Nok er nok: Lyden av makkverk

Stemmer i spill er der for å gi figurene og historien liv. De er der for å gjøre null- og ettallene og pikslene på skjermen mer troverdige for spilleren, i en streben etter å fremprovosere en rekke menneskelige responsmønstre vi under én paraply liker å kalle følelser. Lydbildet utgjør en minst like viktig del av historien som det visuelle; det setter tonen for universet og fungerer som fundamentet for stemningsleiet i sin helhet.

Lyden i spillet kan med andre ord bidra til å løfte hele opplevelsen til nye høyder. Gjøre det som glimrer til gull. Drepe all tvil. Sette varige spor. Det sier seg da selv at lydbildet er noe de fleste spillutviklere overhodet ikke prioriterer. Avholder man lysbildefremvisning fra turen til Phuket med hele familien tilstede, er ikke Rammstein det mest ideelle akkompagnement til ferieminnene. Ei heller er det å rive i med Fascination under onkels altfor tidlige avskjedsseremoni, der man ikke bare står i fare for å fremmedgjøre absolutt alle involverte, men også kan risikere å narre samme slektninger til å tro de er deltakere i nok en krampaktig kontroversiell Oslo City-reklame.

Tilsvarende gir ikke en enorm hauk med knivskarpt nebb og mord i blikket mening for meg idet den bryter opp de gutturale hylene med en slepen, britisk herremannsaksent (0:40). I ingen andre medier møter man på folk med så til de grader lite respekt for både seg selv og kildematerialet, med det naturlige unntak av kjøtthuet Uwe Boll - regissøren som trolig knasket i filler et brett piller før han druknet det i hjemmebrentsprit, spydde ned stuegulvet og brukte det ernæringsmessig katastrofale lappeteppet av oppkastrester som kladdeark for de mange banale spillfilmideene sine.

Jeg nekter å tro at det ikke er utviklerne som har forstått viktigheten av virkemiddelet. Jeg nekter å tro at det alltid er budsjettet som står i veien. Jeg nekter å tro noe annet enn at det er latskap som er årsaken. Hvis man skal bruke mengder av tid og ressurser på et actionspill, et samarbeidsprosjekt man (selvfølgelig) ønsker å være stolt av, hvorfor prioriterer man da ikke å gi maskingeværet en lyd som kan minne om noe annet enn den type bonbonger vi finner på festlige kransekaker flest?

Det er godt mulig en gammel dame med svakt hjerte lider infarkt av et plutselig smell et eller annet sted i akkurat dette øyeblikk, men det betyr ikke at jeg fortjener et syttiårslag på tv-skjermen min. Jeg fortjener et skytespill. Med skytelyder. Med bang, bang, bang.

Hadde Halo-spillene nådd samme religiøse status om Fjellhamar Barneskoleorkester tok til å gyve løs på strykerne idet Covenant-styrkene tordnet mot oss på horisonten? Hadde like mange spillere falt hodestups for Half-Life 2s Alyx Vance hvis stemmearbeidet ble gjort av Nicole "Snooki" Polizzi? Eller enda mer grufullt: Hadde vi engang turt å ta i et Guitar Hero hvor spillelisten kun besto av amerikansk tyggegummirock og for lengst fortrengte 90-tallsslagere?

Hvorvidt svaret er nei eller ja får være opp til den enkeltes dømmekraft (som forhåpentligvis fortsatt er intakt), men én ting skal ikke i hvert fall gjøres klinkende klart:

Såpeoperaskuespillere og ellers arbeidsløse stemmetalenter har ingenting å gjøre i et godt spill. Jeg skal ikke peke ut noen verstinger her, men hvis dere mot alle odds er ute etter å beholde verdigheten, Namco Bandai - gi dem i så fall en krone ekstra for bryet. Det viser i det minste at man prøver.

Gjettelek: Der spillets tittel presist beskriver hva hovedrollens stemme gjør med kvaliteten på historien.