Det kom som en stor overraskelse på meg. Jeg ble tatt helt på senga. Da jeg skulle anmelde Lips til Xbox 360, ville jeg teste Singstar litt mer inngående, for å ha et sammenlikningsgrunnlag, og få satt ting i perspektiv. Det var da jeg oppdaget det. At Singstar til Playstation 3 har den beste community-delen av samtlige spill jeg har testet - noensinne.

For det første er jo SingStore helt briljant. 500 sanger ligger bare å venter på alle karaokeglade sangfugler som har tid, lyst og penger til å kjøpe seg en gigantisk låtliste. Men dette i seg selv er jo ikke noe community. Det er først når du slenger deg ut på den åpne Singstar-scenen at du ser hvor stort og fint dette communityet faktisk er. Folk legger ut bilder, lydfiler og filmsnutter av sin egen Singstar-opptreden, og deler dem med resten av verden. Jeg kan sitte i timevis å bare se på mange forskjellige småklipp. Folk er kreative, morsomme, fulle, dumme, kjedelige, levende, søte, uheldige og sjarmerende. Men mest av alt så er de ekte.

Denne tjenesten har litt den YouTube-effekten på meg. Jeg blir bare sittende å se på det ene innslaget etter det andre, og jeg hygger meg som bare det. Jeg kan klikke meg inn på folks profiler, se på bilder de har lagt opp, høre på lydfiler de legger ut, og selvsagt se alle filmsnuttene de har publisert.

Når det gjelder spillet for øvrig, så vet jeg ikke hvor mikrofonene er lenger. Tror kanskje de ligger i en pappeske i boden. Likevel er Singstar et av de spillene jeg fyrer opp oftest på min Playstation 3, bare for å kikke litt på folk, se noen nye filmklipp og bare la meg imponere av det beste communityet jeg har sett i et spill noen gang.

God helg.

Fjollete briller. Så enkelt er det å lage noe morsomt.

Så ferdig femte og siste sesong av Six Feet Under i går. Jeg var helt salig. Når rulleteksten kom måtte jeg spole tilbake og se det siste kvarteret en gang til. De beste minuttene TV jeg har sett. En genial avslutning på en genial serie. Fantastisk. Rørende. Vakkert.

63 episoder har det blitt. Og det er 63 episoder som har gjort inntrykk på meg. Alle sammen. På en eller annen måte. Karakterene er så sterke, så sammensatte og kompliserte, samtidig som de er så troverdige og ekte, at man kan kjenne seg igjen litt i alle sammen. Serieskaper Alan Ball er allerede genierklært, så jeg får bare slenge meg på. Han laget et TV-serie om et begravelseshjem, en familie omgitt av død og sorg hver eneste dag. Men mer enn noe annet, handler Six Feet Under om livet. Om å leve. Nå. Mens vi lever. Fantastisk. Rørende. Vakkert.

Men hva nå? Nå skal jeg har en liten pause, før jeg skal begynne på noe nytt. Fikk Mad Men til jul, så det er en het kandidat. Med mindre du har noen knallgode forslag?

Jeg er ikke spesielt stor fan av 80-talls-musikk. Eller. I alle fall ikke det man populært forbinder med 80-talls-musikk. Du vet, puddelrock og cheesy gitarsoloer. Jeg hørte mye på Iron Maiden for mange år siden, og både Guns'n'Roses, Metallica, AC/DC og Alice Cooper er i platesamlinga. Jeg kan godt høre på det, men noen stor tilhenger kommer jeg aldri til å bli. Men ett 80-tallsband har gått på repeat på iPoden min i tre uker nå. Jeg hører på det hele tiden. Jeg kan ikke få de fengende melodiene, de snodige tekstene eller den fantastiske vokalen ut av hodet. Jeg snakker om The Smiths.

Heaven Knows I'm Miserable Now, Ask, This Charming Man og Some Girls Are Bigger Than Others er bare noen favorittlåter for tiden, og jeg kan ikke fatte hvordan dette bandet har gått meg hus forbi. Morrissey er en av de sterkeste mannlige vokalistene jeg har hørt på lenge, og gitarist Johnny Marrs øre for melodi er helt unikt i moderne musikkhistorie. Syns jeg. Og det er interessant å se hvordan band i dag henter inspirasjon fra denne gamle gjengen.

Har du ikke hørt noe særlig på The Smiths, så sjekk det ut. Om ikke annet fordi det var et av de mest innflytelsesrike post-punk bandene i Storbritannia på 80-tallet.

Det er 25 år siden debutskiva kom ut i England. Først nå har jeg oppdaget dem. Jeg vet, jeg er sikkert sistemann i verden som oppdager denne gjengen. Uansett, bedre sent enn aldri...

Jeg er glad i god mat og god drikke. Jeg er glad i å lage god mat, men er ikke særlig flink, dessverre. Jeg lager en kanongod hamburger, fra bunnen så klart, og jobber med å få dreisen på noen gode, grove middagspannekaker. Det mangler ikke på vilje, lyst og interesse, men kanskje litt på tålmodigheten, ferdighetene og ikke minst kunnskapen. Men vilje kan som kjent flytte fjell...

Fredag ettermiddag tok jeg med meg DS-tittelen What's Cooking? with Jamie Oliver hjem. Faktisk en tittel jeg har sett frem til, for med min voksende interesse for kulinariske opplevelser, anså jeg dette som en mulighet til å prøve meg litt på kjøkkenet. Som sagt, så gjort. Søndagsmiddagen hos oss besto av tre retter jeg laget sammen med Jamie og min Nintendo DS.

Det er hundre oppskrifter å velge mellom her, så det første jeg gjorde var å gå gjennom alle. Finne frem til de som faktisk er aktuelle for meg. De kan ikke være for vanskelige, de må passe fint til to personer og utstyret mitt begrenser meg noe. Jeg har for eksempel ikke food processor, så de salamikjøttbollene jeg hadde lyst på ble det ikke noe av. Kanskje etter jul engang, for kjøkkenmaskin står høyt oppe på ønskelista jeg har sendt ut til venner og familie.

Til forrett bestemte jeg meg for å gå for scampi og vannmelonsalat. Forholdsvis enkelt, men likevel en utfordring for en med, la oss si begrenset erfaring hva angår de store gastronomiske tilberedelser. Jeg leser meg gjennom oppskriften og ser at dette burde gå bra.

Videre til hovedrett. Jeg kikker på retter med sverdfisk, helstekt torsk og grillet kveite med ratatouille. Høres vanskelig ut. Tagliatelle med bacon og skogssopp. Yes! Sist men ikke minst kommer desserten. Både bakte, karamelliserte epler og seig toffee og banan-pudding ser utrolig fristende ut, men da jeg ser at Jamie tilbyr amerikanske pannekaker, så er jeg ikke i tvil. Når jeg var i Los Angeles tidligere i år, spiste jeg ekte, amerikanske pannekaker, og jeg elsket det. I håp om å gjenoppleve smaksopplevelsen, og dele den med min kjære, hadde jeg nå en komplett meny.

"Spillet", eller rettere sagt, denne elektroniske kokeboken, setter opp en handleliste for meg, og jeg setter nesa mot nærmeste grønnsakshandler. Jeg skal ha masse. Ting jeg aldri kjøper. Sesamfrø, vårløk, fersk timian og persille. Ingen veldig spesielle ingredienser, men ting jeg ikke har stående, for å si det sånn.

Jeg irriterer meg litt over at alle retter er predefinert til x antall personer. Forretten er til to personer, mens hovedretten er satt opp til fire personer. Istedet for at jeg kan velge rett, og skrive inn antall personer, og dermed la maskinen regne ut riktig mengde ingredienser, må jeg notere meg hvilke ingrediense jeg må halvere, fordoble, og så videre. Så jeg står i butikken med DSen min og teller på fingrene hvor mye honning jeg trenger i dessertpannekakene, og hvor mye vannmelon jeg trenger til forretten.

Vel hjemme begynner jeg med desserten. Jeg har lest gjennom alle oppskriftene, og vet at pannekakerøra skal stå en halvtime og bare hvile. Med den i havn, kan jeg begynne på forretten. På en søndag i Oslo får jeg ikke tak i scampi. Nødlasningen blir reker. Jeg vet, det kan ikke sammenlignes, men det funker greit nok.

Selve kokkeleringen går bra, men DSen er litt kronglete. Jeg blar meg frem og tilbake i slides, sjekker koketider, og hvor mange gram mel skulle det egentlig i pannekakene? Og jeg tar meg selv i å tenke at "hadde jeg bare hatt en kokebok..." Og dermed føles det hele ganske meningløst.

Maten ble kjempegod den, og det ble en søndagskveld med mange ulike smaker. Oppskriftene er det ingenting å si på. Men å lage mat med DSen var ikke optimalt. Skjermene er små, og det begrenser selvsagt hvor mye informasjon det er plass til på en gang. Jeg må bla meg gjennom syv-åtte sider med ingredienser og fremgangsmåter, og alt hadde fått plass på én side i en god kokebok.

What's Cooking? with Jamie Oliver er spennende, men ikke smart nok. Den modusen hvor jeg lager mat på et virtuelt kjøkken er komplett meningsløs og kjedelig, men som inspirerende kokebok og en praktisk handleliste kan det faktisk være ok. Men vanlig kokebok er fortsatt best.

Jeg brukte hele min søndag på å lage mat. Når jeg våknet, satt jeg i senga og leste oppskrifter. I halv tre-tida gikk jeg ut for å handle, og defra gikk det slag i slag helt til vi spiste dessert halv elleve på kvelden. Jeg tror jeg har brukt alle kjøkkenredskapene jeg har. Nå kan Hellstrøm komme å rydde opp...

Jepp. Nesten hele helgen har jeg sitti i sofaen. Spilt Fable II. Et supersjarmerende og hyggelig spill som jeg er blitt ganske oppslukt av, selv om det ikke er min sjanger i det hele tatt. Jeg har spilt som snill gutt hele tiden, og bare gjort gode og politisk korrekte ting. Helt til i går. Da var det slutt...

Det var ikke meninga, egentlig. Det var min kone Alex fra Bowerstone, hun ville ha sex - igjen. Jeg var langt unna, og det passet egentlig ganske dårlig, dessuten begynte jeg å bli rimelig lei av dette sexpresset. Mye mas å måtte reise helt tilbake hele tiden. Men, som den gode husbond jeg er, trasket jeg den lange veien hjem for å tilfredsstille min hustru. Og vel hjemme begynner en lang og komplisert affære, for det er jo nesten like vanskelig å trykke på de rette knappene i Fable II som det er i virkeligheten. Jeg er så sjarmerende jeg bare kan, og har med meg blomster og gaver. Men det funker bare ikke. Hun er sur, av en eller annen grunn. Og mens jeg står der, så trykker jeg tilfeldigvis på Y. Min avatar løfter børsa og blåser hodet av stakkars Alex i et massivt smell. Jeg skvatt, så overrasket ble jeg.

Ungen er adoptert bort og min kone er død. Nå frykter alle i byen meg, og snakker om hvor slem jeg er. Hallo, det var et uhell! Jeg trykket på feil knapp! Vel vel. Nå maser hun ikke om sex lenger i alle fall...