Haters gonna hate

Vi opplever det hver eneste dag. Fanboys, korttenkte og sneversynte gamere, eller kanskje en og annen bitter «old timer». Dette er mennesker som har mer til felles med hverandre enn de tør å innrømme, mennesker som prøver å finne feil, trekke frem det dårlige å negative, og første og fremst skape forskjeller for å lage en gruppe med likesinnede de kan identifisere seg med.

Kriger skal kjempes, bannere skal vaie i vinden, sverdene klirre og ropene gjalle. Små allianser dannes og brytes opp. Nye slagmarker blir funnet, nye konflikter starter. Fiendtlighet, hat og avsky er nøkkelord her. Vi på sidelinjen som enten kom for sent for å ha opplevd krigens opphav eller som ikke kan identifisere oss med den, ser to ulike grupper med ulike syn som sloss for det de tror på. Man sloss for sine meninger, og sin rett til å ytre dem. Men dette er feil.

Det var en jævla borgerkrig. Folkemord. En krig rettet mot sitt eget folk basert på feil grunnlag, feil ideologi. Så mange konflikter har blusset opp og forsvunnet igjen at vi som har fulgt med en stund nesten ikke har telling lenger, men de fleste av oss husker den famøse konsollkrigen som herjet for noen år tilbake. Dette var kanskje en av de blodigste krigene jeg selv kan huske.

Etter så mange konflikter, kriger og hatmeldinger har vi blitt redde. Mentalt kneblet med bind for munnen tør vi ikke lenger ytre vår mening i form av fredelig argumentasjon og diskusjon i frykt for alt hatet som så lett kan blusse opp. Vi lever i et nettsamfunn basert på kjølig aksept. Men vi aksepterer på feil premiss. Vel, kanskje ikke feil premiss, men med feil fremgangsmåte. Responsen på denne stillheten som har vedvart alt for lenge er en gruppe mennesker jeg velger å kalle «Haters».

Det har blitt populært å mene noe, selv om man egentlig ikke gjør det. Man har rett til å ytre sin mening sies det, vi kjenner jo alle til ytringsfriheten. Men selv om vi har den retten så betyr det ikke at vi må anvende den koste hva det koste vil. «Haters» er en gruppe fra den større gruppen «Gamere». Denne ekstremistgruppen opererer uten direkte tilknytning til hverandre. Det eneste de har til felles er ønsket, eller en higen etter å fremme sin mening men også en mangel og forståelse når det kommer til hvordan man faktisk skal fremme denne meningen. Isteden for å bruke all sin tid på å trekke frem det gode og flotte i den hobbyen de har og i de spillene som de elsker, så er det enklere å trekke frem det som er galt med alt annet. Kan ikke noe være bra uten at noe annet må være dårligere?

Det har blitt trendy å hate. Populært. Å hate alt man selv ikke har, mestrer, interesserer seg for. Dette gjøres bare av en grunn. Nemlig å fremme sitt eget ego, selvsikkerheten, og skape en identitet. Det virker som det er lettere å bli husket for hva man ikke liker og hater enn hva man liker og elsker. «Haters» blir igjen hatet av andre gamere og mindre konflikter blusser opp.

Selv syns jeg synd på dem som må ty til hat. Ty til middler for å se forskjeller, for å skape en identitet og mindre grupper man kan identifisere seg med, stole på og føle seg trygg rundt. Hvordan har det blitt slik at vi ikke kan se alt det vi har felles? Haters trenger ikke danne små grupper eller splitte opp andre for å øke sitt ego. Vi er jo nettopp en stor gruppe, forent av den enkleste og mest basale ting som aldri kan bli offer for reduksjonismen.

Vi elsker spill.

Det har blitt trendy å hate Call of Duty serien, og få tør å stå frem og forsvare spillene fra den serien. «Battlefield er bedre!» sies det. «Call of Duty spillene er simple, og er rettet mot fjortiser som ikke trenger å bruke hue! Det er dårlig grafikk, elendig historie for ikke å snakke om den forferdelige flerspilleren som plages av frustrerende tilfeldigheter og planlagt idioti!» Og dette kommer fra primært en gruppe. «BF3 kommer til å bli mye bedre! Dice prøver ihvertfall å gjøre noe nytt! I BF3 må man bruke hue for å bli god, det er mer seriøst og rettet mot voksne mennesker!» Ja du gjettet riktig. Mange av dem som elsker Battlefield serien og ser frem til BF3 føler at de må ty til kritikk av et annet spill for å få BF3 til å høres bedre ut.

Først, la meg komme med et lite forsvar av de siste Call of Duty spillene og da med fokus på MW2 og 3. Ja det stemmer at grafikken er dårligere enn BF3 sin, ja det stemmer at det er mindre taktikk, ja det stemmer at serien er rettet mot en yngre målgruppe, ja det stemmer at det har vært liten utvikling av serien de siste årene. Men hva så? Når et nytt Mario og Zelda kommer så blir de priset for å beholde den sjarmen de alltid har hatt, priset for å være tilgjengelig for de fleste, priset for enkel og skarp grafikk som formidler det den skal.

Modern Warfare 2 følger CoD formelen og har CoD sjarmen. MW2 er veldig tilgjengelig og har et fantastisk system for å belønne deg når du gjør det bra. MW2 har sylskarp, stilren og enkel grafikk som er perfekt til å formidle det som skal formidles. MW2 er ikke perfekt, ingen spill er perfekte, men en ting er sikkert. Modern Warfare 2 er et godt spill.

La dem som liker CoD spillene spille CoD uten å bli kritisert. Bruk heller tiden på å fortell om hvor fantastisk BF3 er uten å klage på andre serier. Det er og vil aldri bli kult eller akseptert å slenge dritt mot et spill eller personene som liker dem. Å hate et spill eller en serie er meningsløst og viljesvakt, og det reflekterer bare hvor korttenkt personen bak ordene er. Det er derfor spill enda ikke bli akseptert som kunst på lik linje med film og bøker.

Vi er alle Gamere. Vi elsker spill.

Vi. Elsker. Spill.

Så enkelt er det.

Det er dette som forener oss, som holdet og knytter oss sammen. La argumentasjon og diskusjonen blomstre sier jeg, vi trenger det for å ha en fornuftig og voksen utvikling. Men en ting er sikkert. Om du er en sinna og bitter gamer full av faen, så trekk pusten dypt. Tenk på hvorfor du har den hobbyen du har og hvorfor du elsker den. Om du fremdeles ikke har noe positivt å komme med, så kan du holde kjeft. Så kan ihvertfall vi som ønsker å vise vår kjærlighet til denne hobbyen gjøre det uforstyrret.