Champagne med de store...

Jeg går på en sky i dag. Selv om jeg har en aldri så liten hodepine lurende i bakhodet, smiler jeg fra øre til øre. Jeg er lykkelig. I går skjedde det nemlig noe helt spesielt.

Ok, greia var at Jon Cato og jeg skulle på en bransjefest. Sony hadde en slags kickoff med både Playstation, Sony Ericsson, Sony Pictures og Sony BMG, musikkdelen av selskapet. Vi visste at flere av Sonys artister skulle opptre, og nøyaktig som vi forventet dukket Erlend Bratland, Vidar Johnsen og Maria Mena opp. Hyggelig nok det, for all del, men jeg hadde aldri trodd at Bo Kaspers Orkester skulle ta turen innom.

Bo Kaspers Orkester har vært et av mine favorittband i 14 år. Siden På Hotell-skiva fra 1994. Jeg skammer meg over å si det, men jeg oppførte meg som en knisende tenåringsjente når de gikk på scenen. Alle i denne bransjen er veldig blaserte og kule, og står 10 meter fra scenen og holder praten i gang uansett hva som skjer. Jeg også, som regel. Men ikke i går. Jeg stod helt foran. Helt ved scenekanten sammen med to andre. Og jeg storkoste meg.

Gutta spilte fire-fem låter fra den nye skiva, 8, og takket for seg. Men det slutter ikke der. Litt senere på kvelden så jeg Fredrik Dahl, trommisen, vandre rundt i lokalet. Jeg gikk bort og takket for en hyggelig opptreden, og vi kom i prat. Om musikk, FIFA, Rock Band, turnelivet, også videre. Mats Schubert, som trakterer tangentene, kom bort sammen med bassist Michael Malmgren og vokalist Bo Sundström, og jeg hilste på hele gjengen.

Enden på visa var at vi satt to timer ved et bord i en krok og skravla og drakk Veuve Clicquot-champagne. Lokalet ble tomt, og folk dro hjem. Men der satt vi.

Ja ja, jeg vet jeg høres ut som en hysterisk Backstreet Boys-fan her, men det får bare være. Gutta var superhyggelig og sympatiske, selv om de sikkert møter innpåslitne og pratsomme superfans etter hver eneste konsert.

Vel vel. I dag hører jeg så klart på Bo Kaspers Orkester på kontoret, mens jeg gleder meg til konserten på Sentrum Scene 27. november.

Så nær var jeg!