Fører spill til økt livskvalitet?

For tre måneder siden leverte jeg en sykepleiefaglig bacheloroppgave som blant annet gjorde rede for sammenhengen mellom kronisk sykdom og livskvalitet. I løpet av arbeidet med oppgaven ble jeg interessert i livskvalitetsbegrepet, og jeg har i ettertid sett begrepet i sammenheng med andre områder enn medisin og sykepleiefag.

Tankerekken jeg nå skal rabble ned er langt i fra kompleks, men jeg tenker allikevel at det kan være ryddig å starte med en definisjon av begrepet livskvalitet: En kan se på livskvalitet som et resultat av hvor tilfredsstilt mennesket er relatert til objektive faktorer, med forutsetning at tilfredsheten ikke er basert på falske forestillinger (Brülde, 2003). Problemet er at det ikke finnes en klar sammenheng mellom hvor bra mennesker har det objektivt og hvor tilfredsstilt de er, så en kan enkelt og greit si at høy grad av livskvalitet er følelsen av å ha et godt liv, Brülde sier: "Å ha et bra liv er å være lykkelig av riktige grunner" (Brülde, 2003).

Så spørsmålet i tittelen er da som følger: Blir du lykkelig av å spille spill?

Jeg personlig har hatt utallige positive spillopplevelser, med og uten venner, offline og online. Jeg husker senest i går hvor en kompis og jeg banket hverandre i UFC3. Og jeg aner ikke hvor mange timer jeg har spilt Skate 3 og Minecraft med kompiser. Et morsomt avbrekk fra hverdagen, uten tvil.

Men jeg har også hatt negative spillopplevelser, på grunn av egen spilling og andres. På videregående ble en del venner spilleavhengig av World of Warcraft, og en kompis droppet faktisk ut av videregående. Det er heldigvis mer sjeldent enn vanlig at ungdommer dropper ut av videregående på grunn av spilling, men det skjer. For å ta flere, mer vanlige forekomster, kan jeg nevne at jeg har kompiser og bekjente som prioriterer, i forskjellig grad, spilling foran vennesammenkomster, utdanning, trening og andre hobbyer. Og jeg må innrømme at jeg en gang i blant har sittet litt for lenge med et spill når andre sider av livet burde prioriteres.

Men, nå som du har sett noen eksempler på hver side av saken, og hvor du kan supplere med mange egenerfarte positive og negative opplevelser; hva synes du? Gir spill deg økt livskvalitet, eller hindrer det deg i å leve det livet du egentlig vil leve?

Referanse: Brülde, B. (2003). Teorier om livskvalitet. Lund: Studentlitteratur

Juleferie

I morgen, klokken elleve sharp, starter min juleferie som strekker seg helt til tredje januar, 2012. Jeg gleder meg.

Jeg har en del venner som har valgt studieretninger hvor juleferien varer en måneds tid, så jeg er selvfølgelig veldig misunnelig, men jeg har nå lagt en plan for å få så mye ut av tiden som mulig.

I morgen etter eksamen skal jeg så fort som mulig treffe min samboer, og gjøre unna hele julegaveshoppingen. Deretter skal jeg hjem, spille minecraft med en kompis og rydde, vaske og pakke slik at jeg blir klar for juleferien på bygda.

Så da er første halve feriedag over, nå gjelder det bare å få gjort dette i ferien:

Snowboarding
kvalitetstid med familie, venner og dame
bachelorskriving
spilling.

Det tror jeg at jeg skal klare ved å ha bestemt ha fokus på alle disse fire punktene hver dag, bare i forskjellig grad og i ulik tid.

Hvordan blir deres juleferie? Hvor er du i livet? Barneskole, ungdomsskole, videregående, høgskole, universitet, yrkeslivet... etc.?

Snart voksen, på tide å ta seg sammen?

Jeg har siden 2005 vært periodevis aktiv på Gamereactor.no. "Hvem er ES, en gammel bruker? Hæ? Han har jeg aldri sett" - spør du deg selv. Det kan nok stemme. De siste årene har vært spesielt lite viet til gamingverdenen og da dette forum. Jeg har alltid spilt med og hos venner, men har ikke følt for å skrive om spill jeg spiller hos kompiser, jeg har også fokusert på andre interesser og fritidsfordriv. Nå helt nylig fikk jeg meg en jævlig fin og slank PS3, så nå er jeg plutselig litt mer engasjert igjen. Så, det forklarer hvorfor jeg er å se her.

Nå mistet jeg nesten fokus, dette var en liten digresjon, men en grei innledning på en noe haltende blogg, eller tekst om du synes ordet "blogg" er støtende eller forkastelig.

Jeg er 21 år. En voksen alder vil jeg si. Er det på tide å ta seg sammen? Har jeg tatt meg sammen? Jeg prokrastinerer, legger meg for seint, er for trøtt hver morgen og har i blant mest lyst til å leke med lego fremfor å spise grønnsakene mine. Barndommen henger igjen. Er det noe særegent med voksenlivet, noe som kan fortelle meg at nå har jeg gjort det og det, eller er sånn og sånn, så nå er jeg voksen? Det ville jeg likt å vite, så jeg tenker, muligens filosoferer, litt over dette teamet i skrivende stund.

Sex. Sex er voksent? Eller..? Nei. Hva med penger? Egne penger? Nei. Hva med jobb, bil og leilighet? Det nærmer seg, til tross for at en kan begynne å øvelseskjøre i 16 års alderen, og mange kids bor nærmest i egne leiligheter ved å ha enormt store rom eller deler av hus for seg selv. Jobb er også en greie som mange har, i alle slags aldre. Alt fra lille Chong på fire som holder på med barnearbeid til gamle Trond på 90 som ikke vil gi seg som vaktmester.

Utdanning. Det er litt voksent ved at en ikke kan gå på høgskolen eller universitetet når en er 6 år (om en ikke er spesielt begavet/ hjerneskadet). Men jeg sier bare at det er litt voksent, for jammen går det mange mennesker på diverse studieretninger som ikke fører noe sted. De menneskene kunne like gjerne ha sittet på gulvet hjemme hos mamma og lekt med legoklossene sine.

Selv er jeg høyst sannsynlig ferdig utdannet til sommeren, noe som blir aller tiders. Sykepleier av alle ting. Det er vel litt voksent? Daglig ser jeg mennesker på sitt mest sårbare og svake, hvor blant annet jeg kan hjelpe dem med å få det bedre. Dette krever vel en slags grad av voksenhet? Jeg vet ikke. Jeg spør.

Egentlig så vil jeg spørre dere alle, uansett om du er åtte år, eller seksti; er det noe spesielt som definerer det å psykisk være voksen? Moden? Er det visse refleksjoner og erfaringer en har gjort seg, sivilstatus, utdanning, eller noe annet som bestemmer hvor voksen en er? Og er det i det hele tatt nødvendig å føle seg voksen, eller å være det?

På en skala fra en til ti?

Hm, spennende valg, Emil, spennende.

La oss begynne utradisjonelt med et eksempel: etter en har sett en film på kino, kan en si/ tenke: "Nja, denne var da ålreit, men ikke noe mer, la meg gi den en seks av ti". Bravo - om en ikke dummet seg ut, da. Nå har en satt en karakter ut i fra meningene sine, nå vet en hvor, med tanke på eksempelet, filmen står i forhold til favorittfilmen ens og den verste drittfilmen en har sett. Etter hvert kan en se det positive med at en gir karakter til filmer (eller andre ting for den saks skyld - prøver bare å holde det ryddig her i forhold til eksempelet skjønneru) en ser. Du kan f.eks. anbefale filmen til venner, eller fraråde venner å se filmen, du kan stemme på imdb.com, så du holder orden på hva slags filmer du har sett, og hva du syntes om dem rett etter du så dem, og du kan skrive en omtale som du kan poste i en blogg, eller på imdb.

Ah, verden er fantastisk.

Oi, nå holdt jeg på å glemme noe av det viktigste - det er at du danner deg et bilde av hva som er bra, og hva som er dårlig - etter en stund vil du kunne skille bra fra dårlig uten å se filmen, ved de fleste tilfeller i alle fall. Ved å se på/ bakgrunnsjekke skuespillere, produsenter, regissører, trailere etc., men for all del - du må gi noen filmer en sjans før du avfeier dem, og noen filmer som kan virke bra, kan suge. Det finnes så mye bra, du kan ikke se ALT før du dør, derfor er det greit å forsøke og velge ut det beste.

Det var et langt eksempel, men jammen var det et godt eksempel også! Litt i alle fall.

Det vi lærte av dette, eller det du lærte av dette, er at det er for mange filmer å se før du dør, derfor bør du sette karakter med ett tall på en skala fra en til ti på de filmene du ser - slik klarer du å velge ut det beste ved senere anledninger, og du kan hjelpe en venn. Les også på imdb.com om du er usikker - på om en film er bra eller dårlig, altså.

Men, dette kan videreføres til andre medier, dippedutter, og saker og ting, og sånn... Ved hjelp av at andre setter karakterer, klarer du selv også å velge ut det beste. "TV2 hjelper deg" f.eks., selv om de bruker smilies, i stedet for tall, men hver sin metode. Noen bruker terninger, andre bruker smilies, men de mest rutinerte - som spillanmeldere i/på de store spillmagasinene og -nettstedene - bruker ett tall på en skala fra en til ti.

Nok om det.

Er det noe negativt ved det å mene om noe er bra eller dårlig? Pc-er, filmer, spill, matvarer, leketøy, jordas fire elementer etc. Ja, men ikke noe særlig. Folk- folk som ikke har så veldig god smak, eller riktig smak, de som ikke klarer å skille det som er awesome fra det som er crap, kan bli fornærmet, og alle kjenner jo noen som ikke har så god smak, men som allikevel er greie - sånn passe i alle fall.

Ett eksempel: de fleste jenter syntes at "Sex and the City 2" var bra, i alle fall "OK" - "det er jo "Sex og singelliv - Sex and the City lissom". De med god smak, de som er litt kritiske, de som vet at de ikke rekker å se alle verdens filmer før de dør, spør seg selv om de jentene ikke burde ha styrt unna, med tanke på hvor rævva serien er, og i hvert fall forrige film, som kom ut for to år siden. De fleste må ikke se serien, eller filmene, for å vite at det er dårlig. Om en har trent seg selv i å skille bra fra dårlig, awesome fra crap, vet en at dette er noe en kan styre skuta vekk fra - noe en bør holde seg langt unna. Og etter en dobbeltsjekk på imdb.com (viktig å dobbeltsjekke i blant - verden overrasker) ser en soleklart at filmen er noe en kan drite i å se.

Konklusjonen lyder som følgende: det å gi noe karakter med ett tall på en skala fra en til ti trener deg opp i å være bevisst på det du ser, bruker, hører på, alt mulig - du blir flinkere til å skille bra fra dårlig, noe som hjelper deg med å se/ gjøre/ bruke kvalitet og noe holdbart, fremfor noe dårlig piss når du først skal ha noe, se noe, gjøre noe etc. Det negative kan være å bli en kringle upopulær blant en venn eller en venninne (eller flere venner og venninner om venneflokken din er uheldig - feil - på randen til usmakelig - tips: få nye venner, om du er bra nok, da) om en ytrer sine meninger.

Men husk: ett menneske er ett menneske selv om det er uenig med deg, mennesker deler ulike oppfatninger på saker og ting - du er ikke bedre enn personen selv om du klarer å skille bra fra dårlig - du ligger bare foran.

Jeg vil gi det å gi noe karakter med ett tall på en skala fra en til ti, ni.

9/10

Lagt til 2010-07-15 01:34:
Bloggen er tatt fra min blogg hvor jeg gir alt mulig en karakter med ett tall på en skala fra en til ti. http://paaenskalafraentilti.blogspot.com/

Mmmmmmsexy... med digge jenter.

Jeg digger feite jente, jeg blir så tent av dem. De jentene som tør å gå på stranda, gjerne i en litt for liten bikini, de en kan se de rosa strekkmerkene til. Åh, fy faen så digg. "Hvorfor?" spør mange. Da spør jeg tilbake; "hvorfor ikke?" Hvorfor skal jeg ikke digge jenter med så mye former at de er uformelige?! Jeg vet ikke hvor mange feite jenter dere har hatt med dere hjem, men jeg har i hvert fall en del erfaring med de som sprenger badevekta på badet mitt.

Det å ligge i senga med ei så feit jente at du ikke kan holde styr på hele jenta samtidig er helt ubeskrivelig digg. "Hva tar jeg på nå?" tenker jeg konstant. "Er det ansiktet? Rompa? Låret?" Jeg aner ikke! Alt er bare fett, svett og digg. Dette kan kanskje virke som en skryteblogg, fordi jeg drar alle de digge jentene på stranda, men sorry; "What can I do?! I'm a player!"

Hold kjeft.

Ytringsfriheten blir satt høyt, en skal få lov til å si hva en mener uten å bli slått i trynet. Vi er jo så tolerante og liberale, i alle fall her i Norge. Vi møter alt og alle med et fritt sinn; "Velkommen, du som er annerledes og mener noe annet enn oss. Vi liker deg, veldig!" Allikevel er det ikke så lett å være politisk ukorrekt, provoserende eller samfunnskritisk, ikke engang her i tolerante og altetende Norge!

Det er visse ting du ikke kødder med. Du kødder ikke med religion, feminister, viktigheten i barn, nordmenn, innvandringspolitikk, krig eller seksualitet. Gjør du det, knuser jeg trynet ditt. Her og nå. Nei, men det kan hende at noen andre gjør det, fordi som sagt; visse ting kødder du ikke med. En sjelden gang i blant kommer noen med en mening, et utsagn eller et verk som er originalt, provoserende og nytenkende; noe som sannsynligvis får en til å tenke. Men det er ikke alle som vil tenke, og det er ikke alle som vil at andre skal tenke, fordi nytenkning betyr forandring. Eventuelt opprør. Så grip tankene du får, ikke forkast dem istedenfor å vidreutvikle dem, bare fordi du er redd for å bli upopulær. Du må tåle å slå folk i trynet i blant, og du må tåle å bli slått tilbake, hardt. Når en ser seg selv i speilet, og ser på blåmerkene og den slitne huden, må en tenke på at det en ytret faktisk betydde noe. Det provoserte noen!

Før ble en kasta stein på om en støttet homofili, nå blir en kasta stein på om en ikke støtter homofili. Det finnes nemlig bare ett synspunkt som er riktig. Er en uenig med flertallet ber en om å bli upopulær. Et opprør mot samfunnstoppene, inngrodde meninger og det politisk korrekte koster. Ytringsfriheten eksisterer, men i praksis blir den begrensa av oss mennesker, av flertallet apekatter.

Jens Bjørneboe med "Uten en tråd", utgitt i 1966, og Agnar Mykle med "Sangen om den røde rubin", utgitt i 1956, opplevde å ha produsert noe som samfunnet ikke var klar for. Rettssaker og tilbaketrekning av verkene var reaksjonene som fulgte, ikke minst avsky blant mange menn. Kvinner eier jo ikke seksuelle lyster, og kvinner må da ikke komme under samleie, fysj a meg. Datidens sexskildringer ble slått like hardt ned på som dagens rasisme. Fordi sexskildringer er jo på lik linje med rasisme. Det er like fælt å hate en folkegruppe, som og detaljert beskrive noe så unaturlig og ekkelt som sex, noe som til og med din egen mor har gjort, eller mest sannsynligvis gjør! Æsj. Sexskildringer burde aldri ha blitt skrevet om. Dr. Peterson du liksom, orgasmespesialisten i "Uten en tråd", hadde ingen menn noe å lære av. Fordi vi menn er best i sex; vi kommer faktisk så og si hver gang!

Men samfunnet utvikler seg og ytringsfriheten blir friere. For åtte år siden kom avkommet til Faldbakken med boka "The Coca Hola Company", som inneholdt langt mer pornografisk innhold enn "Uten en tråd". I 2002 mottok forfatteren, Matias Faldbakken, Bjørnsonstipendet på 15 000 kr. Samfunnet er dynamisk, og det er bra, eller så hadde vi ikke kunnet nyte det hjernedøde reality-showet; Paradise Hotel! Takk skal du jammen meg ha, kritisk tenkning. Snart kan vi forhåpentligvis uttale oss om at barn ikke er viktig, at innvandrere ikke er så ålreit, at krig er kult og at ansiktet til bestemoren til kompisen din ser ut som en kjøttkake, uten at det blir noen slag av den grunn. Fred på jord.

Norsk piss.

Norske Talenter er faktisk et underholdende program, en kan se alt fra små snørrunger til senile pensjonister presentere deres såkalte talenter. Noen er faktisk veldig flinke, som f.eks... en imitator? ...jeg kommer ikke på noen gode eksempler akkurat nå (fordi de nesten ikke eksisterer).

Det jeg synes er så synd med programmet er at det har blitt et jævla Idol nr. 2-program. I forrige runde gikk seks personer videre, fire av de sang/ rappa. De to andre var en imitator og en som steppa. Hva faen skjer, Norge?

Det som er provoserende er at de sangerne entrer scenen i slow-motion, og fra første sekund de åpner kjeften, smelter Jan Fredrik, men han har jo hørt så mange synge før! En proskater hadde ikke blitt så jævlig sjokka om en skater kom og tok en kickflip 360, selv om det er et vanskelig triks. Uansett, det hele virker kvalmt og falskt. I fjor vant en som sang, og det kommer vel muligens til å skje i år også. Jeg er ikke så hypp på en ny Erlend med kjendisstatus i alle fall. Dessverre var tydeligvis gjennomsnittsnordmannen som stemte i fjor ganske hypp på Erlend som Norges talent, så det kan vel skje i år også.

Når vi ser på dommerne har vi Jan Fredrik, Thomas og Mia. Jan Fredrik er kul han, en liten energibolle, selv om du vet akkurat hva han skal si og hva han liker (unge jenter som kan synge). Thomas er kul han óg, men burde holdt seg til Torsdagsklubben kanskje. Så har vi Mia, hun sitter der og blir sjarmert i filler av hvert eneste barn og hvert eneste levende individ som kan synge. Hun har for store pupper og et smil, that's it. (For dere som ikke vet det, ble det bare bestilt 54 billetter til showet hennes som kostet fem millioner å produsere, så det var den kjendisen. Godt jobba.)

Norske Talenter er fett det, noe kult som skjer i alle fall, og det er mer moro enn Idol. Men for meg er det så mye som er feil. For eksempel denne Kurt Arve som spiller munnspill og synger:

"Kurt Arve Liabø (38) aka Kurt-Arve Washburn fra Florø hadde trøbbel med munnspillet før audition, men han tok publikum med storm med sin egenkomponerte låt «Then Rainy Days Are Not So Sad».

Etter at Kurt Arve ikke kom videre til semifinalen har det skapt stor oppstandelse blant seerne. Kurt Arve selv har også blitt nedringt at folk som liker låta hans.

- Det er så mange som vil ha låten min at jeg ikke klarer å betjene alle henvendelsene, sier Kurt Arve til VG.

Hele 47000 har til nå sett Kurt Arves opptreden på YouTube."
- TV 2 underholdning.

Ærlig talt, sangen var sikkert fengende for en del, og det rykket sikkert litt i dansefoten til oldemor, tross all leddgikta... men kom igjen og se videoen; Kurt Arve. Han minner meg litt om The Grinch, The Grinch iført parykk, gubbeklær, og med en slags smakløs dans. Ikke at det jeg nå sa må tolkes negativt, opptreden hans på Norske Talenter har blitt sett over 100 000 ganger på youtube, om det er pga. utseende og det humoristiske ved Kurt Arve, eller om det er pga. den ekstremt fengende sangen, og ikke minst dansingen, får være opp til hver enkelt å avgjøre.

-Litt- for tung.

Edit: en ganske så ny og oppdatert blogg. Den forrige bloggen ble nok for sterk kost for de fleste her på Gamereactor.no.

Det er ingen hemmelighet at skremmende mange har blitt ganske store i løpet av de siste årene. Nå skal jeg heller ikke overse at en del av Norges befolkning har begynt å bli ganske aktive i løpet av de siste årene, men allikevel; ikke mange nok har blitt med på denne treningsbølgen.

For å ha en ting helt klart, så snakker jeg ikke om de kraftige; de med litt mer spekk enn de spinke jævlene vi finner over alt, men nå snakker jeg om de virkelig store. De som lager små jordskjelv, de som presser deg ut av terrassedøra når de kommer inn inngangsdøra. De som er så store, kall de gjerne feite om det ikke blir for grovt for deg, at du først synes synd på dem, men så etter hvert tenker du; dét der kan ikke være noe annet enn selvforskyldt.

Feite folk er ofte late, det sier seg selv. Hadde de orket å løfte på kroppen en gang i mellom hadde de kanskje ikke vært så store. Noe av det verste er de store jentene som går med stramme klær, de som viser hva de har, eller det de ikke burde ha hatt. Mange finner det frastøtende. Og det som er enda verre, er de som spiser matpakka si med tung pust, på bussen, praktisk talt oppå deg, noe som fører til at de griser utover t-skjorta di, buksa di, og til og med trynet ditt om du er uheldig. Om du er heldig er allerede trynet ditt klemt langt oppover bussruta om du sitter innerst ved vinduet...

Det verste jeg har sett må være feite foreldre med feite barn. Stakkar barn. De får et sjukt dårlig utgangspunkt i livet sitt. Foreldrene burde tenke -litt- på hvordan de selv ser på seg selv i speilet, før de stikker gaffelen med muffins inn i kjeften på de enda så uskyldige barna. Hadde de skånt barna for brus, godteri og potetgull, så ville det ha vært en behov barna ikke kjente til.

"Jeg er født feit", "jeg kan ikke noe for det" etc. Det er greie unnskyldninger. Det er greit! Men ikke legg deg ned for å dø allikevel, om du ikke vil da. Ta i ett tak; ta deg gå-turer, ta noen sit-ups, gjør noe. Hva som helst, men helst noe fysisk. Om du trives slik du er; greit for meg, og fint for deg! Men ikke kom med unnskyldninger. Uansett hva unnskyldningen din er, så må du tenke på at alt du putter i munnen legger seg rundt livet. Det vet alle, og det har de fleste erfart. Utenom de helvetes spinkle jævlene med turboforbrenning.

Jeg vil ikke angripe noen, jeg vil ikke henge ut noen gruppe, jeg vil ikke være en drittsekk. Jeg er også et menneske. Men jeg vil ha en forandring! Kan ikke alle bare tenke litt på seg selv, ingen med en mage godt over knærne trives med det!? Eller hva? Bare tenk på alle de fæle livsstilssykdommene som følger med ekstrem fedme.

Skaff deg MMORPG!

Hei, MMORPG-folket, og dere anti-MMORPG-folket... Haha... Men jo, så dum jeg var da jeg skrev "Hold deg unna MMORPG!"... jeg angrer sterkt, men på en annen side vil jeg ikke slette teksten. Den skal stå der som et minne, et minne om hvor trangsynt det går an å være.

Jeg elsker MMORPG! Herregud så deilig det er å spille MMORPG-spill, fy faen! Nå spiller jeg World of Warcraft, Age of Conan, Runescape, Maplestory og Guild Wars... det skal bli flere etter hvert! Men fy faen så herlig det er. Unnskyld til alle dere MMORPG-gamere! Jeg har tatt feil. Hva skal jeg med et liv... når jeg har MMORPG?! Lovpris MMORPG-utviklere, "real life sucks" som en kompis på WoW sa, det er fakta as. Jeg overdriver litt... jeg går jo på skole, er litt med venner og slikt, men det er ingen tvil om at jeg skal spille MMORPG til jeg dæver. Nå som jeg spiller så mange MMORPG-spill får jeg også masse variasjon.

Månedspris?! Nei, ikke noe problem det da. Er jo bare småpenger. Og Runescape og Maplestory er gratis uansett.

Jeg har forresten satt opp noen uttrykk jeg skal lære meg:

+Dmg, +Heal, Adds, Addon, Aggro, AGI, AH, AP, AQ, BG, Blizz, BOE, BOP, Buff, BWL, CC, GJ, GM, LF1M, LFG, LFM, PUG, PvE, PvP, Raid, RAP, Rez, Shadow, Shammy, Shaman, Shatt, Soz, Spec, Squishy, SS, Stam, Str, STV, SW, VW, Wipe, WTB, WTC, WTS, WTT og ZG.

Det er selvfølgelig en hel del andre uttrykk jeg også skal lære meg... men gi meg litt mer tid. Disse ovenfor er især nyttig i WoW. Kan du alle disse uttrykkene, så vær så snill og kommenter, så skal jeg legge deg til som venn.

Hvorfor digger jeg MMORPG-spill?! Hah, jo det skal jeg si deg. For det første, MMORPG-spill krever ingen ferdigheter, det eneste en trenger er tid, og det har jeg masse av, i hvert fall nå på sommeren. En annen ting som er jævlig fett er det med samfunnet i MMORPG-spill, det er så bra. Aldri før har jeg hatt så mange venner. Og aldri så mange venner med så mange kule navn. Her er det flere store bokstaver i ett navn, noen navn har til og med tall i seg! Vi kan ta et eksempel: N33DaLifeASAP89. Han er kul as. Han kan alt om MMORPG.

Uansett... jeg er nybegynner, eller noob om du vil. Skal bli skikkelig god i MMORPG-spill snart. Selv om det krever masse tid!

Asfaltsurfing.

Det er sommer. Det er mye bra vær. Det er tid for asfaltsurfing... eller skateboarding om du vil. Jeg har alltid vært fascinert av ekstremsport. Det er individuelt, akkurat som kampsport og friidrett, for å nevne noen eksempler. Ekstremsport krever mye tid og smerte, men det er verdt det.

Jeg er ingen pro på skateboard, men jeg forbedrer meg, jeg klarer ollie, manual, shuvit og driver å lærer meg kickflip. Jeg klarer også noen oldschool triks som railstand, boneless og kickback. Jeg har hatt skateboardet mitt i noen år, men det er først nå jeg har begynt å lære ting. Det er herlig.

Har et Demin brett, med Bullet-trucks, Cirka-griptape og Habitat-hjul. Det føles ganske bra, triller som et helvete. Haha.

Hva synes du om skating? Skater du? I så fall, hva slags brett har du?

Jeg står goofy forresten.

Hold deg unna MMORPG!

Tittelen på denne bloggen er ganske provoserende, det vet jeg. Dette er et spillforum, og folk her elsker spill... mange her elsker MMORPG-spill. Jeg vil ikke støte noen av dere, jeg vil bare trampe litt vett inn i skallene på noen av dere. De av dere som bruker alt for mange timer på MMORPG-spill, de av dere som ikke bare spiller for moroskyld... de av dere som får fritiden ødelagt på grunn av MMORPG-spill... Her snakker jeg spesielt om World of Warcraft. Men, egentlig MMORPG-spill generelt. De er avhengighetsskapende.

Age of Conan. Den nye folkesykdommen. Faen ta. Folk holder seg til WoW, noen går fra WoW til AoC, noen spiller til og med begge deler, noen av de som ikke fikk kastet seg på MMORPG-bølgen kaster seg på her. Det er et sterkt syn. Jeg gråter... litt. Innvendig selvfølgelig, sjelen gråter. Hvorfor? Fordi jeg er jævlig sympatisk. Det er jo ikke jeg som kaster meg inn i et psykisk smertehelvete. Ja, det er et spill, jeg vet det. Men, du vet så godt som meg hvor skakkjørt du blir av det. Du vet det så inderlig godt.

Jeg har sett mange, i utgangspunktet gode, folk falle. Som fluer. En etter en. Karakterene faller og småfeite blir de. Det er egentlig ikke det verste. Det verste må være at de stakkars barna, og de stakkars voksne, blir ødelagt innvendig også. De blir aldri seg selv, maken til psykisk påkjenning skal en lete lenge etter... Jeg har sett utallige WoW-nerder sitte å snakke om utstyr, klaner og oppdrag. For en utenforstående som meg selv høres det ut som vedkommende har falt ned en trapp, funnet et skjult univers... et ganske tragisk univers. Et univers som krever utallige timer for å bli god, et univers som krever mer tålmodighet og spilletid, enn ferdigheter. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Skal jeg le? Jeg spiller jo ikke selv? Ja, tro meg. Jeg ler. Gråte? Nei, bare litt... innvendig.

Målet med denne bloggen er å spare unge og ellers sarte- og lettpåvirkelige sjeler for denne påkjenningen. Denne... harde og tunge påkjenningen som bare de ytterst få greier å beherske. Ikke spill MMORPG, hold deg unna. Gjør meg den tjenesten, gjør deg selv den tjenesten. Hold deg unna MMORPG-spill!

Bør homofile par kunne adoptere?

Oioi, Emil har skrevet om et alvorlig tema. Jeg veit det kan være litt kjipt å lese faktatekster, men her får du det. Dette er forresten min blogg/tekst nummer 60! Enjoy.

Det har vært mye snakk i media angående homofiles rettigheter, både ekteskap - og adopsjonsrettigheter. Det er mange faktorer som er svært viktige når det gjelder slike diskusjoner/ debatter. Hva slags forutsetninger hver og en har før diskusjon i henhold til holdninger, fordommer og moral kan sies å være svært viktig.

I oppveksten blir en proppet full av meninger fra familie og venner, en får vite hva som er rett og hva som er galt. Etter hvert, et sted i tenårene, har en fått en ganske kraftig identitet på flere områder, både når det gjelder språk, smak, holdninger og meninger om alt mellom himmel og jord. Viktige faktorer som spiller inn i denne debatten er nettopp holdninger, moral og fordommer. Hva slags tanker en gjør seg opp og måten en stiller seg til en sak, hva en mener er rett og galt og det en på forhånd tror om saken er viktig. Det er grunnleggende i de fleste sammenhenger.

En bruker mobbing som et argument mot de homofile. En sier at hvis to personer av samme kjønn får adoptere et barn, vil barnet bli mobbet. Her spiller holdninger, moral og fordommer store roller. Hvis alle barn fikk en oppdragelse som ga dem muligheten til å akseptere, eller i så fall ignorere dette, istedenfor å angripe med eventuell hat og sjikane, kunne det ha hjulpet på saken. Men, her kommer foreldrenes meninger inn; hvis for eksempel en far hater homofile, vil han sannsynligvis, ubevisst eller bevisst, få barnet sitt til å mislike homofile. Om det er rett eller galt, er opp til hver enkelt, alle har sine meninger om dette. Uansett er mobbing et veldig dårlig argument, en kan bli mobbet for alt, alt fra homofile foreldre til stygge sko.

En stiller seg også spørsmålet om homofile par kan gi god oppdragelse, og om de i det hele tatt egner seg som foreldre. Her er det flere ulike grupper med hver sin mening, som nevnt tidligere ligger holdninger, moral og fordommer i bakgrunn. Hvis en ser saken fra en biologisk side kan en tenke at det trengs ei mor og en far for å lage et barn, etter barnet blir født, tar moren seg av barnet; amming, pleie osv, mens faren forsørger familien; jobb er lik penger, penger er lik forsørging. Men, det er ikke så lett. Tidene har forandret seg, menneskene er ikke huleboere lenger, en trenger ikke en stor og sterk mann som kan løpe på de åpne sletter og slakte mammuter med spyd, en trenger heller ikke en kvinne med bryster som kan gi barnet morsmelk. I dag har en butikker, en kan ikke akkurat kjøpe mammutkjøtt, men det meste kan kjøpes allikevel. Dette gjelder også morsmelk, som ikke nødvendigvis må komme fra morens pupp.

Som nevnt er det flere grupper som har forskjellige syn på saken, en gruppe som er mye i mot homofili er muslimer. Dette er det Islam, religionen, som er en smule skyldig i. Mange er oppvokst i land hvor det er forbudt å være homofil, og når en da kommer til Norge og opplever at homofile til og med kan adoptere barn, synes de fleste at det er forkastelig. Dette er selvfølgelig forståelig, men om det er rett, kan en bestemme selv. Kristne er i tvil om homofili skal aksepteres også. Noen kristne mener at homofili er uakseptabelt, mens andre synes det er helt greit. Dette kommer an på hvordan de tolker bibelen. Religion kan derfor være en årsak til diskriminering, men samtidig en faktor som kan føre til mer forståelse og aksept.

Alle mennesker er i bunn og grunn like mye verdt, sånn er det bare. Det er altså bedre om et barn får vokse opp hos to homofile foreldre istedenfor å lide alene. Det finnes ingen motargumenter for det, et barn har rett til å bli tatt vare på, og det er et homofilt par i stand til. Det er dessuten ikke lett å bli adoptivforeldre, en må bli godkjent som foreldre; økonomi, livssituasjon, væremåte og rulleblad blir sjekket grundig.

Debatten angående homofili og deres rettigheter til ekteskap og adopsjon vil fortsette lenge. Uansett hva resultatene blir, hva politikerne bestemmer, vil enkeltindividenes meninger forbli. Enkeltindivider med hver sine meninger; holdninger, moral og fordommer vil fortsette å diskutere, det er alles rett, og har en noe en vil si høyt så gjelder ytringsfriheten. Personlig tror og håper jeg at det vil bli mer akseptabelt om noen år, kanskje om noen tiår. Homofili er et gammelt, men samtidig nytt fenomen. Det kan virke unaturlig, men det er ikke noe en kan skyve under teppet og håpe at forsvinner.

Å leve livet? - fedme.

Hva vil det si å leve livet? I går så jeg på nyhetene, om det var på TV2 eller NRK husker jeg ikke helt, men uansett... jeg ble provosert. Jeg må ærlig innrømme at jeg kan bli ganske provosert... ganske fort. Men... jeg er ikke veldig provosert nå, jeg vil bare skrive en blogg. En noe provoserende blogg kanskje?

Innslaget jeg så handlet om fedme. Fedme, et voksende problem her i landet, synd men sant. Vi ble informert om at vi (oss, barna) og våre barn igjen vil bli bli de første her til lands som i gjennomsnitt vil få sin levetid redusert på grunn av fedme.

I innslaget ble en ungdom med brus og burger spurt om hva han syntes om saken. "Øh, jeg synes det er viktig å leve livet... (les: å leve livet betyr å spise usunn mat) om det betyr å leve under gjennomsnittliglevetid, så er det greit..." Jeg ble oppgitt. Hvorfor? Ehm... Det er helt forståelig at alle har sin egen oppfatning, noen tar sjanser som fallskjermhopping, ekstreme turer osv. Det er jo bedre å leve noen herlige år, enn mange "mindre verdifulle år". Men, her snakker vi fedme. Jeg har til gode å se en overvektig fyr som stråler av glede når han løper rundt på stranda, eller holder på med andre fysiske aktiviteter... i hvert fall i full offentlighet og i lite klær. Å være i fysisk god form er synonymt med å være fornøyd, frisk, sunn og vellykket. Som en motsetning har vi fedme, noe som forbindes med høyt sykefravær, dårlig helse... osv.

Når jeg i denne bloggen nevner fedme/ overvektighet, så mener jeg ikke litt fett, eller at en har litt mage. Vi er jo mennesker og lever i dette samfunnet; vi løper ikke rundt konstant, og vi har nok mat. Uansett... jeg mener virkelig fedme, virkelig overvektighet... Fedme som hindrer deg i å kunne gjøre som "alle andre", fedme som spiser deg opp.

Hva synes du? Hva er det å leve livet når det gjelder kosthold og trening?

Selv mener jeg at en bør finne "sin egen vei". Det ultimale er et kosthold og en form/ eller flere former for trening som passer en godt. Jeg mener også at en bør tenke på problemet vi står ovenfor; et voksende fedmeproblem. Noe slikt vil ramme samfunnet hardt. Dette er selvfølgelig ikke et problem som oppstår plutselig, men det har allerede begynt å snike seg innpå. Dessverre.

Filmer jeg ser frem til.

Det er en del filmer jeg ser frem til å se nå;

Hancock (ikke ute enda)

Denne filmen ser ganske rå ut synes jeg. Will Smith er hovedrolleinnehaver blant annet. Action, humor og alt. Hva er vel kulere enn en badass super"helt"?!

Hancock trailer.

The Dark Knight (ikke ute enda)

Dette er det den nye Batman filmen heter; "The Dark Knight". Supert, haha. Jeg syntes den forrige Batman filmen var overraskende god, og jeg har forhåpninger til denne filmen. Christian Bale er en god skuespiller også; mystisk og kul. Regissøren er heller ingen andre enn Christopher Noan. Han regisserte den forrige filmen, samt "The Prestige".

The Dark Knight trailer.

Into the Wild (ute)

Denne virker interessant, synes jeg. Vill natur, ung gutt med drømmer osv. Når dette er gjennomført på en god måte kan det jo ikke gå galt. Hendelsen er så vidt jeg veit basert på en sann historie.

Into the Wild trailer.

Quantum of Solace (ikke ute enda)

Ja! Den nye James Bond filmen ser jeg selvfølgelig frem til. "Casino Royal" overrasket meg positivt; Daniel Craig var elite og egentlig drit kul som James Bond. Regissøren er Marc Forster og ahr en rekke gode filmer bak seg; "The Kite Runner", "Stranger Than Fiction", "Stay" og "Finding Neverland".

Quantum of Solace trailer.

3/10 to Yuma (ute)

Denne ser fet ut; western film! Skuespillere som Christian Bale og Russell Crowe gjør filmen enda mer fristende for meg.

3/10 to Yuma trailer.

Jepp... Jeg kommer ikke på noen flere i farta. Jeg har i hvert fall noen filmer å se frem til. Er det noen du ser frem til, så legg igjen en kommentar er du snill.

Følelsesmessig ødelagt?

Er vi? Er vi følelsesmessig ødelagt? Jeg vet ikke. En smule hemmet?! Ja, kanskje. Vi ser mye dritt daglig, mye utrolig, stygt, grusomt, pent og fascinerende. Det kan vi takke internett for. Vi blir mer opplyste, samtidig blir vi mer herdet. "Oi, noen har blitt drept."

Det er krig hele tiden, mennesker blir misbrukt og drept. Folk blir behandlet som slaver, folk blir smuglet ut og inn av land. Folk... folk. Personer blir solgt som gjenstander, prostituerte. Barnesoldater som dreper sine egne foreldre, barnesoldater, små barn med store maskingevær. Små spinkle barn fra krigsherjete områder, som nå selv skal bli soldater. Mye jævlig skjer hver dag, akkurat nå, og slik kommer det til å fortsette helt til menneskeheten går under.

Men... i alt dette. Vi må ikke glemme alt det gode. Det skjer jo mye fint hver dag også. Barn blir født, mennesker opplever mirakler. Noen finner sin tapte sønn... i live. Noen finner kjærligheten. Noen mennesker før drømmen sin oppfylt... Ja, det skjer også mye fint.

Temaet mitt... følelsesmessig ødelagt. Er vi det? Er du? Jeg vet ikke, men jeg tror vi generelt sett blir mindre og mindre sjokkert over store tragedier som skjer, enn hva vi for eksempel ville ha vært for 5-10 år siden.

Jeg husker da jeg gikk i 7. Klasse. Læreren min var sjokka, noen i klassa mi grein, de visste ikke hvorfor, men det var riktig å grine. Hvorfor?! Noen fly hadde krasjet i noen store bygninger i et stort land som blir kalt USA. Folk skreik, noen hoppet ut av vinduer mens de brant, splatt... de traff asfalten. Folk var i sjokk. Hele verden var i sjokk. Etter 11. September ble det et slit å reise til utlandet, absolutt alt var et potensielt våpen og en trussel. Folket i Midtøsten ble folkene vi skulle hate. Neste gang vi så en mann av utenlandskopprinnelse med hodeplagg og masse skjegg ble vi redde. Skulle han sprenge oss?

Bildet vi alle kjenner, fra Vietnamkrigen.

Nazi Flyer.

I dag fikk jeg en flyer fra Norges Patriotene i postkassa. Jeg er sjokkert over at noen fra nærmiljøet mitt gidder å poste flyers for en slik forkastelig rasistisk organisasjon. Skulle gjerne likt å visst hvem det var som støttet noe slikt. Norges Patriotene er akkurat det samme som Vigrid, omtrent.

Her er teksten fra flyeren:

Politisk Islam er en alvorlig trussel for Norge og resten av Vest-Europa. Vi har alle fått med oss de muslimske terrorangrepene i Spania og Storbritannia.

Norge var okkupert av en fremmed makt fra 1940-1945. Dessverre ser ikke politikerne ut til å lære av historien. I dag blir ikke Norge okkupert av soldater, men av muslimske barnevogner.

Islam har fra tidenes morgen vært en krigersk politisk ideologi som blander sammen politikk og religion. Islams overordnende mål er verdensherredømme. Nå er det Norge og resten av Vest-Europa som står for tur.

Dagens politikere lukker øynene for dette. Politisk Islam er Norges farligste fiende. Allikevel tar politikerne imot denne ideologien med åpne armer og bevilger store pengesummer til bygging av moskeer og andre formål som øker oppslutningen om denne menneskefiendtlige og kvinneundertrykkende ideologien.

I moskeene blir det advart mot vestens kultur og verdinormer. Utad snakker Imamene varmt om samarbeid og integrering. Innad formaner de alle gode muslimer til å ta vare på sin kultur og advarer mot å blande seg med oss norske. NorgesPatriotene tar Islam på alvor. Vi er et politisk parti som stiller til valg i 2009. Vi vil jobbe målrettet for å hindre Islams vekst samt gjøre det vi kan for å legge ned landets moskeer. Dersom du vil støtte NorgesPatriotene, ta kontakt med oss i dag og vær med i kampen for et fritt Norge.

Link til siden deres: http://www.norgespatriotene.org/

Jeg støtter IKKE Norges Patriotene. Jeg er IKKE rasistisk. Bare så det er sagt.

Spillanmeldere uten peiling

Det finnes for mange spillanmeldere uten peiling. En bør kanskje vite litt om spill og hvordan man anmelder spill før en skriver en anmeldelse, lager en videoanmeldelse eller tar en muntlig variant.

Jeg har ikke så veldig mange eksempler, og jeg har faktisk sett bra anmeldelser for det meste. Jeg holder meg til de fleste gode spillsider som det ikke er verdt å nevne siden dere også sannsynligvis vet om dem. Gidder ikke drive med reklame heller.

Her om dagen hørte jeg på radioen som jeg pleier. Oi. Det var en spillanmeldelse, av Metroid Prime 3. Til Wii. Det var en 18 åring eller noe som anmeldte spillet. Han syntes spillet var bra, men han hadde problemer med å finne ut av diverse ting. Han syntes det overall var bra, men pga. at aldersgrensa var på 12 år, og det var såpass "vanskelig" å starte spillet fikk Metroid Prime 3 terningkast 3.

Overall ligger det på 9/10. Jeg måtte le. Gir karakteren ut i fra aldersgrensen? Haha.

Har dere opplevd noen idiotiske episoder som denne?

Nei til treningsstudio!

Jeg har begynt å synes det er morsomt å trene, men personlig sier jeg "nei" til treningsstudioer. Noe jeg ikke skjønner, er hvorfor folk i det hele tatt gidder å dra til et svett lokale for å løfte på noe anonymt og tungt, eller å løpe på et og samme sted. Det er for meg helt uinteressant og i min situasjon uaktuelt.

Nå har jeg begynt å trene regelmessig, har trent før også, men nå har jeg begynt igjen... Hvordan trener jeg da?! Jeg som ikke gidder å gå på disse svette treningsstudioene?! Jo, det skal jeg si deg min venn. Naturen er mitt treningslokale. Hvorfor betale i dyre dommer for å kunne trene på et stusselig sted, når en kan trene der en er, når en kan ta en kano eller kajakk, å padle i det skvulpende vannet og trekke inn frisk luft i lungene. Eller å løpe en tur i skogen sammen med venner eller familie, eller å hoppe på en trampoline, eller å lekesloss med en kompis, eller... det er så mange alternativer, og alle finner jeg langt morsommere enn å gå til et treningsstudio!

Jeg nevnte for eksempel "kajakk", det er dyrt, en må jo ikke ha det for å kunne trene i naturen, men det er jammen meg verdt det. Jeg nevnte også "trampoline", det koster jo også. En må jo ikke kjøpe noen ting for å holde seg i form egentlig, men å investere i noe utstyr er jo lurt. Det kan forbedre kvaliteten på joggeturen med noen gode joggesko, eller forbedre sykkelturen med en bra sykkel, ikke sant...

Bor du for eksempel mitt i Oslo, eller en annen storby hvor det er langt til naturen eller andre naturlige treningssteder, er jo treningsstudioer ganske praktisk. Å trene er jo en investering i bedre helse, og du kan jo ha det morsomt på treningsstudioer hvis du trener med venner, og alt må jo ikke være morsomt heller.

La oss tenke på før i tiden, det var ikke akkurat så aktuelt å dra et sted og trene etter jobben da. Hverdagen var rett og slett trening. Nå fortiden må vi trene "kunstig", vi får ikke all denne treningen gjennom fysisk arbeid og andre oppgaver. Vi blir jo stadig fetere og fetere, så det jo bra uansett hvordan vi trener. Dessuten spiser vi som griser.

Jeg vet mange er uenige med meg, men jeg vet også at mange er enige med meg innerst inne. Personlig tilbringer jeg egentlig alt for mye av tiden min inne, så når jeg først trener vil jeg ut! Ah! Frisk luft i lungene! Kom dere ut å tren folkens!

Bildet: Meg i en rullestol. Tror jeg drikker vann.

Er virkelig gamere så late?

For et par måender siden hadde vi en skrive økt på skolen, dette var det jeg rakk å skrive. Da jeg kom hjem, lagde jeg et leserbrev angående dette og ble innsenderen av "månedens beste brev!" Som dere legger merke til at alt under er skrevet på nynorsk. Håper det går bra!

Enjoy!

Er verkeleg dataspel så mykje verre ein andre aktivitetar? Øydelegg dataspel skolegang, sosialt liv med vener og mogelegheita til å ha andre fritidsinteresser? Eg trur ikkje det, gjør du?

Ein kan sjå på fjernsynet og lese i avisa at ein blir så feit og usunn av å spele, og at det øydelegg skolegang, sosialt liv og så vidare. Eg er så lei av dessa påstandane, eg spelar sjølv, og eg har ikkje noko problem med å kombinera dette med det verkelege liv. Kvifor skulle andre ha det?

Om kor mye speling øydelegg for ein, eller om det øydelegg i det heile tatt, er vel heilt og fullt opp til personen sjølv. Og kvifor trekkast dataspel inn som hovudårsaken til latskapen og til tapt sosialt liv blant ungdommen? Det finnas mange andre fritidsinteresser som er minst like late og krevjar like mykje tid; sjakk, strikking og lesing for eksempel. Kvifor det er så mykje betre skjønner eg ikkje, eg spelar sjakk sjølv, eg blir ikkje akkurat så mykje sprekare av det. Det verkar som at alt er gale så fort ein sitt og ser på ein dataskjerm eller ein TV-skjerm. Personleg så trudde eg vi var lengre, det er heile 45 år sida spelutviklinga starta, og enda så sitt vi her og stiller spørsmålsteikn om dette er sunt eller ikkje, om det øydelegg folks liv? Grunnen til at dessa spørsmåla blir stilt, er på grunn av at nokon folk blir avhengig og faktisk øydelegg livet sitt. Det er alltid nokon som gjer det.

Ta for eksempel speleautomatar som eit eksempel, da vil nokon politikar at ein skal fjerna dei fordi nokon blir speleavhengig, er det riktig å gjøre det? Skal dei som har problem øydelegge for fleirtalet? Eg er litt kynisk og seier nei, dei skal ikkje øydelegge for nokon som ikkje er avhengig av produktet og som kan styra seg. Så vidt eg veit så sel ein røyk og snus på butikkane sjølv om folk blir avhengig. Og når det gjeldar tobakk så blir jo ein uansett avhengig.

For å gå tilbake til påstanden angåande det potensielle "tapte sosiale livet", så er ein faktisk ganske sosial viss ein spelar nokon av dei mest avhengigheits skapande spelande som World of Warcraft, eg spelar det ikkje sjølv, men eg veit at ein må samarbeide med andre levande spelarar for å klare seg bra der, noko som er ganske sosialt, vil eg seie. Sjølvsagt blir jo ikkje dette heilt det same som å snakke med ein levande person rett i ansiktet, men ein kan kalle det sosialt.

Det er også ein del kjendisar som spelar spel, Tony Hawk for eksempel, han er faktisk den einaste eg kommer på namnet på nå, men poenget er at alle speler nesten, nesten alle hus har ein spelemaskin!

Eg meiner at speling kan setjast på lik linje som alle andrefritidsinteresser, det er tidskrevande, men kor mykje av livet fritidsaktiviteten skal styre, er heilt opp til ein sjølv. Det må ikkje gå utover andre oppgåver, alt handlar om sjølvkontroll og styring av eige liv. Vi får håpe slike spørsmål ikkje er aktuelle i framtida, og at ein har eit meir positivt bilete av speling. I Japan er jo spel kultur!

Snikskyting, utspekulert moro!

Ikke rør deg, tenker jeg. "Boom" Skuddet er avfyrt. Jeg smiler... "Splat" hører jeg rett etterpå. Byttet er nede, enda en soldat er eliminert, nå gjenstår det bare å rette siktet mitt mot et nytt mål...

Som jeg har gitt uttrykk for før, er jeg glad i online FPS, i visse FPS-spill kan en velge mellom klasser, eller hva slags soldattype en skal være. Engineer, scout/sniper, assault/combatant, medic, anti-tank/heavy weapons unit osv. Antallet klasser/branches varier, spørs hva slags spill du spiller. Selv er jeg mest glad i å være sniper. Det er herlig, moro og ikke minst litt mer utspekulert og taktisk enn andre klasser i visse tilfeller. Her kommer min blogg som omhandler det å være en sniper, og hvor kult nettopp jeg synes det er...

Basert på min egen erfaring vil jeg sette opp disse fem egenskapene som nødvendige for en sniper som vil holde seg i live og drepe... mye!
- observasjon
- tålmodighet
- aim
- kunnskap
- bevegelighet.

Observasjon: Observere fienden. Hvor er det flest fiender? Hvor bør jeg snipe fra?
Tålmodighet: Ikke gi seg etter to minutter på posten. Du vet at det snart kommer en fiende forbi!
Aim: En trenger egenskapen til å sikte fort og presist. I blant kan fiende stå/ligge stille, men ikke alltid!
Kunnskap: En bør kunne kartet inn og ut. Vite hvordan fienden normalt jobber på dette kartet.
Bevegelighet: Etter du har drept en eller to, eller flere, så bør en skifte post. En må/bør bevege seg mye rundt på de forskjellige sniper postene for å ikke bli avslørt og drept!

Det spillet jeg kommer til å trekke et eksempel fra er Battlefield 1942, men det er egentlig det samme, det gjelder de fleste FPS online spill med snipere innvolvert...

Jeg sitter i jeepen, jeg er på vei til en sniperpost i den steinete ørkenen, spillet er BF 1942, dette kommer til å bli fett! Jeg parkerer jeepen et stykke unna sniperposten, når et kjøretøy er "ledig" blir det synlig for alle på kartet, tom. fienden, best å være forsiktig! Stille krabber jeg bortover det steinete landskapet. En busk! Jeg legger meg i den, ingen ser meg nå. I hvert fall ikke ennå. Jeg har funnet en bra sniperpost, den ligger et godt stykke unna basen til fienden, men jeg kan allikevel skimte flyplassen deres, og de små gule mennene som løper rundt der. "Boom", fienden faller med et skudd, jeg traff hodet. Det er alt for risikabelt å treffe kroppen, det krever to rifleskudd for å drepe en person da, det vil kanskje resultere i at byttet kommer unna, og får oppdaget meg... Slik fortsetter det, jeg sirkulerer rundt i mine utvalgte poster, jeg får kills og lite deaths. Jeg er ikke uovervinnelig, så til slutt blir jeg drept av en assault soldat, det er greit. Jeg er fornøyd!

Jeg nevnte ovenfor at jeg også likte å spille som en assault soldat, grunn: bedre i nærkamp og perfekt å slakte snipere med... Spesielt hvis en spiller som sniper selv i blant og kjenner de mest populære postene.

Jeg kunne fortsatt leeeenge, men jeg tror da at temaet blir enda mer uinteressant. Takk for meg!

Bildet viser den tyske sniperen i Saving Private Ryan, han er så uheldig å bli snipet i gjennom sitt eget kikkert sikte av den uttrolig gode amerikanske sniperen...

Onlinegaming, headshots og lagg.

De fleste som spiller, spiller som oftest et eller flere spill online, samme om det er på PC eller konsoll, eller om det er et FPS- eller MMORPG spill. Onlinegaming er herlig, moro og en annerledes opplevelse, kan til og med kalles sosialt i visse tilfeller. Enten om en er en litt for aktiv World of Warcraft entusiast, eller sitter og spiller Counter Strike til en bare tenker på headshots og kniving, så er onlinegaming moro og verdt alle penga, en kan for eksempel bli avhengig av MMORPG spill eller andre ting, men som oftes så går det bra med ellers så vanlige folk, som deg og meg! ...forhåpentligvis.

Jeg spiller og spilte mye online, Runescape, Maplestory, Far Cry, Battlefield 1942, Nordic Mafia, C&C Generals, Age of Empires f. eks. For øyeblikket har jeg akkurat begynt å spille War Rock, det er gøy... og gratis! Men back to action... Alle disse spillene jeg har spilt og spiller har gitt meg små og forskjellige opplevelser det egentlig er umulig å oppleve i det vanlige liv. Det er nok kanskje FPS- og strategispillene som har gitt meg best opplevelser, de er lette å komme inn i og det er mye action og liv.
Hvor moro er det ikke å ta headshot på en ivrig spiller som tar spillet blodseriøst? Sitter der og spammer "Fuck u!, Cheater!" Osv... Det er herlig. Rett og slett.

Lagg er noe som irriterer de fleste, inkludert meg. Jeg knuser ikke tastaturet, eller klikker mentalt, men jeg kan bli irritert. Men egentlig er ikke lagg et stort problem, holder en seg til servere og channels hvor det er folk med lik ping som en selv, så går ting ganske knirkefritt.

Ja, det er jo en tråd her på GameReactor-forumet som tar for seg hva vi heter online når vi spiller, så kanskje vi sees?! Jeg håper det!

(Muligens alt for lange setninger og andre feil kan kanskje skyldes min beruselse av tretthet.)

Juleblogg

Å "blogge" er ikke noe jeg gjør særlig ofte, men nå som jeg har muligheten og tiden kan jeg like gjerne blogge litt. Juleblogg.

Ja, her sitter jeg, det er snart jul for faen, eller det er jul, men snart er selve julekvelden, allerede imorgen! Julekvelden er alltid hyggelig, det er familie, gaver, mat og snø! Snø?! Nei fy... Lite snø i år. Det er så vidt snø ute, det er ikke nok snø til å gå på ski, falle på bakenden uten å få vondt eller å gjøre andre ting som en forbinder med snø, det er bare en del rim. Og det er ganske kjipt faktisk. Jul = Snø, og Snø = Jul. Rim = nesten jul. Men det er faktisk ikke nesten jul nå, det er jul! Ok, der holder det med snøpraten...

Nå er jeg 16 år, enda så har jeg en femårings gledesvibber i magen. Det eneste som er forskjellen er at jeg ikke har ønsket meg så mye nå til jul, har liksom ikke så mye å ønske meg som er akktuelt å få. Egentlig så bør jeg snart legge meg så julekvelden kommer fortere, men som sagt, jeg er 16 år er under en forbannelse som tvinger meg til å minst være oppe til klokken 2 selv i skolehverdagen.

Ja, nå er det snart julekvelden som sagt, det er litt snø ute og en kjenner det i magen. Juletreet står pyntet i stua og små nisser ligger og sitter rundt omkring i huset. Ja, er det ikke vakkert. Jeg har bare en ting eller to igjen å si, jeg gleder meg til julen og blogging er greit.

Det å blogge er egentlig litt psykisk givende vil jeg si, en skriver på en måte en dagbok bare at den ikke er hemmelig og er skrevet inni en bok som har en tåpelig liten hengelås som holder den beskyttet fra plagsomme søsken og foreldre. Selvfølgelig er denne bloggen kanskje ikke på et så høyt nivå, men det er tross alt min første blogg vil jeg si, og det er jo en mulighet for at jeg skriver mer og kanskje blir bedre. Konklusjon angående blogging: Det er kult og givende, men samtidig meningsløst.

Bildet er tatt i fjor. Jeg hadde tid og lyst...