Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook

Tips til vordende spillanmeldere

(Det tas forbehold om sarkasme i denne bloggen. Leses gjerne i en avslappet stilling med colaburk i neven og et skjevt øyenbryn.)

I dag avslører jeg en spillanmelders altfor skitne triks. De triksene kun en dreven anmelder setter til verks når nøden oppstår og det svartner for formidlingsfingeren. Det er ikke pent, men... ja, nå finnes det også en hel del ting som ikke er pene. Skal vi bare la være å skrive om det, liksom?

Håneidu.

I

Vær urimelig. Hvis du anmelder et spill som gjør deg regelrett kvalm uten noen særlig god grunn, så er du nødt til å blåse opp spillets svakheter. Finn fram penispumpen fra nattbordsskuffen, peile deg inn på frustrasjonsmomentene, og blås dem opp. Målet: De skal ut av proporsjoner. Du skal overbevise dine lesere om at problemene er større enn de faktisk er. Du skal gjøre dem bevisst på de enorme svakhetene som ikke eksisterer. Eksempel:

- ... GTA IV er et helt ufordragelig stykke spill. Gjennomført grafikk og historie har ingen tyngde satt opp mot de problemer som herjer i Rockstars fjerde undergrunnsepos. Politiet er hissige som bier - det går jo ikke an å leke diskret seriemorder når snuten tilsynelatende har øyne i nakken - og når jeg kjører på motorsyklene (det er jo motorsykler som er gøy, bil kjører jeg hver dag) - så flyr man over styret så fort man treffer en flekk med singel i veien. Men vent, det er mer...

II

Skriv upresist (denne henger sammen med forrige punkt). Som spillanmelder hender det at man kommer i vei for å mislike eller elske noe ved et spill, uten helt å skjønne hvorfor. I denne sammenheng er metaforene og snirkelformuleringer ditt verktøy. Som profesjonell anmelder vil du helst at leserne dine skal være enige med deg på tynnest mulig grunnlag. Du vil også gi inntrykk av å være en raffinert kjenner hva spill angår, og ingen lømmel av et vannhode som ikke greier å beskrive det han holder på med. La oss si at jeg av en eller annen bemerkelsesverdig grunn elsker Mercenaries 2. Eksempel:

- Mercenaries 2 er som humla på en sommerdag. Den tumler rundt på sitt særegne sjarmerende vis, og virker harmløs inntil den entrer ditt bukseben og gjør seg vei mot farskapets opphav. Dette er et spill som minner meg om den første bilen jeg eide - skranglete, ødelagt og billig - men likevel en fryd å kjøre i, til siste slutt. Jeg koser meg med ødeleggelsene i det fiktive Venezuela, rett og slett fordi det også finnes verdi i det verdiløse, en slags metaverdi...

III

Få leseren din til å føle seg skyldig. Hvis du har fullført et spill du virkelig liker, sånn rent utover det vanlige, så er sjansen stor for at leserne vil opposisjonere seg. En kyndig spilljournalist vil vite at dette er tiden for å sette til livs skyldfølelsen og slenge den i retning den gemene hop med nådeløs besluttsomhet. Siden vi ikke vil at leseren skal rakke ned på deg for å være panegyrisk og overentusiastisk, så gjør vi disse enkle grepene for å sette leseren i en uverdig posisjon. Er de fortsatt ikke enige med deg etter dette, så har du i hvert fall etablert et overtak. Eksempel:

- Jeg kvier meg for å møte et menneske som ikke ser magien i Portal. Spillet har humoren, gåtene og atmosfæren til et spill i verdensklasse, og man skal være greit langt nede mentalt hvis dette går en hus forbi. En neandertaler vil kanskje klage på at Portal er i overkant kort og vil kanskje ikke la seg engasjere av den puzzle-aktige oppbygningen, men nå er heldigvis steinalderen over for de fleste.

Det er en rekke grep og finurlige fagtriks som må plasseres opp i ermet før man kan nå en virkelig gjennomarbeidet spillanmeldelse. Forhåpentligvis får mine lesere aldri nytte av dem. Aldri.

Med andre ord: Bruk dem. På gjensyn!

Spillanmeldere kan til tider være riktig så uskikkelige.

BETA +