We are LIVE Streaming

Dragon Age: Inquisition

Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook

Min siste dag

I dag er min siste dag som ansatt i Gamereactor.

Jeg har jobbet i Gamereactor i over seks år nå. Hele mitt arbeidsliv. Da jeg plukket opp Gamereactor #1, så jeg at de søkte etter skribenter. Jeg sendte avgårde min søknad og en arbeidsprøve samme dag. Og jeg fikk begynne å skrive. Min siste arbeidsdag har Jon Cato og jeg sittet og jobbet med Gamereactor #71 som kommer i august.

70 nummer har jeg bidratt til. Først som skribent, senere som redaktør, så assisterende redaktør og nå sist, redaksjonssjef. Fra nå av skal jeg være en leser. Det blir rart.

Det er ingen dramatikk i dette. Jeg sa ifra til ledelsen allerede i februar at jeg kom til å slutte 1. august, og min erstatter har vært klar omtrent like lenge. Dere kjenner han allerede. Magnus Tellefsen har skrevet kronikker for oss i halvannet år. Mannen har en smart penn i tillegg til at han bestitter en enorm kunnskap om spill, så magasinet, nettsiden, og dere lesere kunne ikke vært i bedre hender. Sammen med Jon Cato vil de to utgjøre en dunderduo som kommer til å lede Gamereactor til nye høyder. Det er jeg overbevist om.

Jeg har mange gode minner fra min tid i Gamereactor. Alt fra min første anmeldelse på trykk, til mitt første nummer som redaktør, til spillkvelder med redaksjonen, til spillkveld med Cliff Bleszinski. Det er minner for livet, alt sammen.

Nå venter skolebenken, tusenvis av sider meg pensum og flere forbannede eksamensperioder. Jeg skal begynne på BI på et program som heter Markedskommunikasjon. Jeg kommer imidlertid ikke til å slutte helt som spillanmelder. Fremover finner du mine anmeldelser i VG, hvor jeg begynner som frilanser nå i høst. I tillegg kan du følge meg på Twitter hvis du vil.

Takk til alle lesere, som har fulgt magasinet i opp gjennom årene. Det har vært en ære å jobbe for dere.

Vi games!

Jon Cato disket opp med kake på min siste dag! Nom nom nom!

Og der var det meste over...

Da begynner det å dabbe litt av. Etter tre dager med nyhets-overload er det meste vist frem og avslørt. Og ting kan begynne å synke litt inn.

Det ble mange overraskelser på årets messe. For min del står Super Mario Galaxy 2 øverst på lista. Jeg måtte bare le med hele kroppen da jeg så traileren. Jeg fikk lyst til å spille Super Mario Galaxy på nytt. Dessuten var jeg forberedt på en mye lenger ventetid. Det tok seks år mellom Super Mario 64 og Super Mario Sunshine, og så fem nye år før Super Mario Galaxy dukket opp i 2007. At et nytt eventyr er annonsert bare halvannet år senere er en stor overraskelse.

Den andre store overraskelsen for min del er faktisk Splinter Cell: Conviction. Et spill som har vært på radaren lenge, men aldri som noe riktig storspill. Men mine forventninger gikk fra null til en million da jeg så gameplayvideoen fra Sam Fishers kommende snikefest. Har spilt flere av spilla i serien, men Conviction ligger an til å bli et solid høydepunkt. Med god margin. Knallhardt, mørkt, forstyrrende og brutalt.

Epics 2,5D-actionspill Shadow Complex ser også kjempekult ut rent gameplaymessig. Må si at jeg syns historien og karakterene så litt kjedelige ut, basert på det lille vi fikk se. Og med Gears of War i bakhodet, så vet vi jo at Epic er mestre på action, gameplay og grafikk, ikke nødvendigvis de store karakterdramaene og fantastiske historiene. Men jeg gleder meg lell.

Last.fm til Xboxen er jeg også litt begeistret over. Nettradio skreddersydd etter min musikksmak er ikke helt feil det. Som en kommentator på Kotaku så treffende skreiv det: "Dette er noe jeg ikke visste at jeg ønsket meg". Jeg håper bare det lever opp til potensialet.

Dette er de største positive overraskelsene for meg personlig. Nå skal vi la messen synke skikkelig inn, la våre utsendte i Los Angeles løpe litt rundt og teste en bunke spill, og så til uka rangerer vi de ti største overraskelsene og de ti største skuffelsene på årets E3-messe.

Årets personlige høydepunkt på E3: Super Mario Galaxy 2

Lager Apple spillkonsoll?

Ubisofts øverste sjef Yves Guillemot uttalte i går at han regner med at Apple kommer til å fortsette sitt inntog i spillverdenen som de har startet med iPhone. Et interessant utsagn på flere plan. Vi husker selvsagt hvordan Apple inntok mobilmarkedet. De vasket formelig gulvet med alle andre produsenter, og redefinerte våre forventninger til hva en mobiltelefon burde være. De hevet lista. Kan de gjøre det samme i spillverdenen?

På en annen side, vi husker også hvordan det gikk med deres forrige spillkonsoll. Pippin. En skandale. En av teknologihistoriens aller største flopper. Problemet var at de tenkte for stort. De tenkte for langt. De lagde ikke en dedikert spillkonsoll, men en "hjemmedatamaskin" som skulle stå under TVen og brukes til alt mulig. Surfing på nettet, lese mail, høre på musikk, se på bilder, tegne på TVen - du kunne til og med koble til printer. I tillegg til å spille spill. I 1995. De så maskinen for mye mer enn en ren spillemaskin, og det er ting som dagens konsollutviklere først har begynt å få øynene opp for denne generasjonen. Jeg surfer på nettet, hører på musikk og ser på bilder på min Playstation 3, og jeg kan tegne på TVen med Nintendo Wii. 14 år senere.

Men er det rom for en ny konkurrent i dagens "konsollkrig"? Eller skal en eventuell ny Apple-konsoll sikte på et helt annet markedssegment? Playstation 3 og Xbox 360 har sine spillere, mens Nintendo Wii sikter på en litt annen målgruppe. Vil Apple klare å identifisere et helt nytt marked, eller vil de legge seg etter Nintendos massive kundegruppe?

Vi vet ikke. Vi vet veldig lite. Men det vi vet er at:

1. Apple har etablert iPhone som et ny håndholdt spillformat og har mer eller mindre identifisert nettopp denne nye gruppen spillere jeg nevnte ovenfor. Folk som egentlig ikke spiller, men som likevel laster ned et spill når det først koster seks kroner.

2. Apple har i øyeblikket verdens beste digitale distribusjon av programvare; AppStore, som er en ubetinget suksess. Og det er bare et spørsmål om tid før all spilldistribusjon går digitalt.

3. Oppblomstringen av indie-utviklere på iPhone har lært utrolig mange utviklere hvordan de lager spill til Apple-produkter, og den generelle tilbakemeldingen fra utviklerne er at utviklingsverktøyene er svært enkle og tilgjengelige (i kjent Apple-stil).

4. Etablerte utgivere kaster spill etter iPhone, og nå senest kastet Capcom seg over formatet, og proklamerte at de har planlagt ti iPhone-spill det kommende året. Det trenger ikke nødvendigvis gjelde en helt ny Apple-konsoll, men det viser at selskapet har bred støtte blant utgiverne.

5. Apple ansetter flere kjente fjes fra spillbransjen, som Microsoft-veteran Richard Teversham og Bob Drebin, mannen som laget grafikkprosessoren i GameCube.

6. Den siste tiden har det sirkulert rykter om at Apple vil kjøpe opp EA for å raskt og effektivt posisjonere seg på spillmarkedet. Ryktet er riktignok blitt karakterisert som "tilbakestående" av den anerkjente Wedbush Morgan-analytikeren Michael Pachter (link), men ikke desto mindre et rykte som står ukommentert av de involverte partene.

Det største motargumentet som jeg kan se er OnLive. Cloud computing er foreløpig bare en fiks idé, men det er antagelig fremtiden for spillbransjen. Er det noe vits for Apple å kaste seg inn i konsollkrigen såpass sent?

Når alt kommer til alt har Apple et øye for brukervennlighet og industrielt design som ingen andre i bransjen kan matche, og med den seneste mobil-revolusjonen i bakhodet vet vi hva de er i stand til å utføre med å tenke utenfor boksen. Spørsmålet er vel bare om vi får se den legendariske iBox på årets E3-messe..?

Vil vi få spille på den neste Apple TV, kanskje?

Lyden av min sommer

Forrige uke kom det Massachusetts-baserte bandet Passion Pit med sin debutskive Manners, og den har stått på repeat i min iPod siden. Jeg har fått dilla, som vi sa da jeg var liten.

Passion Pit er en velprodusert støyende suppe av synth og falsett ispedd en dansbar beat, som gjør at jeg - på vei til jobben en tirsdag morgen - har lyst til kaste alle hemninger og spontandanse det min stive hvite nerdekropp kan bære meg. Det oser både av MGMT og til dels også Casio Kids her, og jeg digger det. Skikkelig.

Manners har noen helt fremragende og sterke spor; Little Secrets er en helt fantastisk låt som absolutt fortjener radiorotasjon, i tillegg til To Kingdom Come, og selvsagt Sleepyhead, som allerede har dukka litt opp her og der, blant i en kul kanadisk PSP-reklame.

Manners-albumet er lyden av min sommer i år. Søk det opp på Spotify.

Det er fortsatt ødelagt

Etter Snowblind-pakka begynte jeg å spille litt Gears of War 2 online igjen. Og det er gøy det, uten tvil. Men som jeg har sagt mange ganger før - spillet er ødelagt.

Jeg har spilt Call of Duty 4: Moderen Warfare og Halo 3 online i hundrevis av timer, og jeg tror jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har havnet på så dårlige servere at det har vært uspillbart. Dette er dagligdags i Gears of War 2. Fortsatt. Selv etter Title Update 3. Men det aller verste er glitcherne.

Det er sjeldent jeg er så adrenalinsint som jeg blir nå jeg kommer på samme server som en glitcher. Folk memoriserer lange knappekombinasjoner som lar dem utnytte feil i kildekoden, og hoppe flere meter opp i luften for å komme opp på utilgjengelige steder. De kan gjemme seg utenfor brettets rammer og skyter folk derfra, og de spiller usportslig og feigt og destruktivt. Jeg hater det. Jeg føler et intenst hat mot disse menneskene, som ikke kan spille en real kamp. Og der verste av alt er at jeg ikke kan forlate matchen. Epic har fjernet hele den muligheten (av en eller annen grunn). Jeg må i så fall helt ut i Xbox Dashboardet, og starte opp spillet på nytt for å komme i gang igjen. Og da mister jeg erfaringspoeng for å avslutte før kampen er over. Det er en så omstendelig prosess at jeg blir sittende å lide meg gjennom nok en uspillbar kamp. Alt jeg kan gjøre er å trykke meg inn i Xbox-menyen å sende avgårde en rasende Avoid Player til juksemakerne.

Når jeg kommer på en skikkelig server, med ordentlige spillere og lite lagg, er Gears of War 2 noe av det beste som finnes å spille online. Problemet er at neste runde kan det bli noe av det verste å spille online. Og denne følelsesmessige berg-og-dalbanen orker jeg ikke lenger.

Vær så snill, Epic Games, fiks det. Blodtrykket mitt tåler det ikke mer. Jeg skriker mot TVen helt til blodkarene mine sprekker. Til jeg blir hes. Jeg har bare lyst til å ødelegge noe. Epic og Microsoft må bare slå knallhardt ned på denne typen juksing. Det er ødeleggende for spillet og for Xbox Live generelt. Ta fra dem Live-abonnementet deres, sperr dem ute fra all onlineaktivitet, tøm kredittkortene deres, og dra hjem til dem og riv av alle neglene deres. Da kanskje de lærer.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor det er gøy å vinne på uærlig vis. For man kan jo ikke sitte igjen med en ekte følelse av å virkelig mestre det? Av å være best? Vel vel. Dette er vel baksiden med å ha online achievements og et rankingsystem. Folk blir så opptatt av å få bedre rank at de er villige til å jukse, glitche, og ødelegge spillet for andre for å oppnå et høyt tall på en skjerm. Patetisk.

Nå er nok en utvidelse på vei til Gears 2. Dark Corners. Syv nye flerspillerkart og et nytt kapittel til enspillerdelen. Her er mitt tips til Epic: fiks Gears of War 2 først - lag nytt innhold etterpå. Jeg orker ikke spille det mer før det er fikset.

God helg.