivalen i slutten av februar et solid bevis på. Men jeg savnet ett band. En guttegjeng fra Sørumsand, som for meg står som et av de virkelig hotteste innslagene i norsk musikk de siste årene. Jeg snakker om Monomen.

Jeg er ekstremt dårlig på å putte musikk i smale musikkanmelder-sjangere som vanlige folk ikke har noe begrep om (stein i glasshus?), men jeg skal prøve meg på å si at Monomen lager electronika-indie-synthrock inspirert av flere 80- og 90-tallsband som The Smiths, Joy Division, New Order og Interpol. Og det svinger som bare det. Trommemaskina gjør det hele supertight, både på skive og live, og vokalist Kristian Rangnes har en helt fremragende stemme av internasjonalt kaliber.

Etter første EP i 2006 og en full skive i 2007, har det vært ganske tyst fra den kanten. En ny låt ligger ute på Myspace, og stort mer er det ikke å oppdrive. Gutta er sikkert opptatt med skole, men jeg håper ikke trommemaskinen får altfor lang pause. Jeg vil ha ny skive snart, og nye konserter her i byen.

Jeg skal ikke klage på by:Larm - Monomen spilte på festivalen i både 2006 og 2007 - jeg vil bare se gutta på scenen igjen. Hvis du ikke har sjekka ut Monomen ennå, så surf innom deres Myspace-side og få for all del med dere singelen Drum og Glass. Fantastisk, norsk, talentfull musikk!

Hygge til helgen?

Jeg har testet to veldig middels spill på morgenkvisten i dag. Lasta ned to demoer på Xbox 360. To spill som har vært litt i periferien for meg. Spill jeg har lest og sett mye om, men som jeg egentlig aldri har bitt meg spesielt merke i. Jeg snakker om Vin Disels actionbilspill Wheelman, og svenske Grins lisenstittel Wanted: Weapons of Fate.

Det første jeg sa da jeg fyrte opp Wheelman var at "dette er i Barcelona". Jeg var der i sommer, og kjente meg igjen umiddelbart. Helt fra introen. La Rambla, hovedgaten i byen, er seg selv lik, og Christopher Columbus-monumentet nede ved havnen står nøyaktig der det skal. Festlig. Spillet som sådan føles faktisk ganske OK, syns jeg. Enkelt og fjollete, ja, men det ser ut til å by på nok av nye elementer til å skille seg ut i haugen av bilspill der ute. Ikke noe trippel a-tittel, over hodet ikke, men helt godkjent, og det finner garantert sitt publikum.

Wanted er opprinnelig et tegneserieunivers som ble filmatisert (med ganske frie tøyler) nå nylig. Jeg har aldri lest tegneserien, men forelsket meg raskt i den spesielle visuelle actionstilen i filmen. Hjernedød popcorn-action - ja - men noe av det aller beste i sitt slag. Jeg hadde derfor et snev av forventninger, og jeg er ikke skuffet. Ikke så veldig, i alle fall.

Vi snakker cover til cover-action, klart inspirert av Gears of War, samtidig som de tar dekningssystemet hakket lenger. Den visuelle actionstilen er beholdt, det er brutalt som bare det, men selv på den korte demoen rakk jeg å tenke at dette var en smule ensformig. Nå ble jeg ikke introdusert for alle gameplayelement, og jeg ser frem til å se hvordan man kan skru kuler rundt søyler og personer, for eksempel. Dette ser heller ikke ut til å bli noen megatittel, men jeg likte det jeg. Ser frem til å teste fullversjonen.

Trenger du litt spillkos i helgen? Last ned begge demoene. Wheelman-demoen var ganske lang også, faktisk, og gir et svært godt bilde av hva vi kan forvente oss. Og skal du teste Wanted, så husk å poppe masse popcorn.

God helg.

Fotoblogg #4

I dag skal jeg vise dere et av de aller første bildene jeg tok med mitt nye kamera. Det var i romjula, og jeg hadde vært på Byporten her i Oslo og kjøpt meg et minnekort. Jeg trasket bort til Oslo Plaza, og knipset et par bilder av byens høyeste bygning. Bildet nedenfor er det jeg likte best, selv om jeg generelt ikke er spesielt stor fan av å holde kamera skjeivt på denne måten. Bildet er ikke etterbehandlet.

Fotoblogg #3

Det har blitt et opphold i fotobloggen, men det er på grunn av deadline og mye jobb, ikke på grunn av mangel på bilder. I del tre blir det et lite avbrekk fra heisekranene, men ingen fare, dem blir det flere av (kanskje allerede i morgen). Dette er Postgirobygget her i Oslo. Av etterbehandling har jeg ikke gjort stort. Kontrasten er dratt litt opp, og jeg har overdrevet blåstikket. Vurderte litt å beskjære det litt for å få det enda høyere og smalere, men valgte til slutt å beholde originalutsnittet. Her er uansett resultatet.

Quake Live <3

Jeg kom frem til slutt. Etter totalt fem timer i kø fikk jeg lastet ned den plug-in'en jeg trengte, og prøvd noen runder. Og det var fantastisk.

Quake Live er akkurat så raskt som Arena var. Og like hektisk. Det er få spill som holder samme tempo som dette. Rocket Launcher'en er fortsatt nydelig, og stadig et av mine favorittvåpen i spill - noensinne. Og det er imponerende rent teknisk også. Å spille dette i en browser, i den vanvittige hastigheten, er helt utrolig. Community-delen av det ser også ut til å bli ekstremt bra, og alt er bare en url unna.

Jeg er imidlertid ganske skeptisk til at Quake 3: Arena er på vei til Xbox Live Arcade. Quake er for raskt til å styres med håndkontroll, så det krever at id Software drar ned tempoet betraktelig, og dermed blir litt av Quake-følelsen borte. Som faste lesere vet, så velger jeg å spille på konsoll foran PC syv dager i uken, men akkurat når det gjelder Quake, så må det spilles på PC. I alle fall Quake 3: Arena. Det går for raskt. Jeg håper jeg tar feil.

Jeg kjenner jeg er ganske rusten, men jeg trener. Hadde en liten runde i dag morges, og enten sover alle nerdene til lunch, eller så har nettsiden fått større kapasitet, for i nitiden i dag tidlig var det bare 50 stykker i kø, mot ca. 30.000 i går ved totiden.

Det blir helt garantert mer spilling i helga. Jeg er nostalgisk og lykkelig. Jeg elsker det.

God helg.

Nummer 18594 i køen...

Magasinet er ferdig og levert, og jeg tenkte jeg skulle ta med en pust i bakken med Quake Live, som ble lansert i betaversjon i går. Har akkurat registrert meg, og nå må jeg vente på å komme inn i spillet, og det tar litt tid. Det er fullt der inne. Fullt av folk som hygger seg med denne gamle klassikeren. Mens jeg sitter her ute på venterommet og tvinner tomler. Nå er jeg nummer 18594 i køen...

Jeg var stor fan av Quake III: Arena, og på ett tidspunkt var jeg litt flink også, tror jeg. Har sett frem til Quake Live en god stund nå. Ikke bare fordi det bygger videre på Arena-konseptet, men fordi det er spennende rent teknisk også, å se hvordan dette spillet kjører i en browser.

Hmmm... Jeg venter ennå. Kommer tilbake senere med mine inntrykk når jeg har fått testet.

EDIT: Etter omtrent to timer i kø slutta browseren min å svare, og måtte restartes. Dermed er jeg bakerst i køen igjen, nummer 29212 nå. Burde vel ta rundt tre timer eller noe det da...

Fotoblogg #2

Det andre bildet i denne fotobloggen blir også av en heisekran. Denne står rett bak Oslo Sentralbanestasjon omtrent, og jeg gikk inn på området til hovedpostkontoret her i byen for å få det utsnittet jeg ville ha. Av etterbehandling har jeg økt kontrast og fargemetning i Photoshop. Har også fjernet to mindre mørke prikker som kommer av støv på linsa. Det må jeg få fikset. Uansett, her er resultatet.

Fotoblogg #1

Til jul fikk jeg et speilreflekskamera av min kjæreste. Nikon D40. Et kamera jeg har hatt lyst på lenge. Et perfekt kamera for en fersk hobbyfotograf med begrenset erfaring. I den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle starte en liten fotoblogg. Akkurat her. Akkurat nå.

Jeg har nylig oppdaget min egen begeistring for heisekraner. Jeg var aldri opptatt av gravemaskiner, traktorer, biler eller heiskraner når jeg var liten, men nå, i en alder av 24 år, registrerer jeg at jeg ikke kan gå forbi en heisekran uten å stoppe opp og beundre med store øyne og åpen munn. Det er noe fantastisk spennende med disse enorme maskinene. Jeg klarer ikke helt å forklare det, men jeg har en veldig barnling fascinasjon for dem.

Derfor åpner jeg denne fotobloggen med et bilde av en heisekran. Jeg tok det nå på lørdag. I det fine vinterværet gikk jeg ned til operaen i Bjørvika for å ta bilder av kranene i Barcode-byggeprosjektet, men oppdaget denne på veien. Jeg har undereksponert bildet og beholdt det originale utsnittet. Av etterbehandling har jeg økt kontrast og fargemetning litt i Photoshop. Dette ble resultatet:

Heisekran i solnedgang.

Fredag den trettende

I går var det fredag. Fredag den trettende. Dagen da alle blir bittelitt overtroiske. Fjollete, egentlig, men litt morsomt også. Kjæresten min og jeg bestemte oss for å ta en filmkveld, se noe skummelt, og forhåpentligvis bli litt skremt.

På vei hjem fra kontoret gikk jeg innom Platekompaniet på Oslo City for å ta med meg litt passende underholdning hjem. Valget falt på filmversjonen av Stephen Kings horrornovelle The Mist. Jeg mener å huske at Jon Cato har snakket om at denne er ganske bra. Jon Cato...

The Mist var ikke skummel. Ikke litt. Aldri. Den var enkel, platt og dum. Og uoriginal. Unntatt de siste to minuttene. De virket bare feil. Ikke fordi jeg er skuffet, men fordi det ikke kledde karakterene, som vi hadde brukt de siste to timene på å bli kjent med. Det kledde dem ikke. De ville ikke gjort det sånn. Føler jeg. Jeg er skuffet.

Vel vel. Når filmen var over, gikk vi rett over på klassikeren Night of the Living Dead fra 1968. Har hatt den stående i hylla ganske lenge, men ikke sett den ennå. Før nå. Ikke skummel den heller, men i alle fall interessant. Og med historisk verdi. Ikke skuffet. Fornøyd.

I dag er det lørdag. Lørdag den fjortende. Og jeg skal ut og spasere i det fine været. God helg.

Popcorn, M og "skummel" film.

En tilståelse

Jeg har en tilståelse å komme med. Chrono Trigger er et av mine favorittspill gjennom tidene. Det har jeg sagt mange ganger. Men. Jeg har aldri klart siste boss. Ja, jeg skammer meg...

Greia er at jeg spilte det en gang på 90-tallet på en lånt amerikansk Super Nintendo. Jeg spilte på spreng i noen dager, og kom helt til siste boss, Lavos, men der stoppet det litt opp for meg. Det var vanskelig. Jeg klarte det ikke på de første par forsøkene. Jeg la fra meg kontrollen, ble opptatt med skole og fotball noen dager, og plutselig skulle han jeg lånte det av ha det tilbake. Og siden det har Chrono Trigger bare vært en fjern drøm. Et vakkert minne om et fantastisk eventyr til Super Nintendo. Inntil nå.

I dag kom det til Nintendo DS, og jeg har vært i butikken sikret meg mitt eksemplar. I helgen skal det spilles, og Lavos, denne gangen skal du døøøøø.

God helg.

Et av tidenes beste spill er i hus.

Glimrende sitcom til Xbox 360

I helga skulle jeg spille litt online med Kristian Nymoen (skribent her i Gamereactor), men av en eller annen grunn ble han litt forsinket. I mangel på noe bedre å gjøre, kikket jeg litt rundt på Xbox Live Markedplace, og da kom jeg over The Guild. Helt uvitende om hva dette var, lastet jeg ned de første episodene, og begynte å kikke.

The Guild er en sitcom om den rødhårede jenta Cyd og intrigene i hennes guild. Om Zaboo som er forelsket i sykelig opptatt av Cyd. Om guild-lederen Vork som tar jobben sin ekstremt viktig. Om den hjemmeværende moren Clara, som burer barna inne på kjøkkenet, så de ikke skal forstyrre i spillingen.

Jeg ler, jeg. Høyt. Karakterene er hysteriske, skuespillet holder for det meste et høyt nivå, manuset er smart og regien er effektiv. Første sesong er sjarmerende og hyggelig, men i andre sesong er det helt tydelig at de har fått mer penger og kompetanse inn i produksjonen, som hever det hele enda et hakk.

The Guild ligger i HD helt gratis på Xbox Live. Sjekk det ut.

Felicia Day har skrevet og spiller hovedrollen i The Guild.

En tøff start på dagen

Jeg har spilt en tidlig kode på Race Pro i dag morges. Og det er litt av et spill å begynne dagen med...

Når jeg kommer rett fra Race Driver: Grid, så er dette litt av en overgang. Grid er dramatisk, actionspekket, og megalekkert - det er Gears of War på hjul. Race Pro er motsetningen. Det er en simulator. Det handler om å finne en perfekt linje i hver bane. Hver eneste sving er en historie for seg selv, og du kan få ekstra tips om hvordan man kommer seg helskinnet ut på andre siden. Et eksempel fra sving nummer fem på den svenske banen Anderstorp: "Denne svingen er perfekt for å utfordre og prøve å passere en rival. Med høy fart inn i kurven kan du ta igjen bilen foran, men i samme håndvending setter du utgangshastigheten på spill, og det kan koste deg flere plasseringer i et jevnt race."

Hver eneste sving krever øvelse. Bare det å holde en jevn og rett linje på langsidene krever øvelse. Man kan sette på kjørehjelp, som ABS-bremser, traction control, automatgir, en linje i veibanen som forteller deg hvor du bør ligge, og så videre. Og selv med alt dette på, så er det utfordrende å i det hele tatt holde seg på veien.

Syns du dette høres spennende ut? Da er det massevis å kose seg med i Race Pro. Det har en imponerende dybde. Hvis bilen presser seg ut i en spinn når jeg bremser, må jeg justere bremsebalansen lenger frem, og bremse hardere på fremhjulene. Problemet med det er at jeg mister veigrep, og risikerer å stå på stive hjul rett ut av sving nummer fem på Anderstorp, i steden for å gli forbi bilen foran. Det gjelder å finne et perfekt balansepunkt basert på din kjørestil og lære seg nøyaktig hvordan bilen reagerer. Og alt kan justeres og finkalibreres. Fjering, aerodynamikk, giringen, til og med lufttrykket i hvert hjul kan justeres individuelt, i kilopascal, såklart.

Alt dette er langt over hodet mitt. Jeg er ingen hard racingfan. Jeg liker ikke bilspill hvor jeg må bremse, pleier jeg å si. En liten overdrivelse, selvsagt, men Race Pro blir litt i overkant hardcore for meg. Men syns du Forza Motorsport blir litt for enkelt og lite detaljert, kan Race Pro være verdt en titt når det kommer senere denne måneden.

Innsiden av en Corvette C6R slik den ser ut i Race Pro.

Resident Evil 5 er ødelagt

I helga spilte jeg demoen på Resident Evil 5. Den som ligger ute på Xbox Live. Og det var en blandet opplevelse, for å si det mildt...

For Resident Evil 5 ser helt utrolig lekkert ut. Nydelig. De utbrente fargene og den dramatiske kontrasten ser nydelige ut, og jeg kunne formelig kjenne den infernalske temperaturen og den klamme luften og slå mot meg da jeg testet første nivå.

Men så skal jeg begynne å spille. Jeg løper ned den trange og svingete passasjen, og det går fint. Hopper ned den lille kanten, og løper inn i det falleferdige trehuset nedenfor. Jeg koser meg. Helt til menneskene utenfor oppdager meg, og kommer angripende. Og her går alt galt. Alt.

Kontrollen er en katastrofe. Å styre Chris Redfield er like smidig som å spille Gears of War med en hånd. Løpe. Snu seg. Finne frem pistolen. Sikte. Skyte. Snu seg. Løpe litt mer. Prøve å finne frem en granat i det klønete inventory-systemet. Snu... og der var jeg død...

Jeg blir sur. For spillet blir ikke lenger en kamp mot virusinfiserte og skremmende mennesker - det blir en kamp mot håndkontrollen. Det hele står i skarp kontrast til for eksempel Gears of War. Så klart kan ikke disse to spillene sammenlignes på alle måter, men den smidige kontrollen man har over Marcus Fenix er så langt fra virkeligheten i Resident Evil 5 at det er pinlig.

Og det hjelper ikke at Capcom har prøvd å ta hensyn til denne elendige kontrollen i spilldesignet heller. For når fiendene kommer stormene mot deg med en sigd i hånda, for så å stoppe tre meter fra deg, og gå saaaakte mot deg, så synker intensiteten betraktelig.

Jeg kommer helt sikkert til å spille meg gjennom Resident Evil 5. For det ser ut til å bli et kult spill. Men det har et desperat behov for en raskere, smartere og mer responsiv kontroll.

Richard Imenes har spilt seg gjennom en nesten ferdig versjon av spillet, og hans beta-test kan du lese i neste nummer av Gamereactor.

Dagens tips fra Carl Thomas: Jekk ned forventningene til Resident Evil 5.

Et syngende fellesskap

Det kom som en stor overraskelse på meg. Jeg ble tatt helt på senga. Da jeg skulle anmelde Lips til Xbox 360, ville jeg teste Singstar litt mer inngående, for å ha et sammenlikningsgrunnlag, og få satt ting i perspektiv. Det var da jeg oppdaget det. At Singstar til Playstation 3 har den beste community-delen av samtlige spill jeg har testet - noensinne.

For det første er jo SingStore helt briljant. 500 sanger ligger bare å venter på alle karaokeglade sangfugler som har tid, lyst og penger til å kjøpe seg en gigantisk låtliste. Men dette i seg selv er jo ikke noe community. Det er først når du slenger deg ut på den åpne Singstar-scenen at du ser hvor stort og fint dette communityet faktisk er. Folk legger ut bilder, lydfiler og filmsnutter av sin egen Singstar-opptreden, og deler dem med resten av verden. Jeg kan sitte i timevis å bare se på mange forskjellige småklipp. Folk er kreative, morsomme, fulle, dumme, kjedelige, levende, søte, uheldige og sjarmerende. Men mest av alt så er de ekte.

Denne tjenesten har litt den YouTube-effekten på meg. Jeg blir bare sittende å se på det ene innslaget etter det andre, og jeg hygger meg som bare det. Jeg kan klikke meg inn på folks profiler, se på bilder de har lagt opp, høre på lydfiler de legger ut, og selvsagt se alle filmsnuttene de har publisert.

Når det gjelder spillet for øvrig, så vet jeg ikke hvor mikrofonene er lenger. Tror kanskje de ligger i en pappeske i boden. Likevel er Singstar et av de spillene jeg fyrer opp oftest på min Playstation 3, bare for å kikke litt på folk, se noen nye filmklipp og bare la meg imponere av det beste communityet jeg har sett i et spill noen gang.

God helg.

Fjollete briller. Så enkelt er det å lage noe morsomt.