Tanker rundt Skyrim. Og en bursdag

Som mange andre her så ble jeg begeistret av Skyrim traileren som kom ut i går, og for å være ærlig, det er sjeldent at jeg for forventninger til et spill. Vanligvis foretrekker jeg å holde forventninger på et minimum inntil jeg har spilt spillet og gjort en personlig vurdering av det, men denne gangen skal jeg gjerne la forhåpningene mine gå opp et hakk. Etter å ha lest litt om spillet og kost meg med GRs seks sider omtale, er jeg fornøyd med å se forbedringene som er gjort og at de endelig fikser feilene som gjorde at Oblivion, for meg, ikke ble den store fantasy opplevelsen jeg ønsket, med tekniske problemer og mangel av, vel, dybde. Jeg vil gjerne nå sammenligne forbedringene i Skyrim med Oblivion, og hva jeg ser frem til. Åja, jeg hadde forresten bursdag i går. Jeg er nå 21 år gammel, wheeeeee!

Oblivion er etter de flestes mening er fantastisk spill, men det hadde sine feil og mangler. Kanskje var det fordi Bethesda var litt for opptatt av å prøve ut sin nye motor, eller så var det pga. mangler under utviklingene, uansett så ble ikke Oblivion hva det kunne ha blitt som det hadde brukt litt mer tid på å fikse ting før lansering. Motoren led av bugs som fulgte videre til Fallout 3 og New Vegas, og spillet hadde også hva jeg vil kalle 'detalj mangler'. Men la meg heller gå gjennom dette i mer oversiktlig liste.

Levender NPCer:

OK, la oss innrømme det. NPCene i Oblivion var ikke særlig imponerende. De stod alle med og stirret på deg med et tomt blikk, de manglet personlighet, og stemmeskuespillet var fælt og, i mange tilfeller, veldig urealistisk. Om vi sammenligner med Daggerfall og Morrowind som hadde langt flere NPCer - spesielt Daggerfall - så når ikke Oblivion opp. En annen ting var at NPCene ikke så ut til å bry seg noe særlig. Ved mindre du drepte en eller annen NPC som tilhørte en questline, så ville ikke spillet gi deg noe særlig annet enn et ''Meh, du har drept noen, her, nå slenger vi et uendelig antall vakter på deg til du angrer.'' Men nå virker det som Skyrim vil fikse på dette og gjøre NPCene mer 'virkelige' og faktisk ha en rolle i samfunnet annet enn å være en vandrende punch-bag. Særlig interessert ble jeg i konseptet om at familiemedlemmene til NPCene vil søke hevn om du dreper en av dem. Jeg håper bare at det blir så bra som det høres ut som.

Et landskap som er like imponerende i detaljer både på avstand og på kloss hold

Dette var kanskje det jeg syntes Oblivion manglet. Det var imponerende på avstand, men så snart du begynte å se nærmere på noe, så var det noe som manglet. Ikke lenger var det noen spesielle kjennetegn som gjorde hver bygd eller gård unik, eller små, skjulte meldinger å finne som var lagt der av utviklerne. Det er mye glede å utforske en stor og åpen verden, men det ligger enda mer glede i å finne de små tingene som man ikke legger merke til ved første øyekast. Enten det er små personlige notater skrevet på en bit med papir som man kun kan lese ved å zoome inn, eller om det kanskje er et bilde som henger i et bortgjemt skur, eller kanskje en liten referanse til et eller annet de har tatt inspirasjon fra, alle disse små tingene var så og si ikke tilstedeværende i Oblivion, og det gjorde bare verdenen veldig kjedelig i mine øyne. Riktig nok har jeg spilt Oblivion i flere timer, men jeg kunne aldri sette meg inn i det like mye som jeg ønsket.

Å gå opp i level

Trenger ikke å si så mye her. At fiendene gikk opp i level etterhvert som jeg gjorde det var bare en dårlig ide på alle punkter, og det eliminerte rett og slett hele poenget med å gå opp i level. Er ikke helt sikker på hvordan det vil bli i Skyrim, men jeg håper at det blir slik at om jeg ønsker å komme tilbake 10 levler senere for å yte min hevn mot den flokken av krabber som drepte meg i begynnelsen, så skal jeg kunne gjøre det smertefritt. Det er det som er gleden av å gå opp i level!

Quests

Det har ikke blitt nevnt på mye om quests enda, men når jeg ser tilbake på Oblivion, og andre 'open world RPG' så har aldri quests vært særlig innlevende. Det virker hele tiden som om verdenen setter hovedpersonen sentralt. Om jeg f.eks velger å ta en pause fra main-questet for å utforske en ny landsdel, eller ta noen side-quests, så venter verden fint og ryddig på at jeg skal komme tilbake og fullføre det. Det har heller ikke noe å si om det er dommedag vi som banker på døra, om jeg tar et side-quest så står dommedag ved inngangsporten til jeg kommer tilbake og er klar.

Det jeg savner her, og som jeg har håpet på å spille siden jeg først spilte gjennom et spill som gjorde dette riktig, er en stor open world fantasy verden der ting skjer enten du er tilstede eller ikke. Se for deg at en landsby blir invadert, men du er helt på andre siden av verdenskartet og kan derfor ikke delta (du kan velge om du vil invadere eller hjelpe å beskytte landsbyen). Landsbyen blir invadert, og du går glipp av det og får kanskje høre om det i etterkant om du treffer på noen NPCer som er fra området. Selvfølgelig skal utfallet av invaderingen være tilfeldig; enten klarte de å invadere landsbyen, eller så klarte landsbyen å forsvare seg. Om du hadde valgt side så betyr ikke dette heller at nevnt side vinner. Om du klarer å forsvare landsbyen så blir du hedret som en helt, og kanskje du til og med kan gifte deg med, eller tilbringe en natt sammen med høvdingdatteren.

Men om du failer så blir du kanskje tatt til fange og kastet i fangehullet der du blir torturert og innesperret, og herfra starter kansje en ny questline der du blir nødt til å befri deg selv, og kanskje tar med deg en medfange i samme slengen som av ren takknemlighet velger å følge deg for livet som din trofaste partner! Dette betyr selvfølgelig at quests og reaksjonene til NPCer er avhengig av situasjonen du er i, og jeg vet at dette høres veldig vanskelig ut å få til, men jeg har tro på at det mulig.

Se for deg en verden der ikke noe er fokusert rundt deg, hovedpersonen, helten, den ungen mannen/kvinnen med glimt i øyet som setter ut i verden på jakt etter heder og ære. Det finnes ingen main-quest eller side-quest, bare quests av ulike størrelser som har utfall i hva du gjør, hvor du befinner deg, og hva som skjer. ''Men, vil ikke et spill bli kjedelig uten et main-quest?'' vel, ja, om det ikke er noe annet å gjøre i spillet. Det eneste man kan si når man har klart main-questet er ''Jeg har rundet spillet'' og alt det andre virker som kjedelige sidestykker. Men om, la oss si, main-questet blir hva du vil ha det til å være, så blir det en annen sak.

Om du kommer over et land som, f.eks. er styrt av en ond hersker/konge/diktator, så vil du mest sannsynlig komme over folk som er ute etter å styrte ham. Etterhvert som du snakker og gjør deg kjent med lokalbefolkningen vil de kanskje ha deg med på opprøret, og dermed er du i gang med en questline bestående av mord, bedrageri og kjærlighet, og når du endelig har veltet kongen så kan du kanskje ta tronen hans og selv bli konge, eller du kan gi makten til folket og ri inn i solnedgangen som den mystiske fremmede som kom, befridde folket, og dro videre på nye eventyr, og hvis navn vil bli hvisket om som en legende i generasjoner etter generasjon. Dette kan være et av de questene som kan være ditt 'main-quest' om du måtte ønske det.

Et annet alternativ er om du et ute og vandrer på en skogsti, og ut av buskene hopper en gjeng banditter på deg og vil deg til livs, selvfølgelig klarer du å ta dem, og når de eller er døde, hører du plutselig at det rusler i buskene igjen. Det er de andre bandittene som nå løper så fort de kan etter å ha sett hva du er istand til. Velger du å følge etter dem eller la dem gå? Om du hadde fulgt etter dem ville du kanskje oppdaget at de drev med slavehandel, og du ville nå hatt mulighet til å befri disse stakkars menneskene. Men vent, ved en senere anledning befinner du deg i den samme byen der bandittene driver med slavehandel. Du ser dem og tenker ''Hmm, ligner ikke de folka der på de bandittene jeg drepte forrige uke? (in-game time)'' du tar en nærmere titt, bandittene ser deg og kjenner deg igjen, de prøver å pakke sammen varene og komme seg bort fortere enn svint, men ikke før de har rukket å snu seg har du plantet øksen din i brystkassa på dem som er din personlig måte å si ''Auction won'' på. Deretter kan du gi slavene deres frihet. Kanskje de er så takknemlige at de velger å bli dine trofaste disipler, og vips, du er på god vei til å bygge din egen hær.

OK, jeg vet at jeg nå har gått langt vekk i fra Skyrim, og dette er selvfølgelig ikke noe som blir å finne i Skyrim, iallefall ikke så avansert som jeg har beskrevet det, og jeg skal innrømme at det jeg skriver her er sterkt inspirert av D&D kampankene jeg har vært med på. Jeg bare ønsker å en dag spillet et spill med slik frihet til spilleren. Der du skaper ditt eget eventyr. Alt dette krever selvfølgelig en meget avansert AI, men jeg velger å tro at vi vil nå det punktet en dag, og da kan vi virkelig skape et skikkelig open world RPG. Jeg kan umulig være den eneste som ønsker å spille noe slikt som dette?

Eller kanskje det bare er jeg som har for store ambisjoner... Og det er kanskje derfor jeg ønsker å bli spilldesigner...

Åh, for de som lurer på hvilket spill jeg snakket om at gjorde dette riktig så var det Zelda; Majora's Mask. Tre dagers systemet gjorde side-questene meget interessante ettersom det var umulig å være på alle steder til rett tid, noe som gjorde at man måtte velge hvor man var og hva man ville gjøre. Riktignok så kan du skru tiden tilbake, men uansett hvor mange ganger du gjorde det, så var det ikke mulig å hjelpe andre. Et interessant konsept jeg gjerne vil se i flere spill fremover.

Åja, nevnte jeg forresten at jeg er blitt 21 år gammel?