Eller. Ikke en film. Noen scener fra en film. En film som egentlig ikke er særlig bra. Men flere uker etter jeg så den, ruller den fortsatt rundt i hodet mitt.

Jeg snakker om Wanted. En tullete fantasiactionfilm med generisk og teit historie, og en latterlig virkelighetsoppfatning. Og sånt blir det perfekt søndagsunderholdning av. Det er popcorn-action av det beste slaget. Actionscenene kommer tett, og de er så spektakulære og fantastisk koreografert at jeg bare må skrike. Høyt. Jeg må hoppe, le, slå på noe og skrike.

Forvent deg spektakulær bilkjøring, imponerende pistolføring, fantasifull action og et noe labert plott. Hjernedødt såklart, men likevel såpass imponerende at jeg sitter her og tenker på den flere uker etter jeg så den...

Angelina Jolie er actionbabe i Wanted.

- Uuuæææhhh! Jeg ble spist av en fisk!
Jon Cato sitter og spiller Resistance 2 på kontoret, og blir litt revet med. Og det er så klart uvanlig kost for en nordlending å faktisk ende opp som fiskemat.

Jeg, derimot, har fått meg What's Cooking med Jamie Oliver på Nintendo DS, og har store planer om å smelle sammen de kosteligste retter til min bedre halvdel i helga. Skal oppdatere dere om hvordan det gikk til uka.

God helg.

Det var stressende der en periode, men nå er november-magasinet levert til trykkeriet. Ble kult, vi fikk med oss mange fete omtaler, så vi er godt fornøyde.

I dag sitter jeg og hører på Lies for the Liars-skiva til The Used mens jeg pusler med nettsiden, sender ut noen spill til våre anmeldere og rydder litt på kontoret. Paralyzed-låta er helt sykt fengende - jeg sitter og trommer på pulten. Jeg har lyst til å spille trommer på den i Rock Band. Hardt. Og høyt.

Nå tenkte jeg at jeg skulle se litt nærmere på Tomb Raider: Underworld som ligger her. Richard Imenes har anmeldt det denne måneden, men jeg har ikke hatt tid til å teste det. Syns det ser svært kult ut. Liker både Legend og Anniversary godt, så har høye forhåpninger. Tenkte jeg skulle skrive en second opinion når anmeldelsen kommer opp her på nettsiden midt i november. Watch out!

En aldrende skive, men veldig stabil og drivende.

I går dro en gjeng fra Gamereactor-redaksjonen på kino for å se premieren på Max Payne. Etter at de første anmeldelsene sammenlignet hele affæren med en Uwe Boll-katastrofe forventet jeg virkelig ingenting. Heldigvis.

For dermed kunne det bare gå en vei. Og jeg må innrømme at jeg ble positivt overrasket. Max Payne er en grunn og simpel B-film, og regissør John Moore har laget en überharry og lavpannet rull, men den er full av ironi, og det hele fungerer på sine premisser. Syns jeg. Nå bør det kanskje også nevnes at alle de andre som var med på kino syns det var noe av det verste makkverket de hadde sett... Men jeg kunne ikke slutte å smile etter vi gikk ut av kinosalen,

Ikke forvent deg noenting. Det er en simpel jallafilm, men det er god, hjernedød og tanketom underholdning. Og som en spill-til-film-film, så er den jo faktisk helt i toppsjiktet, uten at det nødvendigvis er noe kvalitetsstempel...

Mark Wahlberg har ett ansiktsuttrykk gjennom hele filmen.

Jeg går på en sky i dag. Selv om jeg har en aldri så liten hodepine lurende i bakhodet, smiler jeg fra øre til øre. Jeg er lykkelig. I går skjedde det nemlig noe helt spesielt.

Ok, greia var at Jon Cato og jeg skulle på en bransjefest. Sony hadde en slags kickoff med både Playstation, Sony Ericsson, Sony Pictures og Sony BMG, musikkdelen av selskapet. Vi visste at flere av Sonys artister skulle opptre, og nøyaktig som vi forventet dukket Erlend Bratland, Vidar Johnsen og Maria Mena opp. Hyggelig nok det, for all del, men jeg hadde aldri trodd at Bo Kaspers Orkester skulle ta turen innom.

Bo Kaspers Orkester har vært et av mine favorittband i 14 år. Siden På Hotell-skiva fra 1994. Jeg skammer meg over å si det, men jeg oppførte meg som en knisende tenåringsjente når de gikk på scenen. Alle i denne bransjen er veldig blaserte og kule, og står 10 meter fra scenen og holder praten i gang uansett hva som skjer. Jeg også, som regel. Men ikke i går. Jeg stod helt foran. Helt ved scenekanten sammen med to andre. Og jeg storkoste meg.

Gutta spilte fire-fem låter fra den nye skiva, 8, og takket for seg. Men det slutter ikke der. Litt senere på kvelden så jeg Fredrik Dahl, trommisen, vandre rundt i lokalet. Jeg gikk bort og takket for en hyggelig opptreden, og vi kom i prat. Om musikk, FIFA, Rock Band, turnelivet, også videre. Mats Schubert, som trakterer tangentene, kom bort sammen med bassist Michael Malmgren og vokalist Bo Sundström, og jeg hilste på hele gjengen.

Enden på visa var at vi satt to timer ved et bord i en krok og skravla og drakk Veuve Clicquot-champagne. Lokalet ble tomt, og folk dro hjem. Men der satt vi.

Ja ja, jeg vet jeg høres ut som en hysterisk Backstreet Boys-fan her, men det får bare være. Gutta var superhyggelig og sympatiske, selv om de sikkert møter innpåslitne og pratsomme superfans etter hver eneste konsert.

Vel vel. I dag hører jeg så klart på Bo Kaspers Orkester på kontoret, mens jeg gleder meg til konserten på Sentrum Scene 27. november.

Så nær var jeg!