I går var det fredag. Fredag den trettende. Dagen da alle blir bittelitt overtroiske. Fjollete, egentlig, men litt morsomt også. Kjæresten min og jeg bestemte oss for å ta en filmkveld, se noe skummelt, og forhåpentligvis bli litt skremt.

På vei hjem fra kontoret gikk jeg innom Platekompaniet på Oslo City for å ta med meg litt passende underholdning hjem. Valget falt på filmversjonen av Stephen Kings horrornovelle The Mist. Jeg mener å huske at Jon Cato har snakket om at denne er ganske bra. Jon Cato...

The Mist var ikke skummel. Ikke litt. Aldri. Den var enkel, platt og dum. Og uoriginal. Unntatt de siste to minuttene. De virket bare feil. Ikke fordi jeg er skuffet, men fordi det ikke kledde karakterene, som vi hadde brukt de siste to timene på å bli kjent med. Det kledde dem ikke. De ville ikke gjort det sånn. Føler jeg. Jeg er skuffet.

Vel vel. Når filmen var over, gikk vi rett over på klassikeren Night of the Living Dead fra 1968. Har hatt den stående i hylla ganske lenge, men ikke sett den ennå. Før nå. Ikke skummel den heller, men i alle fall interessant. Og med historisk verdi. Ikke skuffet. Fornøyd.

I dag er det lørdag. Lørdag den fjortende. Og jeg skal ut og spasere i det fine været. God helg.

Popcorn, M og "skummel" film.

Jeg har en tilståelse å komme med. Chrono Trigger er et av mine favorittspill gjennom tidene. Det har jeg sagt mange ganger. Men. Jeg har aldri klart siste boss. Ja, jeg skammer meg...

Greia er at jeg spilte det en gang på 90-tallet på en lånt amerikansk Super Nintendo. Jeg spilte på spreng i noen dager, og kom helt til siste boss, Lavos, men der stoppet det litt opp for meg. Det var vanskelig. Jeg klarte det ikke på de første par forsøkene. Jeg la fra meg kontrollen, ble opptatt med skole og fotball noen dager, og plutselig skulle han jeg lånte det av ha det tilbake. Og siden det har Chrono Trigger bare vært en fjern drøm. Et vakkert minne om et fantastisk eventyr til Super Nintendo. Inntil nå.

I dag kom det til Nintendo DS, og jeg har vært i butikken sikret meg mitt eksemplar. I helgen skal det spilles, og Lavos, denne gangen skal du døøøøø.

God helg.

Et av tidenes beste spill er i hus.

I helga skulle jeg spille litt online med Kristian Nymoen (skribent her i Gamereactor), men av en eller annen grunn ble han litt forsinket. I mangel på noe bedre å gjøre, kikket jeg litt rundt på Xbox Live Markedplace, og da kom jeg over The Guild. Helt uvitende om hva dette var, lastet jeg ned de første episodene, og begynte å kikke.

The Guild er en sitcom om den rødhårede jenta Cyd og intrigene i hennes guild. Om Zaboo som er forelsket i sykelig opptatt av Cyd. Om guild-lederen Vork som tar jobben sin ekstremt viktig. Om den hjemmeværende moren Clara, som burer barna inne på kjøkkenet, så de ikke skal forstyrre i spillingen.

Jeg ler, jeg. Høyt. Karakterene er hysteriske, skuespillet holder for det meste et høyt nivå, manuset er smart og regien er effektiv. Første sesong er sjarmerende og hyggelig, men i andre sesong er det helt tydelig at de har fått mer penger og kompetanse inn i produksjonen, som hever det hele enda et hakk.

The Guild ligger i HD helt gratis på Xbox Live. Sjekk det ut.

Felicia Day har skrevet og spiller hovedrollen i The Guild.

Jeg har spilt en tidlig kode på Race Pro i dag morges. Og det er litt av et spill å begynne dagen med...

Når jeg kommer rett fra Race Driver: Grid, så er dette litt av en overgang. Grid er dramatisk, actionspekket, og megalekkert - det er Gears of War på hjul. Race Pro er motsetningen. Det er en simulator. Det handler om å finne en perfekt linje i hver bane. Hver eneste sving er en historie for seg selv, og du kan få ekstra tips om hvordan man kommer seg helskinnet ut på andre siden. Et eksempel fra sving nummer fem på den svenske banen Anderstorp: "Denne svingen er perfekt for å utfordre og prøve å passere en rival. Med høy fart inn i kurven kan du ta igjen bilen foran, men i samme håndvending setter du utgangshastigheten på spill, og det kan koste deg flere plasseringer i et jevnt race."

Hver eneste sving krever øvelse. Bare det å holde en jevn og rett linje på langsidene krever øvelse. Man kan sette på kjørehjelp, som ABS-bremser, traction control, automatgir, en linje i veibanen som forteller deg hvor du bør ligge, og så videre. Og selv med alt dette på, så er det utfordrende å i det hele tatt holde seg på veien.

Syns du dette høres spennende ut? Da er det massevis å kose seg med i Race Pro. Det har en imponerende dybde. Hvis bilen presser seg ut i en spinn når jeg bremser, må jeg justere bremsebalansen lenger frem, og bremse hardere på fremhjulene. Problemet med det er at jeg mister veigrep, og risikerer å stå på stive hjul rett ut av sving nummer fem på Anderstorp, i steden for å gli forbi bilen foran. Det gjelder å finne et perfekt balansepunkt basert på din kjørestil og lære seg nøyaktig hvordan bilen reagerer. Og alt kan justeres og finkalibreres. Fjering, aerodynamikk, giringen, til og med lufttrykket i hvert hjul kan justeres individuelt, i kilopascal, såklart.

Alt dette er langt over hodet mitt. Jeg er ingen hard racingfan. Jeg liker ikke bilspill hvor jeg må bremse, pleier jeg å si. En liten overdrivelse, selvsagt, men Race Pro blir litt i overkant hardcore for meg. Men syns du Forza Motorsport blir litt for enkelt og lite detaljert, kan Race Pro være verdt en titt når det kommer senere denne måneden.

Innsiden av en Corvette C6R slik den ser ut i Race Pro.

I helga spilte jeg demoen på Resident Evil 5. Den som ligger ute på Xbox Live. Og det var en blandet opplevelse, for å si det mildt...

For Resident Evil 5 ser helt utrolig lekkert ut. Nydelig. De utbrente fargene og den dramatiske kontrasten ser nydelige ut, og jeg kunne formelig kjenne den infernalske temperaturen og den klamme luften og slå mot meg da jeg testet første nivå.

Men så skal jeg begynne å spille. Jeg løper ned den trange og svingete passasjen, og det går fint. Hopper ned den lille kanten, og løper inn i det falleferdige trehuset nedenfor. Jeg koser meg. Helt til menneskene utenfor oppdager meg, og kommer angripende. Og her går alt galt. Alt.

Kontrollen er en katastrofe. Å styre Chris Redfield er like smidig som å spille Gears of War med en hånd. Løpe. Snu seg. Finne frem pistolen. Sikte. Skyte. Snu seg. Løpe litt mer. Prøve å finne frem en granat i det klønete inventory-systemet. Snu... og der var jeg død...

Jeg blir sur. For spillet blir ikke lenger en kamp mot virusinfiserte og skremmende mennesker - det blir en kamp mot håndkontrollen. Det hele står i skarp kontrast til for eksempel Gears of War. Så klart kan ikke disse to spillene sammenlignes på alle måter, men den smidige kontrollen man har over Marcus Fenix er så langt fra virkeligheten i Resident Evil 5 at det er pinlig.

Og det hjelper ikke at Capcom har prøvd å ta hensyn til denne elendige kontrollen i spilldesignet heller. For når fiendene kommer stormene mot deg med en sigd i hånda, for så å stoppe tre meter fra deg, og gå saaaakte mot deg, så synker intensiteten betraktelig.

Jeg kommer helt sikkert til å spille meg gjennom Resident Evil 5. For det ser ut til å bli et kult spill. Men det har et desperat behov for en raskere, smartere og mer responsiv kontroll.

Richard Imenes har spilt seg gjennom en nesten ferdig versjon av spillet, og hans beta-test kan du lese i neste nummer av Gamereactor.

Dagens tips fra Carl Thomas: Jekk ned forventningene til Resident Evil 5.