25 år på etterskudd...

Jeg er ikke spesielt stor fan av 80-talls-musikk. Eller. I alle fall ikke det man populært forbinder med 80-talls-musikk. Du vet, puddelrock og cheesy gitarsoloer. Jeg hørte mye på Iron Maiden for mange år siden, og både Guns'n'Roses, Metallica, AC/DC og Alice Cooper er i platesamlinga. Jeg kan godt høre på det, men noen stor tilhenger kommer jeg aldri til å bli. Men ett 80-tallsband har gått på repeat på iPoden min i tre uker nå. Jeg hører på det hele tiden. Jeg kan ikke få de fengende melodiene, de snodige tekstene eller den fantastiske vokalen ut av hodet. Jeg snakker om The Smiths.

Heaven Knows I'm Miserable Now, Ask, This Charming Man og Some Girls Are Bigger Than Others er bare noen favorittlåter for tiden, og jeg kan ikke fatte hvordan dette bandet har gått meg hus forbi. Morrissey er en av de sterkeste mannlige vokalistene jeg har hørt på lenge, og gitarist Johnny Marrs øre for melodi er helt unikt i moderne musikkhistorie. Syns jeg. Og det er interessant å se hvordan band i dag henter inspirasjon fra denne gamle gjengen.

Har du ikke hørt noe særlig på The Smiths, så sjekk det ut. Om ikke annet fordi det var et av de mest innflytelsesrike post-punk bandene i Storbritannia på 80-tallet.

Det er 25 år siden debutskiva kom ut i England. Først nå har jeg oppdaget dem. Jeg vet, jeg er sikkert sistemann i verden som oppdager denne gjengen. Uansett, bedre sent enn aldri...