Da var det er på tide å innse at sommeren er over og at høsten har kommet. Ingen tvil om at vi hadde en fin sommer i år. En sommer der jeg har jobbet hardt, tilbrakt kvalitetstid på stranden, fått flyttet madammen ned fra hovedstaden og inn til hjertet av Sørlandet. Og på dagene da lyn, torden og syndefloden var som verst, ja, da fikk jeg gjort noen solide innhogg i backloggen min.

Men nå er altså høsten her, og det er tide å sette seg ned permanent foran PC-skjermen igjen. Det var da det slo meg at PCen min virkelig begynte å dra på årene. OK, den er ikke så gammel. 3 - 4 år eller noe. Men dette var en budsjett-PC jeg satte sammen midt i studietiden min. En PC som har holdt det gående på luft og kjærlighet lenge, som kun har blitt oppgradert med en SSD og et nytt skjermkort.

Nå var det på tide med noe nytt! En skikkelig kraftpakke! Nå som lønn kommer fast inn på konto følte jeg at jeg hadde mye å velge mellom, og med lanseringen av Intels nye i7-prosessorer og DDR4-ram mente jeg at tiden var inne for å åpne lommeboka. Da var det bare perfekt at Komplett.no hadde noen fine kampanjer på gang, og det var spesielt en kampanje som fanget oppmerksomheten min: En Gamer Xtreme-PC med GTX Titan Z. En PC som selvsagt hadde en prislapp på 40 tusen, men som nå var satt ned til «bare» 25 tusen. Jeg falt for fristelsen.

Litt over en uke senere kunne jeg plassere en splitter ny PC inne på kontoret mitt. Følelsen av å gå fra en godt brukt budsjett-PC med kols og over til en vannkjølt dedikert halvgud av en maskin var merkbart. Meget merkbar. Riktignok ga Nvidia ut en ny serie med skjermkort forrige uke, men jeg lot ikke det gå for hardt innpå meg. Titan-kortet er faktisk bedre til mitt bruk enn dem, uansett.

Det var kanskje litt surt å ikke kunne sette sammen PCen selv, men jeg skal innrømme at det var ganske deilig å få den levert ferdig og klargjort, slik at jeg bare kunne kose meg med resultatet. Nå kan jeg game og arbeide uten å tenke på at PCen vil slite. Her har jeg en PC som kan vare i mange år fremover. Eller i det minste fram til et skikkelig gjennombrudd i ytelse dukker opp. Uansett så kan jeg iallefall skryte på meg å eie en Titan Z. Det er da noe.

Fordeler med å ha jobb: Istedenfor å sitte foran PC-skjermen hele dagen hjemme, sitter jeg nå foran PC-skjermen hele dagen ved et kontor. Ulemper: Det er betraktelig mye mindre tid til spill, men nå er det påaske og jeg har fri, så nå kan jeg oppdatere hvordan utfordringen min har gått så langt!

Har kommet meg gjennom tre gamle og to nye spill siden sist:

GAMMELT

Maximo - PS2

Jeg husker Super Ghouls 'N Ghosts til SNES. Det var et av de vanskeligste spillene jeg hadde vært borte i, men jeg klarte aldri å fullføre det og spillet ble bare et minne. Så kom den «spirituelle» oppfølgeren til PS2, denne gangen som full 3D action-platformer. Maximo var ikke noe jeg helt fikk sansen for. Joda, du endte opp i bare underbuksa om du ble truffet nok, men det var bare noe som ikke helt stemte. Det kunne være vanskelig til tider, men ikke like brutalt som jeg husker SNES-klassikeren. Det kan også ha noe med at spill som Demon's Souls og Dark Souls har herdet meg litt mer for denne sjangeren.

Skal også flaut innrømme at det ikke var før denne gjennomgangen av spillet at jeg endelig fant ut hvordan checkpoints fungerte... Hadde alltid trodd det var noe galt med spillet... Dobbelthopp og slå ned med sverdet. Hva er galt med checkpoint som aktiveres når du går gjennom dem?

Jade Cocoon 2 - PS2

Om du ikke har bodd under en stein siden midten av 90-tallet så vet du nok hva PokéMon er, og det er nettopp det Jade Cocoon 2 er. PokéMon for PS2. Nå er heldigvis ikke spillet en ren rip-off av PokéMon, men det er den enkleste måten å beskrive spillet på. Jade Cocoon 2 er et JRPG (HVORFOR HAR JEG SÅ MANGE AV DEM?!! AAARGH!) hvor hovedkonseptet er å fange forskjellige monstre, trene dem, la dem formere seg, og slåss. Alt for å oppfylle hovedpersonens drøm om å bli en Cocoon Master (hørtes kjent ut...).

Spillet har selvsagt mer å by på en bare det, men jeg vil ikke spoile alt her. Jeg er uansett overrasket over hvor få jeg har pratet med som faktisk har hørt om spillet, selv folk som er JRPG-fans. Tatt i betraktning til tiden spillet ble lansert så var dette et meget solid og innholdsrikt spill, spesielt om du ville sette deg inn i alle monstrene. Nuvel, nå er det et mindre spill på listen min.

Herdy Gerdy - PS2

Dette var et spill jeg bare kjøpte fordi det virket sprøtt nok. Og fordi alle spillmagasinene på det tidspunktet skrev om det. Herdy Gerdy. Bare navnet hørtes riktig ut for meg. Spillet ble skamspilt da jeg fikk kjøpt det, og for å være helt ærlig er jeg ikke sikker på om det burde være med på denne listen, men siden jeg ikke kan huske om jeg fullførte spillet tenkte jeg at det er bedre å være 100% sikker enn i tvil. Pluss jeg trengte noe å koble av med etter å ha vært igjennom et JRPG. Så inn i PS2en med plata.

Herdy Gerdy kan minne en del om Sheep, Dog 'n' Wolf til PS1. Froskjellen er selvsagt at istedenfor å prøve å stjele en sau, skal du nå samle en haug med små skapninger, bruke de forskjellige egenskapene deres og andre triks du har til å gjete dem til trygghet. Alt mens du unngår de store, sinte og farlige yeti-lignende skapningene som vil spise dem. Det skal også nevnes at disse yetiene er rosa. Man kan kjenne det riste i knærne bare ved tanken på dem.

Dette var et spill som var enten hatet eller elsket, spesielt om man ser hvor spredt anmeldelsene for det ligger. Jeg elsket spillet. Det var akkurat min type gåteløsing, og jeg fikk virkelig sansen for den grafiske stilen, som etter min mening var nydelig på tidspunktet.

NYTT

The Stanley Parable - PC

Dette spillet er litt vanskelig å beskrive uten å røpe for mye om hvor fantastisk og absurd det er, men jeg kan si en ting. Jeg erger meg virkelig over at jeg har utsatt å spille det før nå. Dette er virkelig en av de mest unike indie-spillene jeg har spilt på lenge. Mest fordi det handler om å observere mer enn det handler om å spille. Humoren, stemmen som prater til deg, og alle de surrealistiske situasjonene fikk meg virkelig til å måpe og le. Til alle som ikke har spilt The Stanley Parable. Spill det. Kjøp det og spill det nå!

Castle of Illusion Starring Mickey Mouse HD - PC

Castle of Illusion Starring Mickey Mouse er et av spillene jeg husker best på min Sega Megadrive, ved siden av Sonic, såklart. Dette var den tiden da Disney lagde gode plattformspill for både Sega og Nintendo. Løvenes Konge står fortsatt høyt på listen her, og om jeg ikke husker feil så var Alladin også en favoritt (men det kan være nostalgien som prater).

Motsetning til DucktTales HD som hold seg så tro til originalen som mulig, er Castle of Illusion HD en fullstendig remake og makeover. Litt friheter har de tatt seg, men likevel, dette var mest en nostalgitur mer enn noe annet, og det var hyggelig å se enda en tittel fra min barndom bli modernisert for den nye generasjonen. Hadde forøvrig hjulpet litt om de slapp spillet på PS4, Xbone og Wii U, men Steam-versjonen er tilgjengelig til en billig penge, så jeg skal ikke klage.

Hadde tenkt å ha enda et «nytt» spill med på listen, men har ikke klart å fullføre det enda, samt at jeg ikke ville usette denne bloggen mer. Gud vite når jeg faktisk får tid til å sette meg ned og skrive neste gang...

Det tok sin tid. Da jeg først fullførte 3D-utdannelsen min regnet jeg med at jeg kom til å gå ledig en periode, men at det skulle ta meg 1 1/2 år å få jobb var jeg ikke helt forberedt på. Nå viser det seg derimot at det var verdt ventingen og letingen. Jeg har endelig fått en jobb som 3D layout designer. Vel, nesten. Har ikke fått jobben helt enda ettersom det er i praksis (prøveperiode slik at de kan se hvordan jeg klarer meg), men det er iallefall et steg i riktig retning.

Hvor har jeg fått jobben? Hos National Oilwell Varco (NOV). En ganske stor aktør innen produksjon av utstyr som brukes til boring og utvinning av olje og gass over hele verden. Jeg hadde ikke forventet at 3D-utdannelsen min skulle føre meg til oljeindustrien, og jeg ble overrasket over å lære at de hadde en egen dedikert 3D-avdeling, eller Visual Works Department. Enda mer overrasket over å lære at de også bruker spillmotorene UDK og Unity, samt Oculus Rift. Har dessverre enda ikke hatt muligheten til å bruke dem på jobb enda, så er ikke helt sikker på hva de brukes til, men antar det er for utvikling av interne simulatorer og opplæring.

Så, hva gjør jeg der? Jo, jeg hjelper til med å sette sammen modellene som brukes i fancy promoteringsvideoer, som for eksempel denne: https://vimeo.com/88738895 (Jeg har IKKE vært med på å lage denne).

Så langt så stortrives jeg, og jeg er glad for at jeg har fått en jobb som er relatert til utdannelsen jeg tok, men det mest skremmende med jobben er at jeg nå har innsett hvor lite jeg egentlig kan. Spesielt i 3DS Max. Jeg trodde jeg at jeg hadde et greit grunnlag da jeg gikk ut av Noroff, og jeg hadde aldri problemer med å modellere det jeg måtte ønske på fritiden min, og regnet med at hvis det var noe mer å lære seg, så ville jeg plukke det opp kjapt. Så feil kan jeg ta...

Det er først nå jeg innser hvilken kompleks jobb det er å jobbe med 3D animasjon, og hvor mye som må gjøres. Det er nesten litt overveldende hvor mye det er jeg må sette meg inn i, og enda mer overveldende føles det når jeg jobber med et stort prosjekt som min aller første oppgave. Men jeg liker det. Jeg må bare ta det på strak arm og sette meg inn i så mye jeg kan, fortest mulig. Jeg skal innrømme at jeg føler meg ganske ubrukelig når jeg ser hvor dyktige de andre som jobber der er, men samtidig er så mye jeg kan lære der, og det er alt sammen noe jeg kan ta med meg videre, enten det er for animasjon eller spill.

Selvsagt så har det blitt litt mindre tid til gaming, men jeg prøver å skvise inn halvannen til to timer dagen hvor jeg setter meg ned og koser meg med et spill. Det trengs etter en lang arbeidsdag. Backlog-bloggen min skal selvsagt fortsette, og nå har jeg klart å komme meg gjennom 4 spill til siden sist jeg oppdaterte den.

Uansett, nå er det tid for middag og søvn.

Her har vi forresten det «fantastiske» mugshot bildet som nå pryder avdelingsveggen vår. Merkelig nok er det kun Visual Work og IT-avdelingen som bruker disse bildene. Lurer på om det har en sammenheng?

Yikes. Dette tok litt mer tid enn jeg hadde forventet. Ikke at jeg bruker lang tid mellom bloggene mine er noe nytt, men jeg har tydeligvis undervurdert backloggen min ganske mye, og fikk en brutal påminner på hvorfor den har blitt så stor som den har blitt. Mesteparten av spillene er JRPG... Og alle som har spilt et JRPG har nok erfart at dette ikke akkurat er spillene man fullfører i løpet av en kveld. OK, det var en tid hvor jeg kunne sitte 14 timer i strek og spille et godt JRPG (FFIX og Grandia), men de dagene er borte for lengst.

Uansett, om jeg skulle brukt et praktisk og realistisk eksempel på sjangerfordelingen, så hadde det sett omtrent ut som dette.

Men for å komme tilbake til temaet. Dette er spillene jeg har spilt gjennom denne gang!

GAMMELT

Sword of the Berserk: Gut's Rage - DC

Berserk er en av mine all-time favoritter. Jeg har fulgt med på mangaen i alt for mange år, og med tanke på hvor langt det er mellom hvert kapittel, tenkte jeg at hack 'n' slash-spillet basert på serien kunne slukke tørsten.

Dette var et av de første spillene jeg fikk til Dreamcast, og også et av de vanskeligste. Dette er selvsagt grunnen til at jeg ikke har fullført dette spillet før nå, til tross for mange forsøk gjennom årene.

Sword of the Berserk: Gut's Rage er et hack 'n' slash-spill av den gamle skolen. Det vil si en vanskelighetsgrad som sparker spedbarn, bosser med en helsemeter som hater deg, en kontroll uten retningssans, og alt som beveger seg skal enten a) få et sverd gjennom ansiktet, b) lede deg videre i historien, eller c) lede deg videre i historien og så få et sverd gjennom ansiktet.

Med det sagt så er dette et ganske så kompetent hack 'n' slash-spill. Det er ikke akkurat God of War eller Devil May Cry, men for sin tid så er dette virkelig ikke galt. Spillet er utfordrende og vanskelig, og jeg kan ikke nekte for at jeg til tider måtte banne meg gjennom det. Selv om kontrollen føles stiv og klønete, så har de klart å gi en følelse av hvor massivt sverdet til Guts er, og ikke minst hvor godt det føles å slå noen med det. Definitivt et spill du bør spille om du liker sjangeren og Berserk-universet.

NYTT

Tales of Xillia - PS3

Det er virkelig lenge siden jeg har klart å kose meg med et JRPG, og det er nok mye av grunnen til at jeg undervurderte backloggen min. Jeg hadde rett og slett glemt hvor lange de kunne være. Heldigvis var Tales of Xillia en god påminner. Ja, det tok meg i overkant av en måned å fullføre dette spillet, men det var verdt det. Tales of Xillia har faktisk klart å gi meg lyst på mer JRPG, og det er absolutt en fordel nå.

En av tingene jeg trekke fram med spillet var at det endelig hadde en litt annen vri på «bad guys». Greit, det vinner ikke noen Oscar for historiefortelling, men det var likevel litt forfriskende å se at det ikke bare handlet om å ta over/ødelegge verden just because. Hovedpersonene gjør derimot lite for å bryte med standard stereotyper, men er heldigvis milevis mer likebare enn hovedpersonene i et visst annet JRPG...

En annen ting som jeg virkelig likte med Tales of Xillia, og Tales-serien generelt, er at den ikke prøver for hardt å være moderne og «innovativt» (igjen som et visst annet JRPG). Det vet hva JRPG går ut på og hva det er kjent for, og sørge for å gjøre en god og grundig jobb innenfor sjangerens rammer, istedenfor å bryte ut og falle utfor en klippe. Jeg er virkelig glad for at dette spillet ikke ble liggende lenger i hyllen enn det ble.

Det var det for denne gang, og selv om jeg nå har fått lysten på JRPG tilbake, føler jeg at en liten pause er passende nå, så neste gang blir det nok to spill fra en helt annen, helst litt kortere, sjanger.

Første oppdatering på utfordringen jeg ga meg selv, og begynte med, forrige uke. Det har vært en travel uke, men jeg har likevel klart å spille to spill. Et gammelt og et nytt. Det hjelper også mye at begge spillene er av ypperlig kvalitet.

GAMMELT

MegaMan Legends 2 - PS1

MegaMan var en storfavoritt på NES og SNES, spesielt MegaMan X-serien. En utrolig vanskelig, krevende og intens action platform-serie. Så hva kunne gjort serien enda bedre? Lage et action-RPG!

Dette spillet bærer preget av litt Zelda og litt dungeon crawler. Spillet ble en stor favoritt da det ble kjøpt, og jeg satte mange timer inn i spillet. Uheldigvis kjøpte jeg spillet litt sent i PS1 sin livssyklus, samt at jeg fikk PS2 i julegave bare en drøy måned etterpå, så interessen forsvant fordi jeg nå hadde fått noe bedre (som jeg forøvrig heller ikke har fullført).

Som i de fleste JRPG kan du i MegaMan Legends 2 besøke byer, landsbyer og kan navigere deg rundt på et verdenskart. Du har muligheten til å kjøpe og oppgradere utstyret ditt, eller gå gjennom grotter og kjempe mot svære, onde robotbosser. Det er også masse av humor i spillet, og det blir aldri for seriøst. Til tider kan spillet nesten føles som en animeserie, noe som ikke er negativt på noen måte.

Dette er et spill for alle som har et varmt hjerte for MegaMan og liker action JRPG. Det er virkelig synd at den planlagte 3DS oppfølgeren er blitt kansellert, men man kan jo alltids håpe...

NYTT

The Legend og Zelda: Wind Waker HD - Wii U

Denne må jeg egentlig innrømme at jeg skammer meg over. Planen var jo å spille gjennom dette spillet med en gang det ble lansert. Jeg tok meg til og med bryet til å skaffe samlerutgaven. Dessverre følte jeg meg ikke helt i humør til å spille gjennom Wind Waker akkurat der og da, så spillet ble bare liggende i hyllen min frem til nå.

Hva mer trenger jeg egentlig å si om spillet? Det er føkkings Zelda! Originalspillet til GameCube er etter min mening et av spillene som har tålt tidens tann best, men det at vi skulle få en HD-versjon var jo bare en gledelig bonus. Riktig nok har de finpusset litt mer på spillet og endre noen småting, men spillet er fortsatt like fantastisk i dag som det var i 2003. En av grunnene til å eie en Wii U!

Og det var spillene for denne uken. Neste uke går jeg fra PS1 og over til PS2, GC, Xbox og DC!