Spilling blir for komplisert?

Spill har utviklet seg på mange måter de siste 10 årene. Ja vi har blant annet fått bedre grafikk og bedre lyd, men det er også mange ting som har gjort at spill har tatt et steg tilbake som et medie. Ting har rett og slett blitt så komplisert og tungvindt at det å spille spill kan være et ork.

Kjenner du det ikke igjen i dette? Vel, utviklingen til det jeg nå skal ta for meg har gått så gradvis at vi har blitt vant til den før det føles nettopp tungvindt og komplisert. La meg begynne med et lite spill som het Halo: Combat Evolved og som kom ut i 2001. Dette var det første ordentlige skytespillet jeg prøvde som liten, og det var også dette spillet som gjorde at jeg omfavnet konsollen Xbox istedenfor PC. Hvorfor? Xbox var enklere. Om jeg ville spille så dyttet jeg spillet inn i konsollen, spillet startet opp og jeg var i gang. Slik var det ikke på PC. Der måtte jeg installere spillet, skrive inn CD nøkler og mange ganger patche spillet, for ikke å snakke om å spille gjennom et operativsystem som skapte forsinkelser. Ja, jeg kunne få bedre grafikk på PC, men brukervennligheten til en konsoll tok meg med storm.

Dette er i all hovedsak grunnen til at jeg for det meste har holdt meg til diverse konsoller de siste årene, men mine argumenter er ikke lenger gjeldene. Brukervennligheten til konsollene begynner nemlig å gå tapt og dette er på grunn av skiften i markedet og digitaliseringen. Istedenfor å enkelt nyte noen spill så må vi gå gjennom en rekke steg i dag på konsoller som nå har blitt ganske så akseptert. Vi må eller burde installere spillet på harddisken, vi må være koblet til internett for å patche spillet fordi det slippes med feil, vi må ha store harddisker for å laste ned mange gigabyte med ekstra innhold og DLCer fordi hele historien ikke følger med når du kjøper det i butikken til 500kr. I tillegg må mange spill nå registreres på nett, som igjen fører til at deler av innholdet blir låst vekk for andre som vil kjøpe eller låne spillet.

Dette er ikke lenger enkelt. Dette er tungvindt og krunglete. Om jeg vil spille et spill så vil jeg gå til butikken, kjøpe spillet, sette spillet i konsollen og spille. Jeg vil ikke ha noe med noe av det andre fjaset å gjøre. Har vi disse problemene med bøker? Med film? Musikk? Nei. Det er IKKE slik at du MÅ installere og registrere en musikkCD før du kan høre på den. Det er ikke slik at det er store feil på produktet som gjør at du må last den noe som fikser lydfilene. Det er ikke slik at når du kjøper CD-en så mangler den 3 eller 4 sanger som blir gitt ut senere til den CD-en. Når du kjøper CD-en i butikken så er den din og det er et helhetlig og ferdig produkt som du kan gjøre hva du vil med som å selge den eller låne den bort til venner.

Å spille spill på konsoll er ikke lenger mye enklere enn å spill på PC. Om du ser bort ifra prisen av PC-en så er det ikke så stor forskjell som det før var mellom PC og konsoll. Men er egentlig denne utviklingen så dum? Skader denne utviklingen hvordan vi oppfatter spill? Vel, det varierer nok mye fra person til person hva man mener om dette, men for meg er det mye bry for å spille et spill. Det er en hobby jeg virkelig brenner for, men vil vi virkelig ha denne utviklingen? Ønsker vi ikke alle noen ganger at vi bare kan kjøpe et spill i butikken, spille det og ferdig med det?

Men det er en liten kjede jeg ikke har nevnt her enda. Det er selvfølgelig Nintendo. Wii er en flott konsoll som er svak ja, men enkel, brukervennlig og har gode spill. Du trenger faktisk ikke koble Wii på nett noen gang for å spille spill der fordi de fleste spillene, eksklusive til Wii, har ikke store feil som krever patcher eller mangler innhold som krever DLCer. Det jeg har hørt er at Skyward Sword til Wii har en feil som burde bli patchet. Det er det. Du trenger ikke installere spillet på Wiien, den kjører spillet like bra uansett.

Det samme kan man også si for Nintendo sin nyeste håndholdte, 3DS. Den har mye spennende teknologi, men er fremdeles veldig enkel og brukervennlig. Wii og 3DS er hvordan 360 var før og hvordan hele generasjonen før det var. Det er mulig jeg har blitt gammel og bitter her, men dette er ting som virkelig er viktig for meg. Skal jeg være ærlig så spiller jeg utelukkende på 3DS og PS2 for tiden faktisk. Mye på grunn av de utrolig gode spillene som har gode, stabile og enkle konsoller til å backe seg opp. Jeg koser meg virkelig med Super Mario 3D Land og Tales of the Abyss til 3DS, for ikke å snakke om Okami og Final Fantasy på PS2.

Jeg har et ønske til fremtiden. Den neste generasjonen med konsoller blir nok enda mer avansert enn den forrige og skumle rykter florerer allerede på nettet. Det ser ut til at Wii U skal bli mer som det 360 og PS3 er men la oss håpe det bare er på de gode tingene. La oss håpe at Nintendo beholder brukervennlighet og de enkle løsningene de tidligere har hatt slik at det å spille spill blir en så stor fornøyelse som mulig.

Hva tror dere om disse problemene? Blir dere også plaget og irritert av dem, eller er det ikke så farlig? Var det enklere å nyte spill før, eller er det bare blind nostalgi?

Døende konsoller?

Jeg er nå tilbake til mitt lille rom her på Svalbard etter en ukes påskeferie i Oslo. I min varme hule (radiatoren står på maks) tenker jeg tilbake på en uke som gikk alt for raskt. Det var en bra ferie. Jeg fikk gjort ting som jeg ønsket og all tiden ble ikke bare rotet bort. En liten ting plager meg dog. Igjen har jeg fått problemer med min originale Xbox og min Xbox 360, og som en samler er dette vanskelig for meg å forholde meg til.

Ikke ta dette som selvskryt eller annet tullball, men for meg har det å ha spill som en hobby alltid handlet om noe mer enn bare det å spille spillene for den rene underholdningsverdien. Jeg har likt å se trender, forstå utviklingen og ikke mins ha kunnskap om spillenes historie og bakgrunn. Derfor samler jeg på spill. Jeg liker å ha spillene fysisk i hyllen slik at jeg kan ta dem ut, holde spillet i hendene og være knyttet til det spillet prøvde å fortelle meg eller lære meg for så mange år siden. Derfor er det ikke nok for meg å ha spill i digitalt format. Jeg ønsker at så mange spill som mulig beholder et fysisk format, ihvertfall i tillegg det digitale.

Hvorfor ønsker jeg dette? Jo det hjelper meg å kanalisere min tilknytting til spillet. DvDen betyr selvsagt ingen ting, opplevelsen ligger jo ikke i å se på den runde skiven, heller ikke i coveret. Men for meg blir det som omslaget på en bok og det er ofte det jeg husker spillet til. Å ha spillet i fysisk format kan allikevel by på mange problemer. Du kan miste det, det kan bli ripet opp og ødelagt, ja mye galt kan skje, men problemet mitt nå er at spillene er avhengig av en konsoll og dens DvD spiller.

DvD skuffen på min Xbox og Xbox 360 har nå bestemt seg for at de ikke vil løse seg ut når jeg klikker på løs ut knappen. Jeg har derfor ikke mulighet til å spille spill på noen av Xboxene mine, og dette gjør at hele poenget med konsollen blir borte. Jeg har en hel haug med spill som nå er ubrukelige fordi jeg ikke kan spille dem. Den originale Xboxen min har hatt dette problemet før og det var noe ball å åpne opp hele konsollen for å reparere den. Det som kanskje provoserer meg mest er at Playstationen min virker. Nei jeg snakker ikke om Playstation 3, men om den første fra Sony. Den konsollen virker uten noen problemer og den hadde jeg før jeg lærte meg å være forsiktig med konsoller. Faktisk så er det bare Xboxene mine som noen gang har hatt problemer. PSPen min virker, Gameboyen min virker, alle Playstation konsollene mine virker.

Venner av meg som har Nintendo sine konsoller har aldri hatt noen problemer med dem. Dette gjør at jeg mister tillit til Microsoft sin evne til å produsere gode konsoller. Det hjelper selvsagt ikke at fokuset nå ligger på Kinect. Det hjelper ikke at jeg har hatt en original Xbox tidligere som har dødd av overoppheting og to tilfeller med den røde ringen til Xbox 360. Hvordan skal en spillsamler som meg forholde meg til dette? Hva gjør jeg når jeg sitter med en haug med spill som jeg aldri kan spille fordi konsollene mine streiker?

Det er faktisk ikke nok å kjøpe en ny Xbox 360 og spille både de originale Xbox spillene og Xbox 360 spillene på den. Flere av de gamle Xbox spillene funker faktisk ikke på Xbox 360 og mange fungerer så dårlig at det er en mye bedre opplevelse å spille på den originale konsollen. Det heller ikke lett å finne noen som selger en original Xbox konsoll i god stand eller ny til en fornuftig pris, som sender til Norge. Jeg føler også at det blir litt feil å kjøpe enda en Xbox 360. Det skal jo faktisk ikke være behov for det.

Jeg tror min eneste reelle løsning er å ikke kjøpe flere konsoller fra Microsoft. For meg er ikke spill og konsoller bare bruk og kast. Jeg vil at det skal vare lenge, slik at jeg senere kan ta frem de gode gamle spillene og kose meg med dem. Kall det dum og teit nostalgi om du ønsker, men slik er det nå for meg.

De siste dagene har jeg spilt endel Final Fantasy X og har kost meg mye med det. I går ble jeg ferdig med siste bossen og jeg syns det var en litt trist slutt på et flott eventyr. Når jeg tenker meg om så er jeg faktisk ganske glad i Playstation 2en min. Den har utrolig mange gode spill og konsollen i seg selv går ikke i stykker bare ved å la den stå i fred. Jeg har kost meg mer med den enn med min Xbox 360 i sikkert et år nå og det er ikke på grunn av nostalgi. Det er nemlig ikke mange år siden jeg kjøpe en Playstation 2 nå.

Men nå har jeg rablet nok om dette. Hva er deres tanker om at ting dere har knyttet dere til går i stykker? Hvordan takler dere dette? Er spill bare bruk og kast, eller er hobbyen noe mer enn bare det?

Flyttet hjemmefra?

Jeg sitter på det lille rommet mitt, milevis unna familien. Alt det nødvendige er her. Jeg savner dem, jeg gjør jo det. Når jeg tenker på det ihvertfall. Men hjemmelengselen er ikke så stor som forventet. Kanskje fordi jeg vet jeg skal møte dem igjen en gang? Det jeg for bare måneder siden fryktet mer over alt på denne jord, befinner jeg meg nå midt oppi. Det utenkelige har skjedd. Jeg bor ikke hjemme. Jeg har tatt med meg sakene mine og reist. Reist nord, langt mot nord. Så langt nord du kan tenke deg. Til verdens mest nordliggende universitet. Jeg har flyttet hjemmefra, til kalde og forblåste Svalbard. Til UNIS. Der har eventyret startet.

Hvordan havnet jeg her? Hvordan har det seg at jeg nå i dette øyeblikk befinner meg på et lite rom i Brakke 13, sammen med mange andre studenter fra mange forskjellige steder i verden? Har jeg virkelig vært på Svalbard i 2 måneder allerede? Hvor skal jeg begynne min historie?

Når jeg tenker tilbake, så har tiden gått så ekstremt fort. Fra da jeg via mitt biologi studie søkte meg et halvt år til Svalbard for å studere der. Ikke fordi jeg hadde spesielt lyst, men fordi jeg ville ha muligheten åpen. Muligheten til å gjøre noe annet, noe annet en å ta T-banen frem og tilbake til UiO hver eneste dag, og sitte der i de trege forelesningssalene. Tiden gikk så raskt. Før jeg visste ordet av det hadde jeg og to av mine gode venner fått plass på UNIS. Jeg var usikker. Redd. Skrekkslagen. Hva var det jeg drev med? Skulle jeg virkelig forlate mitt kjære hjem, min trygge lille hule, og dra til Svalbard? Et halvt år uten familien? På det tidspunktet var det utenkelig. Å hoppe inn i slike situasjoner er ikke likt meg. Når det kommer til slikt er jeg feig og usikker. Vi takket ja og dro.

Over 2 måneder senere sitter jeg her. Jeg har lært så mye, gjort så mye, sett så mye. Bare første uken skøyt jeg med rifle, isbadet i snøscooterdress, lærte hvordan man skulle redde folk opp fra bresprekker, ordentlig førstehjelp og mye mer. Videre har jeg blitt kjent med mange hyggelige mennesker med mange forskjellige interesser og meninger. Vi prater for det meste engelsk her oppe da mange kommer fra andre land enn Norge. Sammen har vi gått på turer opp på breer og inn i isgrotter. For å kunne gå på disse turene har jeg kjøpt klær og utstyr til mange tusen kroner. Det går endel penger her, på leiligheten og mat. Men sånn er det.

Eventyret her oppe har vært fantastisk. Ja, for et eventyr er det. Hver dag lærer man noe nytt, enten via studiene, fra andre studenter, eller egne erfaringer. Viktige ting som å vaske sine egne klær, lage sin egen mat og generelt gjøre alt selv er mange dager en utfordring, men også en velkommen erfaring. Da vi kom til Svalbard i starten av januar var det helt mørkt her hele døgnet. Nå har endelig solen kommet ned til Longyearbyen og vi fryder oss, men det blir også vanskeligere og vanskeligere å ta bilde av nordlys som selvfølgelig er et problem.

Ja, for foto er en hobby som virkelig har blomstret for meg mens jeg har vært her oppe. Det å stille på blenderverdier og lukkertider i nattens mørke er kjempespennende, og magi skjer på kameraets bildebrikke mens sekundene går. Jeg er glad for å ha fått en ny og så spennende hobby, og det er helt klart noe jeg kommer til å fortsette med i fremtiden.

Men alt er ikke rosenrødt her heller. Beklageligvis har jeg ikke fått spilt så mye spill, men det regnet jeg også med før jeg dro hit. Selv om Playstation 2 er med meg så er det ikke ofte jeg får brukt den. Dette er kanskje ikke verdens største problem, men likefullt litt trist. Andre ting som at man bor så tett opptil folk at man går lei hverandre er også et problem. De to jeg tro opp med er det ikke alltid like lett å være vennlig mot. Man henger seg opp i småting, og når man føler at man ikke blir respektert slik man ønsker og at det man gjør er en selvfølge så kan det bli tungt.

Det er så mye mer jeg ønsker å fortelle, men faren for å kjede de få som har kommet hit er faretruende stor så jeg velger å la være. Jeg har gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg kom til å gjøre. Å flytte til Svalbard hadde ikke falt meg inn. Her har jeg opplevd og lært så mye, men i slutten av mai så må jeg vende nesen hjem mot Oslo. Da vil eventyret være slutt. Men til da, så skal jeg nyte min tid her oppe og oppleve så mye som mulig. Eventyret på Svalbard har såvidt begynt.

- Crazy Kraken

(Bildet under har jeg tatt mens jeg har vært her oppe)

Nummer 49

Dette er min 49. blogg. Jeg har snart nådd et personlig mål med hele 50 blogger her på Gamereactor. Det høres kanskje ikke mye ut sammenliknet med andre brukere her som feks Bernt Erik, men for meg er blogg nr 50 en stor ting. Ikke noe som skal feires selvsagt, men følelsen kan fort bli litt bittersøt. La meg forklare.

Jeg har vært på Gamereactor en god stund nå. Hvor lenge spør du? Vel, slike ting står i krypinnet mitt, og dette er ikke ment som en skryteblogg. Men til sakens kjerne. Jeg har i min tid her på GR postet 49 blogger som har blitt værende på siden i en lang stund, men det skal jeg endre på nå. Flere av mine tidligere blogger har nå blitt slettet, og denne bloggen er ment som en personlig markering for at jeg kan huske hvor mange blogger jeg har postet på siden her. Mer presist sagt, syv av mine tidligere blogger har blitt slettet. Men for meg betyr ikke det at jeg må trekke fra 7 blogger fra mine 49 blogger. Jeg har postet 49 blogger som jeg en gang har vært fornøyd med, men nå er det syv av dem som dere ikke kan lese lenger.

Når jeg skriver en blogg så pleier jeg å bruke lang tid på bloggen. Jeg legger litt av sjelen min i tekstene mine, enten det er om spill, om meg selv, eller annet. Jeg prøver å levere en viss form for kvalitet til dem som tar seg turen innom bloggene mine og vil sjekke dem ut. Når folk klikker seg inn på mine blogger så vil jeg at alle bloggene jeg har postet her skal på best mulig måte representere hvem jeg er og at jeg er en seriøs bruker.

Men hvorfor har jeg slettet disse syv bloggene, lurer du kanskje på? Vel, over de årene jeg har vært på siden her så har jeg postet blogger med mange forskjellige temaer, men jeg har også forandret meg mye som person. De fleste av de syv bloggene som har blitt slettet handler om meg, der jeg deler mange personlige tanker og følelser om meg. Er det egentlig så farlig å poste personlige ting om seg selv? Vel, det kommer an på hvor personlig det er. Jeg var rett og slett ikke komfortabel med å la disse bloggene ligge ute på internettet og Gamereactor. Det har litt med å kanskje la venner og familie lese bloggene her (om de vil), uten at jeg føler at det er ubehagelig. Det handler også om hvordan jeg vil fremstå på forumene.

Jeg er klar over at denne bloggen egentlig er veldig uviktig og mange av de nye brukerne bryr seg sikkert ikke, men flere av veteranene her har fulgt med på bloggene mine over årene og jeg syns det var mer respektfullt å informere om hva jeg har gjort slik at jeg ikke fremstår som utakknemlig. Utakknemlig for hva? Jo for alle kommentarene selvfølgelig. Og nei, jeg er ikke utakknemlig. De syv bloggene som har blitt slettet fra GR har jeg lagret, med alle kommentarene, på min PC.

Så fra nå av skal jeg være mer kritisk mot meg selv i forhold til hva jeg ønsker å dele med verden, men også hvordan jeg velger å fremstå på forumet. Om du gadd å lese dette så er det selvfølgelig flott og jeg lover å komme med en mer interessant blogg neste gang.

-Kraken

HD Remakes og Hykleri

Jeg er en hykler. Jeg ser det nå. Mitt syn på spillindustrien har vært så til de grader forvridd og uten sammenheng at jeg nå ikke er annet en forvirret. Forvirret over hvor jeg vil med denne hobbyen, «Gaming», og hvordan jeg forholder meg til den. Det er nok egentlig langt mindre viktig enn det høres ut til, men noe som fremdeles gnager på meg og hindrer med i å kose meg med spillene mine. La meg forklare.

Det startet for godt over et år siden. Noen av dere (som har lest mine tidligere blogger) har kanskje fått med dere at det var da jakten begynte. Jakten på eldre spill. PS2 spill, Xbox original spill, ja til og med PS1 spill. Grunnen til dette var enkel på det nåværende tidspunkt. For det første var jeg lei alle de «dumme» action spillene som hadde kommet ut til 360 og som hele tiden ble sluppet ut til konsollen. For det andre mente jeg selv at jeg ikke kunne kalle meg selv en ekte gamer om jeg ikke hadde spilt Shadow of the Colossus, ICO, Silent Hill 2, Metal Gear Solid 3 og mange flere. Jeg kjøpte en PS2, og brukte en masse tid, krefter og penger på å lete etter og anskaffe disse spillene.

Etterhvert ble det mer enn det det startet ut som. Det ble et prosjekt for å bevise for meg selv at jeg hadde det som skulle til for å forstå spill og industrien bak spillene. I tillegg var det nesten som en test, en test for å sjekke om jeg var engasjert nok til å faktisk få tak i disse gamle titlene. For i motsetning til film og bok industrien så ble ikke gamle spill gitt ut på nytt. Gamle perler ble glemt og det var bare dem som hadde det som trengtes som kunne finne frem disse perlene og skjønne hva spilling egentlig handlet om.

Det var for ett år siden. Mye har endret seg på et år. For over et år siden var det feks utenkelig at ICO og Shadow of the Colossus skulle få en remake. Bare rykter på internettet. Men så, ikke så lenge etter at jeg faktisk fikk tak i ICO til PS2, så ble PS3 HD remaken annonsert. Da skjønte jeg at det begynte å skurre i filosofien min. I dag er HD remakes en realitet. Nesten alle PS2 spillene jeg starten å lete etter for over et år siden har nå fått eller får en HD remake til PS3 og noen kommer til og meg til Xbox 360. Hvordan forholder vi oss til dette? Hvordan forholder jeg meg til dette?

Noen av oss hater remakes og hva det gjør med den nåværende spillindustrien og andre føler at det gjør eldre perler lettere tilgjengelig til en ny generasjon. Først så prøvde jeg å vri meg unna hele problemet og påstod at det var billigere å kjøpe spillene til PS2. Men dette er jo bare delvis sant. Å bestille eldre spille på nett er jo faktisk veldig dyrt og i mange HD remakes får man flere spill på en disk. Senere mente jeg at den beste måten å spille spillet på var å spille originalen, selv om det ikke støttet HD og at det ble kornete på skjermen. Men er dette egentlig sant? Om grafikken er lik, om musikken er den samme, osv, så er det jo samme spill? Ser man ikke den ordentlige versjonen av Star Wars Episode 4 om man ikke ser den på VHS? Det blir jo bare teit, og dette leder meg videre til «hykleri» biten av bloggen.

Jeg har aldri hatt noe imot at eldre filmer og bøker blir produsert og endret for å passe dagens standarder. At eldre filmer nå kommer ut på Blu-Ray syns jeg er bare flott, men hvordan kan jeg mene dette og samtidig mene at HD remakes av spill er noe tull? Jeg kan ikke det. HD remakes er ikke tull. Jeg ser det nå. Det er en fantastisk mulighet til å oppleve et godt spill på best mulig måte. Jeg tror nå at jeg vet hvorfor jeg mente det jeg mente.

Det er ikke lett å se alt det harde arbeide man legger inn i å få tak i de gamle klassikerne bare gå til spille. Og hva gjør man da, når man sitter med en spillsamling som man ikke har noen barndomsminner eller nostalgi til og ser at man kunne fått en mye bedre opplevelse med de nye og flotte HD remakesene? Selger man samlingen sin og går mange hundre kr i tap, for ikke å snakke om alle timene man har lagt inn i det hele, og så går til anskaffelse av HD remakesene isteden? Jeg vet faktisk ikke.
Og dette plager meg. Noen av dere syns sikkert at dette er en idiotisk ting å irritere seg over, men prøv å sett dere inn i min posisjon, så kan det hende dere forstår. Er løsningen å ha dobbelt opp av alle spillene? Både PS2 versjonen og PS3 remaken? Det føles jo rimelig unødvendig det også.

Dessuten er det også frustrerende å ha brukt så mye tid på eldre spill, for da havner man fort i bakleksa. Å lete etter gamle PS2 spill er som å leve i fortiden, og da går man fort glipp av nåtiden. Dette er dagens visdomsord. For å avslutte denne meningsløse bloggen som er ment som et lite rop om hjelp, så vil jeg bare si; Hold dere unna spillsamling. Det blir fort en mani som er veldig vanskelig å bli kvitt. Se på meg, i dag fikk jeg Metal Gear Solid 1 til PS1 og 2 PS1 minnekort i posten. Bare ikke gjør det ok? Å gå tilbake en generasjon er ikke å anbefale.

Så! Hva mener dere? Hva bør jeg gjøre? Jeg vil viten hva dere syns om denne saken, både den situasjonen jeg har havnet i og om HD remakes generelt. Er remakes en bra ting eller ødelegger de spillindustrien og sørger for liten utvikling?

- Kraken

Haters gonna hate

Vi opplever det hver eneste dag. Fanboys, korttenkte og sneversynte gamere, eller kanskje en og annen bitter «old timer». Dette er mennesker som har mer til felles med hverandre enn de tør å innrømme, mennesker som prøver å finne feil, trekke frem det dårlige å negative, og første og fremst skape forskjeller for å lage en gruppe med likesinnede de kan identifisere seg med.

Kriger skal kjempes, bannere skal vaie i vinden, sverdene klirre og ropene gjalle. Små allianser dannes og brytes opp. Nye slagmarker blir funnet, nye konflikter starter. Fiendtlighet, hat og avsky er nøkkelord her. Vi på sidelinjen som enten kom for sent for å ha opplevd krigens opphav eller som ikke kan identifisere oss med den, ser to ulike grupper med ulike syn som sloss for det de tror på. Man sloss for sine meninger, og sin rett til å ytre dem. Men dette er feil.

Det var en jævla borgerkrig. Folkemord. En krig rettet mot sitt eget folk basert på feil grunnlag, feil ideologi. Så mange konflikter har blusset opp og forsvunnet igjen at vi som har fulgt med en stund nesten ikke har telling lenger, men de fleste av oss husker den famøse konsollkrigen som herjet for noen år tilbake. Dette var kanskje en av de blodigste krigene jeg selv kan huske.

Etter så mange konflikter, kriger og hatmeldinger har vi blitt redde. Mentalt kneblet med bind for munnen tør vi ikke lenger ytre vår mening i form av fredelig argumentasjon og diskusjon i frykt for alt hatet som så lett kan blusse opp. Vi lever i et nettsamfunn basert på kjølig aksept. Men vi aksepterer på feil premiss. Vel, kanskje ikke feil premiss, men med feil fremgangsmåte. Responsen på denne stillheten som har vedvart alt for lenge er en gruppe mennesker jeg velger å kalle «Haters».

Det har blitt populært å mene noe, selv om man egentlig ikke gjør det. Man har rett til å ytre sin mening sies det, vi kjenner jo alle til ytringsfriheten. Men selv om vi har den retten så betyr det ikke at vi må anvende den koste hva det koste vil. «Haters» er en gruppe fra den større gruppen «Gamere». Denne ekstremistgruppen opererer uten direkte tilknytning til hverandre. Det eneste de har til felles er ønsket, eller en higen etter å fremme sin mening men også en mangel og forståelse når det kommer til hvordan man faktisk skal fremme denne meningen. Isteden for å bruke all sin tid på å trekke frem det gode og flotte i den hobbyen de har og i de spillene som de elsker, så er det enklere å trekke frem det som er galt med alt annet. Kan ikke noe være bra uten at noe annet må være dårligere?

Det har blitt trendy å hate. Populært. Å hate alt man selv ikke har, mestrer, interesserer seg for. Dette gjøres bare av en grunn. Nemlig å fremme sitt eget ego, selvsikkerheten, og skape en identitet. Det virker som det er lettere å bli husket for hva man ikke liker og hater enn hva man liker og elsker. «Haters» blir igjen hatet av andre gamere og mindre konflikter blusser opp.

Selv syns jeg synd på dem som må ty til hat. Ty til middler for å se forskjeller, for å skape en identitet og mindre grupper man kan identifisere seg med, stole på og føle seg trygg rundt. Hvordan har det blitt slik at vi ikke kan se alt det vi har felles? Haters trenger ikke danne små grupper eller splitte opp andre for å øke sitt ego. Vi er jo nettopp en stor gruppe, forent av den enkleste og mest basale ting som aldri kan bli offer for reduksjonismen.

Vi elsker spill.

Det har blitt trendy å hate Call of Duty serien, og få tør å stå frem og forsvare spillene fra den serien. «Battlefield er bedre!» sies det. «Call of Duty spillene er simple, og er rettet mot fjortiser som ikke trenger å bruke hue! Det er dårlig grafikk, elendig historie for ikke å snakke om den forferdelige flerspilleren som plages av frustrerende tilfeldigheter og planlagt idioti!» Og dette kommer fra primært en gruppe. «BF3 kommer til å bli mye bedre! Dice prøver ihvertfall å gjøre noe nytt! I BF3 må man bruke hue for å bli god, det er mer seriøst og rettet mot voksne mennesker!» Ja du gjettet riktig. Mange av dem som elsker Battlefield serien og ser frem til BF3 føler at de må ty til kritikk av et annet spill for å få BF3 til å høres bedre ut.

Først, la meg komme med et lite forsvar av de siste Call of Duty spillene og da med fokus på MW2 og 3. Ja det stemmer at grafikken er dårligere enn BF3 sin, ja det stemmer at det er mindre taktikk, ja det stemmer at serien er rettet mot en yngre målgruppe, ja det stemmer at det har vært liten utvikling av serien de siste årene. Men hva så? Når et nytt Mario og Zelda kommer så blir de priset for å beholde den sjarmen de alltid har hatt, priset for å være tilgjengelig for de fleste, priset for enkel og skarp grafikk som formidler det den skal.

Modern Warfare 2 følger CoD formelen og har CoD sjarmen. MW2 er veldig tilgjengelig og har et fantastisk system for å belønne deg når du gjør det bra. MW2 har sylskarp, stilren og enkel grafikk som er perfekt til å formidle det som skal formidles. MW2 er ikke perfekt, ingen spill er perfekte, men en ting er sikkert. Modern Warfare 2 er et godt spill.

La dem som liker CoD spillene spille CoD uten å bli kritisert. Bruk heller tiden på å fortell om hvor fantastisk BF3 er uten å klage på andre serier. Det er og vil aldri bli kult eller akseptert å slenge dritt mot et spill eller personene som liker dem. Å hate et spill eller en serie er meningsløst og viljesvakt, og det reflekterer bare hvor korttenkt personen bak ordene er. Det er derfor spill enda ikke bli akseptert som kunst på lik linje med film og bøker.

Vi er alle Gamere. Vi elsker spill.

Vi. Elsker. Spill.

Så enkelt er det.

Det er dette som forener oss, som holdet og knytter oss sammen. La argumentasjon og diskusjonen blomstre sier jeg, vi trenger det for å ha en fornuftig og voksen utvikling. Men en ting er sikkert. Om du er en sinna og bitter gamer full av faen, så trekk pusten dypt. Tenk på hvorfor du har den hobbyen du har og hvorfor du elsker den. Om du fremdeles ikke har noe positivt å komme med, så kan du holde kjeft. Så kan ihvertfall vi som ønsker å vise vår kjærlighet til denne hobbyen gjøre det uforstyrret.

Jeg gir opp... alt!

Vel, det var da en deprimerende overskrift? Vel joda, men noen dager føles det slik. Selvtilliten er på bånn, man sitter i kontorstolen og ser rett i veggen. Produktiviteten er helt borte, man får ikke gjort eller utrettet noe. Man føler seg kanskje som et null der man sitter alene og begynner å filosofere over livet. Ja for når man har tid til seg selv, så har man også tid til å filosofere litt og filosofering bringer ikke alltid de svarene vi søker.

(Må bare skyte inn her at jeg beklager at det er lenge siden jeg har blogget, og at jeg aldri fortsatte «serien» om 3DS og PSP2. Typisk meg å begynne på et prosjekt jeg ikke avslutter, så igjen beklager.)

Jeg hater sommerferier. Nå tenker du sikkert; «Hva i svarte svingende er galt med deg!? I sommerferien kan du slappe av, spille spill, tegne, og eller gjøre alle de tingene du vanligvis ikke har tid til mellom alle leksene, labrapportene, og eksamenene.» og joda, dette er helt riktig, men... Så fort sommerferien starter og jeg endelig kan gjøre alt dette, så føles det hele som et enormt antiklimaks etterfulgt av en enorm latskap. «Jeg tar det i morgen» er en klassiker. Alt blir sett på som et slitsomt arbeid, selv spilling. Ingen ting blir gjort. Dagene er som sand i hånden som sakte men sikkert renner mellom fingrene og forsvinner.

Slik er det hvert eneste år. Det er en eneste ting jeg bedriver tiden med i sommerferien, og det er filosofering. Jeg er en person som overanalyserer alt. Jeg må se en sak fra alle vinkler, jeg klarer aldri komme frem til et enstydig svar, men jeg analyserer videre. Drøfter. Diskuterer. Ikke med andre, men med meg selv. Nå må du ikke tro at jeg er en person som sitter å prater høylytt med meg selv, for så forskrudd er jeg ikke. Men faktumet er at hjernen min hviler aldri, så når jeg ikke har noe å gjøre, så kjører hjernen videre i høygir.

Da begynner filosoferingen. Det er mye jeg tenker på, og det gjelder alt mellom himmel og jord. Alt fra metafysikk til etikk. Viktige temaer og uviktige temaer. Nå skal jeg ikke dra dette ut i det kjedsommelige og jeg vil vertfall ikke ramse opp alt jeg filosoferer på, men et tema vil jeg ta frem. Det temaet er; «Jeg gir opp alt.» Hva i all verden mener jeg med dette da? Jeg kan begynne med å forsikre deg om at jeg ikke er en stereotypisk fjorten år gammel emo som sutrer over alt. Det høres kanskje slik ut, men det ligger mer bak.

Noe som slo meg en dag da jeg satt å grublet over noe langt mer viktig var hvor få hobbyer jeg har. Jeg har jo stadig og støtt fått høre dette fra mine foreldre som til sin store fortvilelse ser at jeg driver med to ting, og det er spilling og skole, men det var noe annet å gruble over dette på egenhånd. «Hvorfor er det slik?» er et naturlig første spørsmål, og et spørsmål leder ofte til det neste. Jeg skal ikke ta for meg hele tankerekken, men konklusjonen var klar.

Jeg har faktisk prøvd og holdt på med diverse hobbyer, men dette var før. Slik er det ikke lenger fordi jeg har gitt dem opp. La meg gi eksempler. En hobby jeg har hatt var Warhammer. Noen kjenner sikkert til denne hobbyen der man setter sammen, maler og spiller med små fantasifigurer i et rimelig avansert strategispill. Jeg elsket denne hobbyen, så hvorfor har jeg ikke drevet med det på 4-5 år? Jeg gav opp. Det høres kanskje rart ut og jeg unnskyldt for meg selv at jeg ikke hadde tid lenger, men det er ikke sant. Etter å ha limt og malt figurer i noen år så følte jeg ikke at jeg ble bedre. Jeg gjorde det samme hele tiden, men jeg var ikke blitt så god at jeg fremdeles hadde forbedringspotensiale. Det ble for bittersøtt. Jeg elsket hobbyen, men jeg ble ikke bedre. Derfror endte jeg opp med å gi opp. Jeg la figurene på hylla og der er de enda.

Det er det samme med de andre hobbyene jeg har prøvd meg på. Tegning, gitar, modellfly osv. Jeg stoppet bare opp. Jeg kom ingen vei, og uten progresjon så ble det for mye å tåle. Jeg gav opp. Tegning prøvde jeg å gi en ny sjanse (sjekk galleriet), men etter å ha blitt fornøy med en tegning eller to så sier jeg til meg selv (mentalt); «Du blir ikke bedre. Tusenvis av andre er bedre enn deg. Gi deg nå, mens du fremdeles ikke har investert alt for mye i det.» Og jeg gir meg. Så enkelt er det.

Derfor sitter jeg igjen med den eneste hobbyen jeg føler jeg har mestret, nemlig spillingen. Selv syns jeg dette er veldig trist. Hvorfor skal det være slik at jeg ikke kan jobbe med noe, bli bedre, se resultater og bli motivert til å fortsette? Sukk... Det blir heller ikke bedre at denne «gi opp» egenskapen nå bli overført til alt annet som må mestres i livet. Jeg er straks 20 år, men mentalt føler jeg meg fremdeles som et barn. Kanskje et voksent barn, men jeg er ikke klar for å forlate redet, for å si det slik.

Men nå har jeg holdt på lenge nok og tatt for mye av din dyrbare tid. Hva vil jeg frem til? Har denne bloggen noe poeng, mål eller mening? Nei. Det var godt å skrive litt, og om du kom igjennom denne usammenhengene sørpa så varmer det i det miste litt. Som et plaster på såret skal jeg avslutte med et spørsmål:

Hvilken hobby har du alltid ønsket å mestre? Er det foto? Tegning? Trommer? Eller noe helt annet?

Takk for din tid.

- Crazy Kraken

The Story

Once upon a time, for that is how all stories should begin, there was a little boy who lived in a small and quiet town. The boy had a normal and small family, a mother and father who loved him, but no brothers or sisters. They lived in their little red house happily for many years.

From as long as the little boy could remember his old father used to read fantastic stories for him. These were stories from books about knights and dragons, princesses and love. A single story could take many days to complete, for these where old, large and scary books with a lot of small letters and no pictures. The boy would sit quiet in his chair, watching his old man flipping the pages over, and reading with his old and dark, but also warm voice.

The boy loved these stories and he could not imagine a day without them. As the boy grew and went to school he had no longer time for these stories. Homework, friends and other hobbies took all his time. He spend less and less time with his family, almost forgetting that he had one.

Many years later the boy had become a young man, filled with dreams and purpose. He wanted to become a scientist and discover something wonderful, he wanted a beautiful wife and child, and he wanted to become famous. One day he got the news that his old father had died from a heart attack. Filled with grief, the young man tried to remember his old father and the things they used to do together, but the only thing he could remember was the old man´s voice and the stories.

It was especially one story that he remembered that he loved, but now he had problems remembering it. It was a very sad story, a tragedy one could say, but it was also very beautiful. He had always loved the stories that could create strong feelings in him, and this was such a story. After his father´s funeral, he searched high and low to find the old books so that he could relive those days, and find the ending to the sad story. After a while, he found the books in a box, on the attic. Of all the books he found, he could not find the special book with the sad story.

He began searching everywhere, he had to find that book. He could not focus on anything else because he had forgotten the most important thing, the ending. That book was so important to him, so he used all his time searching for it. He told his friends, but they could not help him. Not even the library could help him. Not long after that, he began traveling around the world for that book. Nothing else was important compared to that book. It became a search for the saddest and most beautiful story he had ever heard, and what that story meant to him.

On his long journey he experienced so many things, he even got a beautiful wife and child, that he brought with him in search for the book. Even though he had his own family now, he was never happy anymore. He got more and more depressed and one day he convinced himself that the book was not real. It had all been in his mind. When he realized this, many years had gone by. He had become old. His son was all grown up now, how did all those years disappear so quickly?

He did not live happily ever after. He never found the book with the sad an beautiful story. His wife divorced him, and he had to work as a banker until he could retire. He never smiled, he was never happy. At his older days, he got very sick. The doctor could not do anything and at his deathbed he gathered his small family, so that he could see them all one last time.

He laid in his bed, coughing, and holding his son´s hand. He had finally time to think about his life, and what he had experienced. He had been so possessed with the task of finding the book, an because of that he had forgotten about all the other important things in life, like his family and his real goals. "What a stupid story," he mumbled, "it didn't even have and ending." He was shocked. It was crystal clear now, he hadn't forgotten the ending of the story.

The sad story did not have an ending. At that day, when his father told him that story, he did not read it from a book. It was a much more important story, it was a retelling of his fathers life. That was why it meant so much to him.

The old man started crying, but with a little smile on his lips. His son tried to comfort him, but it did not matter. From his bed he whispered to his son; "I have lived a long life, and in that life I have been chasing the saddest and most beautiful story I have ever heard around the world. The funny thing is that my life has both been sad and beautiful, the story I have been searching for has been my life." He smiled to his son as tears fell like pearls down old wrinkly cheek.

He died happily that day, with his son´s hand in his.

The End

Nintendo 3DS-event ved Hard Rock Café!

Da Gjenferd og jeg meldte oss på den lukkede delen av 3DS eventen som skulle holde sted 16. mars 2011 ved Hard Rock Café i Oslo lovte vi å lage en videoreportasje om eventen. Heldige som vi var ble vi plukket ut som to av de ti GR medlemmene som fikk ta turen dit. Gjenferd og jeg holder alltid det vi lover og lagde en videoreportasje!

Det hele var min gode venn Gjenferds idé. Han er MK student ved Høyskolen i Oslo og fant ut at en videoreportasje om dette ville være et morsomt prosjekt da han er minst like spillinteressert som meg selv. Han kontaktet meg, og sammen lagde vi en slagplan for å få best mulig resultat på reportasjen. Via HiO fikk han låne et ordentlig filmkamera med stativ, mikrofon og slike ting, så utstyret skulle ikke være det svakeste leddet i lenken.(for detaljer om hva vi brukte og slikt, spør Gjenferd.)

Vi møtte opp en halv time før det begynte, halv 3, og gjorde klar kameraet og tok en liten introduksjonsvideo. Jeg fikk rollen som kameramann og jeg har ikke mye peiling på kameraer men forhåpentligvis gjorde jeg en brukbar jobb. Videre kom vi oss inn, opp i andre etasje og der ble vi tatt godt imot av blide og hyggelige eventmennesker. Vi fikk VIP skilt, som vi fikk flotte goder av senere, og andre småting. Rundt om kring i lokalet stod eventfolk ved bord med hver sin 3DS bundet fast til dem, E3 style.

Det viktigste vi skulle få med oss kan dere sikkert gjette dere til. Ja, selvfølgelig Ocarina of Time. Mens det var få folk skyntet vi oss innerst i lokalet der OoT var, med både kamera og mikrofon. Der traff vi en hyggelig dame som gikk med på å bli intervjuet angående spillet, og vi fikk prøvespilt litt. Uheldigvis gikk tiden fryktelig fort og det var viktig å på gjort ferdig så mye av filmingen som mulig før lokalet var åpent for alle, da de kom til å bli stappfullt.

Vi hastet videre og intervjuet folk som representerte både Resident Evil The Mercenaries 3D og Kid Icarus: Uprising, og selvfølgelig fikk vi prøvespilt dem litt. Videre fikk vi et intervju med den skandinaviske representanten for Nintendo (Gjenferd, rett meg om jeg tar feil her) angående StreetPass og SpotPass. Kremen av krem ble intervjuet til slutt, nemlig GR kjendiser og om alt går etter planen så er både Daniel Guanio, Line Fauchald, Noral og en litt sliten Kristian Nymoen med i reportasjen. Vel, om han ikke var sliten så var han ihvertfall mye kvikkere under Killzone 3 eventen. Du må huske å ta en pust i bakken noen ganger Kristian, det er ikke bra å jobbe hele tiden!

Som dere sikkert skjønner så har vi fått filmet endel og jeg krysser fingrene for at reportasjen blir ganske bra. Etter all filmingen var det på tide med en matbit og med våre magiske VIP skilt fikk vi en gratis valgfri burger med drikke. Det beste var at da vi var ferdig med filmingen og hadde bestilt maten, så hadde den åpne delen av eventen begynt og jaggu var det plutselig stappfullt! Da var det ekstra godt med en pust i bakken med mat og drikke i en mer rolig del av restauranten.

For at ikke bloggen skal bli for lang, så kan jeg ikke ta med alt vi opplevde og alt vi syns om de forskjellige spillene, men det er greit å ta for seg det viktigste. Etter matpausen tok returnerte vi til 3DSene og prøvespilte alt vi syns var interessant. Vel, det var egentlig alt bortsett fra Nintendogs 3D, men dere skjønner sikkert.

Konsollen i seg selv var veldig flott, hadde gode grafiske muligheter, en flott bruk at 3D (som gikk inn i konsollen, ikke ut!) og en overraskende bra analogspak. Resident Evil The Mercenaries 3D hadde utrolig gode kontrollere og veldig lekker grafikk (minst like bra som Wii), men dagens overraskelse var helt klart Kid Icarus: Uprisins. Den fargerike og skarpe grafikken dro meg inn med en gang, og gameplayet var en blanding mellom det du finner i Sin and Punishment og et hack and slash spill. Veldig interessant og spennende! Ocarina of Time var det gode gamle spillet med litt strammere grafikk og gode animasjoner, men ikke veldig mange andre endringer. I denne sammenhengen er jo det en god ting.

Super Street Fighter 4 3D og Dead or Alive: Dimensions ble også testet men da jeg ikke har så veldig mye peiling på fighting spill så kan jeg ikke si så mye om disse spillene. De virket veldig bra, det skal sies! Ridge Racer 3D var litt kjedelig, men Pilotwings Resort var veldig bra. Av filmer ble Metal Gear Solid: Snake Eater 3D, Mario Kart 3D og Star Fox 64 3D vist frem. Alle spillene fungerte godt med 3D, men effekten ble brukt i varierende grad og jeg måtte ofte stille på mengden 3D som var veldig individuell for hvert spill.

I starten var det vanskelig å finne «the sweet-spot» som alle eventfolka kalte det, men etter endel testing ble det lettere og lettere. Mange har også klaget på at de ble slitene i hodet, men for meg var det et større problem at linsene tørket ut. Eventen var ferdig kl 7 og da var vi mette på inntrykk.

Det inntrykket jeg sitter igjen med nå er et veldig bra et og det er like før jeg dropper alle andre spillkjøp som jeg har planlagt i år for å heller kjøpe en 3DS med spill til den. Jeg er veldig fornøyd med eventen, og jeg fikk et veldig godt inntrykk av 3DSen. Denne konsollen må kjøpes!

Som dere sikkert skjønner så tar det litt tid å få ferdig reportasjen, den må jo tross alt redigeres og sånt, men når Gjenferd blir ferdig med det så kommer jeg til å legge opp en ny blogg der jeg kommer med en link til den videoen sånn at dere alle kan se hvordan det var der.

(Nei, 3DS eventen har ikke påvirket meg i sammenheng med sammenlikningen av 3DS med NGP! Hurr hurr hurr!)

- Kraken

3DS VS. NGP: Del 1

Jada, utrolig originalt Kraken. Fyr opp konsollkrigen igjen bare med en liten tvist. Woho...

Nei, dette er ikke en blogg som handler om at jeg på tåpelige måter skal fortelle deg hvilken av disse to konsollene du skal kjøpe. Denne bloggen er ment som et overblikk og noen andre personlige synspunkter når det kommer til de to nye håndholdte konsollene som kommer om ikke så alt for lenge.

De fleste av dere har sikkert bestemt dere allerede. Vissheten om prisen på disse konsollene gjør det veldig klart at man ihvertfall ikke velger begge og mange velger kanskje ingen av dem. Så kan det hende at endel av dere er usikre. Da vil kanskje denne oversikten hjelpe dere.

Nintendo 3DS er den nyeste håndholdte konsollen til Nintendo som kommer den 25. mars i år. Konsollen bygger videre på designet og ideene til den nå eldre serien som består av DS lite, DSi og varianter av disse. Det er dog viktig å ikke tenke på 3DSen som en av de gamle konsollene bare med 3D (som vi kommer tilbake til).

På mange måter er det greit å ta for seg grafikken først for å faktisk få frem at dette er en helt ny konsoll. 3DSen er nemlig like kraftig som en Gamecube der DS og DSi var like kraftige som en N64. I tillegg til dette har den som navnet tilsier 3D muligheter i den øverste skjermen. Denne 3Den krever ikke briller og kan justeres, samt skrus av og på. Den øverste og viktigste skjermen er nå i bredformat og har høyere oppløsning. Alt i alt, så vil 3DSen by på helt ny opplevelser når det kommer til grafikk og design.

Men hva annet kan 3DSen by på? Kontrolloppsettet minner som sagt om de forrige DSene, ved bruk av både knapper og en styrepenn på den berøringsfølsomme skjermen, så de fleste som har prøvd en DS vil nok skjønne hvordan man spiller spill på den. Men noe er også nytt, for nå har det kommet en stor analogspak over styrekorset for mer presis styring av karakterer i et tredimensjonalt plan.

Andre og mindre viktige ting, (men helt klart interessante) er et 3D kamera på baksiden og et vanlig kamera på forsiden, StreetPass, SpotPass og utbyttbare minnekort (2gb følger med). Operativsystemet er også nytt og likner veldig på det som Wiien har, og det vil bli lettere å vise bilder høre på musikk og se film. Disse funksjonene regnes av meg som mindre viktige da de ikke direkte påvirker hvordan man spiller spill på en håndholdt konsoll.

En annen litt bekymringsverdig detalj er at batteritiden er har sunket betraktelig. Iløpet av den gamle serien ble økte batteritiden betraktelig fra DS lite til DSi men 3DSen har visstnok samme batterilevetid som DS lite, og dette er uten 3D på.

3DSen skal koste 2300kr på det billigste og har en rekke spennende spill allerede iløpet av den første måneden den kommer, som Ocarina of Time, Metal Gear Solid 3DS, Super Street Fighter, Kid Icarus og to Resident spill i 3D. At 3DSen får en solid lansering kan man vel ikke tvile på og mange av dens nye og oppgraderte funksjoner ser unektelig spennende ut.

Hva syns dere? Er 3DSen verdt et kjøp?

I del 2 vil jeg ta for meg Sonys NGP og dens funksjoner. Stay tuned!

- Kraken

Lykke

Iløpet av de siste ukene har spørsmål om lykke dukket opp i små kriker og kroker av min hjerne. Jeg er vandt til å filosofere over forskjellige spørsmål, men når det kommer til lykke finner jeg det svært vanskelig. Det hele startet med at jeg plutselig stilte seg meg spørsmålet; «Er jeg lykkelig?», der svaret helt klart var nei. Men hvorfor er jeg ikke lykkelig? Hva er egentlig lykke og kan man i det heletatt bli lykkelig?

Noen vil kanskje påstå at for å finne og oppnå lykke så må man først vite hva lykke er. Dette er en fremgangsmåte Sokrates brukte mye, men trenger man egentlig finne en definisjon som gjelder for lykke? Sokrates ville nemlig ikke nøyd seg med eksempler eller ufullstendige forklaringer på hva lykke er. Selv vet jeg ikke definisjonen på lykke.

Men hvordan kan jeg si at jeg ikke er lykkelig, når jeg ikke vet hva lykken er? Det er selvfølgelig et reelt problem, og kan stikke kjepper i tankestrømmens hjul. En definisjon på lykke har jeg ikke og de fleste som går inn i seg selv vil finne det vanskelig å finne denne definisjonen. Selv om man ikke har definisjonen på lykke, så har nok de fleste en oppfatting av hva lykken er, selv om de ikke besitter definisjonen. Derfor lar vi definisjonen selv ligge og fortsetter med tankerekken.

Er man lykkelig når man har kjøpt et nytt dataspill? Er man lykkelig når man sløver på sommeren uten lekser og skole? Er man lykkelig når man er forelsket? Etter overveiing vil man finne at ingen av disse tingene gjør en lykkelig. Et dataspill vil gi en kortvarig glede, men ikke den langvarige lykken som vi leter etter. Ei heller en sløv sommerdag, for lykke er noe som skal kunne vedvare og denne sommerdagen vil etterhvert fortone seg kjedelig og vil derfor ikke gi lykke. Selv forelskelse gir ikke lykke, for står man ikke da å balanserer på en knivegg der man er like nærme nirvana som helvete? Altså kan ingen av disse tingene gi lykke.

Selv ikke de primitive og kjønnslige lyster kan gi oss lykke. Både mat, sex og rikdom kan ikke gi lykke fordi disse tingene kan tilfredsstilles og er derfor heller ikke lykke. Man kan ikke bli «mett» på lykke. Lykken er en flamme som ikke skal kunne slokke når det er tilstrekkelig med ved, og om man har tilstrekkelig med mat, sex og rikdom så blir man ikke lykkelig av dette. Det er viktig å se utover de primitive lystene til et menneske og heller se på hva som definerer et menneske, eller skiller oss fra de andre dyrene. Mennesket er et tenkende vesen, et fornuftsvesen om du vil. Det er tankene og fornuften i seg selv som da kan gi lykke, om disse blir gitt tilstrekkelig med riktig stimuli.

Etter mye tid har jeg kommet frem til at en av de få ting som kan gi lykke er å finne meningen i sitt liv. Å finne en mening i livet (må ikke forveksles med «meningen med livet») og derav få en egengevinst ved mestring av livet og dens mysterier, er den eneste vei til sann lykke. Uhemmet tørst etter kunnskap og visdom innen et fagfelt er et eksempel på dette. Hvis man er veldig glad i å lære og forstå fysikk, bilderedigering eller andre interessefelt som for eksempel tresløyd, og tilstrekkelig med tid og innsats blir lagt til disse interessene vil man få en egenmestring av det man interesserer seg mest for og da også en mestring av en viktig del av livet.

Denne argumentasjonen er vel og bra, og er i aller høyeste grad logisk, men noen svakheter er det ved den. Selv har jeg stor interesse for biologi og læren om livet. Denne interessen og fagfeltet vier jeg store deler av hver uke på i sammenheng med å faktisk studere dette fagfeltet på universitetet, men er jeg lykkelig? Nei. Derfor har jeg argumentert i en sirkel, og må komme med en av to konklusjoner. Enten så er teorien om å oppnå lykke feil, da jeg oppfyller denne men ikke er lykkelig, eller så studerer jeg feil fag da biologi ikke gjør meg lykkelig. Dette kan heller ikke stemme da biologi er det faget jeg er mest interessert i, og det leder meg videre til et paradoks.

Hvis man går utifra at teorien om å oppnå lykke stemmer, og jeg ikke kan bli lykkelig ved å studere biologi, som er det fagfeltet jeg har mest interesse for, så er det heller ikke mulig for meg å oppnå lykke og jeg er dømt til et liv i ulykke. Da dette er den beste konklusjonen jeg kan gi og derfor står jeg fast ved den, jeg kan ikke bli lykkelig.

Da det er flere som har hevdet at de er lykkelige eller har blitt lykkelige, så da må jeg også konkludere med at lykken ikke kan oppnås av alle, men av noen heldige individer. Det kan også tenke seg at det ikke eksisterer en ting kalt lykke, og at de som har blitt lykkelige bare tror at de har blitt lykkelige på grunn av en feiltolkning av lykke og hva den faktisk er.

Men her gir jeg meg, for nå har jeg ikke utrettet noe annet enn å diskutere i en uendelig sirkel, og jeg vil heller rette min oppmerksomhet til deg, leseren. Hva har du å si om dette? Hva er lykke? Er du lykkelig? Kan man oppnå lykke?

- Kraken

GRs Killzone 3 event!

I dag (fredag 11/2/11) hadde Gamereactor sin Killzone 3 event i Oslo. Jeg var der og her kan dere lese mitt inntrykk om kvelden.

Dagen startet med en lang dag på universitetet i Oslo og som sluttet kl 5 med en spennende lab øvelse om alger. Som mange av dere sikkert vet startet Killzone 3 eventen kl 5 og var på Frogner kino. Jeg hastet av gårde til t-bane og trikk for å få med meg mest mulig og 45 minutter etter at eventen startet var jeg endelig der (forsinket trikk og dårlig eventskilting får skylden). Jeg braste rett inn i foredraget til en av utviklerne av spillet, og fant meg en plass helt ytterst midt i.

Jeg gikk nok glipp av en god del av foredraget men det jeg fikk med meg var endel om flerspillerdelen, der han viste hvordan den var på sett og vis historiedrevet med forskjellige slutter, og helt til slutt viste han en flott montage med klipp fra spillets enspillerdel med passende Rammstein. Alt ble selfølgelig vist på kinoens lerret.

Videre ble kvelden styrt av folket fra GR staben. Alle i salen hadde fått et lodd og hvis man var heldig og ble trukket så fikk man spille Killzone 3 på lerretet i rundt 10-15 min før en ny person ble trukket. I tillegg til dette var det fire PS3er med TVer nede på hver sidet av lerretet der man kunne prøve spillet i både 3D, med Move og i co-op. Alt som ble spill og prøvd var fra spillets enspillerdel og selv om jeg håpet på noe fra flerspilleren også så skuffet det helt klart ikke.

GR hadde uheldigvis noen tekniske problemer i starten, der blandt annet all lyden forsvant, men med teknisk ekspertise ble dette kjapt fikset og spillet gikk på rundgang som det skulle. Det første som slo meg var hvor flott dette spillet så ut. Ikke bare det rent tekniske var bra (som i KZ2) men også det artistiske var fantastisk. Det andre som slo meg var hvor stor variasjon det var i ferdighetsnivået til dem som prøvde. Noen var kjempegode og gjorde det faktisk veldig underholdene å se på, mens andre, vel, noen prøve å beskytte lagkameratene sine ved å bruke seg selv som levende skjold. Dere vet hvem dere er.

Jeg ble ikke trukket i starten og fant ut at jeg ville prøve Killzone 3 i 3D med Move og tok turen ned til den ene TVen som var ledig. Dette endte dessverre med en kjempeskuffelse. Move syns jeg var forferdelig knotete og jeg hadde store vansker med 3D brillene. Om jeg ikke tar helt feil, så var det sjefsredaktøren selv (Kristian Nymoen) som kom for å hjelpe meg med brillene. Det var nok det at jeg tok av og på brillene hele tiden og byttet med et annet par som også lå der, som avslørte meg. Han ytret også sin frustrasjon over Move, og etter litt fram og tilbake fikk vi jeg endelig muligheten til å spille uten move. 3D brillene måtte jeg slite videre med. Det virker som de skrudde seg av og på hele tiden, og gikk ut av fokus. Det var synd å se at grafikken og frameraten var mye dårligere med 3D på, men noen ganger (når 3D faktisk virket) så var det faktisk ganske tøft.

Videre må jeg bare ta opp en liten hendelse. Etter å ha drept tre eller fire fiender så satt det seg en dame ned ved siden av meg. Hun sa: «Du har spilt mer enn 10 minutter har du ikke?» Det var ikke et spørsmål. Hun må ha missforstått, og jeg sa at jeg akkurat hadde begynt, men at det gikk helt greit at hun prøvde litt. Dette tok hun som en selvfølge og plukket opp move kontrolleren (som jeg endelig hadde fått skrudd av) og startet å veive med den. «Jeg vil spille med denne» sa hun. Jeg fortalte henne at da måtte hun prøve på den TVen ved siden av meg, som var okkupert av to andre som hadde sittet der med Move en stund.

En av dem som satt ved den andre TVen viste fram Move kontrolleren til henne, og da nappet hun kontrollen ut av hendene hans og prøvde å bruke den på TVen jeg satt ved. Etter mye fram og tilbake klarte hun endelig å aktivere Move kontrolleren (som jeg hadde skrudd av) og begynte å spille. Etter en god stund prøvde jeg å spørre om høflig om jeg kunne få prøve litt, men da ble jeg totalt ignorert. Jaja tenkte jeg, jeg skal ikke la dette ødelegge kvelden!

Jeg fant med en god plass i salen og bare nøt gameplay fra spillets enspillerdel. Flott grafikk, godt leveldesign, superb lydteknikk og musikk gav meg ikke annet enn en følelse av at dette virkelig var et godt spill. Selv om jeg enda ikke hadde prøvd det. Til og med karakterene og storyen virket mye mer interessant denne gangen og det var også mer variert gameplay. Både snikesekvenser, jetpack sekvenser og annet snacks ble vist frem.

Etter en stund ble en annet TV, på andre siden av lerretet ledig og jeg tok sjansen der. Heldigvis hadde personen før meg skrudd av både Move og 3D så nå kunne jeg endelig prøve spillet som det egentlig skulle spilles. Det var flott! Kontrolleren var mer presis enn fra KZ2, men hadde fremdeles den gode tyngden og dybden i seg. Jeg tok hodeskudd, brakk nakker og sprengte de onde Helghast soldatene. Dette er ingen anmeldelse, men makan til et fantastisk FPS på konsoll er det lengesiden jeg har hatt gleden av å prøve. Det eneste som skal nevnes er at det nesten er litt for mye action. Det hadde vært flott med fler litt rolige sekvenser som virkelig kunne vist frem den flotte grafikken og utbalansert de heftige action sekvensene.

Videre tok jeg en liten pause, og så heller på storskjermen. Mot slutten hadde GR nok engang noen tekniske problemer og hele bildet forsvant. Men igjen ble det fikset og det var tid for en siste trekning. Og gjett hvem som ble trukket! Ja, du gjettet riktig! En helt random person. Men alt i alt var det en flott kveld og da klokken var 9 var eventen slutt, og det var på tide å ta turen hjem. Jeg skulle hatt med meg en kompis eller to så hadde kvelden vært enda bedre, men sånn er det når ingen man kjenner er interessert i Killzone eller i å kommer seg til Frogner kino.

Jeg få beklage for en veldig lang blogg, og hvis du kom igjennom hele så fortjener du helt klart en medalje. Eller en goodiebag? Jeg fikk en goodiebag, tihi! Det er mye jeg ikke har snakket om, men dette var kvelden i grove trekk. Har du muligheten til å møte opp på Killzone 3 eventen i Bergen eller i Trondheim så anbefaler jeg det. Bare ta med en kompis, da blir det kanskje enda bedre.

Silent Hill og null gull?

I går, den 7. januar, gikk for første gang på 4 år gullmedlemsskapet mitt på xbox live ut. I 4 år har jeg hatt xbox live sammenhengende. En syklus er brutt, og jeg er likeglad.

Jeg vet ikke hvorfor det har blitt slik. Det har alltid vært viktig for meg å ha muligheten til å utnytte xbox live til det ytterste å derfor ha konstant gullmedlemsskap. Taktisk i forhold til dette har jeg aldri vært. Å planlegge når jeg skal oppgradere til gull og hvor lenge det skal vare i forhold til et multiplayerspill som kommer eller har kommet har jeg aldri vært flink til. Isteden har jeg hatt gullmedlemsskap hele tiden slik at muligheten alltid har vært der.

Kanskje det er fordi jeg finner multiplayerspill veldig lite interessant i forhold til singelplayerspill? Vel mest sannsynlig er det det, men å filosofere på dette er ikke noe jeg gidder å bruke tiden på. Derfor fikk jeg med meg en kompis og vi dro straks ned til Oslo sentrum for å se om det var noen gode januartilbud på spill og selvfølgelig plukke opp en 12 måneders xbox live gullmedlemsskap. Ja, for selv om jeg er likeglad nå, så står jeg fast ved filosofien min. Jeg vil at muligheten til å spille online alltid er der.

Etter å ha funnet ut at Gamestop virkelig har noen snåle tilbud på varer og spill så ble det til at jeg kjøpte 14 måneder xbox live sammen med et headset for 500kr. Jeg trengte egentlig bare 12 måneder og ihvertfall ikke noe nytt headsett, men 12 måneder kostet 600kr så da ble det til at jeg fikk et ekstra headsett. Hva Gamestop driver med er det ingen som vet...

Som noen av dere også vet så jeg også brukt deler av det siste året på å finne visse sjeldene ps2 spill. Denne dagen skulle også brukes til å se etter Residen Evil 4 og Okami. Disse er spill jeg har spilt før, men eiesyk som jeg er så fant jeg ut at jeg måtte ha disse fantastiske spillene i hylla. Fant jeg disse spillene? Absolutt ikke. Jeg var innom to store Gamestop butikker og de hadde nesten ingen ps2 spill. Ps2 var den største konsollen i forrige generasjon og innbyttesystemet på Gamestop sørget for at butikkene hadde flere brukte ps2 spill enn xbox, 360, gamecube, wii og ps3 spill tilsammen. Litt overdrevet, men ikke langt unna. Men slik er det ikke lenger.

For å si det på en annen måte; Om du av en eller annen grunn har vært så dum at du har solgt den gamle konsollen din (feks en gamecube eller en ps2?) og alle de gamle spillene dine, men du tenker at det bare er å kjøpe tilbake dette på Gamestop så tar du uheldigvis feil. Gamestop, eller ihvertfall de jeg har besøkt har flere brukte filmer enn brukte spill (så fra nå av heter butikkjeden «Games and mostly movies - stop»). Det er nesten umulig å finne noe av interesse i ps2 hylla, og gamecube og xbox spill har de nesten ikke i det heletatt lenger.

Skuffet dro vi hjem igjen. Vel for å spesifisere, jeg var skuffet men kompisen min hadde faktisk og utrolig nok funnet et veldig bra japansk rollespill til gamecube (!). Lucky bastard. På vei hjem stak vi innom den litt mer lokale Gamestop sjappa. Og så om det var mulig å finne noen gode gamle spill her. Like før vi holdt på å gi opp, etter null hell med Residen Evil 4 og Okami, så fant jeg et spill jeg hadde gitt opp å lete etter for lengesiden. Silent Hill 2. Eller for å spesifisere, Silent Hill 2: Special 2 Disk Set. I sjokk og vanntro stirret jeg på spillet. 50kr. Til de av dere som ikke har hørt så veldig mye om denne serien så tror jeg (rett meg om jeg tar feil) at 2ern er regnet for å være det beste spillet i serien og for å rett og slett være legendarisk når det kommer til horror og skrekk.

Mens jeg stod der og siklet på coveret bladde kompisen min videre i samme hylle. Forsiktig dyttet han borti meg og viste meg et annet ps2 spill. Silent hill 3. Jeg nappet spillet ut av hendene hans og med vidt oppsperrede øyne så jeg først på Silent Hill 3 og så Silent Hill 2. Jeg var i himmelen, eller så nært himmelen en ateist kan komme. Ikke mange sekundene gikk før han igjen dyttet forsiktig på meg og da jeg så opp, ja dere gjettet riktig! Silent Hill 4. Alle tre ble kjøpt på flekken for til sammen 260kr. Jeg tror ikke jeg trenger å beskrive hva jeg følte da jeg sto og holdt i tre veldig gode Silent Hill spill.

Det er godt jeg enda har litt over en uke fri før jeg begynner på universitet igjen, for nå har jeg ihvertfall nok av spill å spille gjennom. Når jeg tenker meg om så trenger jeg jo nesten ikke gullmedlemsskap på en stund...

Illøpet av få dager skal jeg sjekke noen flere Gamestop butikker, og har heller ikke de Resident Evil 4 eller Okami så kommer jeg til å gi meg med min jakt på god gamle ps2 spill. Jeg jeg har ihvertfall fått tak i noen av de beste til konsollen nå, men om forrige genereasjonsspill forsvinner like fort som de har gjort iløpet av det siste halvåret så tar det ikke lang tid før disse spillene har forsvunnet helt fra butikkhyllene. Litt trist egentlig, Gamestop var på en måte den butikkjeden som holdt liv i forrige generasjon, men når det stopper der så er virkelig forrige generasjon borte for godt. Litt trist egentlig om jeg kan få si det selv.

Polehugers

Advarsel! Om du har misstolket tittelen og tror at denne bloggen skal handle om poledancers, strippere eller annen erotikk så tar du feil og kan stoppe å lese videre. Er du en av dem som faktisk ikke tenkte på dette og er interessert i å finne ut hva en polehuger er så kan du fortsette i avsnittet under.

Hva kan ødelegge den mest perfekte dag? Bortsett fra de forferdelige reklamene på Gamereactor eller å få bløte pakker på julaften? Du vet ikke sier du? Vel, da tar du ikke T-banen i rushtiden hver dag, gjennom Oslo sentrum.

De fleste bilister er enige om at rushtiden er det mest forferdelige man kan oppleve iløpet av en normal arbeidsdag. De sutrer og klager over at det tar lang tid å komme seg hjem. At bensinen er dyr og at kona maser. De aner virkelig ikke hva de prater om. Ta en tur på T-banen i rushtiden og du vil oppdage at både nervene er ødelagt, din private sone er brutt gjentatte ganger og du har til og med skiftet legning på grunn av all intimiteten.

Mange kjenner kanskje til dette lille problemet og de fleste har nok hørt om de klassiske irritasjonsmomentene en kan møte på. Klassikerne er og forblir små barn som skriker, en eller annen idiot som tror det hjelper å rope i telefonen, å ikke bli sluppet frem når man skal ut, eller at folk som skal på prøver å presse seg inn før de som skal av har kommet av. I tillegg, generelt alt for mange mennesker.

Jeg vil dog ta frem et par gullkorn på slike hendelser som beviser at mange er villig til å ty til det ekstreme for å overbevise akkurat deg om at de er en enorm idiot. Fenomenet «polehugers» vil jeg ta for meg til slutt, så følg med.

Jeg har allerede tatt for meg at det er plagsomt når folk prater veldig høyt i telefonen. Vel, hvordan hadde du reagert om du etter en lang dag på skole eller jobb hørte noen skrike; «JADA MAMMA, DU KAN SETTE I LASAGNEN NÅ! NEI JEG SKAL IKKE HA SEX MED KJÆRESTEN I DAG! HVA?! MAMMA, JEG ER IKKE NARKOMAN!» Dette er noe av en lengre samtale jeg hørte på T-banen for ikke så alt for lenge siden midt i rushtiden. Jeg er dønn seriøs.

Videre har vi den hyggelige damen som måtte besøke en venn. Men det var ikke nok å ta veska å gå var det vel? Neida, da for guds skyld ta med deg trillingene dine, i rushtiden, i en trippel barnevogn. Skjønte det forbannede kvinnemenneske at de ikke gikk å få den kolossale barnevognen på T-banen? Nei! Kvinnen forlangte at vi som var på vognen skulle stå tettere sammen, men det hun ikke forstod var at den eneste måten intimsonen kunne bli mer utfordret på var om vi på vognen begynte å dele organer. Til slutt gav kvinnen opp, jogget bort til sjåføren og gav han fingeren.

En uke etter dette løp det en litt forvirret ungdom på T-banen i rushen. Men hva hadde han glemt? Jo, å putte en snuspakke under leppa. Han var stivfrossen på fingrene og slet med å få opp boksen. Med et gjorde T-banen et rykk og ungdommen rev opp lokket og snuspakkene fløy veggimellom. Denne dagen var det så mange mennesker på at ikke en gang «sild i tønne» er passende. Snus er etter hva jeg har forstått ganske så dyrt, og ungdommen stupte med hodet ned mot gulvet for å finne og plukke opp snuspakkene. Han så ut som en struts med rumpa i været og heldigvis var det ikke jeg som stod bak han for da hadde hans bakdel og min framdel sunget i glad harmoni.

Så kommer den store finalen. Polehugers. Hva er nå det for noe? Jo, etter en grundig studie på dette fenomenet i et halvt års tid så kan jeg med sikkerhet si at dette er den nye formen for lommemannen. Du henger ikke med? Ok, du vet den vertikale stolpen som står midt foran deg når du går inn på T-banen? Ja, den ja. Om forholdene er optimale så står man med en armlengdes avstand fra denne stangen slik at flest mulig kan holde seg fast. Da slipper man å bli slengt inn i hverandre som en stor masse med filledukker når en sjåfør under opplæring sliter med å bremse ned ordentlig.

Det omvendte som er mye mindre optimalt er når en person står helt inntil stolpen og prøver å omfavne den, derav navnet polehuger. Når et idiotisk individ har degradert seg selv til en polehuger så vil maksimum 50-45% av stolpen være eksponert og fri slik at andre kan holde seg fast. I tillegg til dette så må alle de som vil prøve å holde seg fast ta på vedkommende. Om det er veldig mange på T-banen så er det alltid en uheldig sjel som må holde seg fast nær polehugerns edlere deler, eller familiejuveler om du vil. Dermed får polehugern akkurat det han vil, nemlig det samme som lommemannen.

Moralen i bloggen er at mange mennesker er og forblir dumme med tilbakedannede eller ingen sosiale antenner. Kanskje det rett og slett er folkeskikken som har tatt seg en tur på landet? Uansett, vær litt bevisst på hva du gjør på T-banen i rushtiden. Oppfør deg ordentlig og hverdagen kan kanskje blir gjennomførbar for de fleste uten at noen trenger å bli besudlet.

Hjem

Den mørke veien jeg befinner meg på er bare opplyst av de gule gatelyktene, og gir de mørke og knudrete trærne på hver side av veien en unaturlig gul glød som bare forsterkes av de høstfargete bladene. Bak det lille skogholtet er himmelen blodrød.

Jeg er fylt med en rolig besluttsomhet, en rolig og salig lykke. Usikker på hvorfor jeg har denne ukjente følelsen tenker jeg; "Hva gjør jeg her?" Usikkerheten påvirker ikke besluttsomheten og jeg drives videre. I et lite sekund ser jeg meg tilbake og gjennom trærne skimter t-baneholdeplassen jeg kanskje kom fra. Hva driver meg fremover? Jeg trekker inn den kalde høstluften, som brenner i lungene, og hoster forsiktig.

Den lille stien som begynner på høre side av den smale asfalterte veien er overraskende kjent. Jeg har vært her før. Stien er en snarvei jeg pleide å ta en gang i tiden. Nå er det som en helt annen verden. De gule gatelyktene fra veien skaper lange mørke skygger og bare noen få strimer med lys slipper igjennom busker og trær. Jeg ser min egen skygge, hatten og den store frakken som blafrer svakt i vinden.

Jeg begir meg ut på den velkjente stien. Luften er fuktig og det har begynt å småregne. De våte brune bladene på stien er glatte og jeg tar meg forsiktig frem til jeg støter på den lille sildrende bekken med den hjemmelagde smale broen. Lyden fra bekken er nesten for fredelig. Med et forsiktig smil om munnen krysser jeg broen, fortsetter på stien og kommer ut av skogholtet. Jeg befinner meg i et boligområde.

Rolig følger jeg fortauet og runder en brå sving. Heten slår imot meg. Det gamle barndomshjemmet mitt er overtent og flammene slikker grådig ut fra alle vinduer. Jeg skimter det lille vinduet øverst til venstre på det tidligere gule huset, og husket på hvor ofte jeg hadde tittet ut av det vinduet. Sakte følger jeg fortauet videre og befinner meg på motsatt side av veien i forhold til huset. Porten, hekken, husnummer, jeg merker meg alt. Alle nabohusene er rolige, mørke. Heten fra det brennende huset slår imot meg.

Ved siden av meg står det en gammel kone i nattkjolen sin. Hendene hennes er dekket av bensin og den ene hånden tviholder på en rød bensinkanne. Hun ser på meg og ser skrekkslagen ut. Hun stotrer frem noe uforståelig; "Jeg, jeg..." Og før jeg vet ordet av det slipper hun kannen og kaster seg om halsen på meg og hulker dypt. Jeg klemmer henne ikke tilbake i starten. Besluttsomheten jeg hadde for noen få minutter siden er byttet ut med tvil. Hardt kniper jeg øynene igjen og holder rundt henne med den ene armen.

Smellet gjaller gjennom den lille gaten. Hun slipper meg rolig, ser på meg. "Mor, jeg beklager" sier jeg med en klump i halsen. Det ringer og piper i ørene. Hun tar seg til magen og de bleke tynne hendene hennes farges røde. Hun ser på meg igjen, uforstående. Med triste øyne smiler jeg forsiktig til henne. Hun snur seg vekk, krysser gaten og åpner den spinkle porten til helvetes inferno. Lenge før hun rører huset selvantenner bensinen på hendene hennes. Flammene slikker oppover den hvite nattkjolen.

Hun snur seg en siste gang før hun går inn inngangsdøren. Leppene hennes rører på seg; "Farvel." Mer ser jeg ikke. Jeg knuger fremdeles rund den lille revolveren og de vakre treskjæringene på håndtaket graver seg inn i håndflaten min. Sakte løsner jeg grepet og vipper ut den sekskamrede tønnen. To patroner. En kule igjen. Jeg legger den speilblanke revolveren tilbake i den dype innerlommen på frakken.

I det fjerne hører jeg sirener. Jeg er rolig igjen. Besluttsom. Det begynner å regne nå og jeg trekker frakken tettere rundt meg. Igjen puster jeg dypt og rolig inn den fuktige natteluften. Det brenner i lungene og jeg hoster lett. Jeg smiler skjevt, snur ryggen til det brennende huset og går mot det skogholtet jeg kom fra.

Limbo

Jeg lukker øynene.

Jeg er i uendeligheten. Det dunkle og hvite lyset er den eneste lyskilden her. Ikke det at det dunkle lyset har en kilde. Det er over alt. Det er ingen steder. Jeg kaster ingen skygge. Himmelen er grå, men uten skyer, og bakken en anelse mørkere nyanse av grå. Bakken strekker seg flat ut så langt som øyet rekker i alle himmelretninger. Ingen veier eller stier finnes her. Intet liv. Det er øde og tomt. Det er ingen ting.

Hvor er jeg? Hvordan havnet jeg her? Horisontlinjen krummer seg ikke. En planet er jeg ikke på. Jeg setter meg ned på huk og lar hånden gli sakte over den udefinerbare bakken. Ingen følelser. Helt nummen. Jeg puster ikke. Trenger ikke det her. Dette er en drøm, kanskje en sinnstilstand. Kanskje Limbo?

Jeg snur meg rundt. Omringet av intetheten. I øyekroken ser jeg et speil. Hvorfor har jeg ikke sett det før nå? Den enkle sorte rammen er det eneste som gjør det høye speilet synlig i dette landskapet. Jeg går bort til det. Jeg stirrer på meg selv. Speilbildet mitt har øynene lukket. Uten å flytte blikket sirkler jeg speilet. Øynene til speilbildet av meg selv forblir lukket.

Noe med speilbildet mitt skaper en dårlig følelse inne i meg. Jeg snur meg rundt og ser rett in et hav med mennesker. Tusenvis. Alle ser rett på meg. Alle går i grått. Nei, ikke alle. En liten gruppe i hvitt kommer gående rolig mot meg, med blikket fiksert på meg. De gløder svakt hvitt. Engler? Nei. Jeg kjenner disse menneskene. Min mor og min far, mine søsken og mine venner. De danner en halvsirkel rundt meg. Ingen av dem blunker. Ingen av dem rører en eneste muskel.

Det er noe med øynene. Noe i dem. Jeg prøver å fokusere, prøver å se hva det er som gjemmer seg der. Øynene mine låses til min fars øyne. I øynene hans ser jeg bilder, eller film i fort film. Minner strømmer inn i meg. Minner om varme sommere og kalde vintere. Minner om latter og glede, minner om gråt og fortvilelse. Det er ikke mine minner. Det er hans minner om hans tid med meg. Jeg ser meg selv vokse opp. Minnene strømmer raskt på, men jeg får alt med meg. Når minnene brått stopper lukker min far øynene og får et lett tilfreds smil om munnen.

Forundret over dette prøver jeg å se en av de fremmede inn i øynene. Det er et kort og enkelt minne. Hun ser jeg går på T-banen, en regnfull og kald høst, for så å gå av igjen fire stopp senere. Jeg tror jeg skjønner nå. Alle disse menneskene har noe med meg å gjøre. Alle disse menneskene har fått sine liv endret på grunn av meg. På grunn av min tilstedeværelse. Disse menneskene inneholder summen av meg. Min evige sjel blir bevart i disse menneskene.

Systematisk går jeg igjennom venner, bekjente og familie. Ser meg selv. Ser mitt liv fra andres synspunkt. De andre bryr jeg meg ikke om. Til slutt har alle i halvsirkelen øynene lukket. De smiler enkle og tilfredse smil. Igjen snur jeg meg. Ser inn i speilet. Det er bare jeg som blir reflektert. Fremdeles har mitt speilbilde øynene lukket, men rolig lukkes de opp, og jeg gjenkjenner egne minner. Jeg ser mitt eget liv, mine egne minner. Jeg ser helheten. Når jeg kommer til det kapittelet i livet som førte meg hit, kniper jeg øynene igjen. Kanskje jeg ikke vil vite hvorfor eller hvordan jeg havnet her?

Jeg åpner øynene. Jeg sitter i lyngen og ser opp på det store og majestetiske treet. Utsikten her er fantastisk, med en blodrød solnedgang. Festet i den ene og største greina er et tau og jeg følger dette tauet med blikket. Tauet leder rett ned til den lett gjenkjennelige galgeløkken i hånden min. Den ligger der rolig, avventende. Rolig puster jeg inn, lar sjøluften fylle lungene. En perle triller nedover mitt høyre kinn. Er tiden inne? Rolig puster jeg ut og med Limbo ferskt i minnet ser jeg på den blodrøde solen som sakt går ned bak den krummede horisonten.

Nattsvermer

Rommet jeg befinner meg i er mørkt. Det lille lyset jeg ser kommer fra dørsprekken og nøkkelhullet på den eneste døren. Som en liten projektor lyser nøkkelhullet opp veggen på motsatt side av det lille rommet. Av og til ser det ut som det danser skygger frem og tilbake på denne veggen, men så fort jeg prøver å se gjennom nøkkelhullet og ut til rommet på den andre siden så ser jeg ingen ting.

Jeg ligger i sengen og funderer over dette. Døren har vært låst i en veldig lang stund. En uke kanskje. Noen måneder. År? Nei, kanskje ikke år. Det eneste jeg klarer å fokusere på er de hvite takbjelkene som nesten går i ett med det hvite taket og de hvite veggene. Det er ikke så lett å se når det er såpass mørkt.

Sakte lukker jeg øynene. Puster tungt. Øverst i det ene hjørne skimter jeg noe. Noe hvitt som beveger seg rundt. Overrasket setter jeg meg opp. Sakte går jeg nærmere. En nesten helt hvit sommerfugl? Nei, en nesten helt hvit nattsvermer. Hva gjør den her?

I motsetning til de hvite takbjelkene går ikke den hvite nattsvermeren i ett med de hvite veggene og det hvite taket. Det er nesten som om den gløder svakt. Hvor kom den fra? Vinduet? Nei, ikke vinduet. Det avlange vinduet har det aldri vært mulig å åpne og nattsvermeren kunne umulig ha kommet gjennom nøkkelhullet. Dessuten, nattsvermere søker vel mot lys og ikke inn i mørke små rom?

Nattsvermeren sitter helt stille på veggen. I et øyeblikk er det som den stirrer tilbake på meg. Når jeg ser nøyere etter så er dette kanskje den vakreste skapningen jeg har sett på lenge. Det er noe mystisk, nesten uvirkelig over den. Elegant tar den av og flyr kontrollert en liten tur rundt i rommet. Jeg går bort til den lille bokhyllen og tar frem en bok som inneholder en rekke forskjellige arter av insekter og informasjon om dem. Forsiktig setter jeg meg ved døren og bruker nøkkelhullet som lommelykt.

Selvsagt har jeg rett. Det måtte være en nattsvermer, men hvilken type? Jeg har aldri sett en slik nattsvermer før. Forsiktig blar jeg i den gamle boken og prøver å finne noe om hvite nattsvermere som gløder. Ingen ting. Nattsvermeren som tidligere fløy rundt i rommet lander plutselig i boken. Stille sitter den der, midt på den høyre siden og beveger forsiktig på vingene. "Ja, jeg ser deg" sier jeg til den, og med ett gløder den litt sterkere. Nesten litt forferdet over dette reiser jeg meg opp og holder boken ut på strak arm, nesten som en prest under en preken med bibelen i hånden.

Forstår den hva jeg sier? Selvfølgelig skjønner ikke et lite ubetydelig insekt hva jeg sier. Brått blir jeg sint og nesten som en ryggradsrefleks smeller jeg boken igjen. Intenst stirrer jeg på den lukkede boken. Hva har jeg gjort? Jeg får grøsning nedover ryggraden og hjertet dunker tyngre enn vanlig. Jeg her drept et uskyldig levende vesen.

Skjelven setter jeg boken tilbake i bokhyllen. Dypt trekker jeg pusten og setter meg ned på sengekanten. Sakte legger jeg meg ned og stirrer opp på de velkjente takbjelkene. Jeg tenker på nattsvermeren. Var den i det hele tatt ekte? Kanskje jeg har vært her for lenge og forestilte meg at den var her? Jeg kan åpne boken å sjekke, men det tør jeg ikke. Tanken på det livet jeg nettopp har avsluttet skaper en svak kvalme. Hvorfor bryr jeg meg så mye om et ubetydelig insekt? Hjernen kjører i et rolig høygir.

Veggen ovenfor nøkkelhullet er som et filmlerret. Over lerretet danser det et skyggeteater. Hvor kommer disse skyggene fra? Alle tanker om den glødende nattsvermeren er borte.

Skattejakt

Med skjelvende hender ser jeg oppi Gameposen min mor gav til meg. ICO. Det lå der, men det flotte coveret inspirert av maleriene til kunstneren Giorgio de Chirico, uten en eneste skramme. Skulle jeg dømt alderen på spillet ut i fra kvaliteten på coveret så måtte jeg gjettet at det var nytt. Inni fant jeg en pent brukt manual, og jeg holdt pusten da jeg skulle til å se på disken. Ikke en ripe. Jeg var i himmelen.

For omkring en måned siden kjøpte jeg meg en PS2. Jeg bestemte meg for det da jeg fant ut at jeg var møkk lei alle tradisjonelle skytespill. Jeg ville ha noe annet, og da jeg fant Metal Gear Solid 3: subsistence i topp kvalitet bestemte jeg meg for å endelig kjøpe en PS2. Jeg hadde nemlig gått systematisk gjennom alle de spillbutikkene jeg visste om og finne fire spill til PS2. MGS3, Shadow of the Colossus, ICO og Silent Hill 3. Dette har jeg holdt på med i nesten et halvt års tid, uten mye hell før jeg da endelig fant MGS3.

Jeg hadde gitt opp å finne de andre spillene for lenge siden og jeg hadde faktisk for to dager siden bestemt meg for å kjøpe de resterende spillene på amazone.com. Der fant jeg ICO brukt til 45 dollar. Legg til moms (eller er det toll?) og frakt, og dette relativt gamle spillet fra 2001 hadde blitt rimelig dyrt. Heldigvis fant jeg Shadow of the Colossus til ca 10 dollar, så det kjøpte jeg. ICO fikk vente.

Derfor ble jeg nesten skremt da min mor ringte meg. Hun var på shopping tur med min bror da hun fortalte at det var en Game butikk der de handlet. Etter et halvt år med leting, fra min side, hadde hun funnet ut at det var noen PS2 spill jeg ønsket meg. Jeg stavet navnet for henne, ICO, og til min store forskrekkelse fortalte hun at de hadde spillet på nettopp denne game butikken. Brukt til 50kr. 50kr for ICO. Jeg kjente at jeg ble nummen.

For det første, hvem selger ICO? For det andre, hvorfor selger Game det til 50kr? Det er jo fantastisk for meg, men jeg syns det fremdeles er litt rart. Shadow of the Colossus hadde de ikke, men det hadde jeg jo kjøpt på amazone.com så det var vel likegreit. Nå gleder jeg meg utrolig mye til å starte med dette mesterverket men jeg er usikker på om jeg skal spille det på 40" HD TVen i kjelleren eller den vanlige kasseTVen oppe i spisestuen.

Som en morsom liten avsluttning på denne ellers meningsløse bloggen så vil jeg innformere om at PS2en jeg kjøpte var med 4D! I hvert fall for MGS3. Om jeg ikke tar helt feil så er 4D når du får med lukt og smak og slikt, og som vi alle vet så røyker jo Snake sigar. Hele PS2en stinker nemlig sigarettrøyk! Så når jeg sitter å spiller MGS3 så er det som å føle Snake på kroppen. Det hele er egentlig litt slitsomt i lengden og jeg bør vel egentlig bytte den inn...

Jeg skal innrømme at det var litt sent å kjøpe en PS2, men bedre sent enn aldri eller hva? Nå får jeg i hvert fall oppleve noen av de store mesterverkene på denne konsollen. Jeg håper også at mange av dere er veldig sjalu på meg sånn at jeg kan le av dere når dere river dere i håret av frustrasjon.

- Kraken

Red Dead Horse

"Jeg hadde nettopp overtalt en slubbert av en gammel cowboy til å ikke være utro mot sin trofaste kone og var nå på vei ut av byen Thieve's Landing. Været var veldig dårlig og jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg ikke trivdes noe særlig i denne byen. Byen lå i en sump og solen var på vei ned.

Jeg fant ut at det var på tide å finne meg et sted der jeg kunne sove litt og etter en liten stund steg jeg opp på min stolte hingst og red gjennom de dystre gatene og var på vei til MacFarlane's Ranch der jeg hadde et lite hus. På vei ut av Thieve's Landing ble jeg igjen minnet på hvor fredelig og trygt det var i MacFarlane's Ranch. Et gjengopprør rundt et par hus lagde et forferdelig spetakkel og jeg fikk hesten min til å gå i en trygg bue rund alt kaoset.

Da jeg endelig var ute av byen økte jeg tempoet og red i full fart bortover den nå veldig gjørmete veien. Det hadde begynt å lyne og tordne, og jeg ville komme meg inn så fort som mulig. I et lite parti der veien delte seg i to og hovedveien smalnet litt rundt en sving kom det et øredøvende tordenbrak. Hesten min vrinsket høyt og jeg ble kastet av forover og traff den gjørmete bakken hardt. Det første som slo meg inn var at jeg var blitt angrepet. Jeg kastet meg bak en stein og tok dekke mens jeg tviholdt rundt winchester riflen min. Forsiktig så jeg meg rundt, men jeg så ikke noen banditter verken på veien eller på åskammen til høyre for meg.

Da så jeg det. Livløs ved siden av meg lå en gyllenbryn hingst livløs. Min trofaste hest var død. Jeg fikk en stor klump i magen. Jeg så meg rundt igjen. Var den blitt skutt mens det tordnet som verst, eller var det kanskje en giftig slange? Slanger var jo ikke uvanlig i slike sumper. Det spilte ingen rolle. Nå lå den altså der, livløs, med gjørme og skitt i manen. Denne hesten hadde vært hos meg i tykt og tynt fram til nå. Etter at jeg hadde fanget den og temmet den hadde jeg nektet å bruke andre hester og på grunn av dette hadde jeg knyttet meg veldig til den. Han hadde ikke et navn, bare "Hesten". Han kom alltid da jeg plystret på den og kastet meg aldri av. Men nå kunne jeg altså aldri ri inn i solnedgangen igjen med min gamle venn. Han var død."

*

Først sjekket jeg om singelplayeren i Red Dead Redemption var lagt opp likt som multiplayeren angående det med hester. Der kommer jo bare en ny hest når du plystrer på nytt. Ja det funket i singelplayer også, men det var ikke samme hest. Var det ikke samme hest så kunne jeg like godt droppe å ri igjen.

Jeg har aldri vært så glad for at jeg kunne loade i et spill. Kall det gjerne feigt, kall det urealistisk, men jeg hadde blitt veldig glad i den hesten. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg hadde blitt veldig knyttet til den over et par timer med spilling. Derfor var det en stor glede å se den igjen etter en kjapp loadesekvens.

Har dette noen gang hendt med deg? Har du noen gang blitt knyttet til et dyr eller en karakter så mye i et spill at du vil gjør alt for at de skal kunne leve videre? Kanskje ikke i Red Dead Redemption, men i et annet spill?

- Kraken

Syk

Natt til lørdag, 17. april 2010.

Det suser I hodet. Mamma stryker meg over ryggen mens jeg sitter på sengekanten og hoster. Det voldsomme trykket fra den harde og dype hostingen dytter ut både snørr og tårer. Hostingen stopper ikke. Tårene triller.

Klokken er 03:52 og det er den tredje gangen jeg våkner denne natten. Vanligvis hjelper det å hoste ut slimet som ligger i lungene og så ta en spisesje med den sterke hostesaften cosylan, men ikke denne gangen. Det er nemlig ikke noe mer slim som kroppen trenger å kvitte seg med, men lungene stikker og brenner fremdeles. Jeg føler meg helt jævlig. Det er ingen annen måte å beskrive det på.

Mamma skynder seg ned og lager en kopp med varm te, i håp om at det vil hjelpe og i mellomtiden får jeg nok et hosteanfall som fører til at jeg brekker meg, og spyr utover hele baderomsgulvet. Tårene triller fremdeles, og jeg setter meg fortvilet ned i kontorstolen min og åpner vinduet for å få frisk luft.

Livet mitt er nå som en synkende skute. Lungebetennelsen som jeg har hatt i en tre ukers tid har klart å ødelegge alt jeg har jobbet for hele dette året. Om bare noen få dager starter tentamensperioden og jeg er ikke forbredt. Jeg er et vrak. Uten ordentlig nattesøvn og med en konstant sliten kropp og hodepine, så har jeg ikke en sjanse når det kommer til å følge undervisningen, gjøre lekser og andre prosjekter.

Mamma kommer opp igjen og har med seg en kopp te. Jeg hoster så hardt at det smeller i veggene før jeg tar en slurk. Halsen blir helt nummen, og hosten gir seg litt. Jeg får øresus av all den bråkete hostingen, og det høres ut som et klokketårn har konsert inne i hodet mitt.

Legen min tror jeg har en type lungebetennelse som heter mycoplasma. For fem dager siden begynte jeg på en antibiotika kur. Jeg er halvveis i kuren, men jeg er dårligere enn noen gang før. Jeg har vært syk i tre uker. Jeg er utslitt. Kroppen min nekter å bli frisk. Hvordan skal det gå med meg? Det er nå alt teller, det er nå både tentamener, eksamener og russetiden er. Skal jeg være syk jeg da? Syk på slutten av det viktigste året av min skolegang?

Klokken er nå ca halv fem. Utenfor begynner småfuglene å kvitre sin glade sang. Hosten roer seg sakte men sikkert og jeg legger en ekstra pute i ryggen før jeg prøver å sove igjen. Kroppen nekter. Den er i et fullt opprør. Alt går til helvete for meg. Hvorfor meg, hvorfor nå?

Sakte men sikkert glir jeg inn i en urolig søvn.

Jeg våkner to ganger til samme natt.

Det suser i hodet.

Jeg hadde egentlig lyst til å skrive en blogg igjen og trekke frem positive ting som skjer i livet mitt. Ting som at jeg har kjøpt Max Payne 1 og 2 til den originale xboxen og elsker disse spillene. Ting som at jeg har snublet over et fantastisk finnsk band. Men som dere forstår så ble ikke det noe av. Jeg orker ikke. Det var viktigere for meg å fortelle om lungebetennelsen. Håper dere forstår.

Takk for at du tok deg en tur inn i mitt liv.
- Kraken.

Slagsmål på Gamestop!?

I går på en vakker tirsdag hadde jeg norsktentamen. Men det er jo ikke det denne bloggen skal handle om er det vel? Det er det som hendte etter tentamen som er interessant.

Jeg var ferdig med min retoriske analyse ca halv ett. Jeg og en kompis dro deretter til byen for å, ja dere gjettet riktig, kjøpe spill. Platekompaniet er veldig ofte 100kr billigere på spill enn mange andre butikker og en hundrelapp spart er en hundrelapp tjent. Eller noe sånt.

På vei hjem igjen satt jeg på t-banen, veldig fornøyd med meg selv fordi jeg trosset Jon Cato, med Collectors Limited Edition av Final Fantasy 13. Jeg skulle egentlig ha den vanlige versjonen men det ble det ikke noe av. Etter å ha gått av på Tveita tok jeg turen innom Gamestop og byttet inn Borderlands og Prototype slik at jeg kunne få det nye Splinter Cell for 1kr.

Så braket det løs. Jeg skulle på linsekontroll men hadde litt god tid så jeg endte med å se litt på tilbudsspill. Plutselig ramlet det en god blanding med gutter, ca 16 - 17 år, med dårlige norskegenskaper. Etter å ha plaget de ansatte, snakket stygt til andre kunder og rotet rundt valgte en butikkansatt å tilkalle en av senterets vektere som kunne ordne opp. Disse gutta hadde tydeligvis vært der før og lagd bråk og vektern som kom tok dette ganske seriøst.

Etter at den hyggelige gjengen med iranere, irakere, pakistanere, og alt mulig annet du kan tenke deg hadde tredoblet seg, ca 12 stykker, så startet uenighetene. De hadde ikke så lyst til å komme seg ut av butikken og; "Wolla (eller Walla) KORANEN!" ble ropt ut støtt og stadig.

Etter hvert fant de ut at det var litt dumt å dytte vekteren, som nå hadde tilkalt forsterkninger, og for å lage mer ugang så begynte de å sloss med hverandre. Ja, dere tenker nok det samme som meg. Videre ble de jagd frem og tilbake i senteret og lagde mer bråk i andre butikker. Flere pratet om å tilkalle politiet men om de kom fikk jeg ikke med meg.

Resten av dagen gikk greit. En kar, under 18, prøvde å få meg til å selge et 18års grense spill for han, som han gjorde for kompisen sin. Det funka dårlig, og da de prøvde å overtale den 90år gamle damen som så på solbriller fikk de en leksjon i folkeskikk.

Jeg dro på linsesjekk. Jeg dro hjem og spilte Final Fantasy 13. Jeg tenker at; "Er det rart folk er rasister?"

Har du noen gang...

Har du noen gang hatt noe på hjertet som du ikke har klart å fortelle? Noe som er viktig for deg å komme med? Kanskje du må konfrontere en venn angående noe? Slike ting er aldri enkle å håndtere riktig.

Noen ganger tar jeg meg selv i å være frustrert over ting jeg ikke føler jeg får gjort noe med. Du har kanskje opplevd å ha et problem der du konkluderer med at du må konfrontere en venn angående saken. Kanskje temaet er urettferdig behandling, frekke kommentarer eller noe helt annet. For å forbrede deg på dette bruker du kanskje tid på å gå igjennom en samtale i hodet. Det er jo ikke unormalt å gjøre klar en del gode argumenter før et mulig helvete braker løs.

Så kommer problemene. Du begynner å betvile dine egne meninger. Tar du problemet for seriøst? Vil personen du skal konfrontere saken med tulle vekk det hele? Og til slutt, er det riktig å konfrontere en venn på den måten du har forbredt?

Under min oppdragelse så er det flere ting jeg har lært. Man skal være ærlig, mot seg selv og andre. Man skal være respektfull og vennlig. Man skal vise nysgjerrighet og interesse for sine venners hobbyer og interesser. Dette er bare tre eksempler på folkeskikk.

Problemet er bare at noen ganger fungerer ikke disse levereglene så godt sammen. Hvordan kan man for eksempel være 100% ærlig, og 100% respektfull på en og samme tid? Det er umulig. Å konfrontere en venn handler jo ofte om ærlighet, altså at man kommer med en mening som kanskje strider med det vennen mener eller gjør. Om man da kommer med denne meningen så kan man også være uheldig å såre vedkommende, noe som ikke er intensjonen.

Å ikke føle seg respektert, det er en ganske så bedriten følelse. Jeg er i dag i en situasjon der jeg føler at jeg gir all den respekten, vennligheten, nysgjerrigheten og interessen jeg kan gi, men jeg føler ikke at jeg får det tilbake.

Jeg sitter nå å tenker over at jeg kanskje tar ting LITT for seriøst, eller at jeg har latt det hele holde på ALT for lenge. Nå vil ærligheten i meg ut, og jeg må før eller senere konfrontere vedkommende, men for meg er ikke dette lett. Hvor, når og hvordan er spørsmål jeg tilstadig stiller meg, men ikke får jeg svar på dem.

Ikke missforstå meg heller, jeg blir ikke mobbet og det er veldig få som ikke viser meg den respekten jeg fortjener, men når en venn av meg ikke gjør det, da begynner jeg å tvile litt på om vi kanskje er venner. Vel, bare fremtiden får vise.

Takk for at du tok deg en tur inn i mitt hode.

- Kraken

Prologue part 3

It didn't take long before the elves knew how to use Veldor's wisdom, but it was not only parts of his wisdom that they got. Some godlike powers were also passed on, and they were now stronger and tougher to kill. The king of elves, who had sacrificed his whole soul and most of his mind, got magical powers. With these new powers, it was now the elves that had the upper hand, and they had no problems taking the whole western kingdom, and Athorias home. One day, right before one of the largest battles between the dwarfs and elves, Atkhoria flanked the elven troops and a large battle started. The king of elves challenged Atkhoria and a duel started.

From his rags, the old man found a little box with some sort of salve and used it on his very dry lips.

Veldor's brother, Veldèn, had no problems figuring out why the elves were suddenly winning the battle against the dwarfs. He confronted Veldor, but he refused to tell Veldèn anything. Veldor accused Veldèn of jealousy as it was Veldèn who had created the elves. After a long discussion, Veldèn left him alone, and with a troubled heart, he told Aurora of his brothers' actions. Aurora had made her decision; Veldor had broken his promise to her, and had to die.

The voice of the old man was now so loud, that even the inn shook a little. The men in the inn were sober now, and listened with every inch of their being.

The fight between the king of elves and Atkhoria lasted three days. At the third day, Atkhoria was so injured that she couldn't keep it up much longer. At the same time, the ritual of killing Veldor was now complete. As he died, and his soul left this world, the elves lost his wisdom and godlike powers. They had lost a piece of themselves, for the parts of their souls that they had sacrificed to Veldor did not return. The elves lost their mind, and only frenzied husks of their old self remained. The three thousand elven archers that surrounded the duel opened fire. With her dying breath, she flew up to the sky and as her soul left this world, she scorched the earth beneath her. It is said that when a dragon dies, she loses control over her magical fire. That area is now, and will forever be cursed by her flames.

It turned quiet in the inn, and the old man continued with a calmer voice.

After that day, the elves were never seen again, and many believe that they traveled deep into the elven forests to the far west. The dwarfs felt that they had had enough of the world above ground and traveled back into the depth of their caves. Atkhoria's daughter got her mother's reward for helping the dwarfs, and as for the humans, well; I think we all know what happened to them.

As the silence spread, the old man got up, and did a theatrical bow. The applaud was great and many wanted to shake the old man's hand. He looked around the room to see the crowd that had gathered to hear his tale of old. Way back in the darkest corner of the inn, sat a young man and his dog by a table. It was really weird, why didn't they gather around closer to hear him better? As he looked more closely, he saw that it wasn't a dog, but a white wolf. He looked at the wolf, and the wolf looked right back. He could see the wolfs ice blue eyes in the light from the small lamp on the table.

It was something strange with this wolf. It was like the wolf could understand what he was saying, and even thinking. It looked straight into the old man's eyes. It was it could see right into his soul. The old man's eyes spread wide open, and in a long and terrifying motion, he fell to the ground.

The old man was dead.

Prologue part 2

It didn't start out as a full scale war. At this point, the whole world was covered with trees, so the possibility for some dwarfs to get lost was rather huge. The humans, who lived by the sea to the south, were a naïve and young people. They stuck to the coast, and to that point they hadn't touched the forests. The houses were built out of stone, and they got the food from the sea. They were innocent, and unaware of the dwarfs and elves.

What had started as a small friendly conversation with the inn keeper had now turned in to something far more dramatic, and the old man was holding on to his audience as a hungry wolf.

One day, half a year before the great war, the dwarfs and humans met. They were friendly to each other, and started to trade. The elves, who knew about the humans, didn't think of them as innocent because of the trade with their enemy, the dwarfs. With anger, the elves struck against both the humans and dwarfs. The humans, who were weaker than the dwarfs were taken as slaves, and the dwarfs slaughtered.

The old man stopped and looked at his cup. It was empty. Before he asked for more goat milk, the inn keeper grabbed the cup, and gave him some more.

Many years passed. The dwarfs fought a loosing war, and most of the humans were dead or slaves. To survive, the dwarfs made a deal with the mother of all dragons. Her name was Atkhoria. She was offered half of all the gold, the dwarf kings throne, and the western empire. She accepted. Now, they could easily find where the elves lived. Atkhoria burned down their homes, and as the panic spread among the elves, nearly all the humans who were slaves there managed to escape. The elves, which now were now in big trouble, had no other choice. They needed a way to kill Atkhoria, and to get the wisdom to do so, they sacrificed a part of their souls and minds to the god of the trees, so that he could guide them.

A drunken sailor man in the back of the inn, puked loudly and the old man looked at him with anger. To other, not so drunk sailors threw him out of the inn, face first, and let the old man continue.

The gods, who had watched the whole conflict with dismay, didn't know what to do. The important thing was to stay neutral to the whole conflict, on follow their mother Aurora. Veldor was the name of the tree god, and the brother of the one who actually created the elves. Veldor felt honored by the sacrifice and he sympathized with the elves. Without any of the other gods noticing, he accepted the sacrificed, and gave the elves his wisdom.

Prologue part 1

A long time ago, while this world was still young, we knew only peace. The gods, who walked among its people, where praised and thanked for their kindness, for it was the gods who had given the people, creatures, and even the plants, life. The name of this world was decided by the great god Uldén, and he named it Arendia. One day, the elder and mother of the gods, Aurora decided it was time for all of the gods to take a step back, and let the creatures of this world to live their lives without the god's interference. Chaos spread among the gods. Some of them saw the creatures of this world as their children, for they could have none themselves.

The old man took another sip of his goat milk and continued.

Aurora meant that it was necessary, for they had given the people and creatures free will, and she would not see that her children turned to fight amongst themselves. Many of the gods agreed and the ones who didn't where punished. They lost their powers and had to live among the elves, humans and dwarfs, but not all of their powers where erased and they are the wizards we have today, bound to live forever among other mortal beings.

A lot of people in the inn, named "The singing pig", had turned now. The old man, dressed in his rags met their stares. He paused for a second to light his old pipe, and after creating three fine rings of smoke and licking his dry lips, he looked up, and met their stares once again. Most of them were drunk, but he was happy as long as he had an audience.

Some years passed and the lands of Arendia still knew peace. The wizards hid, and the gods watched from their great halls. One year, the dwarfs who had been living under ground for all their existence had now found their way to the surface. They found their way out from the mountains of Karakshaz, but they were now too far away from the lava streams underground, and they could not continue with their forging. They traveled out and started chopping down trees in the west for their great forging ovens, and started trading with the humans to the south.

The elves felt threatened. They were the first race to be created and thought that they should take care of Arendie for the gods. Arrogant as they were, they attacked the dwarfs.

Historier i spill

Når jeg skal kjøpe et nytt spill, så er historien for meg det viktigste. Det skal helst være en dyp historie der man virkelig kan sitte igjen og tenke; "Woahh, det er den beste historien jeg har vært borti."

Det er jo aldri så enkelt. Spill har veldig avanserte måter å formidle historiene sine på. Bare tenk på mulighetene! I mange spill er det jo slik at man hele tiden er i førsteperson, og dette er ett av mange virkemidler for å skape en god historie.

Noen ganger kan det jo også hende at historien egentlig ikke er så god, eller at den er klisjefylt, men den blir likevell fortalt godt. Se på Half-Life 2 for eksempel. Det spillet har egentlig en veldig enkel historie, men bruken av karakterer, leveldesign, synsvinkel og så videre gjør at man ikke glemmer historien så fort.

En av mine største oppturer når det kommer til historier i spill i fjor må vel være Modern Warfare 2. Nei jeg liker ikke multiplayeren, men hvordan historien blir fortalt og hvordan karakterene kommer frem, skaper en utrolig stemning som ikke kommer til å bli glemt.

Dette er jo veldig diskutert, noen mener at MW2s historie var uten sammenheng og med unødvendige sekvenser og elementer, men sånn er det vel når det kommer til historier i spill. Smak og behag ikke sant?

Min drøm, som jeg har fortalt før, er å lage et dataspill. Selvfølgelig ikke alene, men med andre kompiser som også har interessen eller å få jobb hos Funcom eller noe slikt. Animasjon tror jeg er min greie, men om jeg kan ha en finger med i historien så hadde jeg aldri sagt nei takk.

Jeg er kreativ og har mange ideer, men det viktigste man kan gjøre er jo å høre på andre som spiller spill. Hvordan burde en historie fortelles? Hvilket spill har en god historie? Hvor burde man hente inspirasjon?

Hva mener dere? Er det tredjeperson eller førsteperson som er best? Er settingen viktig? Kom med deres mening under.

Bildet er av min andre modell i Blender, et gratis 3D modellerings program, og jeg vil legge ut bilder regelmessig i galleriet mitt så fort jeg lager mer. Dere kan også gjette på hva jeg har lagd selvfølgelig.