Nok er nok: Lyden av makkverk

Stemmer i spill er der for å gi figurene og historien liv. De er der for å gjøre null- og ettallene og pikslene på skjermen mer troverdige for spilleren, i en streben etter å fremprovosere en rekke menneskelige responsmønstre vi under én paraply liker å kalle følelser. Lydbildet utgjør en minst like viktig del av historien som det visuelle; det setter tonen for universet og fungerer som fundamentet for stemningsleiet i sin helhet.

Lyden i spillet kan med andre ord bidra til å løfte hele opplevelsen til nye høyder. Gjøre det som glimrer til gull. Drepe all tvil. Sette varige spor. Det sier seg da selv at lydbildet er noe de fleste spillutviklere overhodet ikke prioriterer. Avholder man lysbildefremvisning fra turen til Phuket med hele familien tilstede, er ikke Rammstein det mest ideelle akkompagnement til ferieminnene. Ei heller er det å rive i med Fascination under onkels altfor tidlige avskjedsseremoni, der man ikke bare står i fare for å fremmedgjøre absolutt alle involverte, men også kan risikere å narre samme slektninger til å tro de er deltakere i nok en krampaktig kontroversiell Oslo City-reklame.

Tilsvarende gir ikke en enorm hauk med knivskarpt nebb og mord i blikket mening for meg idet den bryter opp de gutturale hylene med en slepen, britisk herremannsaksent (0:40). I ingen andre medier møter man på folk med så til de grader lite respekt for både seg selv og kildematerialet, med det naturlige unntak av kjøtthuet Uwe Boll - regissøren som trolig knasket i filler et brett piller før han druknet det i hjemmebrentsprit, spydde ned stuegulvet og brukte det ernæringsmessig katastrofale lappeteppet av oppkastrester som kladdeark for de mange banale spillfilmideene sine.

Jeg nekter å tro at det ikke er utviklerne som har forstått viktigheten av virkemiddelet. Jeg nekter å tro at det alltid er budsjettet som står i veien. Jeg nekter å tro noe annet enn at det er latskap som er årsaken. Hvis man skal bruke mengder av tid og ressurser på et actionspill, et samarbeidsprosjekt man (selvfølgelig) ønsker å være stolt av, hvorfor prioriterer man da ikke å gi maskingeværet en lyd som kan minne om noe annet enn den type bonbonger vi finner på festlige kransekaker flest?

Det er godt mulig en gammel dame med svakt hjerte lider infarkt av et plutselig smell et eller annet sted i akkurat dette øyeblikk, men det betyr ikke at jeg fortjener et syttiårslag på tv-skjermen min. Jeg fortjener et skytespill. Med skytelyder. Med bang, bang, bang.

Hadde Halo-spillene nådd samme religiøse status om Fjellhamar Barneskoleorkester tok til å gyve løs på strykerne idet Covenant-styrkene tordnet mot oss på horisonten? Hadde like mange spillere falt hodestups for Half-Life 2s Alyx Vance hvis stemmearbeidet ble gjort av Nicole "Snooki" Polizzi? Eller enda mer grufullt: Hadde vi engang turt å ta i et Guitar Hero hvor spillelisten kun besto av amerikansk tyggegummirock og for lengst fortrengte 90-tallsslagere?

Hvorvidt svaret er nei eller ja får være opp til den enkeltes dømmekraft (som forhåpentligvis fortsatt er intakt), men én ting skal ikke i hvert fall gjøres klinkende klart:

Såpeoperaskuespillere og ellers arbeidsløse stemmetalenter har ingenting å gjøre i et godt spill. Jeg skal ikke peke ut noen verstinger her, men hvis dere mot alle odds er ute etter å beholde verdigheten, Namco Bandai - gi dem i så fall en krone ekstra for bryet. Det viser i det minste at man prøver.

Gjettelek: Der spillets tittel presist beskriver hva hovedrollens stemme gjør med kvaliteten på historien.

En herremanns guide til Wordfeud

Det finnes sikkert mange som meg der ute, som ikke hadde mye erfaring med Scrabble før Wordfeud-bomben ble sluppet, og sikkert tilsvarende med altfor mye erfaring (brukere på Norsk Scrabbleforum er blant de som kan se bort og pusle videre med sitt).

I denne lille guiden skal jeg snarere ta for meg et knippe grunnleggende og mer viderekommende triks for å lykkes på det virtuelle spillebrettet, foruten å spre glede til store og små, tykke og tynne. Det er alltid en prioritet.

Det folk flest ikke vet er at Wordfeud, som flere andre hasardiøse kortspill, er en dypt psykologisk thriller hvor den uoppmerksomme vil lide tunge tap - noe jeg vil belyse i tekstens nederste kropp. Les videre...

Første trekk - Everyday I'm shufflin'

Kanskje er man mest hypp på å plassere en rolig topoenger for å legge an tonen, men det som skjer i Wordfeud, forblir ikke i Wordfeud. Sørg derfor for å motivere motstanderen med minst 20 poeng etter første trekk, hvis mulig, da motstanderen mest sannsynlig vil markere sitt revir på DW-feltet tidlig inn i matchen.

En av spillerne vil være heldig med det første ordet; vinneren antar alltid dette. Nøkkelordet er "shuffle": å stokke om bokstavene med shuffle-knappen inntil man finner rett kombinasjon og rett antall bokstaver til å berøre en av de to første multiplikatorene.

Balansegangen - Som hånd i hanske

Ikke bli for ivrig hvis bokstavene faller i din favør. Alle kan være heldige, men flaks er også et redskap. Den perfekte blanding av konsonanter og vokaler kan være avgjørende for et godt trekk, men ikke matchen i seg selv. Hissige fem- og seksbokstavere er en guttunges feiltråkk i den lunefulle ordsalaten, ofte promiskuøse invitasjoner til multiplikatorbruk fra motstanderens side.

Å bygge langsmed eller mellom eksisterende ord kan være like nyttig som å forlenge dem. Se an de viktige feltene.

Ordbøker - Det er ingen skam å slå opp

Enkelte vil muligens hevde at det er fusk å rådslå seg med ordbøkene, men enkelte drikker også koffeinfri kaffe. Det blir liksom for dumt. Ni til femtenbokstavere krever sin mann, og en herremann krever derfor sin ordbok. Det handler om å maksimere spillet sitt, i tillegg til at det kan ha en avskrekkende effekt på motstanderen. Det er nå alvoret begynner.

Villedende informasjon - Spillet i kulissene

Innbakt i Wordfeud i øverste høyre hjørne er en chat-knapp. Noen bruker den til å finne kjærligheten, andre til å utveksle rykter og granske muligheter, enkelte til å reklamere for "gamebreakere" som aldri vil ta sted. Sistnevnte er en essensiell del av en herremanns spill - led motstanderen til å tro at du sparer opp brikker til en farlig offensiv, selv om du ikke gjør det.

En kompetent motspiller vil svare med å bygge opp sitt eget forsvar, noe som igjen vil føre til at vedkommende foretar et par rolige trekk. I dette vinduet sparer du ikke på noe (forutsatt at matchen er på et tidlig stadium og antallet tilgjengelige brikker ligger over 20).

Sparer du faktisk opp til en "gamebreaker" vil dette da selvfølgelig være ensbetydende med å holde tett. Motstanderens seng skal res i all stillhet.

Bruk omgivelsene - Med livet som hjelpemiddel

Den gemene Wordfeud-entusiast gjør som regel de aller viktigste trekkene på farta. Trikken, t-banen, toget, bussen eller i baksetet på en bil, de er alle fylt med ord. Står du i stampe med fire identiske konsonanter, ikke bytt til deg nye brikker før motstanderen har tømt seg for et par vokaler. I mellomtiden kan du lytte til samtaler fra folk rundt deg, kikke på reklameplakater og smuglese i krimromanen til kvinnen i setet foran. En kyndig spiller finner ord også hos andre.

Sluttspillet - Vær forberedt

Bli en taktiker. Taktikere vil ende opp med klare fordeler i sluttspillet, en fase som i de mest balanserte matchene er helt avgjørende for utfallet av det som kanskje har resultert i uker med hodebry. Bear Grylls var ikke forberedt da han måtte drikke omkring en liter med sitt eget urin, i motsetning til den som har spart opp et par vokaler idet brikketelleren viser null og motspilleren kjøper katta i sekken ved å bruke sine siste A-er og E-er på en krampetrekning verdt seks poeng.

Er man bevisst på disse dimensjonene av Wordfeud vil det ideelt sett åpne seg en helt ny verden av bortkastet tid, men som Albert Einstein lærte oss alle: Tiden er relativ. Det er ikke Wordfeud.

Nyttårsforsetter 2012

For øyeblikket står vi ved inngangsporten til et splitter nytt år, og som de fleste vet er det god tradisjon å sette seg uoppnåelige mål for de kommende 12 måneder. Med hensikt å bryte denne tradisjonen har jeg derfor bestemt meg for å skrive en litt annerledes liste i denne omgang, noe mer forsettlig, mer holdbart, konkret og mindre svevende.

I all sin enkelhet presenterer jeg her mine personlige målsetninger for 2012, usensurerte, uklippede, utvidede og alt det man sier for å appellere til ungdommen - til inspirasjon for alle andre trivielle borgere der ute:

0. Begynne å trene igjen (og igjen og igjen). Spinkel og sped som jeg er hadde det gjort seg med en muskel eller to på kroppen, noe man ikke får av å spankulere rundt med to medlemskort i lommeboka, men av faktisk å bruke dem. Har hørt at yoga og aerobics er noe som gir folk energi, men velger selv å satse på repetisjon av enkle øvelser. På tredemøllen virker det ikke som jeg kommer noen vei uansett.

1. Slutte å prøve å slutte å snuse. Unnskyldningen for en såpass dårlig formulert setning har mye å gjøre med betydningen av den. Etter å ha lagt bak meg et år hvor hver snusboks var den siste, har jeg etter hvert skjønt at det kanskje er mer fordelaktig å ta i bruk viljestyrken sin på andre områder. Istedenfor å bruke hvert fornuftige øyeblikk til å ta meg selv i nakken og forbanne nikotinen, bruker jeg heller det fornuftige øyeblikket til å gi min neste et kompliment, vaske klærne på riktig innstilling eller redde et rådyr fra å bli påkjørt av en beruset trailersjåfør med bred last. Å ikke vektlegge en av de mindre viktige målene er dermed midt i blinken for det nye året.

2. Lære å vite når butikkene er stengt og ikke er stengt. Oppdrive en viss fornemmelse av når jeg tar del i en eller annen obskur helligdag og hva dette vil ha å si for mitt allerede spede næringsinntak som student. Det skjer kanskje ikke ofte, men å sitte sulten er kjipt, og når jeg sitter sulten fordi nasjonen bestemte seg for å feire en for lengst avdød pilgrim skulle det gjerne utartet seg slik at jeg tok mine forhåndsregler og fikk tuslet ned til butikken dagen før. I flerkulturelle Norge har vi heldigvis en rekke butikker drevet av utlendinger som ikke markerer de samme datoene som oss, men det hjelper ikke stort når det viser seg at de fleste av disse sjappene utelukkende selger kjeks som, hvis de fikk mulighet til det, ville ansett verden som en eneste stor samling tapte muligheter, og mest sannsynlig kastet seg utfor et stup ved nærmeste anledning.

3. Ikke snakke høyt i telefonen på kollektivtrafikk. Det stemmer, det er flaut å innrømme, men jeg er en av dem som til tider lar mine egne telefonsamtaler gå utover ikke-involverte, fremmede tredjeparter på både buss, båt, t-bane og trikk. Når den blonde trebarnsmoren dumper ned i setet ved siden av meg og jatter i vei om lille Elias med det som trolig er den eneste venninnen hun har, gir jeg de andre passasjerene et megetsigende blikk som skaper en felles enighet om at dette er noe en trebarnsmor kunne ventet med, men i det øyeblikket min egen telefon går i fistel, blir jeg verdens største egoist og hykler (plutselig uforstående overfor hvorfor de andre passasjerene nå veksler det samme megetsigende, lett irriterte blikket som jeg sekunder tidligere oppfordret til å levere). Å diskutere høyt, brøle av latter eller snakke nedsettende om andre mennesker i andre menneskers nærvær er dermed en uvane som står ved veis ende. Værsågod.

4. Dra på flere konserter, lese flere bøker. Et liv uten musikk hadde vært det samme som et liv uten lyd, og et liv uten lyd er det samme som å være døv. Og ingen er døve av fri vilje. Den beste måten å oppleve musikk på er gjennom konserter, ta del i en atmosfære hvor musikken står i fokus og oppleve favorittartistene gjennom noe annet enn en serie slørete digitale hinner og komprimeringer. Ikke engang lunka øl i plastbeger kan gjøre noe med det faktum at tiden står stille i et konsertlokale, og ikke engang det faktum at tiden står stille i et konsertlokale kan gjøre noe med det faktum at noen der ute hører på syremikset hiphop signert Alvin and the Chipmunks.

Når det gjelder bøker har jeg alltid en viss anelse om at det finnes mange uleste av dem, men ikke hvor, før jeg innser at de ligger urørt i hyllen min og egentlig bare er altfor tilgjengelige for sitt eget beste. Denne skal heller ikke være så vanskelig.

5. Kjøpe den appelsinjuicen/det brødet/den pilsen/de eggene som er litt billigere enn den andre. Der mitt økonomiske landskap er et rasfarlig, ustabilt landskap av primitiv art, er min evne til å overse prislapper i avskyelig samsvar. Naturligvis. Den enkle nummer fem er derfor å velge det billigste alternativet når det finnes et, slik at jeg kanskje får råd til en ekstra snusboks og slipper å klage høylytt over egen nikotinmangel på buss, båt, t-bane og trikk. I en perfekt verden ville dette ført til at jeg også fikk råd til å kjøpe mer i samme kurv, og videre slapp å gå utsultet på en helligdag hvor butikkene har valgt å holde stengt. Sånn sett ville jeg muligens også fått mer overskudd til å dra på flere konserter, og mer underskudd til å ligge nedgravd i bingen med en god eller mindre god bok.

6. Holdt av til 31. desember 2012, i fall jeg skal ha oppnådd et mål som aldri ble satt. Det skjer mye på kort tid...

Ha et feiende flott nytt år!

Nei, dette var altså ikke en fremskyndelse av verdens undergang - vi må fortsatt vente i 11 måneder til.

Nok er nok: Sims og ran på høylys dag

Når spill blir sluppet, er det som regel fordi de er klare til lansering. Ferdige. Fullendte. Sjekket, dobbeltsjekket, trippelsjekket og kontrollert, i mange tilfeller finpusset og kvalitetssikret.

Noen spill, de fleste i dagens spillandskap, støttes oppom med utvidelsespakker i ettertid, hvilket er vel og bra. Skaperne av Sims er derimot fanget i en misoppfatning, eller kanskje snarere en djevelsk mentalitet, om at utvidelser ikke er et valgfritt påbygg til det allerede ferdige spillet, men en nødvendighet for å få full uttelling for produktet. Maxis' og Electronic Arts nyeste overgrep mot sitt bukseløse publikum finner vi i det nyeste tilskuddet av alternativ virkelighet-spillet Sims 3, der en eller annen moralsk løssluppen digerhals har fått ideen om å innlemme en egen nettbutikk i spillets menyer, der man med ekte penger kan kjøpe nytt utstyr i form av lamper, sofaer, kommoder og tepper - kort sagt alt man eier fra før av, men i den fargeløse kulissen vi velger å kalle virkeligheten.

Og jo, tenker jeg, det er egentlig bare kjekt og greit, så slipper man alle disse innholdsfattige verkebyllene vi kaller "expansion packs". Feilen jeg gjør i dette resonnementet er likevel å undervurdere Sims-skapernes evne til å imitere blodigler, da ikke engang Nøklevann på Bøler kan skilte med flere kryp enn de som tilsynelatende figurerer i Emeryville-staben. Jeg har ikke kjørt noen survey, men det er helt sikkert flere tusen av dere der ute som har gått amok med mammas eller eget Visa og hamstret virtuelle kommoder, som en og annen feilslått antikvitetsforhandler med utgått leieavtale og lokaler oppkjøpt av Bunnpris.

De samme folka har sikkert lagt merke til at Maxis på ingen måte forsøkte å erstatte utvidelsespakkene ved å introdusere denne løsningen, men heller utvidet utvidelsen og kredittgrensa på brukskontoen. De nyeste tilskuddene går under navnet Kjæledyr og Uteliv, og lar simmene anskaffe - nettopp - kjæledyr, samt inngangsbilletter til byens få utesteder. Det tredje spillet i en serie som handler om å fostre fantasiliv og i tillegg lar spilleren kjøpe ekstramateriale innad i menyene har dermed fortsatt ikke skjønt (eller snarere tvert imot, hvilket gjør det hele enda kvalmere) at begge disse to er en relativt sentral del av livet til de fleste, og tvinger den stakkars Sims-fanatikeren til å ydmyke seg selv med en tur til nærmeste spillsjappe for å undergrave sitt eget liv ytterligere.

Om noen husker det aller første Sims og den såkalte Hot Date-utvidelsen, vet man at selskapet i lang tid har vært klar over hva spillet bør inneholde i utgangspunktet, men som det fortsatt ikke gjør, nå 10 år senere. Ingenting imot folk som spiller Sims, men hvis man først skal la seg utnytte på det groveste, la i hvert fall meg gjøre det også - for jeg regner da med at mange av dere er jente, 16, Oslo. 47374090. Ring meg.

Nok er nok!

Det utarter seg altfor ofte slik at man bare må innfinne seg med tingenes tilstand. Putre videre fordi det er umulig å gjøre noe nyttig eller konkret med problemet, annet enn å ta det til sin favn og tilgi det for dets natur. Ta for eksempel actionspill og deres oppfølgere.

Gears of War, Modern Warfare, Far Cry, Halo. Store navn på skytespillscenen så vel som i bransjen generelt. Av andre fellestrekk kan de alle skilte med en eller annen distinksjon i formelen som har gjort dem populære, være det seg dekningsmekanikken i Gears of War eller den stramme regien og nettspillingen i Modern Warfare. Et annet fellestrekk for disse fire er kliss like oppfølgere i oppskrift og form, med unntak av Far Cry - den kronologiske oppfølgeren, toeren altså, gikk seg heller vill i et desperat forsøk på å gjenopplive serien og injisere en form for særpreg.

Gears of War: De fleste vil, ønsker eller klarer ikke å innse at hele serien holder seg flytende ved å spille videre på en eller annen liten spillfunksjon som gnager sultent på et eller annet hippocampus-område i hjernen, den delen som gir en mulighet til å føle kompensasjon for sitt virkelige testosteronmangel i den virtuelle arena, den delen som lar seg bedra, gang på gang. Men jeg kunne godt ha levd med alt oppstusset og oppstandelsen uten å spytte tirader som en bitter gammel mann, hadde det ikke vært for at disse spillene slår så forbanna bra an blant kritikerne også.

Transformers 3 fikk kanskje besøkstall i hundre millioner, kasserte kanskje inn det trippelte av filmens budsjett, men ikke snakk om at en filmanmelder med så mye som vag peiling på hva faget går ut på, vil hylle den i sin kritikk. Det er som om vi spillere er lallet inn i en egen forskrudd verden av regelsett og logikk, der oppfølgeren er bra fordi forgjengeren var bra, og forgjengeren var bra fordi den opererte med en historie man kunne følge uten egentlig å bry seg eller legge merke til i det hele tatt. Et ekkelt konsensus har plutselig spredd seg, en vepsebolaktig enighet som sier at det å sitte foran skjermen og skyte i flere timer ikke trenger å være stimulerende på noen annen måte enn det er for en ape å klaske lemmet sitt mot en palme.

Som innbitt spillidiot siden lenge, husker jeg tilbake til perioden da jeg brant som et sankthansbål for alt som hadde med spill å gjøre. Men viktigst av alt; jeg var nysgjerrig. Nysgjerrig på å utforske forskjellige spill, lære meg de forskjellige spillenes regelverk, mekanikker, hemmeligheter. Alle sjangre ble prøvd, kvisene tøt frem i takt med interessen (et nødvendig onde, ikke lat som noe annet) og plutselig - en spillekspert var født. Ungdomstiden fløt over i senere ungdomstid, spillrepertoaret strakk seg nå over flere ruller med papyrus og jeg merket at nysgjerrigheten forsvant. Den pirrende delen av å sette seg ned med et nytt spill. Det utforskende organet manglet plutselig - og det mangler fortsatt. Så hva nå? Det skal liksom være greit fordi det "er et spill". Gi faen i om jeg skyter "locusts" og "grunts" og nazister på samlebånd, så lenge jeg får gjøre det på nøyaktig den samme måten som jeg gjorde forrige gang, samt klarer å overbevise meg selv om at dette er moro - på nøyaktig samme måte som forrige gang.

Og det mest irriterende med middelmådige actionspill og deres evinnelige oppfølgere? Jeg spiller dem. I en tåke av spillforakt og frustrasjon, i det urimelige håp om at jeg en dag får bevis på at hobbyen min ga meg noe verdifullt tilbake, setter jeg meg ned med nettopp disse spillene. De lett tilgjengelige, dønn identiske actionspillene hvor jeg slipper å tenke, vet hvordan ting funker - og jeg lar meg lure til den store gullmedaljen. Modern Warfare-utviklerne kan sitte og gni seg i hendene så mye de vil, de sitter i likhet med andre bransjemastodonter på en spillenes Da Vinci-kode, og ikke faen om den ikke skal utnyttes til det absolutte bristepunkt.

I påvente av Modern Warfare 3, Resistance 3, Killzone 4 osv. har jeg dermed bare én oppfordring å gi: Tenk over hva du spiller, hvorfor du spiller det og hvorvidt du spiller det samme på nytt. Det beste du kan oppnå er å bli en like stor hykler som meg.

Ukens tips: Smil for hver dag som går og se hvor mange venner du får!

Bare sånn kjapt...

Nå har jeg da spilt Infamous 2-demoen sånn ca fem ganger, og er derfor helt pokka nødt til å stille spørsmålet: Hva er en god demo? En samling pirrende scener som skal representere de beste kvalitetene ved produktet?

Infamous 2 er i hvert fall en helt elendig demo, nettopp fordi den er så bra. Man får masse kule krefter, kan boltre seg noenlunde fritt i byen og er egentlig ganske mettet etter første gjennomspilling. Om man skulle få lyst på mer Infamous, er det bare å fyre opp demoen på nytt. I demoen går man ikke tom for strøm, er i skytteltrafikk mellom oppdrag hvor man blir tildelt forskjellige, ferdig oppgraderte krefter (umulig i butikkversjonen) og får i det hele tatt all moroa servert på et eneste stort sølvfat.

Sucker Punch sin idé av en god demo er dermed "en hurtigere, bedre og kortere versjon av hovedspillet".

Konge! Vi kan spare mye penger hvis flere utviklere benytter seg av samme strategi...

Tour de Kampen-Rådhusgata

For øyeblikket har kontormaskinen vår sagt takk og farvel etter fire år i trofast tjeneste, og Kristian har tatt med seg de lange beina sine på en reise mot nærmeste Mac-forhandler.

Dette markerer ikke bare en deilig pause fra redaktørens evinnelige mas om hvorfor vi bør glede oss til PS Vita, men også en kjærkommen luke til å knaste ned en rask oppdatering fra redaksjonslokalet.

I det siste har vi takket være nyhetsraketten Morten Bækkelund kastet oss på sykkelbølgen. Forrige uke skrenset han stolt inn i bakgården på sin splitter nye unisex-hingst fra Biltema, en farkost som ifølge Bækkelund gikk for knappe 750 blanke - en fornuftig pris å betale med tanke på hvor mange sykkeltyverier vår hovedstad kan skilte med.

Jeg, for min del, oppspilt med ny entusiasme for to hjul og pedaler, gikk til anskaffelse av et bysykkelkort, og kan således sees rullende ned fra Grünerløkka på et lite, blått lyn.

Poenget med denne bloggen er derimot hva Kristian har funnet på av sprell, som alltid. I den tro at han heter Thor Hushovd har redaktøren også begynt å sykle til jobb, strekning Kampen-Rådhusgata. Da den forførende lyden av en liten ringeklokke rikosjetterte mellom veggene i bakgården, skjønte jeg med en gang at det var fare på ferde.

Og jammen, på en høy DBS av det antikke slaget satt en skjortekledd belg med ny energi og et fårete sykkelglis man sjelden får oppleve klokken 9 på morgenkvisten. Til den nette sum av 1900,- har Kristian kjøpt seg en bedre hverdag i form av hipster-ponnien nedenfor. Selv mener han at den stive prisen skyldes nye hjul og et girsystem som teller 7, men vi andre har våre tvil om at han heller ble lurt trill rundt av en dyktig selger.

Joda, den er stilig retro og ruller som en drøm, men er den virkelig verdt 1900 spenn?

Dere får dømme selv.

Reiserapport: To uker i Afrika

Det er sikkert ingen her på nettsiden som har lagt merke til det, men jeg har vært borte i to uker. Fraværende. Som forsvunnet i løse luften. Forsvunnet var jeg imidlertid ikke, men på en eller annen måte hadde jeg havnet i Afrika: løvens hule, sjiraffens beite, zebraens lekeplass, leopardens hjemsted. Turen gikk fra Zanzibar (en øy utenfor Tanzania) til Tanzania og deretter Zambia.

I ekte Karl Pilkington-ånd skal jeg derimot ikke boble over av entusiasme og rødkinnet glede over hva jeg har opplevd, men først og fremst peke på de mørkere sidene av backpacker-initiativet. Følgende er en liste over grunner til å holde seg unna Den tredje verden:

- Temperaturendringer. På dagen er det selvfølgelig brennhett i sola og ypperlige muligheter for å marinere magemusklene til den helt riktige grad av gyllenhet er oppnådd, men i Afrikas "kalde sesong" (som jo er just nu) legger mørket seg rundt 18.00-tiden og bringer med seg en så voldsom omstilling i temperatur at man står i fare for å bli forkjølet. Svinsende rundt i lovlig korte shorts og med en plutselig altfor tynn t-skjorte i bomull kom den så brått på meg at nattesøvnen ble preget av drømmer om jeans og tennissokker, snarere enn glamourmodeller på enhjørninger.

- Rasebevissthet. På Swahili (det største språket i Afrika) finnes det et eget ord for den hvite mann: Mzungu. Mzungu betyr, fritt oversatt, "hviting", og blir slengt veggimellom så fort det dukker opp en blek turist i området. På et tidspunkt ble jeg og min reisemakker passert på fortauet av en dame med barnevogn, hvorpå hennes ett år gamle datter pludret "MZUNGU!" med store øyne og Bambi-stemme (hvis Bambi hadde hatt stemme). Vi landet på den konklusjonen som går ut på at dette muligens er det første ordet hun noensinne har ytret og at moren mest sannsynlig har terpet på tilnavnet fra tidlig svangerskap (det vil si, henvendt seg til magen sin i de sene kveldstimer). Det varierer hvorvidt det er knyttet negative forestillinger til ordbruken eller ikke, da en hyggelig ekspeditrise for eksempel hilste oss "Hey, mzungu!" og smilende tilbød sin assistanse. Å brøle "svarting!" til en afrikaner på gata i Norge ville nok ikke bli tatt like godt imot.

- Selgere. Det kryr av folk som livnærer seg av å selge armbånd, falske produkter (Iphone 4G, Rao-Bans, Adidos) og andre ymse gjenstander i form av treskulpturer, små bokser som ikke ser ut til å kunne romme noe som helst, 1 billion kwacha-sedler fra en tid med hyperinflasjon og malerier av sjiraffer, hvis man legger godviljen til. En hyppig opplevelse er også den å bli føyset inn i piratdrosjer av serviceinnstilte, men like fullt pågående, sjåfører, hvorav flere av dem har for mål å utelukkende yte til sin egen service. Som Lonely Planet-boken vår innbitt påpekte: Aldri sett deg inn i en drosje med noen i passasjersetet. De vil mest sannsynlig kjøre deg til et folketomt sted, rundstjele deg og kjøre videre med et tannløst glis om leppene. Av en stut som solgte t-skjorter prøvde jeg meg avvæpnende med vendingen "I already bought one of these, no thanks!", men selgeren ga seg ikke og foreslo "buy one for your friend, okey?". Som den hurtige replikkveksleren jeg er, ble svaret "He's got one too", men mannen fortsatte ufortrødent med det som må være tidenes mest overbevisende salgstriks: "Get new friend then, buy one for him!". På et tidspunkt ble jeg så rasende på en lettere anmasende drosjesjåfør at jeg liret av meg noen get-out-of-my-faces og fuck-offs inntil han henvendte seg til reisekameraten min med konspirasjonsteorien: "I think your friend is a criminal..."

- Maten. Fra Zanzibar gjennom Tanzania og til Zambia støtte vi på lite annet enn dårlige imitasjoner av vestlig mat, smaksfattig ugali á la raspeballe og en særs sørgelig guacamole-henfulgt fajita med eggerøre. Gucamole og eggerøre er så visst noe jeg aldri hadde funnet på å drømme om i sultetåka, men kelneren forsikret meg om at dette er Zanzibar-style og slikt må en bare finne seg i. Etter en hånlig norsk replikk om at jeg da (mon tro?) kunne ha disket opp med eggepizza, Daniel-style, bestilte vi en lunken øl og slo oss til ro med restaurantens omgivelser. Som stort sett besto av bilder i plakatstørrelse. Av en toppløs Freddy Mercury. Og skulpturer formet som peniser.

Og sånn er det med den saken. Fire punkter er tross alt ikke mye, tatt mengden irritasjonsmomenter der ute i betraktning. Når alt kommer til alt kan jeg konkludere med at to uker i Afrika er altfor lite, og at jeg gjerne skulle opplevd mer. Jeg fikk klappet løver, badet, hoppet strikk, skuet utover Victoria Falls og blitt et litt edlere menneske etter å ha opplevd hvor fattige kår og forhold man kan bli nødt til å leve under som innbygger av et U-land.

Jeg fikk til og med knipset et bilde:

Overgrep - bare... slutt med det.

Anmeldelse: Tangled + Green Hornet

Green Hornet (2011)

Nei, Green Hornet har ingenting med Green Lantern å gjøre. Det trodde nemlig jeg. Joda, Green Hornet er til sammenligning basert på en tegneserie, men her finnes ingen superkrefter eller overnaturlige elementer av interplanetarisk slag.

Årets filmatisering skryter derimot av 3D-støtte i store typer, men ingenting tilsier at filmen er laget med dette i tankene. Green Hornet kan nytes like godt i 2D som i 3D, selv om det sikkert er mer moro med sistnevnte for alle teknokratene som allerede har kjøpt både 3D-TV, spiller og briller. For nytes - det kan den.

I hovedrollen spiller den alltid så sjarmerende Seth Rogen - sjarmerende på sitt egne brautende og bamsete vis - mens den asiatiske makkeren, Jay Chou, kanskje er mindre kjent for allmennheten. Verdt å nevne er også innslagene av en aldeles nydelig Cameron Diaz, gitt rollen som hardtarbeidende assistent.

Britt Reid (Seth Rogen) er en klassisk rikmannsgutt som fester seg gjennom tilværelsen på farens sparegris. Som eier av Los Angeles' største avis er det naturligvis en del å ta av her. Når faren dør blir uheldigvis/heldigvis livet hans snudd på hodet, mye takket være farens bilmekaniker og kaffekoker Kato. Britt oppdager nemlig at Kato ikke bare fikser bilene og koker kaffen, men også lager bilene han fikser og konstruerer kaffemaskinen som koker kaffen.

Kato er i tillegg et kampsportgeni av Jackie Chan-kaliber, hvorpå de to raskt blir venner. Konspirasjoner innad i farens avis gir Britt ideen om å ta loven i egne hender, og vips - den maskerte hevneren Green Hornet er født. I og med at Britt egentlig ikke er særlig nevenyttig på noen områder blir det likevel opp til makkeren Kato å være actionhelten, noe som funker godt.

Blandingen av action og komedie er fint inntvinnet, spesialeffektene er pene og som kampsportfilmgeek må jeg også bare påpeke at koreografien på Katos kung-fu er over gjennomsnittet hva Hollywood-filmer angår. Ikke noe Yuen Woo Ping, men det er tydelig at skuespiller Jay Chou har erfaring med kampsport utover filmkarrieren.

Å kunne hvile blikket på en synlig eldre, men likevel slående vakker Cameron Diaz, er heller ikke å forakte som et avbrekk mellom actionsekvensene. Green Hornet vil ikke høste priser for verken regi eller manus på internasjonal arena, men fra hjertet av gutteklubben grei priser jeg den for egen maskin: dette er et popkornkalas på sitt beste.

7/10

På den blonde siden: Jeg er stengt inne i et tårn, er forrådt av min egen mor, venneløs... men har fyldig og glansfullt hår!

Tangled (2011)

Har du noen gang hørt historien om Rapunzel? Du vet, den der den vakre prinsessen sitter fastlåst i et tårn og aldri klipper håret sitt. Den der håret hennes blir så langt at prinsen kan bruke det som klatretau og besøke henne i tårnet. Til tross for at denne prinsen har mulighet til å klyve inn i tårnet, kan dessverre ikke prinsessen klyve ut. Hun har fått streng beskjed om å holde seg inne. Akk, forbudt kjærlighet. Kjærlighet så sterk at hun ombestemmer seg og omsider firer seg ned fra tårnet likevel. Prinsen og prinsessen begir seg ut på reisen mot kongens by.

I Disneys versjon, på norsk oversatt til To på rømmen, forløper handlingen litt annerledes. Prinsen er ingen prins, men en tjuvradd - og prinsessen vet ikke at hun er prinsesse. Kjærligheten er heller ikke ved første blikk, men langt ifra umiddelbar. Rapunzel og kjeltringen Flynn blir reisekamerater fordi situasjonen tvinger dem til å bli reisekamerater. De to krangler og hakker på hverandre, Rapunzel fra sitt naive og smørblide ståsted, Flynn i opposisjon med sin verdensvante og skeptiske oppførsel. Det er på tide å oppleve historien om igjen, modernisert og Disneyfisert.

Og rett som det er, historien oppleves virkelig om igjen. Tangled er intet mindre enn en opplevelse, takket være dagens teknologi. Blandingen av håndtegnet og animert tilrettelegger for slående vakre bilder. At filmen vises i 3D - og heldigvis er laget med 3D i tankene - gjør det hele enda mer spektakulært. Med Tangled viser ikke bare Disney at de kan konkurrere med selskaper som Dreamworks og Pixar, men at evnen deres til å gjenfortelle klassiske eventyr er drevet av uovertruffen ekspertise.

Alt det oppskriftsmessige er på plass: Rapunzel viser seg å være mer enn bare en sart, fortvilet pappajente, Flynn er mer enn bare en simpel landeveisrøver og fiendens mest rennomerte hest, erkestolte Maximus, blir fort en sentral figur på reisen. Lattervekkende og sentimentale scener går hånd i hånd, filmen spiller på alle tangentene våre slik Disney-magien som regel gjør, men dette er også filmens største svakhet. Oppskriften følges så tett at man sjelden blir overrasket når kurven er på vei ned og opp. Selv om dette er en svakhet vil jeg derimot ikke synke så lavt som å trekke filmen for dette, da humoren, bildene og stemmeskuespillet er helt i toppsjiktet.

Jeg blir kanskje ikke overrasket over hva som skjer på skjermen, men jeg lar meg like fullt engasjere. Et ordentlig, skikkelig eventyr er bare pent nødt til å ha en lykkelig og klassisk slutt, hvis ikke hadde det ikke vært et eventyr. Tangled er nettopp dette: et storslått eventyr med alle de riktige ingrediensene, kledd opp i keiserens nye klær. Dommen ligger på en hårfin balanse mellom 9 og 10.

9/10

Anmeldelse: Fast and the Furious 5

Norsk tittel: Hjelp, vi kjører bil 5

Dom (Vin Diesel), O'Conner (Paul Walker) og gjengen er tilbake i det femte tilskuddet av actionfilmserien som får bilfetisjister til å svette, ungdommen til å hoie og Vin Diesel-fans til å knegge for seg selv mens de spretter en (eller 10) Corona. Det er med andre ord ikke usannsynlig at en bilinteressert kid på 16 år med xXx tatovert i nakken mistet bevisstheten på et eller annet punkt i filmen: svett, hes og synlig beruset.

Det blir nesten for mye.

Det merkeligste med denne generaliseringen er hvor lett jeg selv slipper unna. Jeg er verken spesielt begeistret for kule biler, har frigitt meg fra puberteten (så vidt) og kjenner kun Vin Diesel som den barske, raspende stemmen i Riddick-spillene. Likevel lar jeg meg bergta av Fast and the Furious-filmene.

Den første og den fjerde, i det minste. Det er noe med machofaktoren og den usannsynlige proporsjonen på actionscenene som appellerer til den lille og godt bortgjemte tømmerhoggeren dypt inne i meg. Motorbrølet fra åttesylinderen burde være støy i øregangene, men legger seg silkemykt mot trommehinnen.

Enkelt sagt: Fast and the Furious har en del halsbrekkende og velregisserte actionscener som man ikke har sett maken til. Og jammen- Fast Five viderefører dette, legger til et knippe eksplosjoner, et stykk Dwayne "The Rock" Johnson, noe parkour og en munnfull kaotiske skuddvekslinger.

Denne gangen tar all moroa sted i Rio de Janeiro, en by under styre av maktsyke Hernan Reyes, en manipulativ illusjon av en velgjører som hevder å eie samtlige innbyggere. Når Dom og gjengen slutter seg til Vince i et tilsynelatende "enkelt" oppdrag om å stjele noen lekre biler blir det imidlertid huba baluba jubalon. Bilen de får med seg inneholder nemlig en chip som huser all informasjon om Reyes' planer og leveringer, noe lederen synes lite om.

Dumdristige Dom velger derimot å bruke denne databrikken til å koordinere et frontalangrep mot Reyes' sparegris. Han samler et lag med kjente og kjære Fast-medlemmer, flekser muskler som vi hittil ikke visste inngikk i den menneskelige anatomi og får - her kan man godt glise bredt - fjellkjeden Hobbs (Dwayne "The Rock" Johnson) på nakken. Alt er duket for en braksuksess.

Og som sagt, dette holder herfra og til månen. Fast Five byr på knallhard action fra start til slutt, den mest intense og kostbare biljakten jeg noensinne har sett på lerret, samt et håndgemeng mellom bransjens minst hårfagre gorillaer. Fast Five anbefales til alle som mener at film først og fremst er underholdning.

Hardscore: 8/10

Vin Diesel byr opp til en ordentlig bamseklem, men intimsfæren til Dwayne Johnson er allerede punktert.

Anmeldelse: Thor

Om filmanmeldere utelukkende hadde bestått av blodfans av de gamle Marvel-blekkene, er jeg sikker på at Thor ville høstet gull og diamanter på hver bidige skala som er å oppdrive. Faktum er derimot at Thor er Hollywoods nyeste forsøk på å bringe en glemt tegneseriehelt til massene, norrøn sågar, ved å gi ham skinnende rustning, flommende blondt hår og et smil som kan velte russiske fribrytere på flere kilometers avstand.

Til tross for å ha et nerdete og tilnærmet fanatisk forhold til spesialeffekter er jeg likevel ikke overbevist om at dette var den rette tingen å gjøre. Nå har jo Thor allerede håvet inn 94 millioner dollar, det var absolutt den rette ting å gjøre for produksjonsselskapene og filmskaperne, men hundrelappen min ligger i kassaapparatet med en bittelitt dårlig følelse (ikke at dårlige følelser er noe nytt for verken meg eller hundrelappene mine.)

Med et landskapsbilde av en enorm fjellby som ifølge Hollywood heter Tønsberg begynner eventyret om Tor med hammeren, partnerne hans, Odin i Anthony Hopkins-drakt (ikke omvendt) og hvordan Loke ordner det slik at Tor blir kastet ut av Valhalla og overlatt til seg selv i en liten Mexicansk landsby hvor pene, fnisete forskere reker rundt på måfå (Natalie Portman).

Natalie Portman er skikkelig søt, forresten. Man kan ikke få sagt det nok.

Uten å kaste bort for mye tid på å skrive om den syltynne handlingen kan jeg i hvert fall tillate meg å uttrykke begeistring over den visuelle delen. Valhalla har i effektmakernes hender blitt til et glitrende, glinsende rikmannsparadis i ekte Las Vegas/Donald Trump-ånd, der den ene cosplay-utskeielsen følger opp den andre. Kostymene i seg selv bør gi skuespillerne vedvarende søvnproblemer - i det minste mareritt om natten - men jeg tviler likevel på at verken Hopkins (Odin) eller Hemsworth (Thor) gråter seg i søvn når grunkene tikker inn.

De har tross alt tjent bra med spenn satt opp mot svetten de har vært nødt til å produsere. Joda, Hemsworth er nærmest så muskuløs at jeg begynner å grine og Hopkins ser ut til å måtte slepe seg langs flisene med all rekvisitaen på hodet, men skuespillerprestasjonene overgår på langt nær repertoaret til Dwayne "The Rock" Johnson.

Hvilket gjør meg lite, egentlig. Som en heterofil mann kan jeg med trygghet meddele at Hemsworths lure smil, koselige glis og glansfylte manke er mer enn nok baggasje til å fortjene rollen som han med hammeren. Historikere vil nok fnyse på nesen når de oppdager at hele gudegjengen, inkludert Loke, holder til i verdensrommet og således kan karakteriseres som romvesener, men nå er jo også dette det eneste som mangler i en historikers liv: guder fra verdensrommet med astralkatapult og jetpacks i form av slagvåpen.

Hardscore: 6/10

Dette bildet ble tatt da kameraet var avslått. Her prøver Hemsworth å overbevise Portman om at han ikke er Tor med hammeren på ekte.

Ringenes herremenn og jakten på magien

Noen ganger skriver jeg om andre ting enn spill. Det skjer ytterst sjelden, men det skjer. Og det som skjer, skjer. Denne gangen har jeg valgt å skrive en tøysete, enkel og kanskje så smått parodisk fantasyfortelling.

Historien jeg skal fortelle handler om ringer, gutter med briller, trollmenn med solbriller, og jenter med solbriller. Med ringer.

Den skal hete:

Ringenes herremenn og jakten på magien! Og en enhjørning.

Kult. Bra. Vi er i mål.

Kapittel 1: Steril

Historien begynner i en liten leilighet på Majorstuen. Musen setter seg ned med datamaskinen i skrittet og bekymrer seg for varmen den utsondrer. Er det sant at man kan ende opp med å bli steril av slikt? Tankene vandrer i et lite øyeblikk mot fremtiden, der musen har blitt eldre og klar for å stifte familie. Det eneste problemet er at han ikke kan. Han er steril. Og var det virkelig verdt å ofre fremtiden sin for å skrive et par avsnitt på kvelden, som egentlig ikke handler om noe spesielt? Kun tiden vil vise. Idet han tar til fornuft og lar pølsefingrene løpe over det potetgullsvette tastaturet, siver det magi ut av skjermen. Tynne, slanke, men like fullt glødende tråder med magi, som omslutter den vordende forfatteren og kveler ethvert forsøk på å ta oppvasken. Fra et sted i det fjerne, et rop om hjelp... et ekko... en uteligger som uler mot månen... en beskjed fra den andre siden...

Kapittel 2: En snakkende katt under en smaragdgrønn himmel

Vi befinner oss i det magiske landet Fantastica. Alt er rimelig fantastisk til å begynne med, men fortvil ikke: Noe mørkt hviler under overflaten - lik en druknet afrikaner. Beskjeden har blitt klarere nå, enklere å fatte. Slik den lyder, lyder den som vrøvl, vås og kapers:

Hjelp, den trengs'e

For den magre og gjengse

En helt vi kaller

For mørket, det faller

Nødrimet faller ikke i smak hos den nyankomne, transportert til et oppdiktet univers uten å få så mye som en advarsel. Han setter likevel hendene i siden og skakker på hodet, en heltemodig positur for en som innerst inne er heteroseksuell. "Er det du som er Steril?" spør katten. Katten ligger langflat på det gyngende gresset, tilsynelatende avslappet. "Snakker du?" spør helten (med et heltemodig tonefall). Katten ignorerer spørsmålet på nonchalant vis og introduserer seg, fortsatt i liggende stilling. "Mitt navn er Demens, Den vise. Jeg har kommet hit for å slappe av, stirre opp på den smaragdgrønne himmelen og gjøre en hel masse ingenting." Helten nøler og betrakter latskapen med en fordomsfull flamme i blikket. "I tillegg har jeg fått beskjed av Gudene om å gi deg en kort innføring i din nye rolle. Din skjebne her i Fantastica. Den er som følger..."

Det smeller. Et gjallende smell, nok til å skremme enhver taskenspiller.

Kapittel 3: Konvensjoner

Smellet kom fra den andre siden. Med ett ble det vakre landskapet dekket i et ugjennomtrengelig mørke, trærne visnet til skjeletter og himmelen en lapskaus av traumer. Det var som om hvelvingen ble et lerret, et lerret hvor den ene prostituerte møtte sitt endelikt ved en container før den andre tok overdose på heroin og skrek "knull meg" til sin egen sønn, alt klippet og redigert på et vis som fikk Cristopher Nolan til å klø seg bak øret i den virkelige verden.

Det skjedde en mengde heftig shit du ikke kan forstå.

Midt oppi alt dette sank en mørk tordensky sammen, endte opp på den svidde marka som en liten pytt og vokste frem igjen - i en spiral av bevegelser - til en blodig skikkelse. Omtrent som et eneste stort kjøttsår, der den sto, vaklende og nyfødt. Det brummet dystert fra dens indre, et varsel om å komme seg til helvete vekk. Helten vår derimot, kom seg ikke til helvete vekk.

Han var lammet av skrekk. Enda mer da skikkelsen tok til orde og brummingen eskalerte til et voldsomt hagl av replikker, møysommelig satt sammen, kvernet og omformet. Jeg skal ikke si at det endte opp som en tale, men snarere et symbol i form av en tale:

DU DER, YNKELIGE LILLE. DET HAR HAVNET INDIKASJONER PÅ MIN MØRKE PULT. INDIKASJONER SOM INDIKERER AT DU HAR KOMMET HIT FOR Å FORHINDRE FREMGANG I FANTASTICA. STEMMER DETTE?

"Nei. På ingen måte." Helten krympet seg i frykt, klar til å gi opp både jomfrudom og kontanter.

Som ved et trylleslag ble alt mye lysere, voldtektene, overgrepene, drapene, Justin Bieber og fremmedfrykten forsvant fra himmelen. Trærne reiste seg, tykt gress flommet utover åsen og tordenskyen tok av mot skyene i en lynrask strek av sort røyk...

Hva sier dere - hypp på flere mikrokapitler?

Siden dette ikke handler om spill er den naturligvis hentet fra bloggen min: www.taktfull.wordpress.com. Jeg har rundt 6 faste lesere og kjenner presset.

3 ferske filmanmeldelser

Når vi skriver filmanmeldelser til bladet er det alltid knapt med plass. Dette fører ofte til at man blingser på antall ord og skriver litt mer enn strengt talt nødvendig. Av den grunn legger jeg opp tre forlengede versjoner av de tre nyeste filmene jeg har fått æren av å dømme.

Filmconnaisseuren har talt.

Legend of Guardians: Owls of Ga'Hoole

Her er det definitivt ugler i mosen. Legend of Guardians er nemlig en film som slettes ikke fortjener å bli uglesett, på tross av lunken mottakelse og lave besøkstall. Det er nesten så jeg stuper ned fra redet mitt og sluker alle rottene som klager på den uoriginale historien og forutsigbare handlingen. Sa vi det samme om Dragetreneren? Det er ingen hemmelighet at de fleste animasjonsfilmer følger en viss oppskrift når det gjelder persongalleri og format.

Det som derimot veier tyngst er utførelsen, animasjonene, replikkene og stemmeskuespillet. Noe som uten tvil er på plass i Legend of Guardians. Kanskje først og fremst det visuelle: dette uglete eventyret må være den peneste animasjonsfilmen siden Pixars forrige eskapade, der fjær flagrer, horisonten blør og omgivelsene oser av villmarksprakt og magi. Historien begynner idet ynglingen Gylfie og hans bror Kludd faller ned fra redet sitt og blir kidnappet av en ond uglesekt ledet an av den genuint skumle fjærdemonen Metal Beak. I en gammel uglemyte blir det på den annen side fortalt om et hellig samfunn bestående av langt snillere ugler, nevnelig The Guardians - Vokterne. Selv om historien går altfor fort frem i passasjen mellom kidnappingen og jakten på Vokterne, er det likevel umulig å se bort ifra det faktum at produksjonen er uovertruffen.

Universet er spennende og unikt, animasjonene er imponerende naturtro og figurgalleriet byr på morsomt samspill. Det skal sies at det nok har vært en stor utfordring å animere ansiktsuttrykk på såpass distinkte fugler som ugler, men som en selverklært uglefanatiker kan jeg uttrykke min glede over at de ikke har mistet den praktfulle fremtoningen som virkelige ugler innehar. Hoo-hoo.

7/10

Harry Potter and the Deathly Hallows Part 1

Død og fordervelse! Den sjette Harry Potter-filmen er en mørk affære. I takt med Hermine (Emma Watson), Ronny (Rupert Grint) og Harrys (Daniel Radcliffe) oppvekst har hormonene begynt å legge seg, alvoret tatt dets plass og alle de engang fargeglade partytriksene blitt et middel for å overleve. Det romantiske klissklasset fra forrige film er erstattet med bedrageri og sjalusi, pakket inn i en dunkel kappe av nedtonede filtre. Voldemort er ikke lenger han-hvis-navn-ikke-skal-nevnes, men snarere han-hvis-navn-skal-nevnes-ofte-og-regelmessig.

Hele filmen handler om jakten på de resterende syv dødstalismanene, gjenstander besatt med fragmenter av Voldemorts sjel. Hans lojale undersåtter, Dødseterne, vrimler og kryr både i det magiske og virkelige univers, på konstant søken etter Den utvalgte, vår bebrillede hovedperson. Min tretthet på universet eskalerer, insomniaen slår inn, det veksler mellom flere årstider. Deathly Hallows er en annerledes Harry Potter-film, men også en mer kjedelig Harry Potter-film.

Her skjener ikke bare regissør og manusforfatter elegant forbi en rekke essensielle forklaringer som kun hobbymagikere og fans av bøkene har mulighet til å plukke med seg, men tempovekslingen i filmen er like savnet og ikke-eksisterende som Voldemorts tupé.

Hele filmen er som en elv av seig, tregt flytende smørje med en og annen eksplosiv utveksling av tryllestøv. Som om dette ikke var nok har produsenten valgt å lansere Deathly Hallows som del 1 av en serie på to, hvilket betyr at du som seer blir nødt til å ligge langflat på divanen med viten om at denne filmen kommer til å etterlate deg med lite annet enn et stort tomrom og en sleip oppfordring til å forhåndsbestille Part 2-billetten allerede nå.

Man blir tårevåt av mindre.

Med det sagt er nok Deathly Hallows langt mer fornøyelig for tilhengere av bokserien, som helt sikkert sitter og godter seg i salen over alle de papirtynne referansene mens de gnir seg i hendene over menigmanns absolutte uvitenhet.

Første del av Deathly Hallows er en naturlig utvikling av historien, en naturlig kontrast til tafseriene i Half-Blood Prince, men et dårlig produkt for alle som er ute etter en god filmopplevelse for pengene. La oss bare håpe at neste film forblir Part 2 og ikke Part 1 of Part 2, for denne serien er definitivt på vei nedover.

4/10

Due Date

Zach Galifianakis er en ekstremt morsom mann. Kanskje den morsomste mannen som for øyeblikket figurerer på lerretet. Som mange andre filmkomikere startet han karrieren sin innen dårlig betalt stand-up på labre undergrunnsklubber, men latterbrølene var ikke til å ta feil av. I Due Date spiller han mot storsjarmøren Robert Downey Jr., en gjennomført kul type som står i perfekt kontrast til Galifianakis' sære vesen.

Filmen bygger på enkle premisser: Peter (Downey Jr.) er en vordende far, oppknytt av stress, som blir tvunget til å slå følge med Ethan (Galifianakis) for å rekke konas fødsel. Underveis viser det seg derimot at Ethan mangler alt som heter sosiale antenner, noe som bare gjør Peter mer og mer rasende. Her finner man samme type forhold mellom hovedpersonene som det man så i innertieren The Other Guys, der Peter gradvis begynner å se Ethans positive sider. I Due Date fører dessverre dette til at nærmere siste halvpart av filmen blir mindre morsom, i og med at også seeren utvikler en forståelse for Ethans oppførselsmønster.

Det er heller ikke like morsomt å se Robert Downey Jr når han ikke lider av plutselige raseriutbrudd, ei heller spennende når det begynner å bli åpenbart at heisaturen nærmer seg veis ende. Noe av grunnen til dette er nok også at Galifianakis' rolle forblir uforandret gjennom hele filmen, på samme tid som Downey Jrs rolletrekk trappes ned til pappfigurnivå, bit for bit.

Filmens desidert beste scene viser Ethan drikke kaffe brygget på asken fra sin egen far, før han innser dette, setter væsken i halsen og tar en ny slurk for å skylle ned restene av det forrige.

Det er med andre ord ikke en latterbombe vi har å gjøre med her. Hittil har Galifianakis gjort seg best som biroller i andre filmer, og det er forståelig. Her blir det rett og slett litt for mye av det gode, på samme måte som hadde blitt for mye Ron Burgundy i Anchor Man hvis filmen ikke opererte med så mange bifigurer. På latterskalaen ender Due Date opp med å være en vellykket småhumring, men uten de helt store latterkrampene.

Pluss for scenen med Eastbound & Down-stjernen Danny McBride, der sistnevnte sitter i rullestol og hevder at det ikke finnes noe lurere her i verden enn å reservere bord på en fast food-restaurant.

7/10

Zach gjør alt for å hjelpe, men Robert Downey Jr. nekter å gi slipp på favorittkvisen sin.

Tips til vordende spillanmeldere

(Det tas forbehold om sarkasme i denne bloggen. Leses gjerne i en avslappet stilling med colaburk i neven og et skjevt øyenbryn.)

I dag avslører jeg en spillanmelders altfor skitne triks. De triksene kun en dreven anmelder setter til verks når nøden oppstår og det svartner for formidlingsfingeren. Det er ikke pent, men... ja, nå finnes det også en hel del ting som ikke er pene. Skal vi bare la være å skrive om det, liksom?

Håneidu.

I

Vær urimelig. Hvis du anmelder et spill som gjør deg regelrett kvalm uten noen særlig god grunn, så er du nødt til å blåse opp spillets svakheter. Finn fram penispumpen fra nattbordsskuffen, peile deg inn på frustrasjonsmomentene, og blås dem opp. Målet: De skal ut av proporsjoner. Du skal overbevise dine lesere om at problemene er større enn de faktisk er. Du skal gjøre dem bevisst på de enorme svakhetene som ikke eksisterer. Eksempel:

- ... GTA IV er et helt ufordragelig stykke spill. Gjennomført grafikk og historie har ingen tyngde satt opp mot de problemer som herjer i Rockstars fjerde undergrunnsepos. Politiet er hissige som bier - det går jo ikke an å leke diskret seriemorder når snuten tilsynelatende har øyne i nakken - og når jeg kjører på motorsyklene (det er jo motorsykler som er gøy, bil kjører jeg hver dag) - så flyr man over styret så fort man treffer en flekk med singel i veien. Men vent, det er mer...

II

Skriv upresist (denne henger sammen med forrige punkt). Som spillanmelder hender det at man kommer i vei for å mislike eller elske noe ved et spill, uten helt å skjønne hvorfor. I denne sammenheng er metaforene og snirkelformuleringer ditt verktøy. Som profesjonell anmelder vil du helst at leserne dine skal være enige med deg på tynnest mulig grunnlag. Du vil også gi inntrykk av å være en raffinert kjenner hva spill angår, og ingen lømmel av et vannhode som ikke greier å beskrive det han holder på med. La oss si at jeg av en eller annen bemerkelsesverdig grunn elsker Mercenaries 2. Eksempel:

- Mercenaries 2 er som humla på en sommerdag. Den tumler rundt på sitt særegne sjarmerende vis, og virker harmløs inntil den entrer ditt bukseben og gjør seg vei mot farskapets opphav. Dette er et spill som minner meg om den første bilen jeg eide - skranglete, ødelagt og billig - men likevel en fryd å kjøre i, til siste slutt. Jeg koser meg med ødeleggelsene i det fiktive Venezuela, rett og slett fordi det også finnes verdi i det verdiløse, en slags metaverdi...

III

Få leseren din til å føle seg skyldig. Hvis du har fullført et spill du virkelig liker, sånn rent utover det vanlige, så er sjansen stor for at leserne vil opposisjonere seg. En kyndig spilljournalist vil vite at dette er tiden for å sette til livs skyldfølelsen og slenge den i retning den gemene hop med nådeløs besluttsomhet. Siden vi ikke vil at leseren skal rakke ned på deg for å være panegyrisk og overentusiastisk, så gjør vi disse enkle grepene for å sette leseren i en uverdig posisjon. Er de fortsatt ikke enige med deg etter dette, så har du i hvert fall etablert et overtak. Eksempel:

- Jeg kvier meg for å møte et menneske som ikke ser magien i Portal. Spillet har humoren, gåtene og atmosfæren til et spill i verdensklasse, og man skal være greit langt nede mentalt hvis dette går en hus forbi. En neandertaler vil kanskje klage på at Portal er i overkant kort og vil kanskje ikke la seg engasjere av den puzzle-aktige oppbygningen, men nå er heldigvis steinalderen over for de fleste.

Det er en rekke grep og finurlige fagtriks som må plasseres opp i ermet før man kan nå en virkelig gjennomarbeidet spillanmeldelse. Forhåpentligvis får mine lesere aldri nytte av dem. Aldri.

Med andre ord: Bruk dem. På gjensyn!

Spillanmeldere kan til tider være riktig så uskikkelige.

PROLOG: Kampen min

Jeg skrev nettopp en lang blogg hvor jeg latterliggjorde den merkbare mengden tekniske feil i Crysis 2, som en motvekt til all hyllesten. Idet jeg skulle publisere teksten streiket dessverre kontornettet vårt og alt forsvant på et blunk. Sorg! Jeg velger derfor heller å gå i fotsporene til Karl Ove Knausgårds selvbiografiske seksboksserie og presentere første del av kampen min. Jeg kaller den... Kampen min.

Velkommen til mitt liv. Navnet er Daniel, og jeg er en notorisk løgner. Historien jeg er i ferd med å fortelle, er likevel 100 % sann og viker ikke fra virkelige hendelser i så mye som ett sekund; dette er den usminkede og nesten respektløst ærlige fortellingen om min kamp for tilværelsen. Hvis historien faktisk viker fra den absolutte og fullkomne sannhet i "så mye som ett sekund", så er det rett og slett fordi jeg lyver og heller benytter meg av ren, skjær fiksjon. I så mye som ett sekund.

Fremtiden kommer bakfra.

Det var en het sommerdag i Oslo by. Sola stekte og svetten rant. Temperaturmålerne viste 31,5 grader celsius. Folk gikk lett kledd. Nede på Sognsvann var det sikkert 30-40 stk som badet for å kjøle seg ned. I skyggen var det litt svalere. Osen steg fra asfalten som et påbegynt fata morgana. Vinduene blinket.
En overvektig mann i ullgenser mistet bevisstheten og falt inn i en dyp drøm om å kunne koordinere årstider ved kun å bevege pekefingeren på en viss måte. En skeiv hobbyfotograf ved navn Torjus ble vitne til at tre 12 år gamle gutter dusjet hverandre med hageslangen mens de lo høylytt, et øyeblikk han ga evig liv ved å knipse og bestille i dobbel plakatform til redusert pris.

Nevnte jeg at det var varmt?

Min mor og far gikk hånd i hånd ned Bygdøy Allé, smilende, glade, hoppende lett til beins med en flørtende spenst i steget. "For et par", tenkte folk, men jeg kan forsikre deg om at min mor aldri har vurdert implantater av noe slag. Fuglene kvitret sin muntre melodi som en hyllest til kjærlighetens uforbarmerlige epistel.

Noen hundre meter unna satt det en ensom musiker og satt seg noen raske skudd, i lystig lag med en forhenværende bowler og to kunstnere som en gang i tiden behersket fingermaling på hobbynivå. Smaken av reker lå på folks tunger som et ord man ikke umiddelbart kan erindre, og en britisk herre masserte sine egne brystvorter med en flamme i blikket som av en eller annen grunn minnet om ambisjon. Lyden av lett popmusikk strømmet fra de forskjellige klesforretningene, pent dandert ned langs Karl Johan. Åh, herlige fellesferie!

Idet disse magiske scenene utspilte seg i byens summende bol, gikk vannet for min mor og en stor dikter ble født. Turen til Rikshospitalet var omtrent som den til Trollmannen fra Oz - lang, fargerik og fylt til randen med dobbeltmoral. Etter en lang kamp mot smertene, kom lille Daniel til verden. Og etter en lang kamp for foreldreretten, vant min mor. Men nå foregriper vi begivenhetenes gang. Det første min far sa idet jeg flyktet fra opphavets kvelende underliv, var noe i retning:

"Gjort er gjort".

Som nyfødt gliste jeg bredt til verden. Skummelt bredt. Når jeg husker tilbake på dette akkurate øyeblikk, så gliste jeg trolig bare fordi jeg visste det fra prematurt nivå og fremover: Verden er et latterlig sted. Etter et par måneder hadde jeg ikke utrettet noe på denne planeten, og jeg gikk inn i en tung babydepresjon. Min første opplevelse av denne nådeløse, ubarmhjertige virkeligheten sank inn i meg som tennene på en Cocker Spaniel...

Hva er meningen med livet? Ifølge min mor var det knekkebrød og pillebrett. Hun knasket begge deler hver bidige dag, og var så opptatt med dette at hun ikke la merke til fremveksten av en lang rekke medfødte talenter, som bare økte i antall, dag for dag. Mitt sanne potensial ble oversett og overdøvet av mors høylydte tygging, for ikke å snakke om fars regelmessige overdoser på alkoholfritt cider.

Jeg husker det som om det var i går (det er med andre ord noe vagt). Far så på meg, høy på sukker og med diabetes i blikket. "Du er en bra liten fyr, Daniel. En bra fyr." Vel, pappa. Takk for ingenting. Etter alle disse år med gemene - men genuint oppriktige komplimenter - har jeg endelig gjort et oppgjør med den mørke spedbarnstiden min. Jeg er ikke bare en "bra liten fyr".

Jeg er en fyr med helt unike evner. Jeg er en fyr som har opplevd så imponerende lite at ironien i å skrive en bok om det blir på grensen til hysterisk morsom. På morgenkvisten spiser jeg frokostblanding som en god start på dagen...

Dette.

Er kampen min.

Mystisk: Den rufsesexy mannen som skriver seks bøker om sitt eget liv og likevel forblir en gåte. Imponerende.

Ute etter ny romkamerat?

Etter en nylig økonomisk tragedie (som på ingen måte burde si noe om meg som person) har jeg blitt tvunget ut på leiemarkedet igjen. I den anledning skriver jeg en søknad om eventuell romplass i kollektiv eller bofellesskap, da helst bestående av pene, single jenter som også er meget sjenerøse av natur. Følgende punkter bør tas i betraktning før andre søkere tas stilling til:

- Ekstremt vellykket av natur. Har allerede kommet inn på et prestisjefylt og oppfyllende studie som kun tar imot prestisjefylte og oppfylte mennesker. På tross av å være vellykket kan jeg heldigvis skimte med en ualminnelig ydmyk fremtoning. Her får man i både pose og sekk.

- Habil dansefot.

- Flink til å lage mat. Skulle det dukke opp en dag der dere kanskje ikke har nok overskudd til å tenke på middagen? Frykt ikke, her kan jeg stille med inngående kunnskaper om tilberedning av fiskepinner, lapskaus, bløtkake og en italiensk rett som per i dag kanskje er mest kjent under navnet "pizza". Er den frossen, regn med meg. Er den fersk, la meg fryse den ned og vente et par timer før jeg henter den frem igjen. Jeg er en "kok uten bok"-type, en slags kjøkkenets James Dean.

- Kan bidra med humor. Er hverdagen trist og grå burde det ikke levnes noen tvil om at undertegnede hører hjemme hos dere. Til en lav pris. Gjerne lavere enn de andre. Tar med et smil på meg ansvaret som kollektivets minst betalende medlem. I denne sammenheng er jeg også åpen for å dele ut bløte, tørre og lite gjennomtenkte vitser for å få alle andre til å føle seg bedre med sin egen humoristiske sans.

- Er veldig usikker, sånn innerst inne. Dette betyr at jeg kommer til å være overbærende, sarkastisk og kanskje regelrett nedlatende, uten at det behøver å bekymre noen. Etter å ha lest dette vet nemlig alle at denne karen egentlig sliter mest med seg selv - ærlig er han også!

- Kan ikke fordra rot. Dette bør være gode nyheter hvis dere liker å ha orden på livet. I det minste en illusjon av å ha orden på det. Skulle dere være av typen som ikke foretrekker å ha det ryddig fremfor hyggelig, ta det med ro: jeg synes også at det ligger en viss sjarm i det å omgi seg med ting og tang. Fleksibelt område.

- Bruker store briller. Hvis det skulle vise seg å oppstå mye fettsprut under steking av bacon, biff, kalvefileter eller liknende, kan undertegnede stå til bistand med ekstra store briller. Med disse bør man ikke bekymre seg for å få deler av måltidet i verken området rundt eller selve øyet.

- Er billedpen, kjekk på en rufsete måte, velkledd og muskuløs. Det blir en fryd å se meg gå ut av dusjen, kle på meg til lyden av Break Free og riste på manken i sakte kino, slik at dråpene treffer deg lett på innsiden av låret og fremkaller ilninger i underlivet. Kjører i begge filer.

- Nesten 100% av dette er sant.

Svar sendes til hurragutt@hotmail.com eller daniel@harvard.edu. Merk dere også at dette slettes ikke er en søknad, men noe i retning pølsevev.

Hittil har jeg tilbrakt mine dager i dette beskjedne krypinnet, men om litt må jeg kanskje forflyttes til noe de kaller "hybel". Det høres jo lovende ut.

7/10 kan være bedre enn 7/10

Og på kyndig vis klarte jeg nok en gang å skape mer forvirring enn forståelse for saken min.

På like kyndig vis skal jeg forsøke å skape mindre forvirring enn forståelse for saken ved å si at dette handler om den evinnelige, evigvarende og frustrerende tallvurderingen i anmeldelsene våre.

Karakterer. Et objektivt og uomtvistelig verktøy for å vurdere noe som alle har evne til å formulere sin egen mening om. Det er dumt og nødvendig på samme tid.

For å gjøre saken verre viser det seg nemlig at tallenes verden ikke er like sort-hvit i vår verden, spilljournalistikken. Hvor mange ganger har dere lest denne kommentaren?

"HVA? 8/10? SIER DERE AT KIRBY'S EPIC YARN ER LIKE BRA SOM KILLZONE 3?? PS: DANIEL DU ER BEST."

Sikkert mange ganger. Det florerer av dem. Til alle som kjenner seg igjen i kommentaren kan jeg si to ting:

1) Tusen takk!
2) Hadde vi faktisk noen gang kommet i vei for å sammenligne disse to spillene, hadde vi ikke publisert artikkelen på et spillnettsted, men på veggene i en polstret celle. LET'S MAKE BABIES

Poenget er at vi anmelder alle spill på dets egne premisser. Flere av dere tenker kanskje "hvorfor føler han at det er nødvendig å påpeke dette, hvor dumme tror han vi er?" og det synes jeg dere gjør rett i.

For alle som har mer fornuftige gjøremål enn å fordype seg i nyansene av spillkritikk, kan jeg si så mye som at hvert spill - hvert eneste lille og store spill - er sin egen lykkes smed.

Dragon Age 2 er spill nummer to i en ekstremt prestisjefylt rollespillserie fra et av verdens ledende spillutviklere. Det skal leve opp til årets rollespill 2009. Når vi gir Dragon Age 2 en 7/10, tar vi i betraktning alt dette.

7-eren henger høyere enn hos for eksempel Two Worlds 2, som også fikk 7/10. Two Worlds 2 er utviklet av et lite polsk utviklerhus, forgjengeren er relativt ukjent og det leverte store forbedringer i forhold til eneren.

Alt mellom konklusjonen og tallkarakteren er likevel med på å forklare at selv om Two Worlds 2 ikke kan måle seg med et storspill som Dragon Age 2, kan det fortsatt by på en god spillopplevelse.

Hva er best av Professor Layton og Crysis? Begge fikk jo 9/10 her på nettsiden.

Jeg sier det som det er: Vi som driver med spilljournalistikk er stort sett en haug med uskolerte svin. Bær med vår subjektive vitenskap - og ikke minst: les teksten.

Besserwisser-katt... phst. Alt jeg hører er mjau-mjau-mjau-mjau og purr-purr-purr.

Hva skjedde med Kinect?

Enorm lanseringsfest på Times Square. Pressekorps i unison symfoni. Kjendisene likte det veldig godt, sa de. Kroppskontroll er fremtiden, sa Microsoft. I en enebolig på Sotra satt Ole-Jonny og marinerte i sin egen skepsis - hvorfor i allverden skal han opp av sofaen for å spille? Oppe av sofaen er han hele tiden ellers. På sofaen skal man hvile.

Aylar har fått sin del av kaka, men står den fortsatt i stuen hennes? Har hun fått danset fra seg og fremført nok tilgjorte baggerslag? Ligger Major Nelson paddeflat på stueparketten med et fortvilet og forstrukket seteapparat? Ole-Jonny er en skeptiker av natur, men kanskje hadde gutten helt rett.

Hva skjedde med Kinect?

Nå, fire måneder etter lansering, står det helt stille på kamerakontrollfronten. Hittil har det blitt sluppet tilnærmet identiske sportsspill, treningsprogram og et par dansespill. Det har ikke akkurat vært noe å rope hurra for. En stille hvisken, på det beste.

Da Nintendo Wii ble sluppet gjallet det derimot med ivrige hyllester, fuglekvitter og barnelatter. De ivrigste spillerne var fortsatt skeptiske, men faktumet sto klart frem: Bevegelseskontroll var noe nytt og spennende. Enda mer nytt og spennende enn lanseringen av Kinect. Eller Move, for den saks skyld.

Hva skjedde med Kinect?

Jeg vet ikke. Kanskje er ikke kroppskontroll like spennende lenger, i kjølvann av Nintendo Wii. Kanskje vi føler at kvoten er fylt. Kanskje Kinect-suksessen har levd sitt liv.

Mest sannsynlig ikke.

Gammel vane er vond å vende, sies det. Denne gamle vanen er i vårt tilfelle håndkontrollere. De største spillseriene per i dag består for det meste av skytespill og action. Denne sjangeren gjør seg ikke spesielt godt med bevegelse, det har vi erfart.

Spørsmålet er dermed ikke hva som skjedde med Kinect, men hva som kommer til å skje.

For øyeblikket ligger kameratilbehøret an til å bli en plattform for blodfattige partyspill. En stuekulisse man for noen måneder tilbake skjenket mang en teatralsk forestilling. Fire måneder har gått...

Gimmicktåka har lagt seg. Nå står alt og faller på spillene.

Hva kommer til å skje med Kinect?

Mario Kart Reinvented

For noen måneder tilbake fikk vi tilsendt en større pakke enn hva vi er vant til. Ivrig pakkeåpner som jeg er ble alle kluter satt til for å rive av papiret i rekordfart - og gjett om vi ble positivt overrasket.

Nå kan jeg nemlig oppnå rekordfart i mer enn pakkeåpning, men også langs parketten. Guds gave til eksentriske Mario Kart-spillere har landet, gokartsjangeren er for alltid redefinert, kvinner kan endelig råkjøre og lukeparkere i sitt naturlige habitat på kjøkkenet.

Hvorvidt denne faktisk forbedrer kjøreopplevelsen i Mario Kart eller bare ser ekstremt frekk ut på stuegulvet, skal jeg komme tilbake til i en egen anmeldelse her på nettsiden.

Nedenfor kan dere allerede se effekten av det oppblåsbare og unektelig mest kultiverte spilltilbehøret vi har sett på lang tid: INFLATABLE RACING KART.

Anmeldelsen lander neste uke! Gled dere.

Full fokus når man skal runde kurven ved potteplanten og skjene elegant mellom beina på bekymrede kollegaer.

Banebrytende funksjon i SFIV 3D

Legg vekk alt dere holder på med, be de nærmeste holde kjeft og la tiden stå stille i et stakket sekund: Capcom bringer store nyheter i 3DS-utgaven av superkampspillet Street Fighter IV.

Før jeg avslører hvor tankene mine ligger, la meg bare formidle et lite stykke spillhistorie.

Tetris. Styrespakens inntog. Rumble Pak. Overgangen fra kassett til disk. Spilling over nett. DLC. Bevegelseskontrollere...

Vi befinner oss i 2011. Konsollkrigen raser som aldri før. Spillutviklere ofrer blod, svette og tårer for å klatre seg opp til et noenlunde salgbart gjennomsnitt på Metacritic. PSP 2 ligger på horisonten, 3D-spilling er fremtiden, Microsoft vil tvinge folk opp av sofaen.

Men alt dette krymper i forhold til Capcoms nyeste funksjon i Super Street Fighter 3D Edition. Har du noen gang ønsket å delta i Street Fighter-kamper uten å faktisk spille? Har du noen gang ønsket å være tilstede i spilløkten mens de to andre kompisene har det gøy?

Jeg snakker selvfølgelig om tilskuerfunksjonen som ble avslørt under gårsdagens pressekonferanse. Ved hjelp av ny push-teknologi i 3DS-konsollen har du nå muligheten til å se på at andre spiller.

Kombiner tilskuerfunksjonen med Nintendos nye tilbud innen nettspill, en avantgardistisk justering som lar deg spille med kompiser uten å måtte plotte inn 16 siffer mer enn én gang - og du har et ikke helt så imponerende onlinetilbud gående.

Nå venter vi bare på en egen 3DS-bæreveske som lar oss feste konsollen i beltet. 25. mars, folkens!

Godt nyttår til alle våre lesere!

I tillegg vil jeg ønske et godt nyttår til den ene fyren på gata som alltid sier hei, de som driver spillsjappe, hun med det store smilet, alle med briller, hunden min som fortjener flere turer i marka, uvenner, venner, eks-elskere, eks-kjærester, kommende eks-kjærester, Baker Brun, utleieren vår og julenissen.

Men mest av alt dere lesere som bidrar til at vi kan fortsette med det vi brenner for. Dere som kommer med innspill, kommenterer, skriver blogger og medlemsanmeldelser. Takk til dere alle. Virkelig!

Til dere med palestinaskjerf, nesering og som handler klær på Fretex fordi det gir inntrykk av en holdning til livet som uten tvil resulterer i en fremtid innen abstrakt kunst: Måtte det nye året bli langt verre enn det forrige.

Uansett. Vi setter mer pris på dere enn vi tør å innrømme. See what I did there? Godt nytt spillår, folkens!

Romjul

Inventar og løsøre i fri utfoldelse.

Apparater som blinker om kapp idet korte rapporter og feilaktige feilmeldinger tikker inn, blir vurdert, blir forkastet, blir hentet frem igjen fra et mellomlager som er en del av det nye direktivet ingen hadde hørt om, blir revurdert og denne gang regelrett avfeid, før et signal fra utsiden skjærer igjennom datastrømmen, verifiseres, dupliseres og dekomprimeres, deretter kringkastes - det kringkastes via en kranglevoren høyttaler - og det lyder som statisk støy i en polstret tvangscelle på en institusjon for mentalpasienter, men vent, støyen avtar, en protokoll fra dypt inne i systemet finner nøkkelen til det rette formatet, som nå blir dratt hele veien gjennom datastrømmen, blir gjort bekjent med gamle omgangskretser, programvaren går i ring og ber om unnskyldning, en ny kodesetning stokker om på prioriteringene ved å kommunisere direkte til hver enkelt protokoll, der protokollene svarer ved å tvinge apparatene til å blinke med lysene i en uvanlig, men mystisk forlokkende rytme, spiller av lydfilen som først ble kringkastet i form av støy (drivinHomeForChristmas.wav) og kan endelig si seg fornøyd med innsatsen for julestemningen ombord.

Og alt er dette min spesielt sære og i overkant intrikate måte å si dette på:

En riktig så god jul til de som feirer høytiden blant stjernene der oppe! Og en riktig så god romjul til alle dere på Gamereactor, selvfølgelig.

Jul i rommet: Tilbringer man julen i verdensrommet som astronaut, har man den fordel at julematen ikke merkes i like stor grad etterpå.

Two Worlds 2 - et selvbedrag?

Jeg spiller kanskje ikke like mye som jeg engang gjorde, men iblant blir man grepet av denne plutselige og akutte sulten på et omseggripende spill som spiser mer av tiden din enn måneder med klesvask og gulvvask kombinert. Et spill man bare kan sette seg ned med i all ro og mak, et spill man kan være tålmodig med, et spill der alt foregår i ens eget tempo. Julen er en tid for slike spill - og denne julen har jeg gått for Two Worlds 2.

Hvorfor Two Worlds 2, spør du? Kriteriene mine var:

*Skal benytte seg av en åpen verden som utgangspunkt for spillstrukturen.
*Skal involvere fantasy-elementer.
*Skal tillate meg å slakte forsvarsløse og til dels søte dyr på ren slump.
*Skal la meg plukke opp skoene til avdøde fiender mens jeg ikler meg plagget og hånler.
*Skal gi meg mulighet til å holde orden på en virtuell sekk som av en eller annen grunn har plass til 10 sverd, men setter strek ved 20 løvetann.
*Gir meg mulighet til å formulere egne oppdrag for å heve suksessraten.

Ordet selvbedrag kommer likevel ikke inn før jeg har tilbrakt mer enn et par timer med spillet og plutselig innser at Two Worlds 2 består av drøssevis med åpenbare feil og mangler. Ja. Det er et av disse spillene. Det er et av de spillene som tar enhver som hevder han er spillkritiker etter nakken og spør "hva er det egentlig du vet om noe som helst?".

Two Worlds 2 er ikke direkte pent, animasjonene varierer fra dårlig til helt akseptabelt, hovedpersonen blir stemmelagt av en mann som mest sannsynlig ikke kan avsky jobben sin og historien - vel, hvor har nå denne gjemt seg? Jeg sitter med andre ord og spiller et helt gjennomsnittlig spill som om middelmådighet er redningen i denne jevnt over middelmådige verden, selv om jeg kunne valgt en rekke andre spill med langt mer mellom bena.

Det må være rollespilleffekten som har slått inn. Jeg er ingen rollespillentusiast, men suget etter bedre utstyr, høyere nivå, nye omgivelser å utforske... det er noe dypt psykologisk over det. Som et beskyttende skjold legger det seg over spillets overflate og ber deg se en annen vei mens du spiller. Det har blitt en spilleksentriker av meg, mot min vilje og mot min tilmålt sunne fornuft.

Hjelp! Så jeg spør betimelig, for å overslå egen krise:

Har dere noen gang falt for et spill som egentlig ikke har så mye å skilte med?

Det ser ikke penere ut i bevegelse, tvert imot. Og ja, alle verdens PC-spillere: jeg opplever Antaloor på Xbox 360.

In Treatment

... nei, jeg er ikke inne til behandling. Ikke enda!

Det jeg vil skrive noen ord om i dag, er TV-serien In Treatment. Etter å ha mistet interessen for både Dexter, Chuck og The Office, har jeg endelig funnet noe nytt å titte på fra sengekanten. Og siden det er ulovlig å laste ned TV-serier og film fra internett (det er i tillegg uetisk og amoralsk og generelt ikke helt riktig), gikk jeg til innkjøp av to sesonger med In Treatment.

Hva? Det er lov å gi julegaver til seg selv.

In Treatment handler om hverdagen til psykologen Paul Weston, eller snarere jobben hans. Hver sesong består av et visst antall uker og fem pasienter (hittil bare to sesonger) hvor vi følger disse gjennom regelmessig terapi. Seeren blir blant annet kjent med Laura, en usikker kvinne i slutten av 20-årene som sliter med å opprettholde forholdene sine, Alex, en jagerflypilot som på kommando bombet en skole i Midtøsten og drepte 16 barn, for ikke å nevne suicidale Mia - en helgardert jente i tenårene som må takle press fra både turngruppen og treneren sin.

Hver episode foregår nesten utelukkende på Pauls kontor, hvilket kan virke kjedelig i lengden. Heldigvis er skuespillet, mimikken og dialogen så troverdig at man fort blir kjent med de forskjellige personene. Snarere enn å sympatisere med situasjonen deres, blir man heller tvunget til å forstå hvorfor de oppfører seg som de gjør. Innsikten i tankene deres, i holdningene og motivasjonene, bør appellere til alle med den minste interesse for mennesker.

Fagfolk har følgelig uttalt at In Treatment gir en autentisk innsikt i praksisen deres. Serien er naturligvis ikke et nøyaktig bilde av hvordan en time med psykolog ville foregått i virkeligheten, da alle pasientene er satt på spissen for å gjøre handlingen mer publikumsvennlig. Selv om de alle er såkalte arketyper, blir de likevel utdypet nok til å gjøre lidelsene deres identifiserbare.

Som drama er med andre ord In Treatment perfekt. Tredje sesong er for øyeblikket på vei, men jeg vil anbefale å få med deg første sesong før du ser noe annet. Noe annet. Psykoterapeut Paul Weston er lutter øre.

- Dette lille hullet representerer deg. Du er et skall, tom på innsiden. Det representerer også midten av en smultring, den verste biten.

3D-TV på plass

Fun fact: Visste dere at Popcap's superpopulære juvelpuslespill Bejeweled 3 slippes omtrent... nå?

Her på kontoret er hver dag et lite eventyr. Ikke helt Asbjørnsen og Moe, men tilnærmet. Forunderlige fenomener, magiske øyeblikk og eksotiske kuriositeter utspilles på løpende bånd. Overdriver man nok, kan hverdagen beskrives som en lunefull og begivenhetsrik Rowling-roman som ingen ende vil ta.

Men jeg overdriver ikke. Og abstrakt ironi er ute av bildet.

Her om dagen ble trolldommen fullkommen med en 3D-TV signert Samsung (7-serien, LED). Rent teknisk kan jeg ikke si annet enn at jeg har lite å si rent teknisk, men magien blir av den grunn desto større. Med våre eminente utplasseringselever Tore og Einar har vi i dag utforsket mer av den stereoskopiske 3D-verden med filmen Cloudy With a Chance of Meatballs.

Mer om bildekvaliteten og 3D-opplevelsen får dere lese i en kommende artikkel, men jeg kan røpe så mye som at dybdeeffekten er genuint tilfredsstillende.

Og det var egentlig alt jeg hadde å si for i dag. Nå er dere i hvert fall oppdatert på hva som skjer her i spillhimmelen, foruten å lefle på slurva. Her er et bilde av den nye skjermen vår:

Yoga für Wii

Det finnes mange gode grunner til å kjøpe seg en Nintendo Wii. Dette er ikke en av dem. Etter en rask kikk på slipplistene for spill som havner på hyllene i november, snublet jeg over denne potensielle perlen. Tittelen snakker ikke bare for seg selv, men snakker også på tysk: dette er et spill som handler om Yoga. Für Wii.

Hvilket tvinger meg til å stille følgende spørsmål: Er det her snakk om et Yoga-spill til Wii, eksklusivt for Tyskland? Og hva bør isåfall det tyske publikummet tenke om en lokalisert Yoga-trener på konsollen sin?

Her er i hvert fall fem grunner til å styre unna:

- Du har allerede gått til innkjøp av Yoga por Wii, den spanske versjonen av spillet.

- Du har allerede lastet det ned ulovlig, din skitne røver.

- Du er travelt opptatt med å stirre i senk en særs konkurranseinnstilt vegg.

- Et eller annet har gått galt, et eller annet sted.

- Du er stolt eier av en grunnleggende kritisk sans.

Jeg kan imidlertid sette alle mine penger og mynter på at dette er noe for de av dere som mener at det å sitte i skredderstilling er en utmerket måte å fordrive et par timer på. Forutsatt at denne interessen ikke har tvunget dere til å gå til innkjøp av en vanlig instruksjons-DVD for yoga. Som igjen kun forutsetter at dere eier en TV. Og hvis ikke: hvorfor står Yoga für Wii oppe som et alternativ i det hele tatt?

Kjøp deg en TV, menneske.

Her er et bilde av spillet i aksjon: