Muhahaha! Tenkte bare jeg skulle gni det inn, for jeg vet det er mange av våre lesere som ser frem til å spille trommer som Lars Ulrich og gitar som Kirk Hammet. Og det skal jeg gjøre. Nå. Og i hele helgen. Anmeldelsen kommer til uka.

Vi holder på å lage en topp 15 liste for PSN-spill, akkurat som vi gjorde med Xbox Live Arcade-spillene forrige uke. Så jeg spiller for harde livet i dag. Skal gjennom en rekke spill jeg ikke har testet ennå. Akkurat nå holder jeg på med Noby Noby Boy. Og jeg skjønner ingenting jeg. Det er veldig rart. Lekkert designet og med en sjarmerende lydside, men det er et underlig spill som det er vanskelig å i det hele tatt skjønne poenget med. Jeg løper rundt og spiser og spiser, og vokser meg lang og fet. Og bæsjer ut alt mulig. Men jeg skjønner ikke helt poenget med det. Jeg må spille det mer. Om det når opp til vår topp 15-liste får du svaret på de kommende dagene.

Jeg hopper tilbake til håndkontrollen. Boy venter på meg.

Jeg hadde ikke tatt mer enn et par slag på trommene før det gikk opp for meg. Det er ikke rart Lars Ulrich lager alle de grimasene når han spiller. 20 sekunder inn i Sad But True gjør jeg det selv. Lager fjollete rockefjes. Jeg har så mye adrenalin at hele krobben vibrerer. Jeg elsker det!

Jeg er overhodet ingen Metallica-fan - langt ifra - men har det nesten mer moro med de fire sangene i Guitar Hero: Metallica-demoen enn med hele World Tour. Nesten. Selv om jeg ikke liker låtene som sådan, så er de kule å spille. Og det ser ut til å være et viktig poeng som Neversoft har oversett i World Tour. Det er ikke noe automatikk i at kule låter er morsomme å spille i Guitar Hero. Som Beat It for eksempel. Helt utrolig kjedelig på trommer.

Men jeg begynner å like flere og flere låter i World Tour etter hvert som jeg trommer meg gjennom karrieren. B.Y.O.B. fra System of a Down, Lost Prophets Rooftops og alle Tool-låtene - til og med Travis Barkers tromming på den Blink-låta er ganske kul å spille. Det er god underholdning for en amatør-plasttrommis som meg.

Men ingen av låtene når opp til Sad But True når det gjelder trommebriljans. Når Ulrich halverer takten på slutten der vil jeg slå så hardt at det lille plastsettet mitt knekker. Jeg klarer så vidt å kontrollere meg. Så fett er det å spille Sad But True.

Hvis demoen er noen indikator, så lover dette veldig godt for Guitar Hero: Metallica. Nå skal jeg spille Sad But True igjen. For femtiende gang.

Lars Ulrich lager grimaser når han spiller. Det gjør jeg også når jeg spiller Metallica-låtene, til ære for den gamle dansken.

Fredag kunne alle Street Fighter IV-eiere laste ned en gratis utvidelse til Capcoms briljante slåssespill. Etter en helg med den nye turneringsmodusen må jeg ærlig innrømme at jeg ikke er helt megafornøyd.

For det første. Poengsystemet. Jeg skjønner det ikke. Det er Championship Points, Grade Points og Battle Points. Hvorfor så himla mye forskjellig? Jeg vinner en kamp og taper en kamp, og ser poengene rase oppover og nedover, men jeg skjønner ikke helt logikken i det. Hvorfor får jeg Grade Points når jeg taper i en turnering? Jeg fatter ikke, og det gjør poengene litt mer abstrakte for meg - ikke så verdifulle som de kunne vært.

Men det er bare ett av flere ankepunkt jeg har mot den nye oppdateringen. Av Championship Mode forventet jeg meg selvsagt; en turneringsmodus. Eller i alle fall muligheten til å sette opp en enkel liten konkurranse med kompisene mine offline, eller invitere folk fra vennelisten min til et hyggelig onlinemesterskap. Først innledende runder, så kvartfinaler og semifinaler og tilslutt finalen. Det kan jeg ikke.

Championship-modusen er kun en onlinemodus. Den består av fire nivåer, og spillet velger automatisk det nivået som passer din rank - eller så kan du kaste deg inn i en turnering som er åpen for alle. Jeg prøver meg på en turnering basert på rangering. På laveste nivå består en turnering av tre kamper, og det er vinn eller forsvinn. Når jeg starter en turnering finner maskinen en annen spiller på mitt nivå som også starter en turnering nå. Så slåss vi. Jeg vinner, og havner tilbake i menyen. Så må jeg velge Championship Mode på nytt, og finne en ny spiller. En som også har vunnet sin første kamp mot en annen spiller. Og vi slåss. Og jeg vinner igjen. Poengene strømmer inn på kontoen. Jeg er i finalen. Eller, rettere sagt, tilbake i menyen. Hvis jeg vil, kan jeg stikke en tur på butikken å kjøpe meg en klase druer og en Mana Juice. Det er ingen som venter på meg. Jeg kan spille finalen i neste uke, om jeg vil.

Og det dreper litt av moroa for meg. Problemet er at det aldri føles som noen turnering. Det føles som jeg sitter her i stua mi, alene, og spiller mot andre på nettet. Og joda, det er en viss tilfredsstillelse i å se Championship-poengene mine akkumulere, men i stedet sitter jeg her og irriterer meg over det potensialet Capcom har rota bort.

Dessuten er det meningen at det skal være såkalt "double blind selection" i turneringsmodusen. Det betyr at spillerne ikke skal se hvilken karakter motstanderen velger å slåss med. Men dette er ikke helt riktig, for selv om jeg ikke kan se hvilken karakter motstanderen velger, så kan jeg høre det. Jeg hører hvor mange ruter motstanderen hopper før han bestemmer seg. Når jeg host'er en kamp, så vet jeg at ett klikk fra motstanderen betyr i 80 prosent av tilfellene at jeg skal slåss mot Ken (og gjerne en såkalt flowchart Ken), i 18 prosent at jeg skal slåss mot Gouken, og de siste to prosentene velger Chun-li. To klikk betyr nesten alltid Akuma, mens tre klikk er Zangief eller Cammy. Denne lyden burde også vært fjernet.

Den andre store oppdateringen til Street Fighter IV er replay-modusen. De 5000 i verden med flest Championship-poeng kan lagre og laste opp én replay, og disse kan alle se via topplistene. Men heller ikke dette fungerer så bra som det kunne. Hvorfor har ikke Capcom lagt inn en "Street Fighter TV"-knapp i hovedmenyen, og laget et enkelt interface som lar meg streame de nyeste, hotteste, og de mest legendariske replayene? Nå må jeg fire-fem knappetrykk fra hovedmenyen, og virkelig dra på skattejakt for å finne det jeg vil se. Klønete. Dessuten kan jeg ikke lagre mine egne replays lokalt om jeg ikke er med i den eksklusive 5000-klubben. Hvorfor ikke? Skjønner ikke...

Nei, det var ikke så mye imponerende å hente i denne oppdateringen. Dette kunne vært Street Fighters svar på Champions League. Det er det ikke. Championship Mode er langt fra så briljant som Street Fighter IV faktisk er. Og det er litt skuffende. Det er bra den var gratis.

Vinneren får Championship-poeng, mens taperen får noen Grade-poeng. Av en eller annen grunn...

Jeg har en litt liten leilighet. Toroms. Ikke for liten - akkurat passe for meg og min samboer - men så liten at jeg ikke kan ha to plasttrommesett, fem plastgitarer og et mikrofonstativ stående i stua til enhver tid. Men jeg har gått og sikla på Rock Band helt siden det kom ut i USA. Jeg skulle kjøpe det ved europeisk lansering. Helt bestemt.

Før jeg kom så langt dro jeg på tur til Los Angeles for å besøke Neversoft og teste Guitar Hero: World Tour. Jeg ble solgt med en gang. I stedet for fire pads hadde dette trommesettet tre, pluss to opphøyde cymbaler. Trommeopplevelsen skulle bli optimal. Mer autentisk og mer dynamisk med trykksensitive pads. Føkk Rock Band, jeg skal ha Guitar Hero, tenkte jeg.

Med meg hjem fra USA kjøpte jeg Rock Band til Jon Cato, og vi spilte og trommet i flere uker på kontoret. Det var fantastisk. Trommene var nydelige. Tenk så fett det ville bli med et enda bedre trommesett, tenkte jeg mens jeg putta noen kroner på sparegrisen.

Så kom det. Guitar Hero: World Tour. Og jeg sto klar med lommeboka. Men da jeg fikk teste redaksjonens anmeldereksemplar, var det ikke så megafett som jeg hadde håpet på. Mange av sangene var kule, men kjedelige å spille. Følelsen av å spille i band var nesten helt forsvunnet, og verst av alt, trommene var ikke så tighte som de skulle være. Den gule cymbalen var for sensitiv (eller for lite sensitiv), så selv om jeg spilte riktig, falt jeg ut og mista multiplieren min. Gang på gang. Jeg ble irritert. Gadd ikke svi av 1600,- på dette, og ville ha Rock Band i stedet. Det funka i alle fall.

Men det skjedde aldri. Av litt forskjellige årsaker kjøpte jeg meg aldri noe bandspill. Lufta hadde gått litt ut av ballongen for meg. Trommebehovet fikk jeg dekka på kontoret, og de 1600 kronene gikk til nye gardiner og salt- og pepperkverner. Fine kverner. Bruker de hver dag. Men jeg kan ikke tromme med dem.

For fire dager siden bestemte jeg meg. Jeg skulle kjøpe meg Rock Band med alle instrumentene. Når alt kommer til alt er Harmonix geniene i denne sjangeren; det er de som holder takten alle andre (Neversoft) rocker etter. Med to spill og et vell av nedlastbare låter er det massevis å kose seg meg også. 650 sanger. Jo, det måtte bli Rock Band. Mandag etter jobb begynte jakten i Oslo sentrum. Jeg gikk fra butikk til butikk og spurte etter Rock Band. Ingen hadde instrumentene. Bare spillene stod i hylla. Og det er mange spillbutikker i Oslo sentrum. Minst ti. Sikkert flere. Ingen hadde.

Hva nå? Jeg hadde penga klare, og jeg ville spille plasttrommer. Jeg begynte å lete etter Guitar Hero: World Tour. Og til min store overraskelse så var det nesten like vanskelig å få tak i hele instrumentpakka her også. Jeg måtte innom fire forskjellige butikker før jeg endelig fant det. Jeg tok det, og dro hjem til min lille leilighet.

Vel hjemme var det bare å begynne å spille, og allerede i første låt merka jeg det. Den gule cymbalen responderte ikke som den skulle. Jeg falt ut, og var skuffa over kjøpet. Hadde akkurat brukt 1600,- og var skuffet. Men jeg fortsatte å tromme. Tromme, tromme, tromme. Og det virker som om det er det som skal til. Den gule cymbalen blir bedre og bedre, og har sjelden skylda for at jeg mister poeng.

Nå, fire dager etter, begynner jeg å bli godt fornøyd. Trommene fungerer som de skal og låtene blir kulere å spille lenger ut i karrieremodusen. Selv om sanger som Beat It og On the Road Again er helt forferdelig kjedelige, så byr World Tour på et par høydepunkt også. Mars Voltas L'Via L'Viaquez, Rise Againsts Re-Education Through Labor og Ozzys Crazy Train er trommehygge fra øverste hylle. Og med Guitar Hero: Metallica bare en måned unna er den noe labre låtlista på World Tour snart glemt.

Så slutta det godt likevel. Selv om den lille leiligheten min er full av store pappesker og plastinstrumenter.

God helg.