Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook

Flyttet hjemmefra?

Jeg sitter på det lille rommet mitt, milevis unna familien. Alt det nødvendige er her. Jeg savner dem, jeg gjør jo det. Når jeg tenker på det ihvertfall. Men hjemmelengselen er ikke så stor som forventet. Kanskje fordi jeg vet jeg skal møte dem igjen en gang? Det jeg for bare måneder siden fryktet mer over alt på denne jord, befinner jeg meg nå midt oppi. Det utenkelige har skjedd. Jeg bor ikke hjemme. Jeg har tatt med meg sakene mine og reist. Reist nord, langt mot nord. Så langt nord du kan tenke deg. Til verdens mest nordliggende universitet. Jeg har flyttet hjemmefra, til kalde og forblåste Svalbard. Til UNIS. Der har eventyret startet.

Hvordan havnet jeg her? Hvordan har det seg at jeg nå i dette øyeblikk befinner meg på et lite rom i Brakke 13, sammen med mange andre studenter fra mange forskjellige steder i verden? Har jeg virkelig vært på Svalbard i 2 måneder allerede? Hvor skal jeg begynne min historie?

Når jeg tenker tilbake, så har tiden gått så ekstremt fort. Fra da jeg via mitt biologi studie søkte meg et halvt år til Svalbard for å studere der. Ikke fordi jeg hadde spesielt lyst, men fordi jeg ville ha muligheten åpen. Muligheten til å gjøre noe annet, noe annet en å ta T-banen frem og tilbake til UiO hver eneste dag, og sitte der i de trege forelesningssalene. Tiden gikk så raskt. Før jeg visste ordet av det hadde jeg og to av mine gode venner fått plass på UNIS. Jeg var usikker. Redd. Skrekkslagen. Hva var det jeg drev med? Skulle jeg virkelig forlate mitt kjære hjem, min trygge lille hule, og dra til Svalbard? Et halvt år uten familien? På det tidspunktet var det utenkelig. Å hoppe inn i slike situasjoner er ikke likt meg. Når det kommer til slikt er jeg feig og usikker. Vi takket ja og dro.

Over 2 måneder senere sitter jeg her. Jeg har lært så mye, gjort så mye, sett så mye. Bare første uken skøyt jeg med rifle, isbadet i snøscooterdress, lærte hvordan man skulle redde folk opp fra bresprekker, ordentlig førstehjelp og mye mer. Videre har jeg blitt kjent med mange hyggelige mennesker med mange forskjellige interesser og meninger. Vi prater for det meste engelsk her oppe da mange kommer fra andre land enn Norge. Sammen har vi gått på turer opp på breer og inn i isgrotter. For å kunne gå på disse turene har jeg kjøpt klær og utstyr til mange tusen kroner. Det går endel penger her, på leiligheten og mat. Men sånn er det.

Eventyret her oppe har vært fantastisk. Ja, for et eventyr er det. Hver dag lærer man noe nytt, enten via studiene, fra andre studenter, eller egne erfaringer. Viktige ting som å vaske sine egne klær, lage sin egen mat og generelt gjøre alt selv er mange dager en utfordring, men også en velkommen erfaring. Da vi kom til Svalbard i starten av januar var det helt mørkt her hele døgnet. Nå har endelig solen kommet ned til Longyearbyen og vi fryder oss, men det blir også vanskeligere og vanskeligere å ta bilde av nordlys som selvfølgelig er et problem.

Ja, for foto er en hobby som virkelig har blomstret for meg mens jeg har vært her oppe. Det å stille på blenderverdier og lukkertider i nattens mørke er kjempespennende, og magi skjer på kameraets bildebrikke mens sekundene går. Jeg er glad for å ha fått en ny og så spennende hobby, og det er helt klart noe jeg kommer til å fortsette med i fremtiden.

Men alt er ikke rosenrødt her heller. Beklageligvis har jeg ikke fått spilt så mye spill, men det regnet jeg også med før jeg dro hit. Selv om Playstation 2 er med meg så er det ikke ofte jeg får brukt den. Dette er kanskje ikke verdens største problem, men likefullt litt trist. Andre ting som at man bor så tett opptil folk at man går lei hverandre er også et problem. De to jeg tro opp med er det ikke alltid like lett å være vennlig mot. Man henger seg opp i småting, og når man føler at man ikke blir respektert slik man ønsker og at det man gjør er en selvfølge så kan det bli tungt.

Det er så mye mer jeg ønsker å fortelle, men faren for å kjede de få som har kommet hit er faretruende stor så jeg velger å la være. Jeg har gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg kom til å gjøre. Å flytte til Svalbard hadde ikke falt meg inn. Her har jeg opplevd og lært så mye, men i slutten av mai så må jeg vende nesen hjem mot Oslo. Da vil eventyret være slutt. Men til da, så skal jeg nyte min tid her oppe og oppleve så mye som mulig. Eventyret på Svalbard har såvidt begynt.

- Crazy Kraken

(Bildet under har jeg tatt mens jeg har vært her oppe)

BETA +